... og det er forholdsvis dumme mennesker som tror at de selv er geniale og brilliante og at de har erfaringer som ingen andre har samt har kommet fram til teorier og konklusjoner som ingen andre ville kunne evne å komme fram til. :wacko:
Også snakker de sakte og inderlig. Setter blikket i deg og tar lange kunstpauser når de snakker , sånn at de brillliante ordene, setningene, erfaringene og konklusjonene får riktig tyngde og kan synke inn hos mottakeren, som de små, glitrende skattene de er . :nemlig:
Og man kjeder seg så inderlig. Men man er jo godt oppdratt og greier, så man gjør sitt ytterste for å nikke og mhm'e mens man lurer på om man egentlig har mest lyst til å sovne eller gi den enkle sjelen av en viktigper grisebank.
De som snakker så innviklet og underfundig som mulig for å virke komplekse og spesielle.. mens det de sier kunne vært sagt på under halve tiden uten alt fjaset rundt for å få det til å virke brilliant. :gaah:
Jeg virkelig hater kunstpauser.
Om noen jeg snakker med legger inn mange av de, detter jeg helt av og klarer ikke å følge med på samtalen. Blir for opptatt av å irritere meg over kunstpausene.
Det triste for sånne mennesker er at man stenger av, lytter ikke lenger til hva de sier, noe som igjen fører til at folk holder avstand. Man orker ikke.
Jeg er aldri så fornøyd med meg selv som når jeg klarer å målbinde en slik møteplager. Det har skjedd to ganger i mitt liv, og jeg blir glad hver gang jeg tenker på de episodene.
Kjenner til typen ja, og kan nok si meg enig i at det er en smule slitsomt og irriterende. :humre:
Men, jeg må innrømme at jeg blir mer irritert når jeg stiller et spørsmål til noen og de ikke vet svaret - og ikke vil innrømme sin uvitenhet, men sender spørsmålet tilbake med: "Vet du virkelig ikke det? Ærlig talt svaret finner du hvis du leser den eller den rapporten, eller det eller det skrivet." Kunstpause med stikkende øyne og så et oppgitt blikk til alle andre som måtte befinne seg i nærheten. "Dette er noe du burde vite altså". :gaah:
Det minnet meg om en jeg hadde møte med før jul. Han tok seg frimodig en time fra agendaen, og fikk lov til det av møteleder. Den siste halvtimen satt jeg og kløp meg selv brutalt på håndryggen. Den fysiske smerten dempet torturen som han forårsaket littegrann. Etterpå hadde jeg vondt i flere dager, og jeg kommer definitivt til å unngå flere møter med ham.
Åh åååh der har du det jeg irriterer meg over selv. Når folk lukker øynene mens de snakker. Hvorfor gjør de det? Jeg sitter bare og rister inni meg når jeg snakker med folk som gjør det. Mannen min gjorde det før, det fikk jeg jammen plukket raskt av ham.
Og så har du de som hele tiden sitter og sier "mhm" eller "ja" mens man prater. Da lurer man på om de i det hele tatt hører etter.
De har lest bok, kan skjønne. Og der har de lært at aktiv lytting er en bra ting. At det er støyende og irriterende som f*** dét har gått dem hus forbi ;)
Nå skal jeg fortelle deg noe viktig......så spiss ørene du for dette kommer du til å lære av skjønner du......det er nemlig sånn.......at når man når en viss alder så........ja, hvordan skal jeg si det sånn at DU forstår det.......kjære venn..............
Jeg irriterer meg slik over importne direktører og avdelingsledere at jeg fleiper med dem der ingen andre tør. Jeg gir rett og slett litt f...
Jeg er jo slik en verdifull medarbeider at det kan jeg vel...:rolleyes:
Jeg var på kurs på torsdag med en øyelukker. Veldig fascinerende, jeg har aldri vært borti en sånn før. Det ser passe teit ut å stå å snakke foran en forsamling med lukkede øyne må jeg si. :nemlig:
Hm...
Jeg holdt kurs en gang, og mannen på fremste rad satt med øynene lukket. Jeg trodde han sov og skvatt til, da han plutselig sperret opp øynene og spurte et spørsmål.
Kanskje han var en øyelukker?:confused:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
