Sitron sa for 16år siden:

Finnes det ting i livet som for deg innebærer en nødvendighet til å stille et ultimatum, eller kan absolutt alt diskuteres seg frem til en løsning? Hva gjør dere da, i så fall, når en diskusjon ikke er fruktbar og du føler at du ikke har et ståsted der du kan inngå et kompromiss?

Cascaye sa for 16år siden:

Eneste som slår meg er vel eventuelle flere barn.
Møter jeg drømmeprinsenTM så vil jeg ha flere barn. Punktum.

Dronningen sa for 16år siden:

Jeg mener man må avdekke en del ting før man kommer i situasjonen der det blir et problem. Men det hadde aldri vært aktuelt for meg:

• å gifte meg i kirka
• å døpe ungene mine
• å få bare ett barn (så fremt det ikke var dødelig risiko, men da hadde vi nok vurdert adopsjon)
• å være gift med noen som var borte fra hjemmet i lengre perioder

Jeg tror forøvrig at et hvert forhold har en maktballanse, og hos noen er denne veldig skjev. Hos andre igjen er det en vipp til ene eller andre siden.

Det handler som regel om hvem som får bestemme mest, men også om hvem som ikke har behov for å bestemme mye eller lite. For noen er det veldig viktig at man forsøker å holde en rett linje. For andre så vil den ene eller den andre parten dominere mest, uten at det nødvendigvis behøver å bety en forringelse av forholdet. Det vil avhenge av hvordan partene opplever dette.

Hasselnøtt sa for 16år siden:

Jeg tror det er mange ting, men utrolig vanskelig å sette fingeren på. Dersom noen nær meg, være seg ektemann eller søsken/foreldre, hadde et personlig problem av en sånn art og dimensjon at det innebar betydelig redusert livskvalitet eller fare for mine barn eller meg, så hadde jeg sagt "fiks dette eller forsvinn", for å sette det på spissen. Jeg tror dog det skulle ha vært ganske ødeleggende før jeg hadde gått så langt.

Utover det tror jeg det er litt tilfeldig hvor og med hvem man havner i livet. Jeg har nok i meg evnen til å sette ultimatum, og kanskje hadde grensene for hvor jeg hadde satt dem vært anderledes i et annet ekteskap. For å si det enkelt, hadde jeg vært småulykkelig i forholdet kan det godt være at ultimatumene sittet løsere. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at jeg skulle si "enten eller" til ham jeg er gift med. Med ham kan det meste diskuteres, han er alt for viktig for meg til at noe annet er tenkelig.

Karamell sa for 16år siden:

Jeg kunne nok satt utlimatum om det var fare for meg eller barna mine.

Kirsebær sa for 16år siden:

Jeg kommer ikke på noe spesielt akkurat nå, men jo det finnes helt klart ultimatum-saker.

Nå ser jeg bort i fra opplagte saker som: "Enten slutter du å ligge med mora mi, eller så flytter jeg fra deg".

Jeg tror at når jeg finner meg en mann neste gang, så kommer det til å være en del ultimatum som stilles i forhold til hans omgang med Poden. U-uttalt i første omgang, men de kommer jo til å ligge på innsiden av meg likevel. Omgås han ikke Poden på "riktig" måte, kan vi ikke være sammen.

Slettet bruker sa for 16år siden:

Jeg har ca tusen ultimatumer, men idet man kommer så langt at det begynner å bli forhold av det så er disse gjerne avklart først.

Feks er det uaktuelt å være sammen med en som bruker narkotika i noen som helst form. Eller som har et alkoholproblem - og det er min definisjon av når man har det som er den gjeldende. Det er også helt uaktuelt å være sammen med en som ikke tar imot ungene mine med åpne armer og er oppriktig interessert i dem.
Jeg ville heller ikke ha en mann jeg måtte forsørge, eller en som ikke tar i et tak der det trengs.

Dessuten er det aller minste lille tegn til voldelig oppførsel en avskjedsbillett.

Jeg nekter også en mann som ikke klipper neglene sine. Spes de på tærne.

(Mulig noen nå får inntrykk av at jeg har en dårlig erfaring tidligere.)

Dessuten må jeg føle meg trygg på at partneren min liker meg, og på at han finner meg attraktiv nok til at han ønsker et dypt forhold til meg.

Utroskap tror jeg at ville vært en vinke-mannen-ting.

Egentlig er det et mirakel at jeg ikke er alene. :)

Hasselnøtt sa for 16år siden:

Jeg er helt enig i dette dersom man var i startgropa av et forhold. Da hadde jeg nok hatt en mengde "enten-eller" som ville avgjøre om forholdet skulle utvikle seg eller avvikles.

Malus sa for 16år siden:

Ser at jeg er veldig enig med smilefjes, men er kanskje ikke fult så opphengt i det med klipte negler. Jeg mener, han bør jo klippe negler en gang i blant, men det gjør vel alle?

Høyt&Lavt sa for 16år siden:

Det første jeg kommer på, er den i høyeste grad levende konflikten med min sivgersfamilie, der jeg har satt ned foten og nektet å feire jul med svigerfars bror. Han er alkoholiker, uten evne til å holde seg edru/nykter. Og jeg har fått nok fyll i barndommen. Jeg utsetter heller ikke barna mine for den slags på julaften (ikke resten av året heller, for den saks skyld).
De har forsøkt seg mang en gang på en "diskusjon", hvor noe av det som går igjen er "tror du virkelig barna tar skade av bare en dag med fyll i året" , "kan du ikke bare tenke på noe annet i noen timer, da?" "det er jo så trist at han skal feire jul alene, han som er enkemann og ikke har barn"... :Han er jo så snill, han gjør jo ikke en flue fortred".. :gaah: Vi har vært gjennom "diskusjonen" flere år nå, for å si det sånn.

Hos oss er det nok som Electronica beskriver, vipp til den ene siden, at jeg blir den som tar flere avgjørelser. Men jeg ser ikke for meg at det kunne vært så veldig annerledes her hos oss, det har med ulikhetene mellom min samboer og meg å gjøre.
Generelt unngår jeg ultimatum hvis jeg ser en mulighet for det, men er det viktig nok for meg, f eks fyll med barn i nærheten (og jeg snakker da ikke om et glass rødvin til maten i moderate former, eller lignende), må jeg være ærlig med meg selv om omgivelsene mine og sette foten ned. Det har litt med at hvis jeg presser mine egne grenser for langt blir ikke utfallet særlig bra hverken for barna min eller meg.

Maverick sa for 16år siden:

Fint lite, egentlig. Hvis man ser bort i fra opplagte liv-og-død-ting og utpreget utroskap og seriøse dopproblem.

Eventuelle flere barn, eventuell type forhold, alt sånt er ikke noe jeg har så ekstreme holdepunkter på at det er take it or leave it.

Eller jo. Religion. Jeg skal bli respektert.

noen sa for 16år siden:

Nå synes jeg du er i overkant PK her altså.

Esme sa for 16år siden:

Aaah, dette er så typisk et Kirsebær-innlegg, først noe utrolig morsomt, og så noe gjennomtenkt og seriøst. :knegg:

Så for meg resten av samtalen:
"Enten slutter du å ligge med mora mi, eller så flytter jeg fra deg."
"Ok, jeg får vel gjøre det da."
"Fint! Det var bra. Hva skal vi ha til middag?"

Slettet bruker sa for 16år siden:

Femten år med en dust som jeg måtte klippe tåneglene på har gjort dette til et alvorlig krav i en mann. :)

Som drømmeprinsen pleier å si når jeg skryter av ham - det er jo ikke som å hoppe etter Wirkola akkurat. :o

Esme sa for 16år siden:

Jeg har kommet med et ultimatum en gang: Før vi ble sammen så sa jeg at jeg kom til å flytte tilbake til Trondheim en gang, og han fikk bestemme selv om han ville være med eller ei.

Ellers så praktiserer vi vel at vi blir enige om det meste. Noen ganger spiller det størst rolle for ham, noen ganger spiller det størst rolle for meg. Det hadde vært svært ødeleggende for forholdet om den ene skulle bare bestemt noe uten og ikke villet vært med å diskutere det. Som er det jeg oppfatter som ultimatum. Jeg er ikke så veldig glad i mennesker som i egenskap av å henge seg opp i ting skal få lov til å bestemme alt fordi de har hektet så mye følelser opp i det. Men så har jeg funnet meg en mann som er laidback og grei heldigvis.

Vi er så lite hekta opp i småting at når vi er på ferie så må vi praktisere Kongedager, dvs at vi skifter på å være Kongen, og den som er Kongen har plikt til å bestemme alle disse kjedelige tingene som hvor man skal spise, hvilket bord man skal sitte på og slikt. Og om den som ikke er Kongen mot formodning har noen meninger så er det bare å si ifra, Kongen gir seg alltid.

Ru sa for 16år siden:

:gruble:
Vi hadde aldri blitt gift, Electronica. :knegg:

Jeg ser ikke helt for meg at jeg hadde klart å være sammen med noen, i hvert fall ikke gifte meg med, noen som som jeg har så lite til felles med.

Jeg mener, det å gifte seg i kirken og døpe barnet sitt - det sier noe om hvilke grunntanker og livssyn man har og med totalt kræsj der ... Match made in hell?

Jeg har aldri kommet med noe ultimatum i det forholdet jeg er i nå. Vi er jo enige om de store tingene. Det eneste vi har diskutert er om vi skulle ha 2 eller 3 barn. Vel, Gud - eller noen andre, har tatt den avgjørelsen for oss, så det er ikke lenger noe tema. Enebarnet som aldri skulle bli enebarn, står i stor fare for å bli akkurat det.

En eneste gang har jeg kommet med et ultimatum i et forhold, og det var til en god gjøk som bare slengte med kjeften hele tiden. Han fikk ganske enkelt beskjed om å enten snakke ordentlig til meg, eller dra seg vekk.
Jeg tror han varte en knapp uke etter det. :filer:

Skilpadda sa for 16år siden:

:nikker:

Når det gjelder sånne selvsagte ting som grunnleggende respekt, ingen voldsbruk og sånt, er det ikke egentlig snakk om "ultimatum", det er ikke oppe til debatt i det hele tatt.

Røverdatter sa for 16år siden:

Jeg har stilt ultimatum en gang, men det var om en veldig stor og livsendrende ting som var viktig for meg.

Jeg kommer nok sannsynligvis ikke til å gjøre det igjen. Kan ikke komme på en eneste situasjon det ville være aktuelt med "vinn eller forsvinn" sånn livet mitt er nå.

Slettet bruker sa for 16år siden:

Ække alltid det har vært noen selvfølge i livet mitt - det har vært behov for det ultimatumet der. :(

Eller - egentlig ikke. For det hjalp ikke stort med det ultimatumet heller.

Skilpadda sa for 16år siden:

Ja, det er kanskje egentlig det jeg mener - at hvis man er i et forhold der vold eller manglende respekt er et problem, så innbiller jeg meg at det antagelig ikke hjelper så mye med ultimatumer. (Og så snakket jeg ut fra egne erfaringer, der slike ting heldigvis har vært veldig fjernt.)

Slettet bruker sa for 16år siden:

Du har rett.

Det vil si - det blir jo et ultimatum likevel da - idet den voldelige smartingen kastes ut som følge av at han ikke velger å endre sin adferd, og gå over til selvstendig klipping av sine negler. :nemlig:

Søster sa for 16år siden:

Good riddance.

Sitron sa for 16år siden:

Flere barn er for meg et strålende eksempel på et ultimatum. Nå er jeg riktignok ferdig, men det er uten tvil helt klart at jeg ikke kunne vært sammen med noen som ikke ville ha barn eller kun ett.

Et kanskje mindre out there eksempel er røyking. Røyking er ikke tillatt i mitt hjem. Uansett. Om det betyr at den skrøpelige oldemoren på 95 ikke kan komme på julebesøk, fordi hun ikke klarer å gå ut å røyke, so be it.

Det samme med folk som ikke har respekt for meg og mine avgjørelser. Jeg krever ikke at de skal forstå alt eller uten videre syns det er greit for sin egen del. Men respekterer de meg ikke, så er det over og ut. Et grunnlag for at jeg ikke har hatt kontakt med familien på ett år.

Jeg skal gjerne innrømme at jeg kanskje er steilere enn de fleste. Men samtidig skjønner jeg ikke hvor lett enkelte gir seg.

Esme sa for 16år siden:

Siden vi diskuterer flere barn. Om jeg hadde sterkt ønsket meg et barn til og mannen min hadde sagt plent nei, så hadde det virkelig ikke ramlet meg inn å gå i fra ham, splitte opp familien til det barnet jeg tross alt har, finne en annen mann og få barn med ham, med alt det styret som det medfører, fordi jeg har lyst på et barn til?

Jeg hadde tvilt sterkt på at det barnet som fantes hadde ønsket å bytte ut en helt habil far med en stefar og et halvsøsken sånn uten videre.

Da forstår jeg heller de som ønsker seg barn og hvor ektefellen ikke vil ha noen altså, at de vurderer å finne seg noen annen.

Sitron sa for 16år siden:

Tja. Man kunne jo alltids sagt; nå reiser jeg til Danmark og får et barn med en annen og sjanset på at mannne var der når man kom tilbake. ;)

Slettet bruker sa for 16år siden:

Jeg har stilt et ultimatum en gang, det gikk ikke som jeg ønsket, og jeg reagerte ikke som jeg hadde sagt at jeg skulle reagere, så mine ultimatumer er veldig lite verd. :rolleyes:

Slettet bruker sa for 16år siden:

Derimot besitter du nå en veldig fin selvinnsikt synes jeg. :ja:

DM sa for 16år siden:

Snakker vi ultimatum i forhold, eller i sosiale relasjoner her?

Sitron sa for 16år siden:

Siden jeg ikke er i et forhold, så strekkes lista. ;)

DM sa for 16år siden:

Jeg kommer ikke på noe i forhold egentlig. Eller, det er flere ting som kunne oppstå i et forhold som ville endre forholdets natur fullstendig, og jeg ville kunne opplyse om at dette liker jeg ikke, og det føles ille for meg, så om dette er noe du har tenkt å fortsette med, så kan vi ikke fortsette å ha den type relasjon og et slikt nært forhold som vi har nå. Jeg ville ikke nødvendigvis ha gått, men jeg ville opplyst om at det nødvendigvis ville få konsekvenser fordi jeg er den jeg er, og føler og mener det jeg gjør, så fikk den jeg levde med finne ut av hva som veide tyngst for ham.

Bortsett fra røyking. Ingen får røyke inne hos meg, selv ikke en mann som hadde mitt hjem som sitt hjem også. Da hadde jeg sagt at han fikk gå ut eller skrive under på en kontrakt der han sa seg enig i å betale regningen for skadene som skjer på møblene i huset når jeg spylte ham og røyken med brannslukkingsapparatet.

Og jeg går ikke på besøk til folk som røyker inne mens vi er der. Det har kostet meg en god relasjon med et familiemedlem jeg var veldig glad i, men jeg spør meg nå hvor god relasjonen egentlig var når hun ikke brydde seg om at jeg ble dårlig av det og bare fortsatte. Uff så leit at du har pusteproblemer, - kanskje du skal gå deg en tur ut i frisk luft? Ikke holdbart å overnatte en slik plass ...

Maverick sa for 16år siden:

Åja, røyking inne hos meg er en no-no.

noen sa for 16år siden:

Hvis mannen min hadde spilt Celine Dion (eller hvordan det skrives) på full guffe hjemme, hadde han måttet velge mellom meg og henne.

Beklager, jeg fjaser i alle tråder mens jeg desperat prøver å finne ut hvordan jeg skal bli ferdig med alt jeg må bli ferdig med på jobb...

allium sa for 16år siden:

Når det gjelder ultimatum i forhold er jeg litt sånn at jeg tenker hvis det at dette er viktig for meg ikke er nok, hvis jeg må fremsette trusler og ultimatum for å få deg til å gjøre det, da kan det bare være. Da går jeg uten å stille noe ultimatum først.

Jeg vil ikke ha en mann som gjør som jeg sier av frykt for konsekvensene. Jeg vil ikke leve sammen med en som gjør noe han er blitt presset til av meg. Jeg tror det er et dårlig utgangspunkt for en ok fremtid videre.

Sier jeg, eplekjekt. Så er jeg også alene.

Maverick sa for 16år siden:

Haha. Det er jaggu et poeng. Jeg kommer på flere og flere ultimatum her. Ja, og nazisme/rasisme er uaktuelt.

Esme sa for 16år siden:

Slutt å være nazist, ellers går jeg? :lol:

Slettet bruker sa for 16år siden:

Det der er jammen den beste formuleringen hittil i tråden. :nikker:

DM sa for 16år siden:

Dronningen sa for 16år siden:

Nei de færreste ville blitt gift med meg. :nemlig:

Slettet bruker sa for 16år siden:

:nemlig:

Dronningen sa for 16år siden:

Du bør la håret gro ut nå, for vi skal til fotografen i november. :nemlig:

Maverick sa for 16år siden:

Altså, jeg kan ikke gå inn i et forhold med noen med denslags idiotiske sympatier. Heller ikke et vennskapsforhold. :knegg: Ultimatum er kanskje ikke riktig ord. :flau:

nolo sa for 16år siden:

Evt marsj, ut med deg.

DM sa for 16år siden:

Esme sa for 16år siden:

:knegg:

Kirsebær sa for 16år siden:

Ja, man skal ikke behøve å stille ultimatumet, men man har det jo inni seg likevel.

Dronningen sa for 16år siden:

Det kan jo skje. Hva med dameklær eller bleier?

Skremmern sa for 16år siden:

:skratte:

Kirsebær sa for 16år siden:

På en måte så vil jeg jo tro at alle som har vært igjennom et samlivsbrudd har stilt ultimatum før de tok steget å avsluttet forholdet sitt.
Selv om det ikke ble sagt.

"Hvis du ikke kan være sånn eller sånn så funker ikke dette og jeg må gå"
Eller man stiller kanskje ultimatet til seg selv fordi man vet at man ikke kan forandre en annen :
"Enten må jeg lære å leve med at mannen min har den og den siden, eller så må jeg gå".

nolo sa for 16år siden:

Kloke bær!

Maverick sa for 16år siden:

Njaei. Disse tingene er såpass big deal for meg at jeg tror man skal være i overkant dyktig på dobbeltliv for å kunne skjule det, men hey, sånt noe har jo skjedd før. :glasshus:

Søster sa for 16år siden:

turi sa for 16år siden:

Tror ikke jeg noen gang kommer til å stille ultimatium, jeg sier heller ifra hvordan jeg må ha det. "Det røykes ikke inne her!".

Jeg har aldri hatt noe ønske om å gifte meg, og hvertfall ikke i kirke med marshmellows-kjole m.m. Mannen sa med en gang at han ønsket å gifte seg, helst kirke med bryllup på hotell og full pakke. Uten å stille noe ultimatium, så kom vi frem til en grei løsning for oss begge.

Søster sa for 16år siden:

På den seriøse siden, Allium og Kirsebær sier mye klokt her.

Jeg ville krevd å gå til ekteskapsrådgivning, samlivskurs, psykolog eller noe i den gata, hvis vi nærmet oss et brudd. Særlig siden mannen min er verdt å samle på :hjerter: men til tider like vanskelig å leve med som meg. (banker hardt i bordet). Men noe godt ultimatum er det jo ikke.:undrer:

Left sa for 16år siden:

Hvis noen i nær omgangskrets/familie utsatte barna mine for noe jeg ikke ville at de skulle utsettes for, så ville vedkommende få beskjed om å slutte umiddelbart/ikke gjenta det igjen, eller holde seg langt unna til de kom på bedre tanker.
Ellers sier jo bæret mye lurt.

Ting som at mannen min plutselig skulle finne på at han ville krysskle seg, så hadde jeg ikke stilt noe ultimatum der. Eller forresten - han måtte lagt på seg noen kilo, og handle klær i butikker jeg sa at han kunne handle i. Og kun i en størrelse som også jeg kan bruke. Ellers hadde det jaggu vært på hue ut :raus:

Fibi sa for 16år siden:

Jeg stilte mannen et ultimatum for et par måneder siden. Bytt jobb, eller bytt kone. Heldigvis valgte han å få seg ny jobb. Da hadde jeg bitt tenna sammen lenge nok, og kom til den konklusjonen at enten så fikk han få seg en jobb med mer hjemmetid, eller så fikk jeg bli alenemor på ordentlig. Det er temmelig kjipt å være gift, men samtidig være like mye alene, eller kanskje mer, enn om jeg var alenemor.

Anne C sa for 16år siden:

Jeg vil ikke under noen omstendigheter ha flere barn, så hvis mannen veldig gjerne hatt fler måtte han faktisk velge mellom meg og en evt ny dame som ville gi han fler barn.

Left sa for 16år siden:

Det ultimatumet har sambo fått også. Finn deg en annen jobb hvor du er litt mer hjemme, eller du kan jobbe hele tiden. Alltid. Vi har ikke bruk for deg slik du jobber nå. :kynisk:

Anne C sa for 16år siden:

Jeg tror nok det er et ultiamtium jeg kunne stilt og.

Inagh sa for 16år siden:

Nå har jeg takk og lov nesten aldri vært i situasjoner hvor jeg har måttet stille et ultimatum, så det blir hypotetisk her. Men utroskap, vold, nazisme/rasisme og slikt ville pent havnet i ultimatum-kategorien min, ja.

Jeg slipper å stille ultimatum om at ingen får røyke inne hos oss, fordi vi faktisk ikke har familie eller venner som røyker. :hjerter: Min mor, som røyket seg til døde, måtte pent stå ute på trappa og suge i seg dritten sin, sjuk hun enn var. Jeg vil heller aldri finne på å ta barna mine med meg inn på besøk til folk som røyker inne, men igjen, takk og lov, kjenner vi ikke noen det ville være aktuelt å besøke som bedriver en slik ufyselig hobby.

En eneste gang har jeg stilt et beinhardt ultimatum. Da satte jeg øynene i en overlege og bestemte at Lillemann absolutt ikke skulle ha den medisinen legen ville pumpe ham full av. Jeg visste hva jeg mente, hvorfor jeg mente det, og kunne begrunne det så vel at etter to dager ga legen opp. :humre:

Musemus sa for 16år siden:

Joda, har stilt ultimatum til en eks-samboer. "Slutt å drikk, få deg en jobb - ellers flytter jeg!" Og heldigvis ville han ikke det, og derfor er jeg gift med verdens fineste mann nå. :knegg:
(Det er faktisk noe av det jeg er mest glad for i hele livet mitt - at eks ikke ville skjerpe seg)

Skremmern sa for 16år siden:

Jeg har til dags dato aldri stilt ultimatum, håper jeg slipper for all fremtid også. Jeg kan egentlig ikke tenke meg en situasjon hvor jeg kunne stilt et ultimatum til noen jeg kjenner.

Irma sa for 16år siden:

Hm. Temaer jeg kunne funnet på å stille ultimatum i forhold til er:

• frp eller meg
• røyking innendørs
• dersom jobb ble prioritert foran et velfungerende familieliv
• dersom interesse og ansvarsfølelse overfor felles barn uteble

Jeg er fristet til å dra inn dåp og kirkebryllup også, men vet ikke om jeg ville vært like bastant dersom jeg hadde falt for en som var kristen. Når det gjelder etikk, livssyn, rasisme, Frp osv. så har jeg en følelse av at det ikke ville måtte komme så langt som til et ultimatum. Rett og slett fordi jeg tror det ville stoppet seg litt tidligere. Jeg klarer ikke se for meg at jeg kan tenne på noen jeg vet har rasistiske holdninger.

Dette gjaldt i hovedsak samliv da. Med unntak av røykingen. Jeg ville ikke "sagt opp" bestemora mi om hun stemte Frp liksom. :knegg:

Irma sa for 16år siden:

Jeg kan forresten heller ikke huske å ha stilt et ultimatum noen gang.

allium sa for 16år siden:

Når jeg tenker meg om, så har jeg stilt et ultimatum.

Hvis vi skal fortsette sammen, må du slutte å lyve for meg.

Han sluttet ikke.

Skvetten sa for 16år siden:

Mulige ultimatumssaker for meg ville vært:
-dersom Mannen TM ville ha barn
-dersom jeg ble løyet for

Det skal sies at jeg har stilt ultimatum, det endte med at jeg gikk gitt. Når alt det er sagt håper jeg at jeg aldri kommer til det igjen hverken i forhold til Mannen TM eller i andre sosiale relasjoner.

Kate sa for 16år siden:

1. Jeg tillater ikke røyking inne.
2. Min kjæreste må like friluftsliv. Hater han teltliv og fysisk aktivitet, passer vi nok ikke sammen.
3. Pga allergi hos barnet mitt kan han ikke ha dyr.
4. Jeg skal ikke ha flere barn, så han må også være ferdig med barn.
5. Han må elske meg fordi jeg er meg, og ikke ønske å forandre meg.
6. Han må være seg selv.

Poku sa for 16år siden:

Jeg har ikke stilt ett ultimatum rett ut til noen, men tenkt i mitt stille sinn og så valgt å dra har jeg jo gjort:jupp:
Men jeg kunne nok stilt noen nå om jeg skulle ende opp i ett forhold, i forhold til livssyn og flere barn bl.a.:nikker:

IOA sa for 16år siden:

Det nærmeste jeg har kommet et ultimatum i forholdet vårt er at jeg har sagt at det var vanskelig for meg å se for meg en framtid sammen med ham hvis han ikke ville ha flere barn enn ett. Vi har forsåvidt vært enige om det da, han har bare brukt mye lenger tid på å bli klar for nummer to enn det jeg har.

DM sa for 16år siden:

Susse sa for 16år siden:

Jeg har måttet be mannen velge mellom kona si og wow.
Han valgte meg, til en viss grad. Dvs. han trappet grundig ned på spilletiden.

Gremli Skremli sa for 16år siden:

Problemer med rusmidler.

Polyanna sa for 16år siden:

Alt som var til skade for barna.

At han var gjennomgående slem mot meg.

(Altså: Det ville vært grunnlag for ultimatum. Det har aldri vært aktuelt. Eller, det er ikke sant, jeg har droppet en som ikke var snill mot meg, men det var ingen barn involvert)

Chablis sa for 16år siden:

Vold mot barna eller meg
Om man heller vil feste hele tiden enn å være med familien

Jeg har stilt ultimatum en gang, det var en som flørtet med meg å ville bli sammen med meg men da fikk han beskjed om å gå fra samboeren først ellers var det ikke aktuelt. så da ble det samboeren eller meg å han valgte heldigvis sier jeg nå samboeren sin.

Blondie sa for 16år siden:

Jeg trodde det, men det har vist seg at jeg ikke klarer å ta konsekvensen av et eventuelt ultimatum. Da mannen og jeg var i skikkelig turbulens for halvannet år siden lærte jeg (og han) at vi ved hjelp av tid og samtaler faktisk kan løse opp i det aller, aller meste.

Jeg synes at det er vanskeligere å være så konkret og direkte med de som står meg nærmest. Jeg har stilt et ultimatum til moren min, men hun er ikke aller nærmest meg. Hvis venner eller bekjente gjør noe jeg føler som utrolig graverende og et forsøk på løsning ikke bærer frukter, så kan det nok være at jeg ber dem holde snavla eller gå. :humre:

Retz sa for 16år siden:

Det måtte være hvis partneren forsøkte å begrense meg eller vise generell uvilje mot aktiviteter som er viktige for min livsutfoldelse. Jeg vil ikke leve sammen med en begrensende partner.

maggypop sa for 16år siden:

Godt sagt.
Det var vel i flere_barn_eller_ikke-diskusjonen i en av de andre trådene det var snakk om at det kunne være nødvendig å stille ultimatum, hvis konsekvensen av å ikke skulle få flere barn ville være at man alltid ville kjenne på savnet av dette mulige barnet, kjenne seg utilfreds med tilværelsen og derved ikke oppnå størst mulig lykke i eget liv.
Men hva da med partnerens liv hvis denne er presset til noe han/hun i utgangspunktet ikke vil? I situasjonen flere barn eller ei, tror jeg nok de aller fleste vil elske et nytt barn, selv om dette er presset igjennom. Men det er ikke sikkert de er like tilfreds med situasjonen som familieforøkelsen medfører.

Jeg tror ikke jeg kunne stilt noe ultimatum. Jeg håper og tror andre typer valg, samt kompromiss omkring viktige saker skal gi det beste utfallet for meg og mine nærmeste.

iBam sa for 16år siden:

-Det å få barn (og mer enn bare ett barn)
-Narkotika. Nulltoleranse.
-Røyking. Er totalt anti og hadde ikke orket å leve sammen med en røyker

Hva gjør dere forresten hvis dere blir stilt ultimatum til? Hvor går grensen for hva som kan inngåes kompromiss om?

Kate sa for 16år siden:

Jo, jeg har en gang stilt et ultimatum til faren til barnet mitt. Jeg hadde ikke noe valg, for jeg visste at enten satt jeg der med ingenting, eller jeg ville "vinne". Det kunne ikke bli verre, for å si det sånn. Jeg "vant", og har ikke hatt dårlig samvittighet i det hele tatt. Jeg gjorde det for barnet mitt. Dere som kjenner meg her inne vet hva jeg snakker om. ;)

Maverick sa for 16år siden:

Jeg hadde nok ikke blitt veldig blid om jeg hadde fått noen ulitmat... hvordan man nå enn bøyer det, i ansiktet. Ferdig med det, egentlig. Det er nok også grunnen til at det skal være rimelig big deal før jeg sier "take it or leave it" til noen.

Fargo sa for 16år siden:

Om noen hadde det jeg oppfattet som en hang til å stille ultimatum, ville vi ikke passet sammen. Jeg er tilhenger av å snakke sammen og komme fram til omforente løsninger.

Skilpadda sa for 16år siden:

Jeg synes bare ultimat... ultimati? :gruble: Ultimatumer, kanskje? At slike bare passer å stille når det er noe virkelig dramatisk og viktig det er snakk om. Man stiller ikke kabinettspørsmål ved om man skal ha ribbe eller pinnekjøtt til jul, liksom. Eller det er det sikkert noen som gjør, men da tror jeg ikke jeg ville trivdes sammen med dem. Og den andre veien føler jeg vel at hvis noe var så viktig for meg at jeg kunne kommet til å stilt et ultimatum om det, så ville jeg forvente at partneren hadde forståelse nok for det og respekt nok for meg til å ville diskutere det på en rimelig måte.

Men jeg ser at det finnes spørsmål der et ultimatum kan bli uunngåelig. Spørsmålet om barn eller ikke barn er et slikt et, dersom partnerne er grunnleggende uenige, og spørsmålet om hvor man skal bo (særlig hvis alternativene er langt fra hverandre og en mellomting ikke er mulig) er også det.

Slettet bruker sa for 16år siden:

Jeg vet at det er ting drømmeprinsen må ha på sin måte for å ha det bra. Han har vært tydelig på at slik må det være, men jeg opplevde det mer som en bruksanvisning i hvordan ha det fint sammen enn som et ultimatum. Ellers er han heldigvis for personlig frihet, så jeg er ganske så fri til å levva livet.

Min eksmann stilte ultimatum om at jeg skulle ha på en truse med bilde av ham på hvis jeg skulle ut noe sted. (Jeg var ikke mye ute eller noe sånt, kun enkelte julebord el - kanskje en gang annethvert år).

Den trusa ble aldri brukt som annet enn skrekkeksempel og grunn til en god latter med venninnene etter at jeg fikk kastet spetakkelet på dør.

Dermed kan jeg nok påberope meg at jeg ikke godtar et ultimatum?

nolo sa for 16år siden:

Smilefjes: :tullerdunisse:

amo sa for 16år siden:

Ser man bort fra alvorlige forbrytelser, så er min erfaring at det meste går å diskutere seg frem til.
Jeg tror også spørsmål som er viktig i starten av et forhold, ikke nødvendigvis har like høy prioritet etter 20 år.
Feks. kunne nok jeg prestert å si for 22 år siden at det aldri ble aktuellt for meg å flytte fra vestlandet. :o
Men hadde det spørsmålet komme opp i dag, så hadde jeg nok hørt på argumentene hans og tatt det derfra.
For å fortsette å snakke om meg selv så var jeg veldig fornøy med at vi hadde fått et barn, og hadde ingen ønsker om flere. Bra jeg ikke stillte noe ultimatium for 20 år siden,for det er utrolig hvor ting kan endre seg :knegg: