Hvor mange av dere som har døpt barna deres, eller er faddere, er klar over hva dere lover der ved døpefonten? Hvordan følger dere opp dette? Følger dere opp?
Kom på en gammel historie. Jeg ble spurt av broren min om å være fadder til hans eldste barn (som er konfirmert nå), og han ble bra forbauset da jeg svarte nei takk og spurte om han var klar over hva som er en fadders plikter? Det var han ikke. I likhet med mange andre, har jeg en følelse av. Han mente det ikke var så nøye, jeg kunne vel være fadder likevel? Nei, sa jeg, jeg kan ikke stå der og hykle og love å hjelpe dere å oppdra barnet i den kristne tro når jeg ikke tror på det selv.
Vi følger opp våre egne barn, men jeg må med skam meddele at oppfølging av fadderbarn er det dårligere med. Jeg bor ikke i nærheten av noen av mine fadderbarn så det er uansett vanskelig å følge opp i det daglige.
Den jeg har fulgt best opp er nok tanteskatten min, som jeg også er fadder til.
Jeg har forøvrig takket nei til å være fadder til flere enn de 3 jeg allerede har.
Jeg er fadder til en kompis si jente, og der følger jeg desverre ikke opp. Kun jul og bursdagsgaver. Pluss en tur på sommeren.
Også er jeg fadder på to tanteunger, og dei følger jeg opp som ei god tante. ;) Men kristendommen tar mamma seg av. :)
Jeg tror ikke kirken og alle er enig med meg, men jeg mener jo jeg følger opp.
Delvis i hvertfall.
Jeg er ikke veldig ivrig på å lære fadderbarnet mitt om Gud og Jesus, men jeg er bevisst på å påvirke dem i "riktig" retning i forhold til verdier, holdninger og menneskesyn. I mitt hode er det å være med å oppdra etter kristne verdier.
Før jeg våknet opp av bevisstløsheten rakk jeg å bli fadder for...hm... to barn om jeg ikke husker feil. Hadde det vært i dag jeg ble spurt hadde jeg svart som -ea-. Jeg har ikke fulgt opp løftet med tanke på å lære barnet om Gud og kristendommen.
Jeg er fadder til niesene mine og følger opp ja, også med drypp om andre religioner, tanker, tvil og hvorfor og hvordan, og hvor forskjellige mennesker er :)
Men så har de en bestefar som er kirketjener og en tante som er sokneprest, så jeg tror ikke de lider noen nød uansett...
En av fadderne til lillegutt er (troende) jøde, og en er (troende) katolikk, noe presten i vår kirke sa var helt greit og faktisk positivt - jeg synes det gir en fin mulighet for å lære om religion fra forskjellige ståsted.
En ting... Selvsagt så lover man jo noe til kirka, men er ikke det viktigere å spørre hva foreldra forventer? Også svare ja/nei ut fra om man kan leve opp til det?
Jeg forventer ikke at dei lærer opp ungene mine i kristendom, men at dei blir snille og skikkelige folk! Og får mye kjærlighet!
Jeg er fadder for min kusine, og så har jeg jo et eget barn som er døpt.
Mitt eget barn blir selvsagt fulgt opp helt annerledes ifht. tro og tvil, det e rnoe annet når man er der hver dag.
Kusinen min får seg noen drypp i ny og ne, og det kommer vel mer med tiden etterhvert som hun spør og graver og nærmer seg konfirmasjonsalder.
Føler at eg følger opp ja. Mine eigne born er med i kristent barnekor og søndagsskule. Vi syng matvers som varierer mellom kristne og andre, godnattsang på same måte, og borna har ganske mange barnebøker med kristent innhald.
Dei eg er fadder for har fått nokre kristne barnebøker, og eg har dei iallefall med i mine eigne bøner. Prøver å følge dei litt opp, men det kunne gjerne vore meir, spesielt om dei hadde budd litt nærare.
Jeg har fulgt opp ved å melde dem ut av statskirken. :knegg: Og jeg gav klar beskjed om at jeg ikke kom til å stå og lyve ved døpefonten, så jeg sa ikke ett ord. Dåpen ble meg påtvunget av svigers, jeg klarte ikke stå imot på den tiden. Men jeg overlot altså løgnene til andre.
