Jeg synes ikke det er noe problem å bruke "herregud" som et kraftuttrykk. Jeg synes det er stor forskjell mellom å bruke "herregud" og det å fremstille gud med bomber i skjegget. Det siste vil komme inn under gudsbespottelse synes jeg, men da mest fordi det kobler denne guden til krig og terror.
Likedan synes jeg vel også at det burde gå ann å bruke "allah" eller "muhammed" som kraftuttrykk, men synes ikke noe om å fremstille disse med bomber i turbanen heller...
Litt på siden: En av de tingene jeg har oppdaget ved å jobbe i psykiatrien er at "de det gjelder" like gjerne kan synes den litt beklemte politisk korrekte omgangstonen er ubehagelig.
Jeg kan finne på å bruke ord som "nei, er du gal" når jeg skal benekte noe. Det har blitt noen gjensidige latterkick når pasienter overrumpler meg ved å svare "ja". Det verste er når jeg tar meg i det, blir stiv, korrekt og altfor påpasselig med hva jeg sier. Jeg har inntrykk av at det er en slags distanse i det som ofte er enda mer sår og vond enn innarbeidede uttrykk som begge parter har et naturlig forhold til.
Litt på siden av akkurat "mongostemme", men jeg synes man kan gå for langt i å skulle uttrykke seg perfekt når man kommuniserer også. Og jeg mener man kan ta høyde for ord og vendinger som er mye i bruk noen steder. Som f.eks. "Nei, er du gal". Eller "Erru gæærn", som man gjerne sier.
Er oppdratt av ei mor som var særdeles bestemt på at ordet "mongo" aldri skulle brukes, og spesielt ikke på en nedsettende måte. Hun klargjorde tydelig hva hun syntes om intellektet på de som brukte slike uttrykk, for ikke å snakke om hvor sårende det måtte være for noen å overhøre et sånt ord brukt, hvis de kanskje hadde barn eller familie med Downs syndrom. Så nei, det ordet brukes ikke, og fordommene renner over når jeg hører det brukt. :nemlig:
Jeg misliker virkelig bruken av ordene.
Har hatt noen runder med egne barn og andre sine barn om de bruker ordet mongo når jeg er i nærheten.
De må pent stå og høre meg legge ut.
Tilstår: "Mongo" har de siste årene inngått i den interne humoren i den innerste venninnekretsen, etter å ha vært ute av mitt vokabular i 25 år. Opprinnelsen var en anekdote om en tulling som brukte uttrykket på en særdeles patetisk måte, og så bare satte det seg.
Jeg ville ikke drømme om å bruke det i noen annen sammenheng. :sverger:
Altså, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle forklare det, men sånn når man slår seg med en slapp hånd på brystet vettu..? Mange som gjør det når de lager "mongostemme".
Sånn som når man sier "Er du hemma?" og slår seg på brystet? Veldig "poppis" da jeg var barn. (Jeg har ikke gjort det siden jeg fyllte 12 eller noe sånt, altså, ville bare bidra til forklaringen.)