Spinoff fra diskusjonen om religionsnøytralitet i skolen.
Jeg lurer på hva det er som gjør at enkelte blir veldig bevisst i sine religionsvalg, mens andre følger strømmen, tradisjonen og "sånn har vi alltid gjort det"?
Blant de man treffer på (her inne oftere enn ellers i samfunnet?) møter man personer som helt klart har tatt et bevisst religiøst valg. Enten ved å bekjenne seg til en eller annen religion, eller ved å melde seg ut av statskirken og stå utenfor enhver livssynsorganisasjon. I tillegg møter man "mainstream a4 norsk" (Sitat Ulvefar) som døper og konfirmerer på bakgrunn av tradisjon, er passive medlemmer av statskirken selv om de ikke tror, og som generelt tenker lite over religiøse spørsmål.
Hva kommer forskjellen av? Har det noe med oppdragelsen i hjemmet å gjøre? Skoleundervisning? Skolegudstjenester? Venners holdninger og tro? Andre ting?
Hører gjerne på hvilket grunnlag dere her inne har kommet fram til deres livssyn.
Jeg er kristen.
Jeg har vokst opp i et hjem helt uten religiøse tradisjoner på noe hold. Jeg hadde aldri kristendom på skolen. Jeg lærte hjemme at Jesus var en fortelling som alle andre eventyr. Heldigvis lærte jeg også å ha respekt for alle trosretninger og livssyn.
Mitt valg av kom etter en tung periode i ungdomstiden med mye tull som jeg ikke vil komme inn på her. Trøsten og svarene på mange av mine tanker fant jeg i bibelen. En prest ble en god samtalepartner. Som 19 åring ble jeg døpt av samme prest i kirken vi sogner til. Et valg jeg er stolt av og som har gitt meg trygghet og tilhørighet.
Vennene mine kommer fra alle mulige livssyn og trosretninger. Flere fra andre kristne menigheter, flere humanister og til og med ei med Åsatru.
Mannen min er vel det som Ulvefar kaller "mainstream A4 norsk" og hans venner tilhører denne kategorien alle sammen.
Det kommer av at jeg ikke tror med en eneste liten celle i hele kroppen at det eksisterer noe utenfor vitenskaplige forklaringer på alt. Vel, sikkert også at kristendomsundervisningen i barneskolen var tortur. Helt til vi kom i niende og fokuserte på etikk og moral og sånt no. Hvorfor det var tortur er usikkert, muligens fordi jeg allerede da gjennomskuet dette eventyret som folk skulle ha meg til å tro på.
Venners og families holdning spiller absolutt ingen rolle. Jeg har fått så vanvittig mye pes irl, fra alt fra familie til bekjente, når det gjelder dette med at jeg ikke lar barna delta på julegudstjenester i regi av skolen. Faktisk så mye pes fra enkelte at jeg rett og slett har kuttet dem ut. Og dette er selvsagt med på å farge mitt syn av mennesker som kaller seg selv troende. Det er ALLTID de som rakker ned på MINE avgjørelser. Skulle likt å se hvordan folk reagerte om jeg kom til dem og sa at de var helt idiot som trodde, at de kom til å ødelegge ungenes liv om de døpte de osv osv osv.
Nei, her i bibelbeltet er det iallfall et ensomt ståsted å være total ateist. Noe som gjør meg bare enda mer sikker i min sak. For de som hele tiden føler seg nødt til å stille spørsmål ved mine valg, det er jo de det må være noe galt med.
Jeg tror kanskje "skoleflinkhet", lesevaner, refleksjonsvaner, og selvtillit har en del å si. At foreldre snakker men en, at man blir bevisst ulike sider ved en sak. At man kan "drøfte", som man ofte skal i skolesammenheng. At man ved økte kunnskaper og innsikt føler behov til å ta stilling til ting. At man våger å skille seg ut, og ikke bry seg for mye om hva andre i familien eller andre mener om ting. Ikke være så "snill jente" i alt.
For min egen del så var jeg veldig skoleflink i hele oppveksten. Mine foreldre dyrket individualisme, og fokuserte på å aldri følge strømmen. "Tenke selv, klare deg selv, ikke bry deg om andre, gå egne veier", var holdningen de innprentet i meg. Det harmonerte dårlig med "gruppearbeid" som det etter hvert ble mer av i skolen, men...
Jeg tenkte og reflekterte mye over ting. Følte meg i skoletiden ofte mentalt sett modnere enn mine klassekamerater. Jeg var opptatt av å ta stilling til en del ting. Vurderte å melde meg ut av statskirken som 15-16 åring, men feiga ut. Når jeg derimot var 19 og flytta hjemmefra, var det noe av det første jeg gjorde. Jeg snakket også med mannen like etter jeg traff han, om hvorvidt han ville døpe barna sine eller gifte seg i kirka. Det var nemlig helt uaktuelt for meg. På samme tid ble jeg også politisk bevisst. Hva stemte med meg og mitt syn på verden. Hvem er jeg? Hva står jeg for? Etter en introduksjon til ulike livssyn på lærerskolen, "fant jeg meg selv" i Humanetisk forbund.
Jeg er ikke redd for gudstjenester derimot, og når ungene går i barnehagen får de være med om de vil. Men i barneskolealder der de begynner å forstå ting, så skal de få bestemme selv. Og vi er klare i hva dette er: eventyr, på samme måte som andre historier.
Jeg vokste opp i et kristent hjem av den sympatiske sorten, hvor min mor var opptatt av "det du vil andre skal gjøre mot deg skal du også gjøre mot dem", og en far med æresbegreper Snorre antakelig ville gjenkjent uten å blunke. Gikk i speideren (KFUM) og på søndagsskole.
Har alltid vært vitebegjærlig og ønsket å finne ut hvordan ting henger sammen, og religion ga svar på så mye. Så etter en "vekkelse" i konfirmasjonsperioden og kontakt gjennom skolelaget på videregående begynte jeg å vanke i et frikirkemiljø på Jessheim, som blant annet reiste for å drive misjonering i Russland innimellom bibelgruppene, noe jeg var med på flere ganger.
Men etter hvert ble det hele for vanskelig å tro på. De forskjellige forestillingene de (vi) trodde på var ofte i konflikt både med hverandre og med verden omkring. Dette ga seg utslag i intens vitenskapsfornektelse i miljøet (unntatt i de tilfellene der vitenskaplige resultater med en del velvilje kunne tas til inntekt, da ble de hyllet som "bevis" for troen, mens de motsatte tilfellene ble fortiet og forkastet), og sekterisme hvor tydeligvis Guds sannhet bare var kjent av et femtitalls mennesker på Jessheim, Norge, mens resten av verdens milliarder var mer eller mindre villedet.
For å holde det vaklevorne verdensbildet sammen måtte man enten kontinuerlig sette på nye ad-hoc hypoteser for å skjule sprekkene, eller kaste resonneringsevnen på båten og late som de ikke var der.
Et halvår som førstelinje-sanitetsmann i krigen mellom "muslimer" og "kristne" i det tidligere Jugoslavia, som blant annet innebar å plukke opp restene av barna som ble ofre for de kristne ("serbiske") styrkene i Srebrenica støttet heller ikke hypotesen om at Gud hjalp de uskyldige og forklarte sin moral til de som trodde på ham.
Et halvår i det sørlige Afrika, samt generellt voksende politisk engasjement og kunnskap om samfunn og historie avdekket bare flere store hull i det religiøse verdensbildet, hull som ble påpekt av Acsa som jeg hadde mange diskusjoner med i begynnelsen av forholdet vårt, og hun så selvmotsigelsene jeg skjulte for meg selv og hjalp frem et oppgjør med dem.
Så kom nådestøtet: Det finnes folk som kan forklare både hvordan vi har blitt til og hvorfor flodbølger, sykdommer og kriger rammer menneskene. Ikke ved hjelp av bønn og mysterietankegang, men med (statistisk) presisjon uten å ty til noen gud som en forklaringsvariabel! De kalles forskere og får tilogmed betalt for å finne ut av viktige ting!
Hele Det Ondes Problem, hvordan en god og allmektig Gud kan la all faenskapen skje, og som har plaget filosofer og prester fra Thomas Aquinas til bibelgruppelederen på Jessheim, faller da elegant på plass som et ikke-problem. Tsunamier skyldes tektonikk, ikke tilbedelse av falske guder, sykdommer evolverer med vertene sine, ikke for å bli effektive svøper for gud, og menneskene har en hjerne som er evolvert, ikke skapt for å være snill frem til syndefallet.
Etikk og De Store Spørsmål (Hvor kommer vi fra? Hvorfor er vi som vi er? Hvor går vi?) har alltid vært viktige for meg. Alt for viktige til å være fornøøyd med å stå i stum forundring foran Guds uransakelige (dvs per definisjon uforståelige) veier og fortsatt ha et syn jeg innså var inkonsekvent, særlig ikke når det er så mye som kan forstås bare man forlater det lettvinte tradisjonene og prøver å forstå med åpent sinn.
Tja, ikke vet jeg. Selv kjører jeg en pragmatisk linje på hele religionsspørsmået. Mange på min mors side er læstadianere, og det er virkelig en religiøs gjeng. Såpass at de kontaktet presten da vi giftet oss (vi snakker nå om min mors søskenbarn) og ba ham kjøre læstadianerliturgi da vi giftet oss. Noe han da også gjorde, sniken. Men, det var egentlig greit nok.
Jeg har forøvrig observert at de ikkereligiøse ofte har et minst like religiøs innstilling til sin ikkereligøse livsførsel, som de som er skikkelig religiøse.
Jeg er kristen, og er vokst opp i en ikke-kristen familie (slekt). Det var ingen kristne i mine omgivelser i oppveksten.
Jeg ble kristen som 21-åring, etter å ha truffet kristne mennesker som gjorde varig inntrykk. Det var et møte med nestekjærlighet i praksis det var umulig å ikke blir fascinert av.
Ulvefar: Minus de eksotiske internasjonale innslagene så er våre historier forbløffende like! :sjokk: Det er rart å tenke på at jeg har holdt andakter. :p
Ikke noe hobbyreligion der nei! This is the real thing! :riktig:
Hvis du mener "føler like sterkt for sitt livssyn" så har du selvsagt rett.
Hvorfor skulle de ikke det?
De har ofte kommet til sitt syn i opposisjon til samfunnet, så det er gjerne folk som ikke har et lunkent forhold til etikk og religion som har giddet å jobbe seg frem til et bevisst standpunkt i stedet for å adoptere flokkalternativet.
Hvis du mener "like dogmatiske" så er det to viktige forskjeller:
Gi meg en god grunn for å tro på en religion som ikke avhenger at jeg først tror, så ser, så bytter jeg standpunkt.
Ateisme kan ikke brukes til å rettferdiggjøre noen oppførsel på godt eller ondt, man må begrunne sine valg ut fra hva slags konsekvenser de har for en selv og andre.
Jeg har gått på søndagsskole og var kristen i ungdommen. Men, som Ulvefar sier på en mye bedre måte, etterhvert så innså jeg at for meg så stemte alt i verden med det samme jeg innså at det ikke finnes noen overnaturlige vesener. Den kristne Gud er ikke mer reell enn Tor med hammeren, og den eneste grunnen til at jeg noen gang hadde trodd på det, var miljøpåvirkning fra jeg var liten av.
@Ulvefar: Tror jeg brukte ordet pragmatisk oppe i her. Dog, forstår det kunne støte at jeg brukte ordet religion og religiøst om noe som egentlig var dogmatisk.
Jeg er oppvokst med en halvkristen mor (type kirke på julaften), en far som var agnostiker og en megakristen mormor. Jeg var mye med min mormor som liten, så jeg var en ivrig søndagsskolegjenger. Gikk på en søndagsskole som ikke akkurat var av det moderne slaget.
Jeg har alltid vært en rimelig selvstendig sjel, som ikke har vært opptatt av å følge strømmen, og etterhvert begynte jeg å stille spørsmål ved det meste som angikk kristendommen. Jeg gikk på en liten barneskole, der de fleste lærerne var godt voksne og religiøse. Vi ba bordbønn :sjokk:, lærte salmer utenat og gikk i kriken til jul og sommer. Vi hadde selvsagt ikke religionsundervisning, men kristendomundervisning.
Videre, på ungdomsskole og videregående endte jeg opp med kristendoms/religionslærere som var tidligere misjonærer. Den ene ble senere prest. Her var det ikke mye nøytralitet å spore i undervisningen, men ren forkynning. På videregående fikk jeg faktisk dårligere standpunktkarakter enn jeg skulle hatt, da jeg stilte kristiske spørsmål om kristendommen....(læreren innrømmet dette etter min feilfrie eksamen).
Jeg fant ihvertfall fort ut at religion ikke var noe for meg. Det standpunktet har jeg enda, og selvsagt prøver jeg, så godt jeg kan, å indoktrinere LilleVenn til å bli en god hedning ;)
Nå ble jeg bare mer forvirret og skjønner ikke hva du mente med noen av innleggene...? :confused: :sparke:
(Bortsett fra at du selv har et pragmatisk syn, hva nå enn det egentlig måtte bety?)
Ja ja, some things mankind was not meant to know. ;)
Tror deg. Læstadianismen er ikke for pingler. Hvis tro hadde kunnet flytte fjell hadde de vært engasjert av Mesta hele bunten.
(Men fortsatt ikke mye klokere på hva du egentlig prøver/prøvde å si).
Jeg tror at ønsket om sannhet er grunnleggende for mennesker. Så kan man diskutere det der, opp og ned ad stolpe. Tar en liten bit: Jeg mener at religionen har tilført verdier i mange samfunn, og kanskje mer før enn nå.
La oss ta disse søskenbarnene til min mor (hele 42 av dem fra samme fjordtarm). Alle vet hvem ens egne tremenninger er, og firemenningene er jo nesten reine slekta, og det begynner å bli flere hundre. Så har man slekt i Pajala, eller ett eller annet læstadianerreir et annet sted.
Å vite "kem man e uinna" er noe man får fra samlingen. Hvorfor, kan man jo spørre seg? Vel, det er nok ganske enkelt for å unngå innavl. Det er steder i denne landet hvor religionen kom sent, og hvor man fremdeles ser virkningen av det. Både i Nord-Trøndelag og faktisk også i eget fylke, eks Skogsfjordvannet, er det nokså tydelig hva jeg her snakker om. dette er behørig forsket på, og jeg har lest flere oppgaver på det - oppgaver som fremdeles holdes skjult av frykt for regelrett folkemobbing i enorm skala.
Jeg er helt sikker på at uten kirken eller religionen, så hadde svært mange bygdesamfunn ikke bare i dette landet bukket under. I sin tid var jo da også kirken den eneste som ført inn navn, dette var altså godt inn i forrige århundre. Dette er det vanskelig å få byfolk til å forstå. Men vi snakker her om folk som måtte gå i dagesvis før de kom til en gård hvor slekta ikke regjerte.
Så har jo religionen ført til mye fanskap også, men jeg tror nå i sum at religionen (uansett merke) i bunn har vært ganske nyttig for menneskeheten. Men jeg går ikke hen og blir tungt religiøs av dem grunn, jeg respekterer og anerkjenner dens innvirkning.
Jeg ser poenget med kriger, og velger å replisere med at Mao, Hitler, Saloth Sar (Pol Pot) og Stalin (de fire største despotene og menneskehetens verste forbrytere) alle var ateister.
Yep, ser helt klart nytten av kirken som administrativ enhet som bokfører slektskap osv. Når det gjelder innavl får vi være glad for at den norske kristendommen har holdt det for en uting, ikke et fortrinn som enkelte andre religioner. Absolutt en ofte undervurdert nytteeffekt av den norske kirke. Takk for interessant info!
Men at noe er nyttig betyr jo ikke at den mytiske overbygningen er sann, så det å ikke gå hen å bli tungt religiøs av den grunn er også en avgjørelse jeg støtter.
Når det gjelder religionen til Hitler & co høres det ut som et godt utgangspunkt for en lang diskusjon med whisky tilgjengelig. Jeg ville startet med å replisere at Hitler var mystiker så god som noen og brukte kristendommen aktivt begrunnende for å få massene med seg, Stalin gjenåpnet de russiske kirkene for å få folk med seg, og at i alle tilfellene er det nettopp den i praksis religiøse personlighetskulten som får det til å bære så hakkende galt av sted. :cool:
Å undervurdere religionenes faktiske innflytelse på godt og vondt i verdenshistorien er i det minste en synd jeg ikke begår.
Jeg ble kristen i ungdomsskolealder, da begynte jeg i Ten Sing og fant etterhvert ut at dette var det jeg ville og det jeg trodde på. Det var kun jeg i min familie som var kristen, men jeg opplevde det ikke som et problem.
Jeg tror forøvrig jeg var en av veldig få som konfirmerte meg av rette årsaker, de aller fleste andre i mitt kull konfirmerte seg for penger og selskapet.
Jeg har sett på meg selv som kristen i alle år, men av forskjellige årsaker har jeg den siste tiden begynt å tvile, det i seg selv er ganske vanskelig og ekstra vanskelig at jeg ikke har noen som det føles naturlig å snakke om det. Kristendommen har vært endel av mitt liv så lenge at det på en måte føles som om jeg mangler noe.
Sier som Polyanna - sånn bortsett fra de mer eksotiske innslagene til Ulvefar, kjenner jeg meg godt igjen. Jeg vokste opp i et kristent hjem, dog et hjem hvor jeg ble oppfordret til å "tenke sjæl og mene." Jeg definerte meg som kristen fra jeg var ca 15 år gammel.
Jeg utdannet meg innen media på en kristen skole, jeg har jobbet innen kristne organisasjoner og deltatt på de merkeligste møter innen de rareste frimenigheter. Jo mer involvert jeg ble i menighetene, jo mer kom jeg i kontakt med baksidene, møtte mennesker som var "gode kristne" på utsiden, og som innad lurte, orget og snøyt - baksnakket og styrte så det var en fryd. Dobbeltmoralen lenge leve.
Jo fler sannheter jeg fikk servert, jo flere spørsmål stilte jeg meg - og til slutt endte jeg opp med å miste alt jeg hadde av kristentro. Jeg gikk også hen og giftet meg med en ateist - dog gjorde vi det i kirken, fordi jeg fra barndommen hadde en drøm om å gifte meg i nettopp den kirken vi gjorde det i, og fant en som var gal nok til å bli med på det. :humre:
Ingen av guttene våre er døpt, fordi ingen av oss hadde lyst til å stå i kirken og lyve om at vi ville oppdra barna våre i den kristne tro. Ingen i familien vår, bortsett fra min far, definerer seg som kristne lenger, og slik var det heller ingen faddere vi ville la lyve for oss. Vil gutta, eller rettere sagt Storebror, senere i livet finne et livssyn utenom ateisme, er det opp til ham, jeg vil forsøke å respektere valget han gjør så godt jeg kan, på samme vis som jeg ble respektert hjemme da jeg ikke lenger definerte meg som kristen. (Forsøke å respektere, da enkelte livssyn ikke står for hva jeg definerer som moralsk/etisk.)
Spikeren i kista i forholdet til Gud kom vel med Lillemann for min del. Jeg kan på et vis godta at dersom Gud eksisterer og så ville straffe meg for at jeg ikke akkurat har levd etter "boka," så kunne han ha latt det gå ut over meg. Når han i stedet kødder med ungen min, som ikke har gjort en flue fortred, da gidder jeg ikke prate med ham lenger. :sur:
(Og jadda, jeg er fullstendig klar over "det ondes dilemma.")
Jeg vokste opp med en mor som ikke tror på Gud. Som fnyste av prestens ord om at mormor var hos Jesus når vi satt i begravelsen hennes (jeg tror ikke mormor var kristen heller, men jeg ble aldri så godt kjent med henne). Ellers er vel pappa sånn a4norsk som døper, konfirmerer og går i kirken om det er påkrevd, uten å ha tatt noe videre standpunkt. Jeg vokste dermed opp uten påvirkning fra hjemmet i kristen retning, og har vel egentlig alltid grublet mye over religion, spøkelser og liv på andre planeter:rolleyes:
Jeg blir vel egentlig ikke så klok på det hele, men jeg føler innerst inne at HVIS det finnes en kraft bak det hele, så er det ikke bibelens gud. Eller noen av de andre store eller små religionenes guddommer heller. Så det jeg tror på er veldig skjørt og veldig hjemmesnekret, hvis det i det hele tatt kan kalles å tro på noe. Helt og holdent ateist er jeg i hvert fall ikke.
Og jeg har gått i kirkekor, for det var masse fine gutter der. Og jeg har vært hobbysatanist for det var masse fine gutter der også. Men hvordan man enn vrir og vender på det, å tilbe ligger ikke for meg. Enkelt og greit. Om jeg hadde blitt kristen dersom mine foreldre var det vet jeg ikke. Religion interesserer meg. Religiøse mennesker også. Enkelte skremmer meg, både fanatiske kristne og fanatiske muslimer gir meg gåsehud når jeg sitter og prater med dem om ting som dette. Men fascinerende er det også..:nikker:
Jeg er døpt som liten, men konfirmerte meg borgerlig.
Foreldrene mine er ikke kristne, men jeg ble døpt og sendt på søndagsskole. Jeg var ikke gammel da jeg ble fast bestemt på å ta borgelig konfirmasjon, og at jeg ville melde meg ut av statskirken. Hva som har ført til den tankegangen vet jeg egentlig ikke, men jeg husker at det irriterte meg at jeg var døpt, at det burde være et valg man tok selv. Da var jeg kanskje 10.
Foreldrene mine var aldri i kirken men var "kristne" på papiret. Det var aldri noe snakk om religion hjemme, det var liksom ikke noe naturlig tema. Jeg er døpt og etter litt fundering tidlig i ungdommen fant jeg ut at jeg stiller meg uforståelig og uinteressert i religion på den måten at det virkelig ikke fenger meg. Noen venner var med i ungdomskor i regi av kirken og var såkalte glad-kristne ungdommer. Jeg var der et par ganger og det var rett og slett ikke meg.
På barneskolen var Bibelen eventyr og det var moro og spennende å tegne brennende rosebusker og slikt.
Jeg valgte å ikke konfirmere meg, ikke borgelig heller. Jeg meldte meg ut når jeg var ca 18.
Ungene mine er døpt siden pappaen ville det og siden jeg ikke har noen motvilje eller interesse for om det står på et papir at de er døpt eller ikke nå som de er så små.
Jeg vil ikke gifte meg i kirken. Jeg føler meg ikke hjemme der og jeg føler alt som blir sagt er "tull".
Hjemme får ungene tro på hva de vil, de er lettere kristnifisert etter barnehage og skole, veit at det er helt klart Jesus som ligger i krybba, Gud er i himmelen, at noen er kristne, noen er det ikke (sånn som mamma...) men jeg er veldig bevisst på det at det er helt greit om man er det ene eller det andre. Siden jeg er såpass uinteressert er dette sjeldent noe tema.
Takk for gode svar på et spørsmål som egentlig er ganske personlig. Før whiskeydiskusjonen tar helt av, får jeg komme med noen betraktninger jeg og.
Jeg er vokst opp i et relativt religionsnøytralt hjem. Spurte mamma om hun var kristen og svaret var alltid at hun hadde sin barnetro. Hva det betydde fikk jeg egentlig aldri svar på. Gikk på vanlig søndagsskole, og søndagsskolen til pinsemenigheten. Var også med på aktivitetskveldene til pinsemenigheten. Det var fordi venninna mi sin familie var medlemmer og veldig aktive. Husker med glede på hvor artig vi hadde det der, og hvor spennende det var da misjonærene kom tilbake og fortalte om fremmede land. På ett eller annet tidspunkt nektet mamma meg å fortsette å gå dit, hun syntes kanskje jeg var blitt påvirket? Hva som fikk meg til å gå fra å tro på gud til å ikke tro lenger, tidlig i tenårene er jeg fortsatt ikke sikker på. Kanskje var det opposisjon mot vår meget kristne klasseforstander?
Jeg konfirmerte meg også av feil grunner, men det var flere årsaker til det. Min bestemor er veldig religiøs, og jeg fryktet hennes reaksjon dersom jeg ikke konfirmerte meg (hun vet fortsatt ikke at markeringen for Storesøster var en navnefest og ikke en dåp. :humre: ). Den andre årsaken var at jeg ikke visste at det fantes en alternativ seremoni før vi var langt uti konfirmasjonsforberedelsene. (Som selvfølgelig ble holdt i skoletiden.)
I oppveksten var jeg aldri en individualist eller spesielt reflektert. Opptatt av å følge strømmen og ikke stikke meg ut. Kanskje var det vitenskapen som innhentet meg og, og en tro på at dersom det hadde eksistert en god gud så ville han ikke tillatt alt det onde som skjer? Tok iallefall et bevisst valg på et tidspunkt, og meldte meg ut av statskirken som 18-åring.
Jeg har vokst opp i en familie som var typisk norsk på den tiden med kirkebesøk på julaften, Bibelen i hylla (og der sto den godt) og ungene på søndagsskole. I tenårene leste og grublet jeg mye på religion. Det var også et hyppig diskusjonstema på skolen og i vennekretsen. På et eller annet tidspunkt tok jeg et valg, og jeg valgte å tro. Jeg kan ikke helt si når det skjedde.
Det betyr ikke så mye for meg om alt som står i Bibelen er nøyaktig gjengitt. Den er tross alt en samlig bøker som er skrevet av uavhengige personer, og ikke meislet inn i stein. Jeg ser ikke noen motsetning mellom å tro på vitenskapen, og samtidig ikke fatte at det kan ha skjedd uten noen som helst form for baktanke.
Dårlig gjort av familien din. Jeg ville konfirmere meg kirkelig, men jeg husker jeg og flere andre var misunnelige på konfirmasjonsforberedelsene til de som skulle ha borgerlig konfirmasjon. Vi pugget salmevers mens de diskuterte etiske spørsmål.
Jeg ville tilføye at jeg faktisk tror at noen også gjør det du kaller "å følge strømmen" som et bevisst valg. Jeg kjenner mange som både har giftet seg i kirken og døpt barna uten at de har noen religiøs tro, men de har likevel reflektert endel over det i forkant, hvorvidt de føler at de kan stå inne for det. Dermed tror jeg ikke det nødvendigvis er noen motsetning mellom å være bevisst og å være A4.
Jeg også, + at jeg passet ungene til presten. Sånn er det å være ungdom og skulle møte verden. Når jeg tenker på det i dag så er jeg ganske forbasket over at mine foreldre ikke oppmuntret meg til å velge borgerlig konfirmasjon.
Jeg er vokst opp i en ikke-kristen familie hvor Gud eller Jesus aldri har blitt nevnt. Ingen gikk i kirken, selv ikke til jul. Jeg ble døpt da, men jeg tok et selvstendig valg om å konfirmeres borgerlig da jeg var 14 år. Tvillingbroren min konfirmerte seg i kirken som resten av røkla.
Jeg har vært med på diverse. Jeg har på eget initiativ gått på søndagsskole og diverse religiøse barnetilbud (barnesang, torsdagsklubb og barneklubb) i tillegg til at jeg har vært med i Laget, bibelgruppe og vekkelsesmøter av høyst ymse grunner.
Jeg meldte meg ut av statskirken da jeg var 16 år uten noensinne å ha hatt et fnugg av tro.
Det rett før jeg skal legge meg så jeg orker ikke skrive så mye. Men jeg er ikke oppdratt noe spesielt kristent, men jeg var mye hos mormor og bestefar som liten og alle jeg var sammen der var medlem av menigheten som var naboen til mormor og bestefar. Jeg var alltid med på gudstjenester, søndagsskoler osv når jeg var der. Men da var jeg ikke sammen med familien min, men venninnen min, av fri vilje. Hadde jeg bodd der hadde jeg garantert vært medlem av pinsemenigheten i dag.
Jeg har alltid følt en eller annen dragning mot kristendomme og ville veldig gjerne klare å komme til et standpunkt i forhold til min egen tro. Jeg valgte en kristen folkehøgskole etter vgs for å være i et kristent miljø og finne ut av ting. Jeg fant egentlig ikke ut som mye, men fant ut at jeg i allefall ikke kunne kalle meg IKKE-kristen. Men jeg lever ikke som en kristen heller. Jeg har døpt ungene mine og har giftet meg i kirken, fordi det føltes naturlig for meg. Men jeg tror jeg aldri kommer til å finne helt ut av dette, rett og slett fordi jeg ikke tror på alt som står i bibelen. Jeg er naturfagslærer og tror på evolusjon, ikke at jorda ble laget på 7 dager (selv om det og er et tolkningsspm) Det er for mange løse tråder i bibelen på ting som jeg vet det finnes en vitenskaplig grunn til.
Jeg har tenkt til å lese litt i barnebibelen denne jula og når gutta blir litt større skal jeg ta de med i kirken. Men en personlig kristen som lever som en kristen (hva nå enn det er) det kommer jeg aldri til å bli.
Ok, det ble endel, men dette er egentlig litt vanskelig å forklare.
Jeg vokste opp i en familie som brukte bibelen som straff og skremsel og bare tok ut det som passet. Det budet som omtrent daglig ble brukt var "du skal hedre din mor og din far" - uansett hva. Mennesker i familien som anså seg som kristne var de som viste minst nestekjærlighet. Jeg tok tidlig avstand fra bibelens lære og fikk avsmak for måten den ble brukt på og hele meg strittet imot å skulle innordne meg i en slik tro. Å bare skulle godta at det er slik, uten å tenke selv. Det var - og er - for meg fullstendig ulogisk å tro på noe slikt. Jeg tror heller ikke på julenissen.
Jeg ville ikke konfirmere meg i kirken, og fikk ikke lov til å gjøre det borgerlig for det var tull. :gal: Så da gjorde jeg det ikke i det hele tatt. Kunne ikke ramle meg inn.
Jeg er ikke er relgiøs fordi jeg ikke kan se sannhets-faktoren i det jeg oppfatter som eventyr. Jeg kan heller ikke se vitsen med å tilbe noe som ikke eksisterer, som ikke gir noe svar og som i tillegg er grobunn til veldig mye krig og faenskap. What's the point really?
Har kommet frem til dette helt selv. Konfirmerte meg ikke (som eneste jente i venninnegjengen), og jeg står helt for den avgjørelsen ennå.
Om man ikke direkte står og sier noen muntlig bekreftelse, noe man egentlig heller ikke gjør ved kirkelig konfirmasjon lenger heller for den saks skyld, så vil jeg si at en borgerlig konfirmasjon er en fin måte for et ungt menneske å ta et standpunkt på. Det viser at personen står for hva hun/han mener, og at vedkommende ikke nødvendigvis følger venneflokken om det er kirkelig som "er malen" der hun/han kommer fra.
Så en borgerlig konfirmasjon kan vel sånn sett være en bekreftelse på at "jeg er en person som står for egne valg og meninger."
Det er vel ordet som er litt malplassert. Det kan vel være fint å ha en fest for ungdommen i huset for å feire at hun/han begynner å bli voksen uansett innhold. Det har man i mange kulturer. (Hvor voksen man er i en alder av 15 år derimot....)
Meningen med konfirmasjonen er vel egentlig å bekrefte dåpen.
(Ikke slik å forstå at de fleste som konfirmerer seg i kirken heller er så fryktelig opptatt av det, men den borgerlige konfirmasjonen har jeg alltid sett på som litt komisk: "Jeg er absolutt ikke kristen, men vil gjerne konfirmere meg.")
rine: Man bekrefter ingenting i dag. Det er lenge siden man gjorde det. Konfirmanter i kirken blir velsignet. I riktig gode gamle dager var vel konfirmasjon i kirken obligatorisk.
Jeg konfirmerte meg kirkelig en gang i steinalderen. Presten da var veldig klar på at vi ikke bekreftet dåpen vår gjennom konfirmasjonen - det var en forbønnshandling/velsignelse og en introduksjon til meningheten.
Konfirmasjonen er et overgangsrituale, det feirer overgangen fra barn til voksen. Kirken har tillagt konfirmasjonen også et element der konfirmanten vedkjenner seg troen og bekrefter den tilhørigheten til menigheten han fikk i dåpen. Andre overgangsriter er dåp, bryllup og begravelser.
Når det gjelder hvem som påvirker, så skrev jeg faktisk oppgave om dette temaet på lærerskolen. Jeg intervjuet elever på en liten bygdeskole og en stor byskole og så på forskjellen i hvem de opplevde som påvikere i valget om de skulle konfirmere seg eller ikke, og hvilken konfirmasjon de skulle velge.
Det var noen få som ble konfirmert sammen med meg som valgte å bekrefte dåpsløftet, så jeg tror man har mulighet til å gjøre det. Vi andre fikk bare hånda på hodet, og ferdig med det. Så vidt jeg husker.
Du har nok rett i det, jeg har googlet litt. Jeg ble konfirmert i Tromsø domkirke, og til den sogner det mange læstadianere. Det var nok de som fikk annen liturgi.
HEF bruker ordet i betydningen confimare (ca...) som betyr støtte/styrke.
Men det er litt trøblete, og skaper mange misfortåelser. Særlig siden det UTROLIG NOK fortsatt, mange tiår etter at det ble sluttet med det, tror at konfirmasjonen er en bekreftelse av dåplsløftet. :dåne:
Også her inne, tydeligvis. Dere var mye til stede i egen konfirmasjonsundervisning, skjønner jeg? :knegg:
Men at man har et opplegg med opplæring/støtte og et overgangsrituale med gaver og stas er gjengs for alle kulturer.
Nå vil jeg ikke gi meg ut på teorien med deg, men i mitt hode så er det jo en markering av overgangen, om ikke til "voksen" så i hvert fall fra barn. En oppsummering av det som har vært, ord å ta med seg inn i neste fase. :vetikke:
Jeg har ikke noe bedre svar nå enn da: Man bekrefter at man er voksen nok til å selv ha tatt et livssynsvalg. Et valg som i gjennomsnitt ikke er noe mindre bevisst hos de som går gjennom kursene i etikk og livssyn i regi av HEF enn hovedstrømmen av de som tar kirkelig konfirmasjon.
Den gangen spurte jeg om noe du ikke svarte på:
Ulvefar sa:
Hvis du, også etter å ha tenkt deg om litt, synes at det å bekrefte et humanistisk livssyn er latterlig mens det å bekrefte et kristent ikke er det, så fortell meg gjerne hvorfor.
Men kansje denne gangen?
(Altså, jeg er klar over at den teologiske betydningen ikke lenger er at man bekrefter noe som helst, men jeg har en følelse av at det fortsatt er en ganske utbredt oppfatning at man på en eller annen måte "bekrefter" dåpsløftet. I alle fall i den løse betydning at konfirmasjonen brukes for å vise/bekrefte et livssynsvalg (evt. mangel på sådant, men å følge tradisjonen er forsåvidtv også et valg) ovenfor slekt, venner osv.)
Fra Human-etisk forbund Her: Hvorfor bruker dere ordet konfirmasjon i det hele tatt?
Dette spørsmålet har blitt stilt opp gjennom hele vår konfirmasjonsordnings levetid, det vil si fra 1951. Ordet 'confirmare' er latin og betyr å bekrefte/støtte/styrke. Vi har alltid brukt ordet i de to siste betydningene (i 1981 forlot Kirken betydningen å bekrefte dåpsløftet).
Jeg så faktisk ikke det spørsmålet da- helt sant! (Du skriver jo så mye...) Men altså: Jeg synes ikke det er noe rart i seg selv at humanetikere og andre tros/livssynsamfunn har sine skikker og tradisjoner. Det som derimot er litt rart,er at dere velger å adoptere en kristen tradisjon, gjennomfører den på samme alderstrinn, og jaggu kaller dere ikke det for konfirmasjon også.
Det er egentlig ikke noe svar. Kirken hadde allerede det navnet. Det finnes helt sikkert maaange andre ord fra både gresk og latin som betyr omtrent det samme. (Det var vel litt enklere å holde seg til noe som var kjent fra før, tenker jeg.) I andre sammnhenger blir det kalt stjeling/svindel å benytte seg av et allerede veletablert produktnavn. :nemlig:
Konfirmasjon markerer jo overgang fra ungdom til voksen, og er en fin markering som jo ikke behøver ha noe religiøst over seg. Hvas kulle det ellers hett, liksom? :blond:
Det blir noe annet. :nemlig: (Er jeg ganske sikker på, men gidder ikke lete etter historien til det ordet nå.) HEF har jo vært flinke med barnedåpen: Heter ikke det navnefest?
Bryllup og gravferd er norske ord (norrøne, hvis jeg ikke tar feil)
Skjønner dere virkelig ikke forskjellen på å bruke de ordene og å bruke det latinske ordet som stammer fra en kirkelig/kristen handling? Eller bare kverulerer dere?
Og gravferd? Man må jo nesten få lov til å dø, enten man er humanist eller kristen. Kristendommen har jo ikke monopol på å begrave mennesker!
De har vel forsåvidt ikke monopol på å markere overgangen fra barn til voksen heller. Det jeg stiller meg bittelittegranne undrende til, er at et såpass nytt samfunn som HEF (femtitallet?) ser seg nødt til å låne så mye fra f.eks kirken.
Takk- det var bare det jeg ville si. :nikker:
Slik jeg har forstått det så var konfirmasjon i kirken obligatorisk i gode gamle dager og andre ungdomsfester var ikke tillatt. Hvis det stemmer så synes jeg det blir nærmest jevngodt med et forsøk på monopol. :knegg:
Videre så synes ikke jeg det er superrart at de endte med betegnelsen "borgerlig konfirmasjon" (nå heter det vel humanistisk konfirmasjon :gruble: ) for virkelig å markere at det var et alternativ.
:jupp: Jeg har aldri hatt problemer med å innrømme realitetene:De kristne har kidnappet jula. Helt klart. Og humanistene har kidnappet konfirmasjonen. Sånn er det med den saken.
Da syns jeg du burde skrive et innlegg om hvor idiotisk det er at de kristne har ødelagt den originale betydningen av julen og ikke minst hvor patetisk det er at det på engelsk heter christmas.
Jeg har forsøkt, men klarer ikke å tro på noen gud. Hadde en barnetro som liten (mamma tror, men ikke pappa), men den forsvant under konfirmasjonsundervisningen. Min mann, derimot, kommer fra et kristent hjem og har beholdt sin tro. At vi giftet oss i kirken og døpte våre barn er mer et uttrykk for respekt for hans tro enn tradisjon fra min side. Våre barn vokser ikke opp i et synlig kristent hjem (min mann mener tro er personlig) og skal selv få finne frem til sine standpunkter mtp religion.
Jeg gjentar: Jeg synes ikke det er patetisk at man låner skikker fra andre land/kulturer u name it. Det har jo blitt gjort til alle tider. Det som derimot er patetisk er jo at dere ikke kan være enig med meg i det faktum at HEF har lånt fra kristendommen når det gjelder akkurat konfirmasjonen? Du sa det jo forøvrig selv, Sitron, lenger fremme i tråden, at borgerlig konfirmasjon var latterlig. :confused: Er det om å gjøre å være enig med flertallet, eller?
Jeg vokste opp i et kulturelt kristen, men ikke troende hjem. Det vil si at jeg er døpt, mine foreldre regnet med at det kunne være problematisk i det norske skolesystemet å ikke være det og var redd for at udøpte barn kunne bli mobbet av medelever eller lærere. Som barn var jeg "svermerisk" kristen. Jeg trodde på Gud, og var opptatt av helgener og seremonier. På ungdomsskolen hadde jeg en relativt kraftig religiøs krise. Jeg tror nok at jeg ville gått vekk fra kristendommen uansett, men at det skjedde så raskt og såpass voldsomt hadde nok mye med en svært gammeldags og autoritær kristendomslærer og kristendomsundervisning.
Måten jeg ble møtt på på ungdomsskolen da jeg ba om å få livsynsundervisning og valgte å konfirmere meg borgerlig ligger nok til grunn for mitt forhold til kirken og kristendomsundervisning i dag. Jeg er fremdeles litt sjokkkert over at en skole på 80-tallet satte en fundamentalistisk kristen til å undervise i livsyn og at et valg om å ikke konfirmere seg i kirken ble møtt med "Har du tenkt godt over hva du gjør nå?" av lærerne. Dette medfører at jeg nå holder et godt øye med hva lærere kan finne på å si til mine udøpte barn, men såvidt jeg kan se har vi en fornuftig skole (selv om de organiserer gudstjenester) og jeg tror ikke at det blir et problem. Mine barn kan få rine til lærer på videregående, ettersom jeg har skjønt at hun underviser i Bergen. Men på videregående er det bare greit om de møter noen de kan opponere mot, så det tar jeg med stor ro.
Når det gjelder konfirmasjon. Jeg er borgerlig konfirmert. Der og da var det viktig for meg å ta et kraftigere og synligere standpunkt enn det ville ha vært om jeg bare lot være å konfirmere meg. Hadde konfirmasjonsalderen vært litt høyere hadde jeg sannsynligvis allerede vært over den verste protestalderen og ville bare latt være. Mine foreldre ville ha gitt meg et stort 15- årsselskap med akkurat de samme gjestene og gavene. Jeg synes at det er godt at ungdom har et alternativ til den kirkelige konfirmasjonen. Men jeg er ikke overbegeistret for Humanetisk forbund og har ikke noen spesiell trang til at mine barn skal ha noen seremonier der, med mindre de ønsker det selv.
Biskop Hagesæther var i sin tid nervøs fordi det var så mange som ikke konfirmerte seg og foreslo å senke konfirmasjonsalderen til 12 år. Det er greit å få fatt i barnene før de har begynt å gjøre seg opp for sterke meninger selv.
:haha: Vil du jeg skal sende deg en PM med hvor jeg jobber, slik at vi kan unngå det skrekkscenarioet. :himle:
Fra spøk til alvor: Jeg tror ikke du har fått med deg hovedsynspunktene mine (og nå snakker jeg om begge livssynstrådene)
Jeg mener at man godt kan beholde julegudstjenesten som tradisjon så lenge det finnes et godt alternativ for de barna som er på skolen. (En mening jeg forøvrig deler med store deler av skolevesenet samt myndighetetene.)
Jeg slår fast at HEF har lånt ordet konfirmasjon fra kristendommen. Nå har jeg lest gjennom tråden her, og jeg kan ikke finne at jeg har sagt at jeg synes barna som ikke er døpt/hører til HEF for rare?
Hvis du setter likhetstegn mellom disse utsagnenen og det å forkynne (?)til barn på skolen, så sier det ganske mye om dine evner til å oppfatte budskapet i tekst. Jeg tror ikke på noe som helst egentlig, tro det eller ei! Og ikke ti ville hester kunne fått meg til å ytre noe som helst i retning "så rar du er/er du sikker på det" til elever som måtte ha et annet syn enn meg. Det være seg både religion, og andre viktige spørsmål. Tro meg, som lærer møter man utrolig mange forskjellige barn og foreldre. At noen ikke skulle være døpt/konfirmert står for meg som noe av det minst "rare" jeg kunne møtt på.
Nå har jeg jobbet i vgs i over fem år, ikke en gang i løpet av de årene har jeg tatt meg selv i å undre på om elevene er døpt eller ikke. Ser på det som ganske uinteressant egentlig.
Jeg undrer meg egentlig litt over at det kommer så (til dels) voldsomme reaksjoner på det jeg har skrevet. Jeg gjør faktisk det. Julegudstjenesten er her, og jeg synes det er OK. Ferdig med det. Skulle man derimot bestemme seg for å ta den bort (tror nok det ender med det- kan det være en trøst? :knegg:) hadde dere ikke funnet meg fremst i demonstrasjonstoget. Jeg hadde nok ikke vært der i det hele tatt. Jeg har ingen sterke meninger om at vi for all del må ha en julegudstjeneste heller.
Ah, så det var derfor du ikke svarte på det nå heller?
Eller, hvis det bare er det at det kalles konfirmasjon og holdes ved samme anledning du synes er latterlig, og at det bare er massiv kommunikassjonssvikt som får det til å høres ut som om du mener hele sermonien og livssynet som ligger bak, så for all del, det er ikke noe jeg skal bry deg mer med å diskutere utover et eneste spørsmål:
Hvis det er så, sitat, latterlig, av HEFs å avholde sin versjon av overgangsriten på samme alder og med frekkheten å bruke det etablerte ordet "konfirmasjon", gjelder dette også andre riter? Burde HEF egentlig:
-skifte navn på konfirmasjon til "etikkkurs for tenåringer" og avholde det i 17-årsalderen?
-se at selv om navnefestene riktignok allerede har orginale navn bør de i stedet holdes i 5-års alderen for å ikke kopiere alderssegmentet?
-kalle vigsler for "samlivskontraktfester" og holde dem når folk skilles?
-kalle jordfestelsesritualene for "gravøl" og holde dem første midtvintersdøgn etter dødsfallet?
Ville det bli mindre latterlig da?
Nå mistenker jeg deg for å ikke ha lest svarene lengre oppe, eller muligens for å gjøre deg dummere enn det du er. Uansett årsak; du ville da kanskje lagt merke til at det var opprinnelsen til ordet konfirmasjon jeg reagerte på. De andre ritualene er vel ganske naturlige og navnene likeså. Regner med at HEF, som alle andre, har behov for å gi barna sine navn, og dør gjør man jo gjerne også. Skjønner du virkelig ikke forskjellen på ordene, (gravferd og konfirmasjon) både opprinnelse og bruk?
Svaret er altså: Ja, på det første punktet Nei, på de tre andre.
Mottatt. Det var ikke veldig lett å lese av de første "humanistisk konfirmsjon er latterlig" innleggene dine at det bare var navnet du hele tiden mente. Greit. Uenig, det har med å markere et alternativ, og da stiller du svakere hvis du spiller deg ut over sidelinja med å utsette to år og kalle det noe som ikke oppfattes som et reelt alternativ, men bryr meg ellers mindre. Godt jeg endelig klarte å være dum nok til å få et fornuftig svar.
Konfirmasjon er ikke et navn, men en handling/seremoni. Det blir da riktig å knytte en definisjon av tilhøringhet foran, siden handlingen er felles for flere religioner og livssyn.
Jeg ser ikke hvorfor kirken skulle "eie" dette navnet. (Dåp blir noe helt annet - selv om jeg ikke synes HEF sin navnefest er et dekkende navn for deres seremoni heller.)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
