Det handler vel ikke om temaene som diskuteres, men at det snakkes om konfirmasjon, og er en slags kopi av noe en tar avstand fra.
Et slags overgangsrite er jo ikke noe seregent kristent, langt derifra. Og konfirmasjonen har jo blitt utvannet som begrep i kirken også, men jeg synes det er like lite naturlig å kalle det borgerlig konfirmasjon som om en snakket om borgelig dåp heller enn navnefest.
Jeg synes det er greit å bruke ordet konfirmasjon uansett, med tanke på betydningen og opprinnelsen av ordet. Dåp, derimot, synes jeg ikke ville passe seg for HEF (eller andre) å bruke. (Selv om jeg som sagt heller ikke synes at navnefest er et godt navn på HEF sin seremoni. ;))
Nå er det vel mange kulturer (og en del religioner antar jeg) som har ritualer i forbindelse med overgangsfasen barn/ungdom? Man kan godt være uenig i begrepet borgerlig konfirmasjon, det kan jeg forstå. Det jeg fascineres av er utsagn av typen som for meg framstår som om det er kirken som var "fus-tatt-i-lufta-tatt-i-bakken" i forhold til overgangsritualer, og at andre lignende ting blir alternativer til det kirkelige - eller herming? Slik er det vel ikke? (Jeg spør, siden jeg ikke har nok kunnskaper om dette, ikke for å være ekkel.)
Mange av kirkens tradisjoner er jo også inspirert av/ kopiert fra gamle skikker. At man som kristen velger de religiøse variantene skjønner jeg veldig godt, men å hevde at disse er mer "riktige" enn andre blir noe ganske annet.
Nei, det behøver ikke å være alternativer til absolutt alt på hele jorden. At det finnes ikke-kristne alternativer til viktige markeringer og livsriter i menneskers liv synes jeg er ganske naturlig.
Er det andre ikke-kristne alternativer du synes godt kunne droppes, Ru? Er det egentlig noen grunn til å markere at et barn har blitt født, dersom de ikke skal ønskes velkommen inn i en menighet og få en liten syndskattevask? Hvis et par ønsker å gifte seg, har det egentlig noen hensikt at de lover hverandre troskap og kjærlighet dersom det ikke er gud de lover dette? (Sist jeg var i bryllup på din kant av landet virket det på presten som om dette var hans holdning...) Trenger man egentlig å ta farvel med et kjært familiemedlem dersom man ikke tror at man skal treffes igjen i himmelen?
Alt i alt har vel konfirmasjonen utspilt sin rolle, uansett hvor man feirer den, nettopp fordi man ikke blir voksen som 15 åring lenger. Det er ingen som trenger å være konfirmert for å kunne gå ut i jobb. Og ja, det hadde vært bedre å erstatte den med en formidabel familiefeiring på 18 årsdagen.
Jeg er derimot uenig i at det blir like vanskelig for barn fra ikke-kristne familier å konfirmere seg i kirken som det er for barn fra kristne familier å velge den borgerlige varianten.
For det første så er det flere kristne her som ganske tydelig har signalisert at de blir skuffet om deres barn velger noe annet enn kirkelig konfirmasjon. Jeg, for min del, kommer til å være stolt over et barn som velger kirkelig konfirmasjon og dermed viser et selvstendig valg. For det andre så er det fremdeles en såpass stor del av hver skoleklasse som velger kirkelig konfirmasjon at jeg tror at det kommer til å være ganske mye informasjon om og inspirasjon til dette, også for våre barn.
Interessant spørsmålene du drar inn i forhold til behovet for overgangsritualer Fnatten. Det som sitter dypest er nok som du sier markering i forbindelse med fødsel og død.
Jeg tror det er motstand å hente i begge leire. Men jeg har inntrykk av at en god del ikke-troende synes at kirkens ritualer er viktige og vil benytte seg av tilbudet, og kanskje ikke like ofte omvendt? Jeg tenker på alle de jeg kjenner som benytter seg av kirkens tilbud om dåp, bryllup og begravelse uten å ha en religiøs celle. Tradisjon spiller nok en stor rolle her. Jeg tror ikke min svigerfar er spesielt religiøs, men det ble dårlig mottatt da vi valgte navnfest for minsten. Han kommenterte aldri at vi giftet oss borgerlig, men det kan kanskje ha sammenheng med at det er fødsel/død som står som store bautaer i overgangsritualene. :vetikke:
Det kan jeg jo ikke motsi. ;) Og jeg er sikker på at det er vanskelig for noen. Men om vi tar hele ungdomsgruppen, så tror jeg at det fremdeles er flere som må ta opp en kamp om borgerlig konfirmasjon enn om kirkelig.
Hvis man tenker konfirmasjon bare som et overgangsrituale, kan den vel kanskje utspille sin rolle etter hvert.
Men fra kirkelig hold er jo selve dagen gjort mindre viktig, og man prøver å få til en bevissthet omkring selve k.TIDEN, fordi dette egentlig handler om å gi døpte ungdommer det de har krav på av opplæring i den kristne tro som de er døpttil.
Nå er jo trosopplæringen kommet i gang mange steder, og det kan jo være at konfirmasjonen holder stand pga at ungdommene gjennom barndommen også har hatt positive møter med kirken og den kristne troen?
Som Fnatten skriver så brukes det da heller ikke lenger. Humanistisk konfirmasjon heter det. :flisespikker: Alle HEF sine seremonier starter med "Humanistisk".
For det første må jeg si at jeg hadde nok akseptert humanistenes variant av konfirmasjonen, hvis de hadde kalt det for noe annet enn konfirmasjon. Humanistisk konfirmasjon har blitt skapt som et alternativ til konfirmasjon i kirken. Men det de lærer i løpet av kurset, er i og for seg ikke noe negativt, tvert imot heller mye positivt. Hvis de hadde kalt det for noe annet, og kuttet ut seremonibiten, og f.eks. heller gjort det til et etikk- og livssynskurs som var åpent for alle (også de som konfirmerer seg i kirken), hadde jeg vært mer positiv til det og mine barn kunne gjerne deltatt. Da hadde valgene heller vært enten å ha en kristen konfirmasjon, eller la være, og så kan de som vil dra på dette kurset.
Slik det høres ut på en del her, så antar dere at jeg vil bli veldig sur og vanskelig om mine barn velger borgelig konfirmasjon. Hva deres valg en gang blir vil jeg uansett respektere. Men hvis de ikke velger en konfirmasjon i kirken, vet jeg ikke om jeg kommer til å lage en stor feiring for dem. Hvis de vil delta i den humanistiske varianten, vil jeg ikke nekte dem det. Men vi kommer til å legge opp oppdragelsen til at de får en kristen oppdragelse, og håper dermed at en konfirmasjon i kirken vil bli deres naturlige valg. Jeg kommer ikke til å lage en stor krangel av det hvis de ikke vil det. Og siden at jeg håper og ønsker at de vil føle det naturlig å bli konfirmert i kirken, kommer jeg ikke til å snakke så mye om alternativer som de kan velge. Det vil de høre om andre steder uansett, så de vil vite at det finnes andre alternativer.
Det kunne ikke falt meg inn å lage mindre ut av barnas dag om de velger å konfirmere seg i kirken. (Men for meg er det et langt større mål at barna skal tenke selv enn at de skal ha de samme verdiene som meg.)
Det er jeg enig i. Man skal ha respekt for andre menneskers valg og da blir det helt feil å si at dersom man konfirmerer seg borgelig blir det lite eller ingenting feiring av dagen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.