Er det bare meg som ikke fikser den helt? (Gjelder særlig filmen..)
Jeg er så glad i det aller meste av Astrid Lindgren, men Ronja Røverdatter syns jeg blir så teatralsk og merkelig. Filmen får jeg veldig gammel hippie-feeling av, og replikkene er så pompøse. Det kan godt hende at en medvirkende årsak er at boka kom ut da jeg var nesten voksen, så jeg ikke har lest den med barndommens magiske slør foran øynene.
Jeg var 11 eller 12 da jeg leste Ronja Røverdatter første gang og egentlig litt for gammel til å lese barnebøker, men jeg elsker boken. Jeg var 14 da jeg så filmen, og jeg likte den veldig godt også.
Jeg er glad i både boken og filmen. Jeg er forsåvidt enig i at det er noe teatralsk over den, særlig replikkene til Birk og måten han sier dem på. Men jeg oppfatter det som en ønsket effekt. Lindgren har ønsket at det skal være et middelaldersk preg over den og det er Birk som er "ridderen" i middelalderhistorien, og da må han nesten snakke sånn.
Jeg leste boken først og så filmen etterpå, og var vel bare 10 år da filmen kom. Hadde filmplakaten på rommet mitt og elsket musikken, det middelalderske og teatralske. (Jeg ser i ettertid at det var nære på at jeg ble en laiver/gjøgler på det tidspunktet...:grøsser: )
Jeg var 4 år da filmen kom i -84, husker ikke når jeg så den. Jeg elsket den i hvertfall, og boka også. Leste den vel når jeg var rundt 9-10 år gammel.
Det som går på NRK nå, er det filmen som er delt opp i episoder? Hvor lenge varer den filmen egentlig?
Jeg er kjempeglad i Ronja Røverdatter. Har ikke lest boken, men jeg har sett på tv-serien og filmen mange ganger. Kanskje det er fordi jeg har sansen for det teatralske (på film, riktignok)? Også synes jeg det er så mye fin synging. Var to år da filmen kom, så jeg har så og si vokst opp med den.
Åh, nå kom jeg på noe som jeg synes er så fint og så uendelig trist:
For 20 år siden koliderte en buss med svenske skolebarn i en tunellåpning i Måbødalen, også kalt Møbødalulykken. Totalt 16 mennesker omkom, hvorav 12 var barn i 11/12-årsalderen. I Kista (Sverige, der bussen kom fra) er det plantet en egen park til minne om disse barna, og parken heter Kirsbærsdalen (hentet fra Brødrene Løvehjerte). I dødsannonsen til de 12 barna sto det «Vi ses i Nangijala».
Ronja var den beste boka jeg hadde lest i alle fall før jeg ble tenåring, og jeg fikk overtalt foreldre og tante til å la meg se den til sammen 5 ganger på kino (før videoens tid...).
Gamlis melder seg - jeg har aldri helt tatt den til hjertet jeg heller. Men har bare sett filmen - ikke lest boka. Ungene her synes den er litt skummel.
Pappa leste boken for meg da jeg var 6, og jeg ble ikke skyffet da jeg så filmen. Den koser jeg meg med i voksen alder også, og jeg gleder meg til jeg kan lese boken for storesøster.
Jeg synes Ronja er flott. :) Særlig etter at jeg har blitt voksen egentlig og vi har besøkt Astrid Lindgrens verden et par ganger. Flotte skuespillere der har også gjort sitt til at Ronja og alle hennes er stor favoritt her i huset.
Jeg liker faktisk Ronja bedre som voksen enn som barn. Da jeg var liten så syns jeg bare den var skrekkelig skummel. Og det var så trist og fælt at pappaen til Ronja sa at han ikke hadde noen datter. ( :hulk: ) Nå ser jeg det sjarmerende både i det teatralske og måten boken/serien/filmen er bygd opp. For øvrig er jeg veldig glad i det meste av Astrid Lindgren, men jeg har fått en overdose Pippi og jeg kan ikke utstå Karlson på taket som bare er usjarmerende på alle måter.
Elsker Ronja! Jeg var vel 6-7 år da jeg leste boka og 8 år da jeg så filmen første gang. Klart det er litt overdrevent og middelaldersk, men jeg synes det skal være sånn. ;)
Jeg simpelthen elsker Ronja! Når jeg ser tilbake nå, var det nok mitt første møte med noe som kan passe i fantasy-sjangeren, som jeg elsker fortsatt. Jeg fulgte opp Ronja-fascinasjonen med Narnia, hobbiten, LOTHR og senere utallige tusen sider med ymse fantsy!
Jeg elsker Ronja. Både boken og filmen. Vi har kost oss med serien nå i jula og jeg tror vi må låne boken på biblioteket. Jeg tror jeg så filmen på kino i 1984 og har vært trollbundet siden det. Boken leste jeg etterpå og den har jeg lest mange ganger. Som det meste av Lindgren i grunnen, bortsett fra Mio min Mio som jeg aldri helt har fikset.
Enig. Men så elsker jeg slikt teatralsk, poetisk språk som man finner i f.eks. Ringenes Herre og Star Wars. Jeg leste Ronja Røverdatter som barn, men den tåler et gjensyn i dag også, selv med litteraturanalysebriller. Jeg er opptatt av skildringen av den trygge, hjemlige sfæren i kontrast med den ukjente, skumle villmarka i litteraturen, og der er det mye å hente i Ronja Røverdatter.
Det skal jeg være enig i! Han er bare totalt usjarmerende!:nemlig:
Jeg elsker forøvrig Ronja, som vi så senest i går. Men så er jeg like gammel som boka da, og er muligens påvirket av det... Men dog; mange gode minner fra barndommen har ikke tålt gjennsyn i voksen alder, slik som Ronja absolutt har gjort!:nikker:
Jeg syns Karlson-bøkene er morsomme. Karlson er selvfølgelig ikke sjarmerende, men det skal han jo heller ikke være - han er superegoistisk, grisk og selvgod. Filmene derimot er helt forferdelige.
Ronja er ikke helt min greie.
Så jeg må visst bare konstatere at mange er uenige med meg her. :)
Jo, den liker jeg egentlig. :) Det er jo ikke sånn at jeg hater alt som har med Ronja Røverdatter å gjøre, jeg bare husket det da jeg så litt av filmen nå i julen at den filmen og de replikkene alltid har skurret litt for meg. Og så er det noe med de dr gammel-hippie-aktige foreldrene som gir meg negative assosiasjoner... :humre:
Er veldig glad i filmen og liker spesielt godt sangene/musikken. :nikker:
Av bøkene til Lindgren liker jeg ellers Koste-Kari, Marikken, Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte best.
Bøkene om Lotta passer veldig godt til eldste her i huset. Vi leser om Lotta som flytter, og storesøster hulker på slutten hver eneste gang.
Har også kjøpt Sunnaneng og lest noe av dette for eldste, men det blir litt for dypt for henne foreløpig.
Jeg vet ikke om jeg har lest hele boken og sett hele filmen. Men jeg har lest og sett deler. Hvis boka kom i 81, så var jeg allerede 12 år da den kom. Jeg husker alle snakket både om boka og filmen, men jeg brydde meg ikke. Så jeg er temmelig likegyldig til hele konseptet.
Kjenner meg godt igjen der. Jeg var 7 år da filmen kom på kino, og fikk samtlige familiemedlemmer til å ta meg med på kino hver sin gang. Jeg var frelst. (Med unntak av Birk og den syke mora hans elsket jeg alle karakterene også.) Av Astrid Lindgren er det Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte jeg ikke har hatt helt sansen for. Hun er rå på kvinneskikelser, Astrid Lindgren!
Jah!
Det teatralske og merkelige er noe av magien og sjarmen ved den.
Og den herlige musikken og røversangene!
Også en ung Tommy Körberg som Lill-Klippen, da ... :love:
Og Lovis er bare beintøff!
Jeg har aldri fikset Karlsson, og da jeg var liten, likte jeg ikke Pippi og Emil - barn skulle da ikke oppføre seg sånn! :knegg:
Det jeg ikke liker med filmen er de teatralske replikkene (særlig til Birk) og den gammel-hippie-feelingen til foreldrene. Selve Ronja er veldig søt. Og du også, Kasia.