Carrera sa for siden:
Jeg og kidsa var på shopping i dag, og siden det var et trafikk-kaos uten sidestykke på vei inn til senteret, så parkerte vi et stykke unna.
Når vi gikk tilbake mot bilen, så skulle vi opp en liten bakke som var veldig isete og glatt, og jeg med høyhelte støvletter gikk meget varsomt. Kjente godt etter at beina var godt plassert før jeg tok neste skritt, men til tross for dette så endte det jo med at gamla plutselig lå langflat da...
Jeg datt vel ikke skikkelig, men mer bare segnet om, dels i knestående, og med baken godt plassert på isen.
Så der satt jeg da, lettere forvirret. Verden forsvant jo plutselig... Litt vondt i et kne, men ellers bra, og både jeg og ungene lo så tårene trillet.
I mot oss kom en eldre mann gående. Jeg var jo redd han også skulle ramle om på glatta, men han gikk med stø skritt, og jeg tenkte ikke mer over det. Ikke ventet jeg at han skulle bry seg om oss heller, siden vi satt, dvs jeg satt og ungene sto, og flira og hadde det veldig moro.
Men mannen legger om kursen han, og kommer bort til oss og spør meg om det gikk bra!!
Jeg ser nok litt overrasket ut med det samme, for jeg antok at latteren talte sitt språk, men så blir jeg plutselig glad for at han tok seg tid til denne lille gesten. Han brydde seg, selv om alt utad så ut til å være bra. Ikke verst!
Vi prata litt om glatta før han gikk videre og jeg fikk karret meg på beina igjen, og heldigvis; jeg kom på å takke han for omtanken før han forsvant.
Det er slettes ikke alle som gidder å bry seg.
