safran sa for 16år siden:

Polyanna sa for 16år siden:

Ja, men jeg vet for meg selv at jeg stadig undervurderer dem i fht hva som er "behov".

Skremmern sa for 16år siden:

Ikke mer press eller "oppmuntring" hvert fall. Jeg ville da konkludert med at det er bare slik barnet er og lagt til rette for at barnet skal føle seg så trygg som mulig. Som ved å fortsette å følge det helt inn i klasserommet.

emm sa for 16år siden:

Min bestevenninne husker jeg ble fulgt inn av moren sin de gangene vi hadde gym i første klasse. Hun synes tydligvis gym var kjempeskummelt. Hun ble i det hele tatt fulgt mye hele første klasse. Etterhvert ble hun trygg og moren trengte ikke bli med mer. Husker jeg var litt misunnelig der jeg gikk med nøkkel rundt halsen.
Jeg kan liksom ikke se at det har gjort henne uselvstendig der hun har en god lederstilling og doktorgrad i dag. Eller meg mer selvstendig for å ta et sannhetsvitne fra andre enden av skalaen.

Esme sa for 16år siden:

Nettopp.

Det er vel få som er i mot prinsippet at barn skal føle seg trygge og ikke presses, men få utfordringer som er adekvate i forhold til deres personlighet og alder.

Det er antagelig foreldre som sender avgårde tre-åringer alene på båt og foreldre som insisterer på at 28-åringen deres ikke kan være alene på sykehus også. Jeg tror de fleste foreldre "ser" barna sine sånn nogenlunde, bommer på noe, men treffer på en god del. Men klart, det finnes foreldre det bare er til å himle over også.

Jeg tror jeg knapt har hatt en mannlig pasient mellom 20-25 år her i Oslo-området inn til legetime hvor mor ikke har vært med. En gang skjedde det, men da ringte mor dagen etter og ville høre hva vi hadde snakket om. Og det er ikke innenfor min forståelse av hva som er nødvendig.

emm sa for 16år siden:

Nå må du værsåsnill å si du tuller!

Skremmern sa for 16år siden:

På FP, muligens, men vi er vel alle enige i at FP-ere ikke er representative for foreldre flest. Jeg ser og opplever at barn presses mye IRL.

Avelonia sa for 16år siden:

Jeg er ingen hønemor, her kan de klatre i trær, gå alene til skolen i fra førsteklasse, de må gjerne sykkle til skolen når de er trygge på det selv. Jeg fikk forresten tlf fra rektor i fjor, fordi mellomste i andreklasse fikk lov til å sykkle. Hun holdt en lang avhandlig om hvor farlig det var å ferdes i trafikken, mellomste er langtfremme, han er veldig smart og kan ferdes i trafikken.
Jeg spurte jeg, er det bedre at jeg kjører han da? Lage trafikk kaos uten for skolen sammen med alle de andre barna som blir kjørt?Da får han ikke frisk luft og trim.
Rektor var enig med meg hun, men det var FAU som hadde bestemt dette. Barna skal ikke sykkle før etter påske i 4 klasse!
Skjønner ikke hvordan en gjeng med foreldre kan sitte å forhåndsbestemme hva som er best for mine barn, alle barn er ikke like.

Så ja det er nok endel barn som blir uselvstendig og tafatte individer :ja:

Avelonia sa for 16år siden:

Kom på noe, i jobben min ser jeg mye rart. Det er flere som kommer første dagen på jobb med mor eller far, dette her er ungdommer fra 18 år omtrent. Det er litt snodig synes jeg, jeg har selv vært i jobb sden jeg var 16 år, jeg har ikke hatt med noen av mine foreldre på første jobb dag. :)

Esme sa for 16år siden:

Nope, det er ramme alvor. Menn i Oslo-området mellom 20-25 år, har som oftest med seg mor når det gjelder poliklinikktimer. Jeg regner jo med at de ikke tar henne med når de lurer på om de har kjønnssykdommer, men sånne spesialistgreier? Da skal hu mor være med ja.

emm sa for 16år siden:

Men nå er det vel en trafikkregel som sier noe om dette med barn og sykkel i trafikken? : på tynn is:
Uansett hvor moden man er så er det vel på grunn av ikke ferdig utviklet sidesyn osv at trygg trafikk anbefaler man er 10-12 år før man sykler alene. Til og fra skolen er det vel også skolens forsikring som gjelder, så jeg vil tro de må ha noen retningslinjer på det.

Nå vokste jeg riktignok opp i Oslo, men vi fikk ikke sykle til skolen, bestemt av skolen, før vi gikk i 5 klasse. Dette var på 80 tallet mens det fortsatt var lov å klatre høyt i trærne og SFO var nøkkel hjem i en snor rundt halsen. :knegg:

Esme sa for 16år siden:

Ja, klart, mange barn presses alt for mye, men jeg tror foreldrene mener at det dreier seg om helt adekvate utfordringer. Altså, foreldrene vet ikke selv hva som er adekvat eller ikke. Det er masse folk som rett og slett har for lite kunnskap om hva man kan forvente av barn i den og den årsklassen.

Bokormen sa for 16år siden:

Men man vokser jo mye på å mestre ting? Jeg kjenner flere barn bare i vår barnehage/skoleomkrets som er slik at de alltid sier at de ikke vil på bursdag, eller ikke vil prøve turn (eller hva som helst), men da de kommer dit så har de det kjempegøy og vil ikke hjem.

Ofte vil det jo bli en vurderingssak. Jeg tror det er vanskelig å helt unngå situasjoner hvor man er litt i tvil, men for noen vil det enkleste og tryggeste alltid veie tyngst, mens andre mener at det å gå glipp av ting som skjer er en høy pris.

Avelonia sa for 16år siden:

www.tryggtrafikk.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=935

Bokormen sa for 16år siden:

Omg. Haha, å ha med mamma på en legetime? Er det vanlig? Jeg var mamma selv på den alderen, nå er jo ikke det helt vanlig kanskje, men bare tanken er helt fjern synes jeg. (Men jeg ser jo hvordan mamma styrer med broren min på 20. Hun har mer tro på barnebarnet på 6 da det gjelder å greie seg selv.)

Avelonia sa for 16år siden:

Det som er rart ang sykkling er at alle barna i området får sykkle rundt på fritiden, da sykkler de til skolen for å leke innimellom. Sykkler til fotball trening og sykkler til hverandre. Ser ikke forskjellen jeg altså!

Skremmern sa for 16år siden:

Ja, man vokser mye på å mestre ting, og selv usikre barn mestrer, men på en annen måte. Jeg tror uansett at barnet etterhvert, men det er ikke mulig å fastsette en tidsberegning på dette, vil bli tryggere og klare skoleveien alene eller sammen med kamerater.

Bokormen sa for 16år siden:

Og at man alltid safer. Men jeg tror en del avgjørelser også blir basert på hva man synes er viktig. For meg er det veldig viktig at barna mine skal klare seg selv, at de ikke skal være avhengig av meg i nærheten for å være trygge. At de skal stole på at de greier å ordne opp i ting selv. Helt fra de var små (jaja, minsten er jo ganske liten enda) har jeg oppfordret dem til å gjøre ting selv. Andre savner mer oppbacking hjemme da de vokste opp, og synes derfor at det viktigste er å hjelpe barna sine slik at de ikke havner i situasjoner de ikke mestrer.

emm sa for 16år siden:

Kan ikke si jeg ser så mange 2-klassinger alene på sykkel her hos oss hvertfall, enda vi bor veldig landlig. Sammen med voksen ja, men ikke alene.

Polyanna sa for 16år siden:

Jeg tror det er bra å oppleve kjipe ting. Å ikke få til noe (ikke BARE oppleve mestring, fordi foreldrene nøye siler hva som er "adekvate" utfordringer til å bety at de akkurat skal få det til). Å oppleve kjipe folk. Å hate den kjeftende håndballæreren. Å gå på et litt skummelt svømmekurs når det er ekkelt å få vann i fjeset.

Livet inneholder en masse kjipe ting og det som skiller er ikke i hvor stor grad vi som foreldre har klart å renske bort disse tingene, men at vi har anerkjent det kjipe sammen med barna og hjulpet dem å takle det. (Ikke "pytt-pytt, DET gjorde vel ingentingen??" som jeg tror var vanligere da vi var barn)

Og overganger gjør vondt. Alle endringer gjør det. Også endringer som viser seg å bli til det bedre. Vi skal ikke skåne ungene for det, men gi dem verktøy til å takle det.

emm sa for 16år siden:

Polyanna: Det har du helt rett i. Jeg tror også at vi noen ganger må hjelpe barna å sette ting litt i perspektiv, enkelte hendelser er jo faktisk "pytt-pytt", man må lære seg å tåle noe. Det nytter ikke å falle helt sammen fordi noen var borti en i en trang garderobe.
Forskjellen ligger i å være en som "backer opp ryggen" til barnet men ikke å være barnets ryggrad.

Polyanna sa for 16år siden:

Har dere også vært borti den der? :fnise: Fy søren så indignert den lille skrotten kan bli av bagateller, altså! :dåne:

Esme sa for 16år siden:

Dette er jeg veldig veldig enig i, barna skal jo takle verden og samfunnet mer eller mindre alene senere, så det er viktig at de får opplevd negative ting også, mens man faktisk har foreldre som kan trøste og hjelpe til med å fordøye det. Jeg tror det er viktig for å utvikle empati også jeg. Kjipe ting skjer, og det er bare å lære seg å takle det.

Polyanna sa for 16år siden:

På skolen her var det en løvemamma som lagde rabalder da gutten fikk med melding hjem. Han hadde ikke fått beskjeden om at det-og-det ikke var lov, så meldingen var URETTFERDIG. Hun ringte foreldre til de andre barna som også hadde fått med melding hjem, og ville at alle skulle nekte å skrive under.

Jeg håper og tror jeg ville reagert med å 1)finne ut hvordan situasjonen var da beskjeden ble gitt (burde barnet fått den med seg?) og 2) møtt barnet med at "jeg skjønner det er kjipt og føles urettferdig, men sånn er det. Nå vet vi hva som skjedde - du burde fått med deg beskjeden og det var dumt at du ikke gjorde det. Nå lar vi det ligge."

Eller noe. Ikke med foreldreaksjoner.

Anda sa for 16år siden:

:eek:

Polyanna sa for 16år siden:

Folk som jobber med ansettelser forteller at det er slett ikke uvanlig at mødre ringer potensielle arbeidsgivere på vegne av sønnene sine, heller. :dåne: (Og svigermor gjorde det nylig for min 26 år gamle solid putebefengte lillesvigerinne)

Adrienne sa for 16år siden:

Jeg tror jeg ville hatt problemer med å ansette en som brukte sin mor som mellommann ved jobbsøking. :dåne:

Esme sa for 16år siden:

You think? "Joda, sønnen min er kjempeflink altså. Og så selvstendig!" :knegg:

Nessie sa for 16år siden:

Jeg hadde nok ikke turt slippe Hannah ut alene fra hun var 2 år om jeg bodde midt i en by liksom.. :sparke: Men her hjemme gjør vi det. Vi har en stor og oversiktlig gårdsplass, og hun er flink til å holde seg i nærheten. Hun får også gå til bestemor og bestefar alene, men bare om de vet det, og går ut for å møte henne. Selv om veien hun skal krysse ikke er tungt trafikkert, så er det høy fart der. :nemlig:

Jeg er ikke akkurat hønemor, og jeg lar Hannah både klatre høyt og gjøre ting jeg synes kan SE skummelt ut.. men jeg biter det i meg. Hun har så mye mer kontroll enn jeg tror! :jupp:

Men jeg tror nok at det kan være noen poenger i det, og at samfunnet har en tendens til å overbeskytte barna. Dette kommer vel også litt fra at man idag skal forsikre seg (feks kommuner, bhg etc) mot evt søksmål om noe går galt. Da skal utstyr og ting være godkjent og sikkert "nok".

Filifjonka sa for 16år siden:

:nemlig: Ja, det må jo være enhver arbeidsgivers drøm at mamma søker for barnet sitt.

Divine sa for 16år siden:

Putebefengt!!! For et herlig ord!

Divine sa for 16år siden:

Mamma fikset sommerjobb for meg da jeg var 20. Dvs. hun sperret døra for isbildjåføren til han ga henne direktenummeret til sjefen på isfabrikken. :fnis: Jeg var ikke spesielt putebefengt, altså, hadde jeg vært det, hadde jeg vel neppe takket ja til en shitty jobb på fabrikk. :grøsser ennå:

Polyanna sa for 16år siden:

Jeg kom på det akkurat nå. :stolt:

Maverick sa for 16år siden:

Fnis. Jeg har hatt et par mødre ringende her også, og gjerne sammen med sønnene sine innom kontoret. :glis: Aldri for døtre, pussig nok.

bina sa for 16år siden:

Tja. Selv om jeg er motstander av at foreldrene skal ordne opp i ett og alt, så er jeg nok litt mer "løvemamma" når det kommer til skolen. For når barna kommer hjem med tårene sprutende og forteller om noe som de har opplevd som helt urettferdig - hva skal jeg egentlig gjøre da?

Hvis jeg gir barnet medhold i at "ja det var urettferdig, deal with it" - så vil læreren mene at jeg undergraver hans / hennes autoritet overfor barna.

Hvis jeg ringer læreren og spør: "hva skjedde?" - så går læreren i forsvar og hevder at jeg ikke stoler på han / henne.

Hvis jeg ignorerer barnet og sier "synd, men sånn er livet", så sitter barnet igjen med en følelse av at man ikke kan stole på verken foreldre eller skole.

Hvis jeg tar lærerens parti uten å kjenne saken kan jeg jo i verste fall bidra til urettferdighet.

Dette går på tillit mer enn på enkelt-saken som utløste evt melding hjem eller annet. Hvis jeg ser at mitt barns kontaktlærer har gjort noe som undergraver denne tilliten (tilliten barnet har til læreren) så syns jeg faktisk det er viktig å gjøre noe med det.

Derfor er jeg litt "løvemamma" i forhold til skolen. Og jeg kunne nevnt utallige eksempler på underlige "tiltak" i regi av skolen, som jeg har stilt spørsmålstegn ved. Jeg skal ikke gå inn på det, men kan godt si at akkurat det med hva ungene faktisk har fått beskjed om av og til har utløst at jeg har tatt kontakt. Du kan da ikke kreve at ungene skal følge regler som de ikke har fått vite om, og derfor ikke gi reaksjoner / konsekvenser på det heller.

Som før nevnt har min gutt litt spesielle behov, og dette er selvsagt noe av årsaken til at jeg er "løvemamma". For mange av "tiltakene" fra skolen har vært helt feil i forhold til han og hans behov - og min opplevelse er at stort sett er det ikke vrang vilje det står på, ei heller at de ignorerer hans behov, men de tenker seg ikke om, og igangsetter ting uten å ha tenkt igjennom gjennomføring og konsekvenser.

Her kunne jeg skrevet meg varm - tror jeg stopper her. :)

Aminta sa for 16år siden:

:tullerdunisse:

Nenne sa for 16år siden:

Jeg vet fra jeg var i helsevesenet selv at ved blodprøvetaking er det gjerne menn i den aldersgruppen som oftest besvimer, men at de har med mamma til legen har jeg aldri opplevd. :humre:

Lykken sa for 16år siden:

Jeg hadde med mamma til legen fordi jeg var redd for sprøyter helt til jeg var 18 år…:dingle: Siste gangen skjønte jeg at til og med min mor syntes det var teit og flaut å holde meg i hånda, så jeg spurte ikke etter det. :knegg:

Esme sa for 16år siden:

:nemlig:

Jeg har tenkt at det er jo egentlig rart at det er menn mellom 19-25 år som skal være soldater, de er jo klart den mest pysete delen av befolkningen. Nei, erstatt disse med eldre kvinner 60-80 år, så hadde man fått den mest hardbarka og fryktløse hæren i verden!*

*Gitt at man kunne holdt alle store slag og trefninger i godt dagslys, på godt og tørt underlag og garantert ingen veskenappere i nærheten.

Maverick sa for 16år siden:

:grineler: av fotnoten!

Polyanna sa for 16år siden:

Esme! :grineler:

Storm sa for 16år siden:

:rofl:

Aminta sa for 16år siden:

:grineler:

Katta sa for 16år siden:

hihi Esme :riktig:

Adrienne sa for 16år siden:

:grineler: av Esme sine tørrvittigheter.

Mams sa for 16år siden:

:grineler:

Det verste er jo at Esma faktisk har rett.

Katarina sa for 16år siden:

Går det an å komme med et seriøst svar nå? :humre:

Jeg er ny her, dette er et av mine første innlegg.

Jeg har jobbet fra august til nå i vikariat som kontaktlærer, og har derfor sett hvordan det kan arte seg for en lærer også. Den dag i dag fatter jeg egentlig ikke at jeg torde å gi meg i kast med et sånt vikariat, særlig siden det ble en "pangstart" med en 7. klasse. Er overhodet ikke utdannet innen den sektoren, men ville gi det en sjanse likevel.

Vel, nå har jeg erfaring både som forelder til to førsteklassinger, og som lærer. Og jeg har fått et ganske annet syn på skole etter å ha vært på "den andre siden". Jeg fikk en svært utfordrende klasse, og noe av det som slår meg, er at barn i dag virkelig er "forhandlingsgenerasjonen". De veldig flinke på argumentasjon, og å ofte oppnå det de vil altså. Det er ikke bare av det gode synes jeg.

Skolen la til rette for mange ting. Elevene skulle få ha gymballer for "de kriblende føttene", klart at man jo skjønner at det er vanskelig for en 7. klassing å sitte i ro! Noe som medførte hopp og sprett og tjo og hei... :rolleyes: Kasting av disse ballene fram og tilbake, og krangling. Elevene var vant til å få gå seg en tur ut hvis "de ikke klarte å være stille"... De hadde tilgang til toastjern, vannkoker, og hadde fått tillatelse fra den forrige læreren til mikrobølgeovn. Vanlig matpakke var ikke bra nok. Og jeg bare sier GURI, så mye bråk det ble med dette! :rolleyes: Puh! Det var MYE å ta tak i, for jeg strammet etterhvert inn på det meste. Noe av det første som jeg tok bort, var gymballene. Jeg advarte dem 2 ganger før jeg gjorde det, og sa at hvis de ikke kunne sitte noenlunde stille på dem, så forsvant de. Og det gjorde de.

En av jentene hadde en skikkelig "løvemamma". Hun var en sånn type som klaget over hele skolen. Det var ikke bare meg det var noe galt med, det var stort sett alle lærerne og ledelsen også. Nesten hvert ledige friminutt jeg hadde, så ringte hun og hadde noe å klage over. Jeg unnlot mange ganger å svare, for dette ble etterhvert nesten ren terror syntes jeg. Og datteren hennes gjorde jo AAAALDRI noe galt! Et eksempel er en gang jeg hadde hatt en gjennomgang i timen. Så skulle elevene løse oppgaver etterpå, og jeg skulle gå rundt og hjelpe dem. 10 hender i været, og jeg gikk rundt. Den aktuelle jenta ble utålmodig, og begynte å hamre med linjalen sin på matboksen. Da jeg var på vei til henne, sa jeg at jeg var på vei mot henne, men siden hun bråkte sånn, så var fikk en annen hjelp før henne. Det tålte hun jo ikke, så i neste friminutt ringte hun hjem til mamma, hvorpå mamma ringte illsint tilbake til meg. Det nyttet nesten ikke å fortelle henne hva datteren hadde gjort. Den mammaen var overhodet ikke samarbeidsvillig! Jeg hadde mange ettermiddagssamtaler med denne moren og datteren, men kom ingen vei. Hva skal en lærer gjøre da?

Vel, dette er en av de mest utfordrende jobbene jeg noen gang har hatt. Det endte med at jeg ble sykemeldt, ble utslitt jeg :nemlig: Og nå sitter jeg her og er arbeidssøker igjen...

Men ellers tror jeg ikke at vi gjør barna våre uselvstendige egentlig. Siden begge foreldre jo ofte er i jobb, lærer barna våre seg ganske tidlig å klare seg selv skulle man tro. Det kommer jo veldig an på hva man gjør ut av det selv. Selv følger vi våre jenter noen ganger inn i gangen før skolen begynner, noen ganger ikke. Jentene våre går i hver sin klasse, og de er nødt til å dele på oppmerksomheten på den måten at jeg eller mannen min jo ikke klarer å være to steder samtidig. Dermed har de blitt fulgt annenhver gang. Når det gjelder å gå hjem fra skolen, så får førsteklassingene hos oss rett og slett ikke lov fra skolen eller SFO. De mener at de er for små. Jeg mener noe annet. Jeg mener dermed ikke at de hadde klart seg alene hjemme, men jeg kunne godt tenkt meg at de bare gikk hjem fra skolen for å møte oss hjemme når vi kom hjem. Men det får vi ikke lov til.

Puh! Langt innlegg, men det var mine synspunkter! :p

Bokormen sa for 16år siden:

Underlig nok kom jeg til å tenke på denne tråden da jeg fikk en klagemelding av den eldste svigerinnen min i dag. :humre: Hun er vant til at mamma ordner opp, tilrettelegger, unnskylder og i det hele tatt, om enn ikke i like stor grad som attpåklatt-søsteren. Og hver gang hun opplever noe som er bittelitt krevende eller vanskelig så er det rett ned i kjelleren.

him sa for 16år siden:

Polyanna sa for 16år siden:

Him: Klart det er skummelt å bli stilt krav til, eller å gjøre vanskelige ting. Det viktige overfor barna er kanskje å vise forskjellen på "skummelt" og "farlig"...

Esme sa for 16år siden:

Men det er også viktig at vi voksne går foran som gode eksempler. Vi tvinger småbarn til å gjøre masse som de egentlig ikke tør (begynne på skole, være med på turn), men selv så er det så altfor mange som slutter å gjøre skumle ting.

Holde et foredrag? Nei, jeg tør ikke. Kjøre bil i by? Nei, jeg tør ikke. Jeg tror på alvor at man jevnlig skal gjøre ting som man egentlig ikke tør. Ellers blir man en liten lort som gammel. Og hvordan skal man forklare barnet at ting ikke er så skummelt som det virker, om man oppfører seg som en pingle selv?

Maverick sa for 16år siden:

Ja! Viktig, viktig!

him sa for 16år siden:

Kommentaren min gikk mer på at det er ikke rart eller merkelig at folk er redd for ting de ikke har erfaring med. Det er ikke skamfullt å være redd, men man må lære seg teknikker som gjør at man tør, selv om man er redd.

Slettet bruker sa for 16år siden:

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg svarer likevel.

Da jeg var liten var det ingen som passet på noe som helst. Jeg måtte finne ut av ting selv. Og slik vil jeg ikke at det skal være å være mine barn. Dermed passer jeg mer på dem enn jeg ble passet på.

Jeg er en sånn mamma som er lett å stresse opp. Jeg er redd høyder. Jeg er redd trafikk. Jeg er redd for å gå gjennom isen og for å drukne.

Men jeg vet at en hel del av disse redslene er lite reelle - det er bare mine panikker. Dermed praktiserer jeg dem på meg selv. Jeg går ikke lenger ut på isen enn jeg er komfortabel med. Jeg går ikke ut på kanten hvis det er høyt ned. Men jeg er bevisst på at ungene ikke trenger å arve mine "greier". De kan få gå på isen når jeg vet at den er trygg, selvom jeg er skvetten av meg innerst inne. De kan få være alene hjemme hvis de ønsker det iblant og de formanes ikke til å unngå alt det jeg er redd for.

Og når de ønsker å flytte en grense så forsøker jeg å leve etter eget prinsipp om at når de er klare til å konfrontere den grensen så er den grensen klar til å revurderes.

De kjøres med andre ord ikke bort til kompisen i andre enden av gata - de går alene dit. Men de bor i det huset de bor i fordi hagen er stor nok og inngjerdet nok til at mora deres slapp å sitte på tuppa gjennom hele småbarnsperioden deres. Men det vet de ikke at var grunnen for valg av bolig. :)

gajamor sa for 16år siden:

Jeg ble presset til mye da jeg var barn. Det førte til at jeg tør det meste nå, jeg har en bra CV, og har få begrensninger for hva jeg begir meg ut på (a la kjøre bil på glatta, skru sammen skap, få unger). Men det gjør også at jeg har strevd mye med flink-pike-syndromet, og har store problemer med å sette grenser for meg selv.
Mine barn skal ikke hindres i å gjøre noe de ønsker fordi det er skummelt eller vanskelig, men de skal heller ikke presses i så stor grad som jeg ble det.

Polyanna sa for 16år siden:

hør-hør! :Prøver:

Tja, jeg klarer ikke helt å frikoble høydeskrekken min, og intellektualisere den. Høyder ER jo helt åpenbart livsfarlig! Faller man utfor Prekestolen, så... Og det er jo åpenbart overhengende sannsynlig at det skal skje! Kanten er jo DER! Hallo!

Sant. Min kommentar var ment som en utdyping.:)

emm sa for 16år siden:

Og SOM den kanten lokker og roper da. Store høyder er som magneter.

Skvetten sa for 16år siden:

:grineler:

Slettet bruker sa for 16år siden:

Sånn føler jeg det også.
Jeg får sånn "Tenk om jeg bare hopper nå?" følelse. Noen ganger når jeg ser store høyder på tv til og med. :rødme:

Men på den lyse side - jeg er redd for så mye rart at jeg anser høydeskrekken for å være en normal ting ved meg jeg.

Og hvis noen prøver å hinte om at jeg er pysete så tar jeg frem trumfkortet mitt: "Hvor mange rundt bordet her har egentlig førerkort på motorsykkel?" Det er utrolig hvor ofte den kan avslutte en diskusjon. :fornøyd: