Skvetten sa for 17år siden:

Kvinner som ikke ønsker barn representerer visstnok det siste tabu i samfunnet. De blir ofte betegnet som egoistiske og kyniske, hvorfor i alle dager er det slik?

Selv har jeg tatt et bevisst valg i forhold til at jeg ikke ønsker flere barn og har kjent en del av dette på kroppen.

Nin sa for 17år siden:

Min svigerinne med mann vil ikke ha barn. De vil ikke være bundet, de vil kunne gjøre akkurat som de vil. De er veldig opptatt begge to med fritidsinteresser og et barn hadde ikke latt seg kombinere med det livet de lever.
Men jeg ser ikke på dem som egoistiske av den grunn. Alle er vi egoister. Jeg har barn fordi jeg ønsket meg det mest av alt i hele verden, jeg skulle gjerne hatt enda fler.
Det er da ingen lov som sier at man MÅ få barn og vie livet sitt til dem.
Jeg synes det er helt idiotisk å si at det er egoistisk å ikke ville ha barn.

Dali sa for 17år siden:

Det er egoistisk å ønske barn så sterkt at du er villig til å "tukle med naturen for å få de. Det er egoistisk å ikke ønske seg barn i det hele tatt.

Til lags åt alle kan ingen gjera. :niks:

Skvetten sa for 17år siden:

Dette har jo vært litt fremme i mediene den siste tiden. Hvor en del av de som har tatt valget om å ikke få barn står frem, jeg blir litt skremt over at et til og med finnes en forening fo de som ikke ønsker seg barn jeg.

Selv har jeg til og med fått høre fra mine nærmeste at jeg er egoitisk som ikke ser at den største lykken her i livet er å sette flere barn til verden.

Pepper Lemon sa for 17år siden:

Er det virkelig slik, at det er et tabu? Jeg har trodd at de blir møtt med spørsmålstegn fordi de som allerede har fått barn ofte føler at de har sett lyset, og ønsker å forkynne dette til barnløse. Og her står det altså at det er skepsis og mistanke om egoisme som møter frivillig barnløse. Hvem er det som tenker slik? Det er såklart dumt å bruke seg selv som benchmark, men jeg klarer ikke etter beste evne å fremkalle slike følelser i meg, og har enda til gode å høre noen si noe negativt om folk som ikke ønsker barn.

Er det noen som kjenner seg igjen i artikkelen, i forhold til egne følelser om temaet?

Skvetten sa for 17år siden:

Selvsagt blir det alt for tynnt å bruke seg selv som eneste empiri, hadde ikke trodd det var slik dersom jeg ikke hadde lest en del artikler om emnet i det siste. For da hadde jeg heller ment at det var jeg som var uheldig.

Fargo sa for 17år siden:

Hørte en svensk kvinne på radioen, hun var visstnok medlem i styret for en forening som mente mye om dette. Hun mente at Norge diskriminerte de som ikke ville ha barn. Jeg vet ikke, men hun klarte i hvert fall å fyre meg en smule opp.
Hun sa at verden ikke tåler den befolkningsveksten som den opplever nå, og da burde Norge som verdens rikeste land gå foran. Mens vi altså i stedet er av de land i den vestlige verden som er mest barneproduktiv. Det sa henne noe om at det ble ført en feil politikk.

Skvetten sa for 17år siden:

kjonnsforskning.no/c51722/prosjekt/vis.html?tid=51826

www.dagsavisen.no/innenriks/article343942.ece

www.nrk.no/programmer/radio/mellom_himmel_og_jord/1.896482

www.tidsskriftet.no/?seks_id=471972

Skvetten sa for 17år siden:

Da er hun jo virkelig på ville veier. Dette er jo helt klart argumentasjon som faller på sin egen urimelighet. Kanskje fordi vi lever i verdens rikeste land er det riktig at man kan velge å sette mange barn til verden, om man vil.

Her snakker en jo heller om holdninger i samfunnet ovenfor de som velger bort 2,5 barn varianten av ulike årsaker.

Fargo sa for 17år siden:

Ja, men det er ikke sikkert at hun er representativ for veldig mange andre enn seg selv. Jeg synes nå uansett at de har et lite problem, om de sliter med å få spørsmål om de har barn, eller ikke. De har gjort et bevisst valg. De valgte bort barn, og fikk "frihet" i stedet. Frihet til å reise til India, frihet til å kunne kjøpe en liten bil, slippe å drasse tonnevis med bleier, etc, etc, etc. Og frihet til å ikke få en fullstendig altovergripende nattaklem.

Jeg skulle forresten likt å sett noe forskning på de som havner i bakleksen, andre veien. De som kjører karriere til de er 42, og finner ut at "nå skal jeg ha barn". Og først da oppdager at det er i seneste laget for veldig mange av sorten.

Slettet bruker sa for 17år siden:

Jeg tror det grunnleggende instinktet om å reprodusere seg er så sterkt i mange at det er vanskelig eller umulig å forestille seg at det ikke er der hos andre.

Jeg stusser ikke over at folk velger å ikke få barn. Det er vel egentlig ganske mye mer egoistisk å sette barn til verden enn ikke å gjøre det.

Tjorven sa for 17år siden:

Jeg har to venninner som hele tiden har forkynt at de ikke skulle få barn. Det tok meg noen år å tro på dem. I begynnelsen av 20-årene er vel det noe ganske mange kan finne på å si, men jeg ser i dag at det er rett valg for dem. De lever liv som ikke lar seg kombinere med barn, og liker å leve sånn. Men de forteller meg begge at de får mange og høylydte protester fra folk som bare perifert kjenner dem.

Jeg synes det er helt greit at noen velger å ikke få barn. Så lenge de ikke skal smøre tykt på om hvor uendelig fint det er med all friheten sin. Så lar jeg også være med å legge ut i det vide og brede hvor givende det er å ha unger. Vi har nok å snakke om allikevel.

Skvetten sa for 17år siden:

Er det ikke da man tukler med naturen og fikser seg et betalt prøverørsbarn på klinikk?

Dronningen sa for 17år siden:

Jeg forsøkte å reflektere over min umiddelbare tanke rundt dette. For meg var det å få barn så stort, så ekstremt dyptpløyende i mitt følelsesliv, så berusende og meningsfylt, at det ikke kan sammenlignes med noe annet i livet mitt. Verken bryllup, jobbrelaterte ting, egne interesser, et.c. nærmer seg dette i styrke og betydning. MEN jeg kunne jo ikke vite noe om dette på forhånd.

Men hva visste jeg. Jo jeg hadde et behov for å bety noe for noen, og jeg ønsket meg flere å være glad i.

Hvis noen ikke har dette behovet, og føler at livet som det er gir dem mening, utfordringer, glede, så blir det jo deres sak. Det er jo frivillig. Vil man ha noen fordommer? Tja. Som med alt annet der folk prioriterer seg selv, så vil man jo lure litt på hvordan det kan være nok, kanskje. Eller hva som gjør at det livet virker mer forlokkende sånn "in the end". For for de fleste er jo livet en ballanse mellom familieliv og personlig frihet. Hvorfor bare det ene?

Når det er sagt så har jeg en venninne som ikke har barn, og som jeg antar har valgt å ikke få. Og med henne er det faktisk helt forståelig, og egentlig litt som forventet.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

Kunne du ikke det? Jeg må si at jeg følte jeg hadde et ganske realistisk og korrekt bilde på det å få barn før jeg fikk det. Jeg syntes ikke det var vanskelig å forestille seg hva det innebar for mitt følelsesliv. Det er ikke dermed sagt at jeg tenkte at barn var den eneste veien til lykke, eller at jeg aldri kunne blitt lykkelig uten.

Dronningen sa for 17år siden:

Jeg visste at jeg ønsket meg barn. Jeg visste også dette tidlig, selv om jeg ikke var et utpreget "barnemenneske" før. Jeg passet derimot 3 jenter over en 5 års periode, og hos dem hadde jeg en hverdagslig omsorgsrolle, som viste varierte sider ved det å ta seg av barn. Jeg følte at det å ha barn selv ville kunne være moro, givende, og ikke minst veldig meningsfylt for meg. Men hvor dypt følelsesmessig dette ville påvirke meg, og hvor ekstremt fantastisk jeg synes det er å få barn, nei jeg visste ikke det på forhånd.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

Jeg visste også noe om den hverdagslige omsorgen siden jeg har hatt små barn tett på i familien, men det jeg siktet til var det følelsemessige. Jeg kan ikke si at det var noen stor overraskelse i så måte. Det var vel like flott og fantastisk som jeg hadde forestilt meg, tror jeg. (Så hadde jeg også ekstremt god til til å kjenne etter, årevis med prøving tatt i betraktning ... :knegg: )

Niobe sa for 17år siden:

Jeg har bekjente (et par) som har valgt å ikke få barn. De er begge 40 nå, og har hele tiden hatt fokus på karriere. Jeg ser heller på dem som uegoistiske, som tidlig så at det løpet de ønsket å kjøre ikke var lett forenlig med familieliv.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

For å bidra i diskusjonen, for meg har dette ingen ting med egoisme å gjøre, hverken å få barn eller å la være. Det er et følelsesmessig valg som ikke gir meg noen plusstegn eller minustegn foran.

Lykken sa for 17år siden:

Jeg trodde jeg visste hvordan det ville bli å få barn (les: baby), men det blir litt som fødsel, egentlig kan man ikke forberede seg på det. Jeg hadde knapt holdt i en unge før. Men jeg må si at jeg er utrolig mye mindre selvsentrert nå enn før jeg fikk barn, så selv om de som velger å ikke få barn etter min mening ikke er egoistiske, så sier det seg selv at de ofte er mer selvsentrerte.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

Jeg synes det er en urimelig påstand. Det er mulig at de i kraft av sitt valg har anledning til å være mer selvsentrerte, men derfra til å si at de har valgt slik fordi de er mer selvsentrerte, er noe helt annet.

Niobe sa for 17år siden:

Samtidig så kjenner jeg mødre, som etter at de fikk barn ikke har ofret noe som helst utenfor hjemmets fire vegger en eneste tanke. Det er vel ganske selvsentrert, det også.

Lykken sa for 17år siden:

Nix, det siste der sa jeg ikke. Det du sa først mente jeg.

Sitron sa for 17år siden:

Helt kurant å velge å ikke få barn. Men jeg syns en smule synd på dem som innser for sent at de tok feil valg.

Fargo sa for 17år siden:

:nemlig:

Cathrine H sa for 17år siden:

Jeg har egentlig aldri skjønt hvorfor noen blir provosert av at andre ikke vil ha barn. For meg er det et rart valg, men det bryr meg ikke.
De som velger det er jo heldige som finner noen som har gjort seg opp de samme meningene om det.

Karima sa for 17år siden:

Godt poeng.

Jeg ble overrasket over hvor fint jeg synes det var å få barn. Men jeg er helt sikker på at jeg kunne fått et fint liv uten også. Jeg vil gå så langt som å si at noen ting ville vært bedre, uten at det betyr at jeg angrer på valget på noen som helst måte.

Jeg har respekt for folk som har selvinnsikt nok til å se at barn ikke er noe for dem, og tar konsekvensen av det. Det er nok av dem som ikke gjør denne vurderingen, og det er det jo ungene som må lide for.

Skvetten sa for 17år siden:

Veldig godt poeng. Jeg kjenner meg igjen i dine tanker rundt dette. For jeg var tidlig klar over at jeg ikke ønsket barn, det at jeg ende opp gravid på p-pillen og ikke er noen ekstrem aborttilhenger ble det til at jeg bar frem Plutten min. Det har jeg ikke angret på i den forstand og jeg er glad i og stolt av barnet mitt.

Jeg er imidlertid klar ove at dersom jeg hadde visst det jeg vet nå den gangen da jeg var ung og dum så hadde jeg valgt abort. Rett og slett fordi jeg er en av dem som har gjort jobben helt alene og studert med en baby på fanget og i full jobb det meste av tiden.

Når jeg nå har tatt et meget bevisst valg i forhold til det at jeg definitivt ikke skal presses til å leve et liv med små barn igjen er det en lettelse. Mulig jeg er selvsentrert men jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke orket å ha den jobben jeg har og som jeg elsker dersom jeg hadde hatt små barn eller flere barn i og med at det er meget vanskelig problematikk jeg arbeider med.

Det jeg reagerer på er at folk rundt meg er så forundret over at jeg hveken vil ha en mann med barn eller få flere barn. Får min dose om at jeg er selvsentrert siden jeg heller vil reise og studere enda mer enn å få barn. Har faktisk aldri hatt den stormende babylykken på planeten rosa som nybakte mødre fabulerer om heller, heller en ro på en måte.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Det er da mye mer egoistisk å faktisk FÅ barn når man ikke har tid til dem, enn å velge bort barn når man lever et hektisk liv der barn ikke passer inn. Det å bevisst velge bort barn fordi man ikke har tid til dem er da alt ANNET enn egoistisk.

Lilith sa for 17år siden:

Nå kjenner jeg bare såvidt en person som har valgt å ikke få barn. En venninne av en venninne. Og ja, jeg kjenner at jeg blir fylt av undring over valget hennes, men hjelpe meg, det er jo hennes sak og jeg blir verken mistenksom eller sur på henne av den grunn. Ville vel heller aldri kommentert det ovenfor henne dersom vi ikke var i en dyp fortrolig samtale om akkurat det emnet.

Jeg er 100% sikker på at mitt liv ikke hadde vært like givende, og at jeg ikke kunne ha vært like lykkelig, dersom jeg ikke hadde blitt mamma til tre skjønne barn. Det er veldig vanskelig for meg å forstå at folk velger annerledes, men ikke så vanskelig å akseptere.

Che sa for 17år siden:

Jeg kan ikke forstå at det å ikke få barn er egoistisk.
Om man har en mann som ønsker seg barn mest av alt i hele verden, så kanskje - ellers så er det det vel ikke slik at det er noen barn som svever rundt som stjernestøv og aldri blir til fordi noen velger å ikke få barn.

Livet er vel hva man gjør det til. Er med Sitronen på det med å angre når det er for seint.

Jeg synes også at barna mine er fantastiske og det beste av alt - men jeg føler ikke at jeg ble et nytt menneske på grunn av dem - ei heller opplevde jeg noen følelsesmessig oppvåkning eller noe sånn. De er en god bonus her i livet og definitivt en stor del av mitt liv - men ikke meninga med det slik jeg ser det.

Nenne sa for 17år siden:

Skvetten sa for 17år siden:

Godt poeng!
Jeg har innmari vanskelig å forstå de som mener at meningen med livet er å være i en evig symbiose med sine barn. De som flyr fra skanse til skanse for å følge opp sine barn i absolutt ett og alt, sånt forundrer meg. For det kan da ikke være heldig for hverken barn eller voksne.

Divine sa for 17år siden:

:nemlig: Og jeg kan ikke fatte at det er så veldig tabu heller. Jeg begynner å nærme meg 40, og har mange venninner på min alder som ikke ønsker seg barn. Hadde vi vært ti år yngre, hadde jeg kanskje trodd at de kanskje kom til å skifte mening, men nå ville jeg blitt VELDIG overrasket dersom disse fikk barn.

Jeg personlig synes det er rart å velge bort det å få barn. Jeg hadde vært altfor nysgjerrig og vært redd for å gå glipp av noe, til å kunne ta et slikt valg. Samtidig så tror jeg overhodet ikke personer som ikke har barn lever et dårligere liv enn oss med barn.

Divine sa for 17år siden:

:dulte:

Kirsebær sa for 17år siden:

Jeg føler ikke at det er et tabu emne lengre. Alderen på førstegangsfødende øker, og har økt jevnt de siste årene og dette er på en måte med på å gjøre skrittet fra "vil ha barn sent" til "vil ikke ha barn" veldig lite.

Jeg har full forståelse for de som velger å ikke få barn. Livet med og uten barn ville vært to helt forskjellige liv for min del, og selv om jeg har et flott liv med Poden, så ser jeg også at jeg kunne hatt et fint liv uten han.

Skremmern sa for 17år siden:

Jeg har nevnt dette til noen eldre kolleger, og da får jeg bare "Håh, håh, bare vent til de bli tenåringer, da får du ikke tid til annet enn å kjøre de frem og tilbake mellom venner og fritidsaktiviteter" til svar. De tenker sikkert sitt, men jeg har sagt at, nei, det er ikke aktuelt at jeg skal ofre hele min fritid på noe de fint kan klare selv.

Pebbles sa for 17år siden:

Veldig godt poeng.

Den eneste problematikken rundt dette, slik jeg ser det, er det Sitron kommer inn på. Jeg kjenner at jeg blir bekymret på andres vegne når de velger bort barn - tenk om de angrer seg når det er for sent? I og med at det er vanlig å få barn gjennom hele 30-årene nå, kan det sikkert være lett å føle at man har god tid. Og når man er i 20- og 30- årene kan det være mye spennende som skjer i livet; studier, vennefester, reiser, jobbe seg opp og fram i arbeidslivet. Og mens man står oppe i noe hektisk og morsomt, kan det være lett å tenke at man foretrekker friheten til å gjøre alt dette istedet for å får barn. Men kanskje kan ting fortone seg annerledes for de samme menneskene i 40- årene; de siste venneparene har kanskje fått barn, sosiale aktiviteter med jevnaldernde dabber av fordi disse er midt i sin hektiske småbarnsperiode, man har nådd dit man ville på jobben og livet blir roligere og mindre actionfyllt. Hvis man da sitter der og føler på en stor sorg over å ikke ha fått barn, ja da synes jeg det er veldig leit.

Men om man har tatt det riktige valget og aldri føler på et slikt savn, så er det selvfølgelig helt uproblematisk.

Kirsebær sa for 17år siden:

Jeg tenker at det er ikke farlig å angre seg. Vi tar mange valg i livet som vi inners inne skulle ønske vi hadde ugjort. Barn/ikke barn blir også en sånn greie.

Og jeg tror ikke at en som fram til midten av 30-årene har vært bestemt på at hun aldri vil ha barn, får den samme angeren som en som alltid har ønsket seg barn, men bare har ventet til det var for sent.

Hvis jeg ikke hadde fått Poden ville jeg nok som 50åring i øyeblikk ha angret på valget om å ikke få barn, men det ville ikke vært mer en konstantering, ikke en altoppslukende anger som forringet livet mitt på en måte.

Nenne sa for 17år siden:

Bluen sa for 17år siden:

Godt sagt, Bauche - slik føler jeg det også.

Ellers har jeg hengt rundt på graviditets- og foreldrerelaterte fora lenge nok til at jeg har fått denne "alle som ikke har barn er egoister"-greia langt oppi halsen. :gal:

Rent personlig er jeg glad for at det finnes folk som faktisk ikke ønsker seg barn. Ikke minst betydde dette veldig mye for meg som ufrivillig barnløs - da var det i alle fall noen her i verden som så andre verdier i livet (og hos andre mennesker) enn barn og reproduksjon. (Nå skal det sies at den eneste erklært frivillig barnløse jeg møtte i den tida, nå har fått to barn svært tett og ønsker seg flere.)

Trulte sa for 17år siden:

Jeg tenker såpass enkelt at jeg helst ikke ville være født av noen som ikke ønsket barn.
Hvis ikke de ønsker barn så er det derfor helt greit.
At de ikke ønsker barn er jo helt uforståelig for meg, men jeg må respektere at folk tenker ulikt.

Karima sa for 17år siden:

Godt for deg og godt for dem, tenker jeg. Ingen mennesker skulle behøve å være meningen med andre menneskers liv.

Sitron sa for 17år siden:

Her er jeg også. Og dette gjelder i aller høyeste grad de som kun ønsker ett barn. Det er så spikret i meg at søsken er viktig at det blir vanskelig for meg å fatte at noen tar det valget, uansett hvor gode argumenter de har. Men det er jo et valg som bare man selv kan ta og jeg har jo ingen problemer med å respektere det. Men virkelig forstå det, det kommer jeg aldri til å gjøre.

Ulvefar sa for 17år siden:

Enig. Jeg synes ikke ordet egoistisk er særlig meningsbærende for hverken å velge å få barn eller å la være.
Å få barn er fantastisk og ligger så dypt i så mange at de færreste velger bort barn bevisst, men samtidig er det flere mennesker, og særlig flere med høyt vestlig forbruk, enn det vår ene planet kan takle i lengden, så de av oss som har barn bør heller være takknemlige enn kritiserende ovenfor dem som frivillig lar være.

Sitron sa for 17år siden:

Ja, det er jo klart at det må være helt tragisk. Men om de innser det når barnet er lite nok, så finnes det jo fullverdige alternativer.

Kirsebær sa for 17år siden:

Tja... I teorien så gjør det jo det, men om det er noe som er tabu så er det vel å gå for en av de løsningene.

Jeg skjønner at i slike store saker som det vi snakker om her så bør man uansett velge å gi fra seg barnet om man virkelig angrer på at man fikk det, men å få forståelse for det eller respekt for valget sitt fra de som er rundt en er vel lite trolig. Og uten forståelse og respekt fra mennesker som står deg nær er det vel omtrent umulig å ta et slikt valg?

Esme sa for 17år siden:

Jeg synes hverken de som får barn eller de som ikke får barn er egoistiske, det er et helt ok valg å ta uansett. Jeg fikk barn sent, og det er klart at det valget provoserer ganske mange altså, og jeg skjønner ikke helt den. At folk som har barn kan bli fyret opp dersom barnfrie legger ut om at det er egoistisk å få barn på denne overfylte planeten skjønner jeg. Men som sagt, det er en del som blir sint på tanken over at folk kan være frivillig barnløse også.

Jeg har en del venninner som vurderer å la være å få barn, og de spør meg da, siden ammetåken var tynn og jeg ikke er sånn Moder Jord-type. Jeg synes ikke at det å få barn var noe annet enn hva jeg hadde sett for meg, ingen overraskelser faktisk, ingen skjellsettende forandring i følelseslivet eller noe sånt.

Livet med barn er heller ikke mer fantastisk enn å ikke ha barn, det er mange ulemper med det også, og en del mer kjedelig blir livet med barn synes jeg. Men selve barnet greier jo på et vis å gjøre det sånn at det blir verdt det. Jeg tror ikke at de som er skeptiske til å få barn gjør noen stor tabbe i å ikke få dem, antagelig er de som meg, de hadde sikkert syntes det var ok å leve med barn, og ok å leve uten. Hver livsstil sine fordeler og ulemper.

Sitron sa for 17år siden:

Jeg tror at mennesker ofte har mer forståelse i slike saker enn ikke. Men det er for tabu til at det snakkes om. Det er dermed ikke sagt at alle saker som er tabu er noe folk vil slenge drit om. erfart

Appelsin sa for 17år siden:

Jeg merker at jeg blir litt sånn: "Er du helt sikker?" - når jeg snakker med folk som ikke ønsker barn. Mer av omtanke enn noe annet, for det er jo så festlig med barn. Men spørsmålet er noe jeg tenker, og ikke sier høyt.

For hvem kan vel egentlig være sikre på noe som helst?
Og det å ha evnen til å leve med de valgene en tar, gjør en jo rustet til å være fornøyd og lykkelig uansett. Tror jeg.

Livet som foreldre er utrolig intenst. Jeg har aldri opplevd å kjenne på komplett lykke så ofte som etter at jeg fikk barn. For det kan være flere ganger om dagen. Men jeg har aldri vært så personlig nedprioritert og trøtt heller, med få utsikter til bedring. :knegg:
Det er bare fornuftig å innta en holdning til om dette er noe en ønsker eller ikke. Men det er klart - en vet aldri hvordan det blir da.
Om man opplever det selv.

Vi har en del venner som ikke har barn (ennå)(?) - og noen ganger tror jeg familien min fungerer som reklame for barn - andre ganger som avlysningskampanje :nemlig:

Dronningen sa for 17år siden:

Her er nok jeg også. Hadde ikke vi kunne få barn, så hadde adopsjon vært neste steg. Siden broren min er adoptert og vi "var med på prosessen", så har jeg et forhold til det også. For meg var den "egen-familie-biten" viktig.

Forøvrig er det litt morsomt å se at jeg selv framstår som veldig "mamma" i en del tråder her inne, noe som tilsynelatende trigger andre til å poengtere at de har et liv utenom. :D

Skvetten sa for 17år siden:

Jeg må si at jeg beundrer de som velger å få flere barn. Selv hadde jeg aldri taklet det ut fra at jeg ikke er helt der at babyer og små barn er det jeg vil fylle livet mitt med. Dermed ble det lett å velge at Plutte skulle bli enebarn.

Selv har jeg vært gjennom tre graviditeter, et fullbårent, to som endte i MA. De to siste graviditetene kom i stand etter sterkt press av formen: vel om du ikke vil ha barn med meg så går jeg typen, svak for mannen som jeg var vel så ble det graviditet. Det var trist med disse abortene men i ettertid er jeg veldig glad for at det gikk som det gikk, jeg er faktisk takknemlig for det, tro det eller ei.

Nin sa for 17år siden:

:nikker:
Mitt liv er ikke givende nok for meg uten barn. Barn er mitt store kall. Jeg trenger barn rundt meg. Barn gir meg masse energi på et eller annet snodig vis. Barn gjør meg så lykkelig som ingenting annet noen gang har gjort, jeg er en barne-elsker uten like. Jeg digger unger, er helt gal etter dem. Og de digger heldigvis meg. Her er kaffeslaberas med ungene i garderoben i barnehagen når jeg henter minstemann. Alle ungene kommer løpende og skal skravle når jeg henter og det er så utrolig koselig og ikke minst morsomt.
Jeg tror jeg rett og slett er avhengig av unger. Jeg bare må ha dem. :D
Jeg har ikke så mye liv utenom det å være mamma, og for meg er det liv nok.
Jeg har opplevd å være ufrivillig barnløs, i den grad at vi ønsket oss barn og ikke kunne få flere. Vi prøvde i åtte år og det er de tøffeste åtte årene i livet mitt. Å ikke kunne få flere små i hus, det knakk meg helt.
Nå har jeg fire totalt. En hjemmefraflyttet, to til låns i helger og en mini her hjemme. Jeg er mamma, fostermamma, stemamma og avlastningsmamma. Fy så heldig jeg er. De gjør meg så glad alle sammen.
Jeg har lyst på en til, bare en til. Så nå starter snart den store prosessen igjen, spennende - krysser fingrene for at utfallet bir som vi ønsker.

At min svigerinne og svoger har valgt å ikke få barn respekterer jeg fullt ut. Selv om jeg elsker unger forstår jeg selvfølgelig fullt ut at ikke alle har et ønske om å leve det livet jeg gjør. Det er virkelig ikke egoistisk av dem. Folk må få leve med eller uten barn etter eget ønske, og begge deler er jo på en måte egoistisk fordi man gjør det man ønsker. Men det er ingen negativ egoisme som det ofte blir fremstilt som.

Ru sa for 17år siden:

Jeg skulle aldri ha barn. Niks og nada. Men så fikk jeg lyst allikevel, da. Og jeg angrer jo for så vidt ikke på at jeg har fått barn, selv om livet mitt ble ganske annerledes (vi har definitivt en annen livstil nå enn pre-barn).
Samtidig så gjør den der følelsen eller tanken om at jeg ikke gidder å få flere unger, det mye enklere å takle det faktum at det viser seg at det ikke var så enkelt å få flere barn.

Bobbelur sa for 17år siden:

Der var vi. Fikk ikke barn sammen og startet på adopsjonsprosessen. Men når ting ikke gikk helt på skinner og alt dro ut i tid på alle måter, måtte vi gå en runde til med oss selv. Og vi følte begge at vi hadde behov for å leve et liv uten å vente på å bli flere. Det var viktigere for oss å berge oss selv og å klare å ha et godt samliv og et godt liv enn det å få barn. Så jeg er vel frivillig ufrivillig barnløs da?
Vi velger nå å ikke være fosterforeldre (ennå), jeg velger å ikke være en superengasjert stemor for sønnen hans som bor hos oss annen hver uke (han har jo en mor, og jeg skal ikke ta den plassen), og jeg vektlegger nå de fordelene jeg har ved å ikke ha barn.
Siden vi ikke har proklamert vår prøvetid for alle i slekta ( i sær hans slekt) så har vi fått en del kommentarer her og der. Og det overrasker meg over hva andre mener de har rett til å si om ting som ikke angår dem i det hele tatt. Jeg har ofte blitt både rystet og sjokkert - og er svært glad for at jeg ikke får høre slikt så veldig ofte.

Skilpadda sa for 17år siden:

:nikker: Jeg ønsket meg barn, men ikke frenetisk, liksom, og jeg kan fint se at det går an å leve et like godt liv uten barn. Hvis man ønsker seg barn, og av en eller annen grunn ikke får det, så er det klart at det trekker ned livskvaliteten, og det samme gjelder dersom man angrer senere på at man valgte å ikke få barn. Men barnløsheten i seg selv synes jeg ikke høres meningsløs eller trist ut, den er det bare dersom man egentlig ønsket seg noe annet. Det er ikke sånn at jeg ser på et liv uten barn som tomt eller meningsløst eller at man mangler en dimensjon.

rine sa for 17år siden:

Tja, det spørs vel hvor man bor og hvor gammel man er. En 14 åring i "dalsstroka innanfor" ville sikkert hatt problemer med å kjøre til trening selv.

Forøvrig synes jeg ikke det er et problem at noen ikke ønsker seg barn. (Det som er et problem, er alle de som får barn som aldri skulle hatt det... men det er en annen diskusjon.)
Frivillig barnøse framstår ikke som mer egoisktiske enn andre, mener nå jeg.

Jeg tror jeg kunne levd et like meningsfylt liv uten barn. Misforstå meg rett, jeg angrer ikke på barna mine, men vi ble gravide før vi hadde rukket å ønske/lengte etter noe som helst. Poenget er; nå vet jeg hva man går glipp av.
Som frivillig barnløs har man jo ingen mulighet til å finne ut av at det faktisk er fantastisk å ha barn, og har det like fantastisk uten. (Uff, det ble litt kronglete formulert, håper dere skjønte hva jeg mente.)

Skvetten sa for 17år siden:

Mannen i mitt liv har forsonet seg med at det ikke blir noen barn på ham. Det har vært en lang prosess men han har kommet til at han heller vil nyte livet sammen med meg enn å få barn. Merkelig men det er mer akseptert at menn ikke vil ha barn av en eller annen grunn.

Tåtti sa for 17år siden:

Jeg var frivillig barnløs til jeg var 40, og jeg har gjennom tiden hørt en god del dustete argumenter for hvorfor jeg absolutt burde få barn. :rolleyes:

Skilpadda sa for 17år siden:

En bekjent av meg (frivillig barnløs, men det er ikke noe hun har pleid å flagge) fortalte meg at hun en gang, tidlig i førtiårene, hadde fått høre fra en kollega at de (noen kolleger) hadde snakket om henne, og var helt enige om at de respekterte at hun ikke hadde fått barn. Hun var jo ikke engang klar over at dette var noe hun burde ha fått tillatelse til fra dem, men ble naturligvis både rørt og glad. :nemlig:

rine sa for 17år siden:

:himle:

Maverick sa for 17år siden:

Før hørte jeg stadig babbel om hvor egoistiske barnløse par var. Det var på bøgda. :nuff said:

Jeg ville ikke ha barn, og nr. 1 var en aldri så liten overraskelse. Om han ikke hadde kommet, (ja, og nr. 2, men da var ikke overraskelsen like stor og forandringen like heftig), tror jeg at jeg hadde stått på mitt standpunkt om å ikke ville ha barn. Og jeg tror man kan ha det veldig fint uten barn.

Appelsin sa for 17år siden:

Jeg har aldri forstått den egoisme-tanken.

At man prioriterer seg selv og de som allerede eksisterer, framfor å prioritere noen som ikke er skapt? :fnise:

Polyanna sa for 17år siden:

Shit, et øyeblikk trodde jeg du var seriørt, og bråleste gjennom tråden, målløs over at ingen hadde hudflettet deg. :knegg:

Ellers: Jeg ser at mange av dere mener at dette ikke er noe stort tabu. Det er likevel det disse forskerne ser når de intervjuer frivillig barnløse kvinner. Og, påfallende nok, det er et sterkt økende press. Kvinner som var barnløse på 60-tallet ble mye mindre mast på. Før, når man ikke fikk barn, så var jo den eneste logiske grunnen at man enten ikke kunne få, eller levde i et ekteskap som ikke var så bra (les: null sex). Uten noe særlig prevensjon eller mulighet til hjelp tilgjengelig så var jo det de eneste logiske forklaringene.

I dag så slipper man pinadø ikke unna barnemaset om man så er lesbisk. :p

Lykken sa for 17år siden:

Foreldrene mine fikk ganske mye mas på slutten av sekstitallet/begynnelsen av syttitallet, spesielt pappa og vitser og ondskapsfulle bemerkninger om de små svømmerne hans. :rolleyes: De brukte 6-7 år på å få meg.

Niobe sa for 17år siden:

For oss som ikke får mer enn ett barn, så er det ikke til å nekte for at det ser ut til å være egoistisk i andres øyne. Samme om vi har aldri så "gyldig grunn". Det er nesten så egoistisk og så dårlig gjort overfor poden, at vi burde ha forutsett det før vi fikk ham, og forblitt barnløse. :rolleyes:

Folk skal alltid snakke. Vi kan like gjerne gi dem noe å snakke om.

Kirsebær sa for 17år siden:

Den kjenner jeg på noen ganger også. Ikke så ofte, og ikke slik at det går veldig inn på meg, men det skjer. Det er flere som mener at jeg like gjerne kunne latt vær å få poden siden jeg ikke har tenkt å få flere barn.

kokosbolle sa for 17år siden:

Herre min! Er det folk som får seg til å mene slikt altså? Blir helt forundret over mennesker. Er det virkelig så trangsynte?

Her har man stått på i flere år, kanskje med mye skuffelse, for å få et etterlengtet barn, og så blir man kritisert fordi at man har et enebarn? Nei vettu hva. :kjevle:

Niobe sa for 17år siden:

:nemlig:

Dali sa for 17år siden:

Folk er rare. Gi dem noe å snakke om ja.

Undres også over intervjuer som gjøres av kvinner i ulike posisjoner og stillinger. Har de barn får de spørsmålet "hvordan er det å kombinere jobben din med barn?", har de ikke barn er det 99 % sikkert at de får spørsmålet "hva med barn, ønsker du deg barn, når kommer barna?". Sist observert da Grosvold intervjuet Erna Solberg fredag.

Kirsebær sa for 17år siden:

Jo, jo, det blir jo spurt, men det er vel forståelig? Det er ganske interessant tema, barn, familie og karriere og slikt. Så det er vel ikke så rart heller. Spørre må være lov.
Det er den der dømmingen jeg har litt problemer med..

Dali sa for 17år siden:

For all del, det er lov å spørre. Det jeg tror irriterer meg litt er at ingen/få menn får det samme spørsmålet.

Sitron sa for 17år siden:

Det er vel fordi det er opplest og vedtatt at kvinner er omsorgspersonene mens mannfolkene bare jakter og puler. :nemlig:

Kirsebær sa for 17år siden:

Jeg syns ikke det er like interessant at menn velger å ikke få barn som når kvinnner velger å ikke få det jeg heller, så jeg har på en måte litt forståelse for at menn ikke blir spurt om det i samme grad.

Jeg tror det er mange flere damer som altoppslukende ønsker seg barn enn det er menn. Jeg tror foreldrebiten ligger sterkere i damen enn i mannen før barnet er der.

Dali sa for 17år siden:

Hos menn generelt er nok det en sannhet. For vår del var det omvendt. Mann ventet tålmodig på at jeg skulle ombestemme meg. Hvilket jeg da også gjorde til slutt.

Bokormen sa for 17år siden:

Slik tenker jeg også. Og jeg synes det gjør hverdagen mye lettere på mange måter. Da minsten nekter å skifte bleie, ikke vil ha på klær, og i alle fall ikke sko eller lue, da vet man at det er en fase. Det er ikke sånn resten av livet. (Jeg vet jo at det kommer andre utfordringer senere, men jeg synes mange av de tingene som er litt slitsomt med små barn er mye lettere å takle med den innstillingen. Samt å fokusere på fordelene med akkurat den alderen barnet er i der og da.)

Esme sa for 17år siden:

Jeg har litt motsatt erfaring jeg altså, siden kvinnenes karriere er mer truet av å få barn så har jeg flere kvinnelige venner enn menn som tenker å være barnløse. Og så er det slett ikke uvanlig at menn inderlig ønsker seg familie, men klarer ikke å få det til, og for mange av dem så er dette ordentlig sårt. Menn har en tendens til å resirkuleres så det er en ganske stor andel av menn som er enslige.

Skvetten sa for 17år siden:

Den har jeg også fått servert gitt, mange ganger. Bare det at jeg ikke har "gyldig" grunn annet enn at jeg ikke ønsker flere barn.

Dronningen sa for 17år siden:

Dette tror jeg også, selv om så klart unntak bekrefter regelen, og dette tror jeg også gjennspeiler seg videre i permisjonsfordeling hos det norske folk. At for mange er dama drivkraften i det, uten at det betyr at mannfolka er noen dårlige fedre av den grunn. De lar bare kona organisere litt. Hvis så kona ikke ønsker barn, så kan også det i større grad være greit, enn når det er motsatt.

Kirsebær sa for 17år siden:

Jepp. Sånn tenker jeg på det.
Selvsagt finnes det unntak.

Maverick sa for 17år siden:

Jeg er litt med Esme der, tror jeg. Jeg kjenner flere menn som virkelig ønsker seg barn, men det er en helt annen sak å finne en dame som faktisk ser på deg som en som hun kan og vil få barn med, og så tror jeg mange barnløse menn har en pussig idé om at de ikke hadde vært gode fedre. Det er nok sårt, men kanskje litt vanskeligere å snakke om, siden det, etter avlevering av sædcelle, er mindre håndfaste ting for en kommende far å snakke om, ergo mer følelser. Og følelser er vanskelig. Vi damer kan greit mikse sammen samtaler om The Motherhood med gørrete detaljer om ammespreng, psycho fødsler og denslags.

Slettet bruker sa for 17år siden:

Tukle med naturen er herved tatt i bruk som den nye betegnelsen på sex her i huset. :fnis:

Skvetten sa for 17år siden:

:knegg:

Che sa for 17år siden:

Nå leste jeg fort og dyslektisk og leste "robin hood". Likevel gav setningen mening. imponert over hvor lett enkelte har for å blande inn fødselsrelaterte opplysningen i hvilken som helst setting

Left sa for 17år siden:

Jeg fikk barn sent, og var innstilt på at jeg ikke skulle ha noen før mitt vakre lille "uhell" kom som julekvelden på kjerringa. Og takk og pris for det! :hjerter: Fikk masse dumme spørsmål og teite kommentarer om at å leve livet uten barn var meningsløst osv. Javel. Jeg skulle ha bare storebror, og fikk så masse kommentarer på hvor ufyselige enebarn kunne bli, og at det var egoistisk av meg å ikke gi han søsken.
Som om det var grunnen til at jeg valgte å få en til. Sånne ting kan man bare bestemme selv.
Hadde noen kommet med kommentarer om barnløshet i dag, om et familiemedlem eller venn/venninne, så hadde jeg nok satt øynene hardt i dem og spurt om de visste akkurat hvorfor vedkommende ikke ville ha barn? Det kan være mange grunner til det, og man skal være forsiktig med å si så mye når man ikke vet årsak. En annen ting er at man må respektere at andre ikke er lik en selv.