Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Her skriver Anniken Strømøy bl.a. om konflikten mellom å ønske seg det livet man hadde før man fikk barn og det faktum at man elsker barnet / barna sine. Jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skriver. Jeg hadde ingen fæle graviditeter, og fødslene mine var lette. Det var det å være nødvendig for et annet menneske døgnet rundt som var vanskelig for meg, og som delvis er det enda.
Jeg kjenner at det er vanskelig å finne en god forklaring når eldstemann spør om vi kommer til å få flere babyer. Jeg har landet på at "mamma er nok for gammel nå, damer kan bare få barn mens de er ganske unge enda", og den slår han seg til ro med (han ser jo at mamma er kjempegammel :nemlig: ). Faktum for min del er at et barn til antagelig ville fått meg innlagt på psykiatrisk og revet i stykker ekteskapet (fordi jeg ikke takler å ikke ha nok frihet, mannen min hadde uten problemer taklet en hel liten flokk med barn).
Jeg elsker barna mine herfra til månen og tilbake igjen tusen millioner ganger som Strømøy skriver, men jeg rives av og til nesten i stykker av ansvaret, av følelsen over å ikke bestemme over mitt eget liv lenger. Allikevel vil jeg ikke si at jeg angrer på å ha fått barn (men jeg skjønner de som gjør det), og jeg tror faktisk jeg hadde valgt å få barn dersom jeg fikk valget en gang til. Hvorfor? Jeg vet ikke.
Jeg synes det er fint at noen fremstiller andre sider av saken enn den rent lykkelige å-få-barn-er-alt-livet-dreier-seg-om.
Jeg skrev et langt innlegg, men valgte å ikke legge det ut fordi det ble for personlig. Men for å si det kort; jeg kjenner meg igjen. Jeg kunne gått gravid og født tusen ganger, "problemet" mitt ligger i barseltiden og det overveldende ansvaret. Det er trist, for jeg skulle gjerne hatt 10 barn, og mange sier bare "go for it" når jeg snakker om lysten på flere. Men jeg makter ikke å følge opp flere enn de jeg har. Jeg får panikk bare av tanken på at mannen skal jobbe to timer overtid en dag. Han kunne fint taklet en hel barneflokk. Men det blir lettere etterhvert som barna vokser til, jeg synes det er de første par årene (hvertfall det første) som er vanskeligst.
Det var en flott og modig kronikk, synes jeg. Og det var modig og fint skrevet av deg også, Banana. Jeg kjenner meg også igjen, ikke minst i dette med at man tror alle andre føler det så annerledes og fikser alt med den største letthet. Dette fikk jeg demonstrert så seint som for et par dager siden i møte med andre spedbarnsmødre - de bare koser seg, sier de, mens jeg vekselvis koser meg og nesten tror jeg skal forgå.
"Nå kooooser du deg vel", sa annenhvert menneske jeg møtte. Nei, jeg gjorde stort sett ikke det. Jeg er ingen melkeku, jeg sliter med ammingen, babyperioden var stort sett en sammenhengende bekymring for om ungen fikk nok mat, og over hva slags andre feil jeg helt sikkert gjorde. Og frustrasjon over at tiden min ikke lenger var min egen.
Jepp. Det er jo "forventet" at man skal synes barseltiden er noe helt fantastisk. Jeg føler meg ofte litt alene når jeg faktisk IKKE synes det. Barseltiden er alt annet enn fantastisk, synes jeg, jeg teller dager til barnet er større. Nå er minsten straks 9 måneder og jeg er strålende glad for hver dag han nærmer seg året. Nå er det mye bedre.
Jeg synes hverken dette er sjokkerende eller overraskende. Det som derimot overrasker meg er at andre opplever dette med at man ikke kan få i pose og sekk som et sjokk. Det er fordeler og ulemper med alt i livet, av en eller annen grunn opplever jeg at utrolig mange ikke vet dette. De tror de bare skal på fordelene.
Selvfølgelig savner jeg også ting fra før-barn tiden, men jeg opplever ikke savnet som overraskende eller svikfullt ovenfor barna. Jeg føler ikke heller at jeg må forklare det til ungene heller. Hvorfor i all verden skulle jeg det?
Edit: Som nybakt og hormonell er det litt anderledes. Da var jeg så proppa med hormoner at jeg grein bare jeg hørte en fin sang.
Hm, jeg er usikker på om det er det det handler om. Jeg var veldig forberedt på at livet skulle endre seg dramatisk, men var ikke i stand til å forutse min egen reaksjon på det. Jeg følte at jeg mistet meg selv og at jeg plutselig var lenket til en oppgave jeg ikke egnet meg til. Alt jeg var flink til og som vanligvis ga med identitet og inspirasjon, var jeg avskåret fra å delta i.
Jeg har hatt ammeproblemer med begge to, og ser at det var veldig utslagsgivende for at barselperioden ble så tøff. Å slite med å tilfredsstille babyens aller mest basale behov gjorde meg veldig usikker, rett og slett.
Å få unger er jo begge deler... jeg er heller ingen god heltidsmamma. Jeg blir sprø av å være bundet hjemme, jeg kunne slett ikke tenke meg å være hjemmeværende. Likevel kunne jeg godt tenke meg flere barn.Men mannen må helt klart ta sin del av ufriheten når barna ikke henger i puppen hele tiden, og det skjønner han heldigvis. Savner jeg livet uten barn? Ja, jeg savner vel deler av det. Kanskje spesielt å ha mulighet til å engasjere meg veldig i noe utenfor hjemmet og jobben. Men jeg oppfatter ikke det som noe svik mot barna egentlig.
Jeg ble bare trist av å lese innlegget til Strømøy og kunne ønske jeg ikke hadde lest det. Hvis jeg googlet navnet til moren min og oppdaget at hun hadde skrevet noe sånt ville jeg blitt helt knust.
Jeg synes artikkelforfatteren virker overrasket, som om ønsket om å være alene kom som et sjokk. Jeg opplever heller ikke ønske om barnefri, i kortere eller lengre perioder som et tabu. Synes tvert imot at det er rimelig underforstått i mange sammenhenger. Mulig hun tenker på spedbarnsperioden spesielt, mens jeg tenker på det å ha barn generelt. :vetikke:
Er enig i at spedbarnsperioden er spesiell, men om det er fordi det er et tabu å ikke være "lykkelig mor" er jeg ikke helt sikker på. Lite søvn, masse hormoner, liten sosial omgang med andre voksne var stikkord for meg. Ikke akkurat forestillingen om at jeg skulle være så lykkelig. (Nå kan jeg jo legge til at min mor hadde fødselsdepresjoner, så jeg hadde nok fått inn noen mindre hyggelige tanker om hvordan det kunne være.)
Jeg ser det på en helt annen måte. Hun skiller veldig klart mellom det mennesket barnet hennes er, som hun elsker høyere enn ord kan beskrive, og fenomenet barn. Dette handler jo ikke om å ønske bort de barna man har.
Jeg mener også at jeg var rimelig forberedt, jeg visste at det hele garantert ikke kom til å bli en dans på roser. Jeg vil vel ikke si at noe kom som et sjokk. Det jeg ikke var forberedt på var hvor altomfattende det var å få barn, altså graden av det. Jeg tror knapt noen kan være forberedt på det med mindre de har hatt ansvar for spedbarn før de fikk sine egne.
Nei. Mannen tar mer enn det jeg gjør, faktisk. Han er en helt annen person enn meg, han takler press galant og blir ALDRI stressa. Jeg har vært sammen med ham i over 11 år og har sett ham stressa kanskje 2 ganger på alle de årene. I tillegg har han en tålmodighet som ikke er sann. Jeg er nesten motsatt, men jobber endel med det nå.
Jeg registrerte at hun gjorde et sånt skille i kronikken, men jeg fikk ikke tak i det likevel. For hva betyr det? "Det er ikke deg, det er meg." Men for all del, det er jo Strømøy og datterens forhold i hverdagen som betyr noe for hvordan hun oppfatter forholdet mellom dem og ikke denne kronikken.
Her i huset er det mannen som har mest lyst på fler. Det er han som er desidert flinkest til å ha barna alene, han tar det på strak arm, jeg synes det er nokså slitsomt. Han kan fikse seg og to barn og få alle ut i bilen på null komma niks, jeg blir stresset og utålmodig og bruker mye lenger tid. (Jeg har til tider stor sympati med småbarnsfedre som får passet sitt påskrevet da de ikke gjør nok husarbeid og glemmer å ta med regnbuksen til barnehagen - der har du meg. :p)
Jeg kjenner meg veldig godt igjen.
Hun sier mye av det jeg følte da Propellen var bebis og mye av tankene mine nå i dag. Flere barn eller ikke? Aner ikke nå. Var syk som rakkern men hadde en enkel fødsel. Var syk sist og da jeg mistet. Elsker Propellen over alt på jord.
Til dere som har en svært ansvarsfull mann, der har dere meg også, og jeg føler at han til tider har taklet overgangen til foreldrerollen bedre enn meg. Han står på hele kvelden med rydding, fiksing og jobbing mens jeg bare vil kose meg (med FP :fnis:).
Så dere intervjuet på NRK her om kvelden med Nobels fredprisvinner Martti Ahtisaari? Han sa noe som senere har tenkt en del på. Ha sa noe om at han på visse punkter ville ønske oss tilbake til den oppdragelsen han selv fikk, der det største målet var å få barna til å selv ta ansvar. Han sa at unge mennesker i dag ikke er oppdratt til å ta ansvar for eget liv fordi vi er vant til å få ting servert, ha trygden i bakhånd, realisere oss selv. Og at når vi blir foreldre syns vi ansvaret er tungt fordi vi er vant til å tenke på MEG og hva jeg vil. Ha sa at det var derfor han trodde at så mange falt av lasset i Finland (høy selvmordsrate, familievold) fordi vi rett og slett ikke er lært opp til å takle livets opp og nedturer.
Kanskje litt på siden, men en del av bildet syns jeg.
Hadde det ikke væt for de medinsiske og økonomiske utfordringene som gjør det vanskelig å få barn, så hadde jeg vært gravid igjen med nummer tre for lengst. (Nummer 2 er 11 uker i dag). Det er helt fantastisk å være tobarnsmor, nå føler jeg meg for første gang som ordentlig mamma. Jeg føler meg hjemme i morsrollen og er kanskje blitt en slags voksen i en alder av 34.
Første svangerskap var jævlig, fødselen var enda verre, jeg var antakelig i en slags depresjon i lang tid etterpå, jeg ble feit og selvfølelsen i bånn. Ingen andre jeg kjente skulle ha barn, jeg måtte slutte med alt som var gøy - øl, røyk og rock'n'roll og syntes veldig synd på meg selv. Men før nummer to kom hadde jeg normal vekt, hovedfag, jobb, et liv med barn som var bra sammen med en mann som er enda bedre, vi strevde og strevde med å få to'ern og når hun endelig kom falt brikkene på plass. Vi er en familie, det er oss og det skal alltid være oss. Vi måtte ta en del store valg som vi ikke trengte å bestemme oss for når vi bare hadde ett barn og ting var mer flytende.
Nåvel. En del av meg skulle gjerne vært ung, pen og tynn, gjerne litt full med sigarett i hånd, en kjekk mann innen rekkevidde til å plukke med seg hjem og kul musikk i bakgrunnen, uten ansvar for noe. Dvs at jeg alltid skulle ønske jeg var 26 år. Til evig tid. Men på den annen side er det virkelig helt fantastisk å være voksen, ha nydelige barn, en hyggelig og kjekk mann, hus, hage og jobb. Man kan ikke leve livet baklengs, man kan ikke få i pose og sekk og man må komme seg over sorgen over å ikke være Ung&Kul&Singel. De som forsøker å holde fast ved Ung&Kul&Singel blir ganske triste etterhvert.
Det tror jeg han har veldig rett i, og jeg har tenkt det mange ganger selv. Jeg trøster meg med det når jeg ikke klarer å rydde alle ubehageligheter unna veien for ungene mine - at det at de må takle små ubehageligheter i dag faktisk ruster dem for å vite at smerte går over, og at livet ikke er slutt fordi man har det vondt akkurat nå.
Jeg kjenner igjen følelsen av manglende morslykke når man får barn. Jeg var skikkelig deppa etter fødsel, slet med ammingen og følte jeg bare satt der på vent til det var tid for mat igjen. Men det gikk seg til og jeg fant meg til rette i rollen etterhvert. Det kan fortsatt være et slit og jeg takler søvnmangel dårlig, men jeg er nok en av de som synes livet med barn er herlig! Det å ha blitt en familie på tre (snart 4 )gir meg en skikkelig ro som jeg ikke hadde før jeg fikk barn. Klart jeg savner en tur på byen, men alt til sin tid.
Jeg får litt blandede følelser av artikkelen, jeg forstår hva hun mener men jeg blir også litt trist på hennes vegne. Ja, hun skrive at hun elsker barnet sitt, men alt annet er jo veldig negativt.
Det er jeg helt enig i, og for meg dreier det seg heldigvis overhodet ikke om det. Her går det mer på det overveldende ansvaret. Jeg har aldri vært noe festemenneske og har ikke noen slik fortid som jeg går rundt og savner og vil ha tilbake. Livet som tobarnsmamma med en mann jeg elsker er tross alt det livet jeg VIL ha. :)
Ser det var en del som reagerte på kronikken i Aftenpostens debattinnlegg. Det er vel faktisk bare slik at enkelte takler overgangen fra barnløs til mor på en "lettere" måte enn andre.
Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk sjokk. Vi prøvde i 6 år før vi fikk småen, hadde et tøft svangerskap, en tøff fødsel og en enda verre spebarnstid. Så kom 1 1/2 år med store søvnproblemer og ekteskapet revnet..
Vi gikk begge totalt opp i foreldrerollen og stilte oss selv -som enkeltindivider og par- helt, helt bakerst. Til og med lengre bak enn å holde hjemmet rent og pent.
Jeg tror jeg har gått anspent helt siden før han ble unnfanget jeg. Den enorme ansvarsfølelsen, frykten for at noe skal skje er overveldende til enhver tid omtrent. Spesielt etter at jeg ble alene med ham.
Jeg angrer ikke på at jeg fikk bli mor, men jeg synes det i tider kan bli så tøft at jeg lengter etter de dagene han skal til faren fordi jeg kan overlate ham i trygge hender for noen timer (i andres trygge hender altså, han er i trygge hender hos meg ;) ).
Jeg vil ikke ha flere barn, tanken skremmer meg dessverre. Men jeg skal gjøre alt jeg overhodet kan for å være den beste moren for sønnen min.
Selv føler jeg absolutt at det er slitsomt, spesielt etter at vi fikk to små der krangelen dem imellom nesten framstår som et eget vesen. :gal: Jeg synes det er deilig å ha barnevakt og å kunne være helt alene, det er nydelig når de sover og jeg blir stressa i disse øreverk og tannfrembruddtider der vi stort sett mister både egentid på kveld og natt, men alt i alt må jeg innrømme at jeg aldri har ønsket meg tilbake til barnløs tid. Jeg føler at jeg får dekket behovet for egentid- selv om det så bare er på hengende håret. :nemlig:
For meg handler ikke dette om å være ung, kul og singel. Det var jeg ferdig med flere år før jeg fikk barn. Det handler mer om å ha egentid, om ikke å måtte stille opp for andre når man hangler med influensa selv, eller om bare å kunne drikke en kopp kaffe i fred. Om å slippe å tilpasse alt til barna hele tiden. Jeg har virkelig hatt min tid som med uteliv, festing og moro, det er ikke det jeg lengter etter.
Artikkelforfatteren har et viktig poeng i at det er viktig å ha noe mer enn barn i livet sitt. For noen utgjør barna/barnet hele livsinnholdet, noe som kan bli et overveldende ansvar for barna/barnet når det er stort nok til å oppfatte det. Det kan gjøre en mer sårbar enn om man har flere ben å stå på, flere viktige ting i livet sitt.
Jeg oppfattet ikke at hun hadde dårlig samvittighet, men at hun følte seg annerledes enn andre (nybakte) mødre, kanskje med depresjon som reaksjon på realitetssjokket som fulgte da datteren kom til verden.
Jeg skjønner henne godt. Jeg har selv to barn og nesten alle jeg har truffet har hatt forventninger til meg om at jeg skal være opptatt av bleier og smokk, nesten ingen har tatt initiativ til å snakke om ting som ikke er babyrelatert. Jeg har vært den som har vært opptatt av andre ting, men det har vært "de andre" som har dreid temaet tilbake til baby/barselprek. Det har til dels vært frustrerende fordi jeg aldri har vært spesielt interessert i slike ting. Det har ikke noe med kjærlighet til mine barn å gjøre, men jeg er ingen "urmor" og har aldri vært det. Jeg har aldri sett på meg selv som den eneste som duger for mine barn, har ikke hatt så sterk tilknytning til barna mine at jeg ikke har klart å levere dem fra meg, eller latt mannen min ha stor del av permisjonen. Hvis han kunne født og ammet hadde jeg definitivt vært i jobb etter to uker, men så vidt jeg vet er det bare en mann i verden som er i stand til å føde og det er ikke min mann, hehe... Det er han som har kost seg med barseltiden, jeg har lengtet etter jobb og studier. Jeg ville ha barn, ikke baby.
Det viktigste i dette er hvilke forventninger man har til seg selv. Dårlig samvittighet oppstår når man ikke står helt inne for valgene man tar.
Jeg tror også det er viktig å vite hvorfor man ønsker å få barn og ikke bare gjøre det fordi det ligger en forventning i samfunnet til det. Når man planlegger blir kanskje overgangen mindre fra den barnløse tilværelsen siden man mer vet hva man går til? Selv om man ikke vet hvordan det er å ha barn før man har fått dem så ligger det en del i forberedelsene som å slutte å røyke, drikke, å rydde plass til den som skal komme, lese om barseltid osv. Tenker man over hvorfor man vil ha barn kommer kanskje noen fram til at det ikke er et reelt ønske, men et ønske som er styrt fra samfunnets forventninger.
Jeg vil være ung, kul & singel. :trasser: Dog går det utmerket også med barn.
Livet med barn er vanskeligere, mer komplisert, til tider fortvilende og latterlig slitsomt. Derimot er perspektivet de to gutta har gitt meg gull verdt. Og gutta er gull verdt. Jeg hadde ikke vært meg, den jeg er nå, uten barna. Jeg hadde vært en drittunge som sutret over teite, ubetydelige bagateller og ikke satte pris på de fine, små tingene.
Barn er ikke alt, de er ikke det. Jeg hadde klart meg fint uten både mann og barn, men de har gjort meg til den jeg er. Så får det bare være at jeg ikke alltid er så happy med å være Mamma-Ru, når jeg bare vil være Fjollete-Ru og drikke rødvin og flørte med bartendere. :sparke:
Kanskje det å erkjenne overfor barnet sitt at barnet ikke er den eneste kilden til din lykke i livet, ikke er ditt ett og alt, faktisk kan frigjøre barnet? Å skulle bære ansvaret for hele livsgrunnlaget til sin mor kan være en forferdelig tung byrde å bære, enten de små har naturlig brede skuldre eller har fått utlevert beskyttende skulderputer i en eller annen form.
Men hva mener hun egentlig her? Jeg tror ikke jeg gir mitt barn ansvar for mitt livsgrunnlag og lykke. Men å erkjenne ovenfor han at han "ikke er den eneste kilde til min lykke i livet"...? Jeg synes hun formulerer det så rart. :undrer:
Jeg må si meg helt enig med him her. Det er klart jeg i blaff savner å kunne gjøre ting spontant og uten tanke for andre. Kunne hoppe 15 år tilbake i tid for en kveld og vært sammen med alle studievenner og bare hatt det moro, men jeg ville jo ikke byttet bort livet mitt med noe annet for alt i verden.
Ansvaret som følger med barn er der og jeg prøver å være meg ansvaret bevisst uten å la det bli overveldende og fullt av katastrofetanker. Jeg husker at jeg tenkte da jeg gikk ut av barselavdelingen med storesøster at hvordan kan sykehuset være så uansvarlige at de sender ungen hjem med to komplette amatører? :humre: Jeg hadde mindre av den følelsen andre og tredje gang. Da følte jeg jo at vi visste mer hva vi gjorde.
Oppsummert, jeg kjenner meg ikke igjen i artikkelen. Det er interessant og tankevekkende at andre kjenner det på den måten.
Av barnet kan det oppfattes både positivt og negativt, tenker jeg. Positivt fordi barnet skjønner at hun har mer i livet sitt enn datteren og dermed at hun ikke har ansvar for morens lykke. Negativt fordi det kan oppfattes som at: "du skal ikke tro at du betyr SÅ mye for mammaen din".
Jeg tolker det slik at hun mener det er vanlig å gi barnet ansvar for foreldres lykke? Og det er det vel ikke? Da må hun kjenne mange rare foreldre. :nemlig:
Det at jeg er mor er en stor del av hvem jeg er men det er ikke BARE det jeg er. Og det tror jeg mine barn vil merke uten at jeg "erkjenner" det ovenfor dem. Hun mener det kanskje ikke slik men jeg synes hun skriver så teit.
Etter å ha lest det hun skriver på nytt blir jeg litt trist på hennes vegne. For hun fremstår som ganske ulykkelig, nesten deprimert. overanalyserer
Jeg synes det var en modig kronikk - det er viktig at også denne typen historier blir fortalt. :nemlig:
Som førstegangsgravid kjenner jeg absolutt på ambivalente følelser ift det å skulle bli mor. Jeg har ønsket meg barn i flere år nå, og gleder meg veldig til å bli kjent med det lille mennesket som skal komme inn i livet vårt. Samtidig skremmes jeg av ansvaret og alle bekymringene det vil innebære å bli mor, og ikke minst lurer jeg på hvordan parforholdet vil bli påvirket av et lite barn. Heldigvis er jeg og mannen enige om betydningen av voksentid, både sammen og alene. Vi er begge bevisste på at man må ha flere ben å stå på her i livet, og at parforhold og/eller barn ikke er alt. Jeg tror det blir fint å bli en liten familie, jeg, men jeg tillater meg å kjenne på de negative sidene ved det også. Som flere allerede har sagt: Det er fordeler og ulemper med alt her i livet. ;)
Tsk, tsk, du sover om nettene! :fnise: Min natt varte fra klokka tre til nesten seks, og det bidrar til at det neppe er den rette dagen for meg til å svare på denne tråden. Jeg kjenner at søvnmangelen faktisk til tider gjør meg deprimert - mer den enn selve morsrollen, og iblant går dette litt i surr for meg.
Jeg har aldri vært verken ung, kul eller singel, og savner det heller ikke, men er ganske trist allikevel. ;) Rent fysisk savner jeg først og fremst å kunne sove i mer enn 2,75 timer i strekk - dernest å kunne trene skikkelig og å nyte vin og god mat med venner, for eksempel. Jeg ønsker meg ikke et annet liv, det er ikke det dette handler om for meg, men bare et litt større fysisk rom rundt meg med noen åpne tidsluker. Det vil jeg jo få etter hvert, så mye av mitt gruff er nok knyttet til en begrenset babyperiode.
Jeg synes ikke man skal la de stakkars barna bli ansvarlig for å gjøre en lykkelig, sysselsette en 100 % eller være alt i livet. Jeg blir lykkelig over å ha dem, jeg blir lykkelig over den situasjonen jeg er i nå, men ansvaret for lykken har jeg selv.
Livet er en sandwich av unger, mann, karriere, venner og familie, plikter og moro. Og så tror jeg det gjelder å ikke ha et altfor høyt smørbrød, men innse at noe må ut når noe nytt skal på smørbrødet. Man har bare 24 timer i døgnet.
Jeg sover, ja. Ungen sover hver natt hele natten gjennom. Og da er alt mulig. Jeg går i kjelleren etter to netter med lite søvn, og etter tre netter er jeg på sammenbruddets rand og verden er mørk. Så uten sovebarn ville jeg sannsynligvis vært innlagt, alene og uten jobb. Kudos til dem som makter slikt.
Jeg kjenner meg ikke igjen i kronikken, og synes hun legger endel forutsetninger som jeg overhodet ikke er enig i. Hvorfor skulle for eksempel barna mine tro de er min eneste kilde til lykke i livet? Jeg kjenner meg heller ikke igjen i følelsen av at "alle andre" koser seg hele tiden, tvert imot.
Livet med barn er helt klart veldig anderledes enn livet uten barn, både på godt og vondt. Men jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være overraskende? Det ligger vel i sakens natur, det, når man velger å sette et nytt liv til verden. Det er slitsomt å ha barn, men så utrolig berikende. Selvsagt savner jeg aspekter ved det å ikke ha barn, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle ha dårlig samvittighet for det, eller prøve å skjule det. Jeg har jo fått så utrolig mye ved å få barn, selv om det ikke er de samme tingene og mulighetene jeg hadde før jeg fikk barn.
Det tror jeg fint man kan være forberedt på, uten å ha hatt ansvar for spedbarn før. Jeg ble ikke overrasket. Men nå er ikke det at jeg er mamma mitt ett og alt, men en av rollene mine, ett aspekt i livet. Et som alltid er der riktignok, men du får det nesten til å høres overveldende ut.
Ellers må jeg si meg enig med Nenne, det er virkelig tankevekkende at andre kan føle det på den måten som artikkelforfatteren gjør.
Det viktigste jeg har lært meg etter å bli mamma er å senke skuldrene.
Ikke ha for høye krav til deg selv. Barna våre blir ikke lykkeligere eller bedre mennesker av å være familiens midtpunkt. De trenger ikke å ha det morro hele tiden. Bruk tiden på det som er viktig og gi litt slipp på det som er mindre viktig. Bruk den egentiden du har på kveldene til seg selv, ikke bare på hus, hjem og barn.
Jeg ser så mange foreldre som stresser så fælt.
Bruker mye tid på ting som egentlig ikke betyr noe som helst.
Ofrer seg for å prøve å oppnå det perfekte familiebildet.
Det har ingen noe godt igjen for!
Det finnes de som setter livet på vent fordi de har barn. Alt de ønsker å gjøre blir utsatt til ungene er større, eller de har ingen ønsker som ikke involverer barna. Jeg synes det er trist og jeg tror ikke det er bra for noen. Jeg tror barna merker det og kan få ansvarsfølelse for foreldrenes lykke. Selvsagt ikke alle, men noen barn kan reagere slik. Jeg tror slike foreldre vil føle en større tomhet enn dem som har hatt annet livsinnhold i tillegg den dagen barna flytter ut.
Helt enig, det er trist både for voksne og barn.Men er dette vanlig? Jeg kjenner ingen jeg vil si faller innenfor den kategorien.
Jeg stusser også på at mange mener denne artikkelen er så viktig fordi noen tør å si i fra. For jeg opplever ikke at det er tabu å sette ord på de negative følelsene rundt det å få barn. Men kanskje jeg er litt unormalt sytete. ;)
Jeg vet heller ikke om særlig mange som lar barna bli eneste livsinnhold. Det var kanskje mer slik før? Jeg har sett tidligere generasjoner som nærmest har utviklet angst og depresjoner i lang tid etter barna flyttet ut og som gjøre "alt" for å knytte de nærmere seg for å unngå tomhetsfølelsen. Det er så trist, for jeg vet at både mor og barn ikke har det bra pga dette. Det er et sært tilfelle jeg tenker på, men vet om noen andre tilfeller også (som tilhører en annen generasjon).
Det bygger kanskje på en misforståelse at man må gjøre "alt" for barna hvis de skal føle seg verdsatt? I dag står vel de fleste ved at det er bra for barna at foreldre gjør ting for seg selv.
Jeg gir meg nok med den ene jeg har og har det flott med det fordi jeg vet at jeg har begrenset med "kapasitet" til andre mennesker. (Nok å holde styr på meg selv).
For er dette rene barnemishandlingen å ikke gi barnet sitt søsken og ikke ha noe ønske om det.. men jeg tror faktisk han ville fått en verre oppvekst med søsken.
Jeg elsker mammarollen. Jeg er og jeg vil være mamma på heltid. Jeg kunne tenke meg 2 barn til, men det som stopper er at huset er for lite + jeg vil ikke ut i full jobb og ha 4 barn. Hvis jeg skulle fått 4-5 barn så skulle jeg vært hjemmeværende til minsten ble 10-15 år. Jeg mener det. Ungene mine betyr alt for meg. Jeg storkoser meg sammen med dem, og de har absolutt ikke hindret livet mitt. De er en del av livet mitt og jeg fikk et enda bedre liv etter at jeg ble mamma. Ja, det er travelt og slitsomt mange ganger, men det at jeg elsker denne roller veier opp for det som er slitsomt. Så spiller økonomien inn litt også, det ville blitt veldig dyrt med 5 barn og en inntekt. Nå som vi har 2 stk klarer vi oss fint altså, men kommer det 3 til må huset bygges på og vi måtte fått oss 7-seter. Ergo alt ville blitt dyrere. Jeg skal nok ikke ha flere barn, men dukker det opp en liten bonus er den hjertelig velkommen ;)
Ja, det skjønner jeg, jeg mente bare at det nok ikke føles like overveldende for alle. I og med at du skrev at du knapt trodde noen kunne være forberedt på hva det innebar. Jeg tviler ikke på at det kan være overveldende for mange, men jeg tror ikke det er det for alle (det vil si, jeg vet jo at det ikke er det for alle).
Det er vanskelig for meg å forestille meg at det ikke føles overveldende for alle. :knegg: Men jeg hører jo at folk sier det. Jeg har bedrevet litt selvransakelse og innser at det helt sikkert finnes mange som ikke synes det er overveldende å ha barn. Selv synes jeg det er mye kos med barn. Men også mye slit. Og at det var overveldende å gå fra å være DINK og full frihet til å gjøre det jeg ville når jeg ville til å være mamma.
Jeg hører også folk som sier at det er bare kos. BARE kos. Og jeg får meg ikke til å tro det. At det gjennomsnittlig er kos, ja. At det er mest kos, ja. Men ikke at det er BARE kos. Jeg tror de som sier det egentlig mener at det er mest kos. Bare kos innebærer for meg at det aldri er noe som er pyton.
Jeg er 30 og har ikke lyst på barn av grunner som er diskutert her, ansvarsfølelsen, påkjenninger på psyke og fysikk, økonomi, ja kort sagt, jeg har ikke lyst på barn liksom. Livet med samboer uten barn er så bra som jeg aldri har hatt det før, så hvorfor gamble med det, tenker jeg. Og ut fra livserfaring så langt er jeg sikker på at et liv med et småbarn vil være veldig utfordrende for meg. Føler ikke som at det er noe tabu, det at en slik kronikk skrives tror jeg ihvertfall gjør det mindre tabu. Men kanskje det at det ikke har blitt snakket så mye om de frivillige barnløse har vært med på å holdt emnet litt tabubelagt? Det er kanskje egoistisk, det er jo med tanke på mitt liv jeg velger å ikke få barn, men jeg synes det ville vært mer egoistisk å sette et barn til verden, når man er veldig usikker på om man vil ha barn, bare for å være sikker på at man ikke angrer at man ikke fikk barn.
Det som slår meg når jeg leser denne artikkelen er at dette er en mor som ikke har det helt bra. Eller, som Veronal skriver, det er noe patologisk. Og jeg kjenner meg virkelig ikke igjen. Til tross for at jeg med Snupp hadde en forferdelig fødsel og omtalte de første seks ukene av hans liv som "barselhelvete", til tross for at jeg hadde et steintøft svangerskap med Mini så ville jeg aldri, aldri, aldri byttet dem ut mot det livet jeg hadde som barnløs.
Selvfølgelig er det både godt og nødvendig med egentid. Og at søvndeprivasjon brukes som torturmiddel har jeg stor forståelse for. Men likevel så ser jeg på de to små barna mine, produkter av mannen og meg, og hjertet renner over av kjærlighet. Jeg er ingen NBM (Natural Born Mother) og så absoultt ingen Domestic Godess. Jeg får fullstendig fnatt av å skulle være alenemor over natten. Men det er like mye fordi jeg syns det er skummelt å ha ansvaret alene - hvis det skulle skje noe - ikke fordi jeg ikke klarer det. For det gjør jeg i aller høyeste grad. Og jeg elsker å være mamma, med alt det innebærer. Ikke minst fordi jeg vet at dette bare er noen få, korte år. Og at de investeringene jeg gjør i mine barn nå forhåpentligvis vil bære frukter senere.
Selvfølgelig er det deilig å kunne drikke en kopp kaffe uten å bli avbrutt, å sove til 12 uten at noen insisterer på at du skal stå opp, å kunne treffe venner på impuls uten å måtte skaffe barnevakt i forkant. Men dette er bare en fase. Og om noen år så er jeg der igjen. Da er barna store, og har knapt tid til å hilse på oss mens de fyker fra det ene til det andre stedet.
(At jeg denne gansken dessuten har fått en baby som "virker" på de aller fleste områder hjelper selvfølgelig. Men samtidig så tenkte jeg tanken, før jeg fikk Mini, at det det jo ikke kunne være mulig å bli like glad i et barn til som det jeg er i Snupp. Men det ble jeg.)
Jeg kjente meg overhode ikke igjen, og er glad for det. Vi har hatt lite problemer og jeg trives med å ha permisjon. Ungene har vært enkle og har ikke hatt vondt. Barseltida har vært og er er derimot ganske normal, med de ting en barsetid gjerne består av. Ikke noen lyserosa sak, men ganske så hverdagslig. Vi opplever vel heller ikke å ha mistet så mye, annet enn å gå ut absolutt når vi vil selv. Men siden mamma og svigermor kommer reisende gjevnt og trutt, så har vi da også barnevakt mulig. De bruker vi også når vi har det. Skal vi ut med folk fra jobb kan vi jo ellers dra hver for oss.
Nå flyttet vi hit i 2001, og har ikke noe stort nettverk. Kjente 1 par før vi fikk barn, og økte med 1 par til etter det. Jeg trives godt i mitt eget selskap, også på shopping, cafe, eller på trilleturer. Har blitt kjent med en mor til denne barselperioden. Vi bor 300 meter fra barnehagen, ungene snur døgnet i ferier og sover lenge de også, vi ser fortsatt film, spiller musikk, går på café, spiser ute, et.c.
Nå jobber jeg også 1 dag i uka, og møter folk der da. Jeg er fullstendig klar over og forberedt på at jeg skal på jobb igjen 19.mai. Jeg søker samtidig et studie ved siden av jobb, og er ikke en husmortype. Jeg liker datamaskinen min både hjemme og på jobb.
Så hva har jeg mistet? Livet mitt er ikke spesielt annerledes nå enn før jeg fikk barn. Jo mindre alkohol hjemme, men det er forsåvidt greit for vekta. Men drar jeg og mannen ut på byen er det fortsatt slik det var. Koble ut og drikke og prate og kose oss. Jeg har flere å tenke på nå, det har jeg. Jeg må ta meg av flere. Men så lenge jeg og mannen får våre pusterom lokale barer en del ganger i året, så går det da greit det også. Og den muligheten er snart tilbake. :ja:
Så hva man opplever av endring handler nok mye om det som var. Livet mitt var ganske rolig fra før, og min omgangskrets liten. Det ble ofte til at jeg og mannen gjorde ting sammen. Omgangskretsen har jo faktisk økt nå etter at vi fikk barn.
Så skal man oppleve å miste noe, så må man jo ha hatt noe å miste.
Jeg opplevd vel at jeg fikk mer enn jeg hadde, og kan vel derfor ikke si at jeg har noe savn.
Man har det ikke bra eller det er noe patologisk om man savner et annet liv iblant? Nå sklei jeg nesten av stolen her og det var ikke fordi jeg ble våt.
Som du ser skrev jeg et annet. Jeg er alene i alt jeg gjør med ungene, omtrent alltid. Klart jeg tar meg i å ønske det annerledes av og til. Å byttet dem ut med et annet liv i en uke eller to. Jeg ser ikke noe galt eller farlig i det i det hele tatt.
Hvorfor det? Det hun beskriver er en sinnstilstand som jeg oppfater som depressiv, negativ og ødeleggende. At man til tider kan bli dørgendes sliten av å ha barn er jo ingen hemmelighet. Men det er noe helt annet å se på sitt eget barn og ønske at det ikke fantes (for å sette det på spissen.)
Jeg var overhodet ikke forberedt på hva det innebar, følelsesmessig, å være mor. Jeg trodde det var et tantebarn man var litt ekstra glad i. Og morsfølelsen slo meg i bakken på en måte jeg aldri kunne forestilt meg.
Det jeg sier er at selv om jeg selvfølgelig kan kjenne på følelsen av at jeg trenger rom rundt meg, at det til tider kan være slitsomt med alt ansvaret og at jeg kan blir frustrert over at jeg ikke bare kan ta hensyn til meg selv men må ta hensyn til noen andre også, så ville jeg aldri valgt dem bort.
Jeg syns det er helt legitimt å klage over at det er slitsomt med barn, for det er det så absolutt. Men det er en lang vei fra det og til at en del av deg ønsker at du aldri hadde fått de barna du har.
Ingen hemmelighet nei, men det blir jo ikke akkurat skrevet eller sagt så mye om offisielt. Og konsekvensen tror jeg kan være at mange blir så overrasket over hvor altomfattende det er å bli forelder.
Nei, men jeg synes at det å ha (overdrevet) dårlig samvittighet fordi man drømmer om hvordan livet ville vært uten barn kommer i den kategorien. Man svikter ikke barnet sitt av den grunn.
Jeg synes det stort sett blir snakket og skrevet mye om hvor slitsomt det er, jeg. Egentlig blir jeg mer overrasket over de som blir sjokkert over mangel på søvn, gulp på alle klærne og denslags. (Ikke overrasket over at folk blir slitne, men at man virkelig ikke tenkte over at hverdagen ikke bare består av nybadede, fornøyde unger, lissom?)
Dette kunne jeg ha skrevet. :nemlig: Jeg følte meg forberedt på å bli mor, men jeg hadde ikke tatt meg i betraktningen at jeg kom til å være så forandret som person etter fødselen. Overgangen fra å være en som taklet det aller meste av ufordringer til å plutselig være bunnsliten, usikker og faktisk avhengig av hjelp fra andre, var utrolig stor. Når det er sagt, føles det ikke slik nå. Vet ikke hvor gamle barna dine er, Banana, men som mor til en 5- og 8- åring, føler jeg at jeg har den friheten jeg trenger. Nå er det faktisk nesten bare kos.
Jeg elsker å være mamma, men noen ganger, som i dag så kan det oppleves bittelitt klaustrofobisk. Jeg er gravid og skikkelig kvalm, trøtt og sliten. Jeg vil aller helst bare sove i ro og fred.
Men 5 åringen og 2,5 åringen løper rundt som galninger, de krangler, er tørste, må ha ny bleie, trenger hjelp med legoen og skal ha trøst. Og jeg kan ikke gå noe sted (mannen er ute.)
Men om 2 timer når de ligger og sover søtt under dynene sine er de verdens nydeligste igjen og jeg får den gode mammafølelsen.
Jeg føler meg nok mer fanget av jobben min stundom, enn ungene. Den har sine klare fordeler og gode sider, men også sider som er "mindre morsomme". Jeg tenker på de som bare kan "hoppe i det", "ta sjanser", og ha råd til f.eks. å gå uten jobb i en overgangsperiode. Vi er avhengig av at vi begge har inntekt, og kan ikke gamble på sånt. Så forholdet gjeld - jobb føles mye mer "tyngende" i livet mitt, om man kan bruke et slikt begrep. :nemlig: Livet bestod heller ikke at de faktorene før.
Jeg har litt problemer med å forstå denne kronikken. Hva er det som er tabu?
-Å ønske seg et annet liv? Til en viss grad, ja. Hvis man virkelig ønsker seg et helt annet liv, et liv uten barn, så er det nok tabubelagt å snakke om det, for ikke å snakke om å faktisk gjennomføre det ved å overlate barna til barnevernet eller barnefaren (ikke fullt så tabu for en far å overlate barnet til barnemoren...). Å ønske seg et annet liv, og samtidig være gald for det livet man har med barn, nei det trodde jeg virkelig ikke var tabu. I alle fall ikke i min verden.
-Å skylde på barnet sitt for a) smertene under fødselen og b) frihetsbereøvelsen som spebarnslivet fører med seg? Hun gjorde vel et poeng av at det ikke var barnets skyld, men å i det hele tatt trekke inn disse momentene skjønte jeg ikke helt meningen med. Føler hun at andre tror at hun skylder på barnet sitt? Og hvorfor føler hun det i så fall slik?
Om man ønsker at noe ikke skal være tabu å snakke om, betyr ikke det det samme som at man mener at det er ting som er riktig eller bra. Personlig synes jeg ikke det er bra å ønske barnet sitt bort, f.eks., men å kunne snakke om slike problemer kunne det kanskje være mer åpenhet for? Eller, jeg vet faktisk ikke om det er så lurt å være veldig åpen om, annet enn i fortollighet med noen man kjenner godt?
Men hvis det er slik at forfatteren føler som hun gjør fordi hun føler at de to tankene, å leve i frihet, og å leve med barn, ikke kan forenes, så synes jeg det er synd. Synd for henne, og synd for alle andre foreldre som måtte være tynget av skamfølelse pga dette. Jeg synes i alle fall ikke det er noe unormalt eller galt i å føle en lengsel etter et annet liv (det være seg et liv uten barn, et liv med en annen karriere, i et annet land, med en annen mann, etc etc), samtidig som man lever fint med det livet man har. Så gjør man det beste ut av det, vel?
Men det virker ikke som Anniken Strømøy savner et annet liv iblandt. Hun virker jo skikkelig misfornøyd med livet sitt (selv om hun presiserer at hun elsker datteren).
Kaskis: Ja, hvis tabuet er at man rett og slett angrer på at man har fått barn er jeg enig i at det virkelig er et tabu. Det er uhyre sjeldent man hører om det, og det er noe helt annet enn jeg oppfattet kronikken (og HI her). Jeg oppfattet kronikken mer som en beskrivelse av savnet av et barnløst liv, ikke direkte anger.
Jeg oppfattet det som anger og ble ganske satt ut pga det. Eller, ikke at hun angret nå, men at hun hadde angret da datteren var liten. Det er godt mulig jeg feil-leste den altså. Men siden hun sier hun svarer på Åmås´ kronikk. Ja, da vet jeg ikke. Fikk ikke helt tak i kronikken og hva hun prøver å formidle.
Nå har jeg lest kronikken og jeg får ikke helt tak i budskapet hennes jeg heller. Utover at hun har veldig sammensatte følelser knyttet til det å være forelder.
Har også lest den nå, og er enig med Gaia i at jeg oppfatter sinnstilstanden hennes som depressiv. Det virker som hun har et ønske om å være noe annet enn det hun er.
Hvordan vil datteren hennes oppfatte kronikken, tro? Bra å sette ord på følelser, men det skal vel godt gjøres at datteren ikke oppfatter at det er hennes skyld at moren ble fratatt "livet" sitt. Det er den skumle biten av dette.
Det finnes mange tolkninger av kronikken bare blant oss som har svart i denne tråden, så budskapet er vel ikke helt klart. Stort rom for tolkning og debatt. Hvordan kjennes det når ens mamma blir debattert med utgangspunkt i at man finnes? Det er kanskje slik det føles, for barn klarer ikke heve dette til et høyere nivå og generalisere det.
Hm jeg tror Mamma hadde det litt som henne. Og hun sa det rett ut også. At det å bli mor var noe av det beste og største som har hendt, men at hun følte seg veldig fanget og godt kunne valgt bort den delen av foreldrerollen. Selv om hun ikke ville valgt bort å bli mor. Jeg har aldri hatt noen skyldfølelse eller følt meg uønsket som person, men jeg har vært veldig klar over at valget å få barn da hun fikk meg kanskje ikke hadde blitt gjort om igjen om hun hadde tatt inn over seg ufriheten.
Hun begynte tidlig å jobbe ute, noe som ikke var veldig vanlig der vi bodde på den tiden. Hun spurte oss ved en anledning om vi heller ville hatt henne hjemme, og vi ungene var spontant enige om at da hadde hun vært gal. Vi foretrakk en fornøyd, utearbeidende, travel mamma fremfor en hjemmeværende sur en.
Det som slår meg når jeg leser innlegget er at forfatteren (har allerede glemt navnet gitt) har en del negative tanker og erfaringer rundt selve fødselen og barseltiden. Hun fokuserer ikke så mye på det "negative" rundt foreldrerollen nå når datteren har blitt eldre. Jeg må nesten si meg enig i de som tidligere har skrevet at det høres litt patologisk ut. Den beskrivelsen fra barseltiden høres ut som en aldri så liten fødselsdepresjon. Altså, jeg tror at mange / de fleste kan føle det overveldene å bli foreldre, men at hennes beskrivelser tippet litt mot depresjon. Og at hun kanskje var preget av høye forventninger til seg selv og graden av morskjærlighet som skulle slå inn over henne. Og i tillegg beskriver hun jo at fødslen var relativt opprivende, noe som sikkert ikke hjalp på.
(Jeg husker også at jeg var forundret over at ikke morskjærligheten slo meg i bakken det sekundet Mini var født - jeg var nesten bare stolt over meg selv som hadde gjennomført en fødsel. Men jeg trakk på skuldrene og tenkte at det kommer vel etterhvert. Og jada, det kom i full mundur i løpet av noen dager ;))
Ellers kan jeg ikke si at jeg forsto konklusjonen til Åmås heller - de frivillig barnløse minner ikke meg på at det ikke alltid er like moro med barn eller at jeg angrer på at jeg har fått barn. Like lite som jeg som har barn minner de på all moroa de går glipp av, tenker jeg...
Og Åmås trekker også slutningen at siden andelen hetrofile kvinner som faktisk får barn er høyere i Norge enn resten av Europa, så må vi være sterkt påvirket av all mediefokuseringen / samfunnspresset rundt det å få barn. Jeg er ikke ensidig enig i det heller. Jeg har lest artikler som peker på andre sammenhenger, nemlig på det med manglende tilrettelegging (økonomi, barnehageplasser etc), manglende "likestilling" blandt kjønnene (kvinner i en del andre eropeiske land vet at barn og hjem blir deres ansvar, mennene er ikke like involverte som de fleste norske menn er) som mulige faktorer til at fødselsraten er lavere i andre eropeiske land.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
