I gårsdagens Aftenposten skriver filosof Øyvind Kvalnes om at "vi risikerer å få en generasjon av uselvstendige og tafatte individer som er dårlig forberedt på å klare seg i en omskiftelig verden." At vi har bomullsbarn som lever så beskyttet at de får et tynt erfaringsgrunnlag å lære fra. Vi ønsker at barna leker der vi kan se dem, og kjører dem til kameratene i nabolaget. Vi fjerner lekeapparater fordi de kan være farlige og lar ikke barna klatre i trærne.
Jeg kjenner meg igjen. På den ene siden synes jeg barna mine skal klatre i trærne og leke ute alene, men jeg sliter med å slippe de to største ut på egenhånd og følger dem inn i garderoben på skolen. Jeg ser at jeg må slippe taket, men vet ikke riktig når og hvordan.
Jeg ønsker meg trygge barn og det er et paradoks hvis mitt ønske om å beskytte dem faktisk er med på å gjøre dem utrygge siden.
Det er vanskelig, synes jeg. Da jeg var liten, var det helt vanlig at barn så små som 2 år gikk rundt og lekte alene ute. Det skjer sjelden i dag, og jeg hadde aldri sluppet mine unger ut alene på den alderen. Jeg tok bussen alene frem og tilbake til byen (15 minutt en vei) da jeg var 6 år. Der gikk jeg til tannlegen, og så gikk jeg rundt omkring i byen alene. ALDRI om min femåring får gjøre noe sånt om et halvt til ett år.
Man må jo se an barna, men jeg synes det er skummelt å "slippe dem". Jeg er nok litt for hønemor.
Før jeg fikk barn så var jeg 100% sikker på at jeg kom til å bli overbeskyttende og små hysterisk mamma, men faktisk ikke.
Jeg prøver å tenke på hva som var positivt i min barndom, hva vi gjorde, hva vi lekte og at det utrolig nok faktisk gikk bra.
Noe har jeg ikke fulgt opp:
Jeg gikk alene til barnehagen og på veien tok jeg med meg en jente som var 1 år yngre. Skogsbarnehage, men likevell.
Fikk lov til å sykle til skolen i 1.klasse gjennom sentrum. By i vestfold, men....
Klatret i fjellvegger i skogen bak huset vårt. Aldri i livet om mine barn får lov til det samme.
Gikk på skøyter og badet om sommeren i "dammen" i skogen. Flaks at vi aldri gikk gjennom isen.
"Hon må lær seg tass med det som er farligt!"
~Lovise, aka mor til Ronja
Når det er sagt er jeg en større "hønefar" enn for eksempel Acsa, og kommer antakelig til å knaske valium som kamferdrops fra ungene begynner å fly ute om kveldene til de flytter hjemmefra (minst). :flau:
Jeg har tenkt en del på dette i forbindelse med skolestart. Jeg kjenner en del foreldre som mer eller mindre bevisst har latt barna være "babyer" lenge, siden de skal på skolen såpass tidlig. Og tanken bak har jo ikke vært å gjøre barna hjelpesløse regner jeg med, snarere å oppveie for tidlig skolestart og ansvar, og derfor la dem slippe unna praktiske oppgaver og la dem være små lengst mulig. Overgangen til skolen ble veldig stor for både dem og ungene, (men da fikk de jo bekreftet det de mente fra begynnelsen, at huffameg, det er tidlig ja.)
Jeg tror faktisk at det er ganske mye i det. Barn beskyttes litt for mye, og de voksne kontrollerer og styrer litt for mye. Vi beskytter ikke lengre barn bare mot det som er farlig, men også mot alt vi syns er upedagogisk, irriterende, plagsomt, kjedelig, unødvendig, osv. Vi beskytter barn mot andre barn som ikke følger reglene (jfr. Lekeland-tråden). Alt i alt mener jeg at barn i dag får prøve seg for lite på egenhånd, og dermed mister verdifull læring. Jeg tror det er lurt å lære disse tingene i ung alder, fordi det er vanskeligere å lære det når man har blitt voksen.
Jeg hører også mange som vil beskytte barna sine mot å vite ting. Vite at det finnes krig, for eksempel. Folk blir opprørte hvis det kommer en nyhetssending rett før barne-tv, for de stakkars små barna trenger vel ikke å vite at det skjer fæle ting.
Jeg tror det er lurt at man lar barna prøve seg samtidig som foreldrene er der når det er nødvendig. For å illustrere med et eksempel, når ungene lærer å sykle mener jeg at foreldrene bør sørge for at området er trygt i forhold til biltrafikk, at ungene har passe stor sykkel i forsvarlig stand, og at de bruker hjelm. Det er ikke nødvendig å løpe etter dem og holde i en stang i ukesvis for å hindre at de skal velte og slå seg. Det er ikke nødvendig å hindre skrubbsår. Man skal derimot forhindre alvorlige skader (ergo hjelm, bra sykkel og trafikksikkert område).
Jeg tror at mye av problemet i dag er at vi opplever verden som farligere enn den var før. Det er ikke sikkert at den faktisk er det, men vi blir overstrømmet med informasjon fra ulike medier og instanser om alle farene barna våre kan bli utsatt for. Våre instinkter som foreldre sier at vi må beskytte barna våre mot fare, og den beskyttelsestrangen er trolig proporsjonal med informasjonsstrømmen vi blir utsatt for. Og kanskje verden er litt farligere nå? Det er jo en utvikling på alle plan. Raskere og flere biler, mer avanserte sykler, akebrett osv.
Men om verden har blitt mer farlig bør vi jo forberede barna, og gi dem best mulig grunnlag for å greie seg. Ikke gjøre dem hjelpesløse slik at sjansen for å tryne blir stor. :)
Jeg synes de spørsmålene her er en del av det absolutt vanskeligste i forhold til å ta vare på og oppdra barna mine. En side av meg vil beskytte dem mest mulig mot alt vondt, og en side vet at de må få prøve seg og lære selv.
Utfordringen er hele tiden å finne den beste balansen mellom å stoppe dem fra å f. eks skade seg alvorlig, og å lære konsekvenser.
Vi bor slik til at det er kort vei til både dam og trafikkert vei, og jeg er usikker på når jeg kan slippe dem. Inntil videre har det ikke vært noe problem, ettersom Andungen på fem kun går til naboen. De har ikke fått leke ute i gata alene, men med beskjed om å holde seg i hagen. Det har de klart. Så tipper jeg det er store individuelle forskjeller mellom barna også; noen er ansvarsbevisste og følger (fornuftige) regler, andre er mer impulsive med større sjanse for at det kan gå galt.
Jeg ser bomullsbarntendensen godt i barnehagen. Der er det bare ett tre som har egnet seg til klatring, og mange foreldre har ønsket det fjernet. Bl.a. fordi det er så nære et gjerde og dermed lett for barna å komme seg over. Jeg har vært mostander av fjerning, fordi jeg mener barna trenger de fysiske utfordringene de kan få, og at dersom (særlig de større) barna vil over gjerdet, så klarer de det helt utmerket, selv uten tre. (Treet står der enda.)
Jeg kan vanskelig forestille meg ungene mine som tafatte og uselvstendige individer uansett hva jeg skulle finne på å utsette dem for av restriksjoner. :humre:
I kronikken refereres det til en britisk undersøkelse som konkluderer at barn som har foreldre som gir blaffen i sikkerhet og barn av foreldre som bryr seg kolossalt mye om sikkerhet ofte får felles skjebne. Den første kategorien barn møter verden alene, uten støtte oppfølging fra voksne. Den andre kategorien barn er hjelpeløse så snart de er utenfor foreldrenes synsfelt, siden de er vant til at de voksne ordner opp for dem.
Kanskje finnes kronikken på aftenposten.no? Jeg sitter på toget til Bergen og taster på mobilen.
Jeg er veldig bevisst på at sønnen min skal kunne klare seg godt når han blir større. Både når det gjelder ferdigheter, og ansvar. Jeg må si at de foreldrene som ikke lar ungene hjelpe til hjemme fordi "de skal ha en barndom" befinner seg på en annen planet enn meg.
Jeg blir faktisk irritert og avmektig når voksne folk ikke tør eller kan de aller enkleste ting, og får lyst å sende dem på bootcamp i jotunheimen.
Nei, det tror jeg ikke noe på. De tingene vi gjør nå, som ikke våre foreldre gjorde for oss, av påpassing og tilrettelegging har i stor grad bidratt til at barnedødeligheten er gått drastisk ned i Norge. Det er også blitt mye mer å passe seg for, økt biltrafikk er det aller viktigste. Unger har ikke endret seg, de kan og vil selv.
Jeg var på et foredrag på fredag og der snakket foredragsholder blant mye annet om små barn og hva de lærer først å si. I kor svarte salen: "Nei", "Vil ikke" og "Gjøre sjøl". Det er ikke noe tafatt og uselvstendig over det. Unger vil frigjøre seg. At vi beskytter dem mot ulykker endrer ikke noe på det.
Det kommer kanskje litt an på hva man anser som uselvstendighet.
Jeg ser at vi gir våre barn mindre fysisk frihet enn det vi hadde selv. Men det har også noe med at det er farligere enn da vi var barn. Det er mer trafikk og våre barn er et år yngre når de begynner på skolen enn det vi var. Jeg ble forøvrig fulgt hele førsteklasse i den mørke årstiden og synes at jeg er tøff når min andreklassing får gå alene, hun er like gammel som jeg var da.
På andre felter får våre barn være mye mer selvstendige enn vi får være. Deres synspunkter blir lagt mer vekt på. Det forventes at de har synspunkter og meninger om ting. Se feks tråden om skolegudstjeneste, der mange mente at slike spørsmål fikk 7-8 åringer bestemme selv. Arbeidsformene i skolen er også mer selvstendige.
Alt i alt mener jeg at vi oppdrar en mer selvstendig generasjon enn det våre foreldre gjorde. Så får vi se etterhvert om det er et gode eller ikke. :rolleyes:
Jeg ser jo daglig i jobben i barnehage stor forskjell i hvordan barna blir oppdradd. Det er tydelig forskjell på de barna som sitter passivt, og forventer servering, underholdning og oppfølging, og de barna som har et selvstendig initiativ. Jeg ser også på mine kollegaer som er gjennom 8 (!) telefoner hver morgen for å få 13 åringen på skolen.
Det vanskelige er jo balansegangen, mellom å la barn få erfaringene til å se hva som skal gjøres og hvordan, og den andre siden som innebærer bl.a sikkerhet.
Det tror jeg nok også er tilfelle. For ikke å snakke om kidnapping, overgrep, vold og ulykker. Dette har bare økt i mediebildet siden jeg selv ble stor nok til å få med meg hva som skjedde i verden. Mitt første sterke minne fra tv var Therese-saken på Fjell i Drammen. Slike hendelser er nok det som hindrer meg mest i å "slippe" barna tidlig. Etter hvert må de jo få prøve vingene, men jeg føler bare at jeg utsetter den biten litt. Ønsker dem litt modnere og at de ser verden mer. De vil bli kjørt på skolen, få mobiltelefon tidlig for å kunne gi beskjed om ting, og indoktrineres om at fremmede kan være farlige. :(
Foreløpig framstår de ikke som hjelpesløse, men de er ikke ukritiske heller. Bedre med litt respekt for ting, enn dumdristighet blottet for konsekvenstekning.
Jeg likte godt den artikkelen ja. Jeg vet at flere av storesøsters venninner synes jeg er litt skjødesløs; selv om jeg lar mine unger få lov til mye mindre enn jeg selv gjorde på samme alder.
Man merker godt hvem som er vant til full oppvartning hjemme ja, men samtidig har jeg funnet ut at de ofte greier mye da hønemor er ute av syne. Da vi har skolebarn på besøk som vil ha hjelp til alt mulig sier jeg at de må prøve selv først, og så hjelper jeg dem om de ikke får det til. Og som regel greier de både å helle i drikke og å ha på seg sko gitt. Men nå er jeg vant til gjøre-selv-barn da, det er mulig at jeg hadde ytt mer service ovenfor et barn som syntes alt var vaaaanskelig?
Det er jo enkelte ting som er farligere nå enn før, som trafikken for eksempel. Men jeg tror ikke noe på at faren for overgripere er større nå enn før, tvertimot.
I artikkelen som det var snakk om, ble det nevnt 12-åringer som ikke får ta T-bane på lyse dagen. Det må vel være en overdrivelse vel? Eller er det reelle eksempler?
Jeg tenkte trafikk da jeg leste kronikken. Trafikken står for meg som hovedgrunnen til at jeg ikke vil slippe min sønn ut alene så mye som jeg skulle ønsker. Sjåfører som kjører fort, snakker i mobil og ikke følger med kombinert med barn som ikke er evolusjonært tilpasset å passe seg for biler er en så skremmende kombinasjon at jeg holder igjen mye mer enn jeg skulle ønske.
Skulle ikke forundre meg. Da eldstemann skulle på leirskole første uken i sjuende klasse, var noen av foreldrene helt fra seg, fordi barnet hadde jo "aldri sovet borte uten dem før". Da fikk jeg helt bakoversveis. 13 år og aldri sovet uten foreldrene? For MEG er det i alle fall veldig rart.
Men jeg synes det var påfallende mange foreldre (les: mødre) som virket helt fra seg ved tanken på at barnet skulle være borte i tre netter. Som gråt da bussen kjørte, og som syntes det var slemt av læreren at det ble oppfordret til IKKE å ringe hjem, osv. Så jeg mistenker hønemortendenser mer enn praktiske hindringer.
Det er en balansegang mellom ønsket om å beskytte barnet og å faktisk tillate det å utforske og få testet seg selv. Vi har nettopp flyttet fra Oslo, og der ville det ikke ha falt meg inn å la Junior være alene ute før han å han begynte på skolen, muligens senere avh av hvor trafikksikker jeg annså han da. Her vi bor nå, får han lov å være alene ut innenfor ett gitt område (men jeg ser han ikke hele tiden). Og han syns det er storveis og har vokst mye på det.
Her må man jo se på hvilke områder det er forsvalig å slippe barna mer fra seg og på hvilke man ikke kan gjør det. Viser spesielt til trafikkbilde i dag kontra for noen år siden. Når det er sagt så tror jeg det kan være mye sannhet i denne artikkelen. Det er synlig over alt oppfatter jeg :nikker:. Selv er jeg meget bevisst på å gjøre barna selvstendige og har dette i tankene hver eneste dag. Det har resultert i barn med eget initiativ og som vet at handlinger, eller mangel på sådanne, har konsekvenser. Ikke for meg, men for de selv. Det er nemlig forskjellen.
Jeg ble månebedotten da det på 1. klassingenes ukebrev nå etter nyttår var å lese at lærerene nå synes det var på tide at barna fikk gå inn i skolebygget selv. De viste til at barna hadde blitt fulgt i et halvår og at de nå måtte slippes....
Vel. Hvem er jeg da? Som lar barna gå alene til skolen sammen storebror, eller som ser på det som den største selvfølge at jeg slipper de av ved porten om jeg kjører dem? I tillegg "måtte" de gå inn i barnehagen alene den siste tiden de tilbringte der. Hvorfor? Jo. Helt bevisst ;).
Jeg er helt sikker på at det er noen som oppdrar barna sine slik at de blir uselvstendige og tafatte individer, og det er foreldre i den motsatte ytterlighet - de som gir seg f i ungene sine og lar de gjøre hva de vil. Men generelt sett tror jeg ikke vi får en generasjon som er helt uselvstendige.
Selvfølgelig kommer det an på hvilke områder man vektlegger. Mine barn klatrer mye mindre i trær enn meg, men jeg hadde jo en stor skog 20 meter fra huset. Mine barn har hagen. Og ripsbuskeklatring er nå en gang ikke en risikosport. :humre: Til gjengjeld får de brynt seg mye tidligere rent sosialt pga barnehage fra 1 år, for ikke å snakke om datakunnskap! Fireåringen min er drivende dyktig, faktisk.
Oi, det må man si! Jeg tror ikke det er vanlig, nei. Men hvem vet?
Tror jeg bør slutte med å følge størsten helt til skoledøren og stå der sammen med han til lærerinnen kommer. Han har gratis buss frem og tilbake til skolen, men vil bli kjørt hver dag. Han blir jo bortskjemt av dette. Han tar bussen hjem da, så litt selvstendig er han blitt. :)
Slik opplever jeg det også - bare med den forskjell at hos oss forventer åpenbart skolen at vi skal gå inn med ungene. Beskjeder gis ofte ved oppslag i garderoben - og jeg kan si så mye som at selv om min 1. klassing kan lese, så har hun til dags dato aldri fått med seg de skrivene som henger rundt omkring. For oss er dette frustrerende, for vi leverer ungene utenfor skolen om morgenen, og de tar seg hjem på egenhånd. Det går derfor uker mellom hver gang en av oss er inne i garderoben. Og da er det helst fordi det er noe som må ordnes i forhold til skiftetøy.
Å beskytte mot ulykker, som Nenne nevner, ser jeg på som en utelukkende positiv ting. Så lenge vi snakker om bilseter, trafikksikkerhet og hjelm. Det hemmer ikke barn.
Men vi beskytter dem mot mye mer enn det. Vi følger dem inn i garderoben på skolen (vi fikk samme brev som Amor nå etter jul, med samme reaksjon fra meg), vi vil beskytte dem mot urettferdighet og kjipe opplevelser, det nedlegges forbud mot at fotballagene skal vinne med mer enn 3 mål (seriøst!), det er krise med trampoliner, for unger brekker bein i dem (selv om de også utvikler masse kjempeviktige motoriske ferdigheter), og det skal ikke gjøre vondt å falle på en lekeplass.
Jeg tror det hemmer ungene både motorisk og psykisk. Jeg tror ikke man utvikler seg skikkelig motorisk hvis det ikke er en viss smerte involvert. :p Altså, man faller, slår seg, kroppen skjerper seg neste gang.
Og livet er faktisk både kjipt og urettferdig i blant. Noen andre fikk premie og ikke du. Man blir slått ned i støvlene i fotball. Man taper på hengende håret i Energikampen. Man får kjeft fra læreren fra noe noen andre gjorde. Tough, men sånn er livet faktisk. Da syns jeg at vår jobb som foreldre ikke er å være løvemamma, men å møte ungene på at "ja, klart det var trist/urettferdig/frustrerende. Bare gråt du."
Jeg er myk og pjuskete på mange måter, føler og lytter og er medfølende, i sikkert alt for stor grad syns noen. Men jeg lar dem møte verden som den er, tror jeg. De får prøve seg alene, og de får prøve seg på ting som er så vanskelige at de sikkert mislykkes. Men så har de prøvd og lært.
Vi har hatt beinbrudd, utslått tann, utallige verandalepper og noen arr histen og pisten. Men heller det.
Ja, og så har de en far som ikke eier ulykkesfantasi på en plass, og dermed veier opp for meg på de områdene der jeg blir hysterisk. Jeg har for eksempel ekstrem høydeskrekk på egen og barnas vegne.
Jeg har sett barn som aldri bærer skolesekken sin selv. De blir kjørt til skolen, og fulgt inn av mor eller far, som bærer sekken.
For mine barn har det vært nødvendig å klare mye selv. Jeg kan ikke gjøre alt alene. Jeg trøster meg med at barn som har opplevd smerte og nederlag i liten skala som små, vokser med opplevelsen og lærer samtidig at smerte går over. Det er viktig kunnskap når man blir eldre, smerten blir verre, og fluktmulighetene dukker opp i form av f.eks. våpen under førstegangstjenesten.
Mine foreldre var kanskje gode på å slippe meg avgårde, la meg gjøre ting alene, og jeg klatret mye i høye klatrestativ på skolen (som forøvrig er fjernet nå). Jeg var enormt god på å klare meg selv.
Men samtidig var de lite gode på å gi meg følelsen av at jeg var noe mer enn mine egne prestasjoner. At jeg var verd noe mer utover å være skoleflink, snill og grei. Jeg var faktisk så god på å klare meg selv, at jeg ikke visste at det var helt ok å trenge hjelp noen ganger.
Der tror jeg heldigvis poden ligger veldig mye bedre an.
Jeg kjenner meg igjen i Polyannas høydeskrekk forresten. Løper de med saks er jeg litt sånn "meh, de tåler da såpass..." men klatrer de opp på en krakk får jeg noia. Eller opp på en mur... :iiik:
Alt var ikke bedre før, å beskytte barn mot skader i form av bruk a hjelm, bilsete o.l har jo ført til at færre barn dør eller får alvorlige skader.
Man kan ikke pakke barna inn i plast og tro at ting går seg til av seg selv.
De må lære av egne feil, for som alle andre så lærer de heller dårlig av andre sine feil.
De må også lære at mamma eller pappa ikke alltid kan være der å holde de i hånda.
Mine har fått være ute alene fra de har ært rundt 3 år, men i bor også innerst i en blindvei. Jeg hadde nok ikke latt de gjøre det om vi hadde bodd mere sentralt med mere trafikk.
Min eks bodde en stund i Ullevålsveien, men ganske så trafikert vei rett utenfor.
Jeg merket at jeg likte IKKE at de to yngste fikk gå til kiosken alene, men de er jo ikke små babyer. Minsten var da 6 år og mellomste nesten 11.
Nei. Ikke nødvendigvis. Mine tanker handler om at når man gjør dette, så slipper man kanskje ikke barna til på andre områder heller? At det føyer seg inn i rekken av måter å beskytte barna på, som muligens blir i overkant?
Ikke vet jeg. Det er antakelig ikke uten grunn at det ble skrevet på ukebrevet.
De fleste barna var allerede der grunnet SFO. Noen ble fulgt inn. Noen kom alene. Jeg la kjapt merke til at de som kom alene var treigest med å få av seg klærne og sette seg på benken. Støvler og klær fløt over alt, i motsetning til barna til vi som fulgte. Så gikk det litt kjappere for læreren og. Det var nok av somling.
Nei, det kommer jo litt an på måten man er overfor barna. Jeg sto som regel og skravlet med en annen mor. Men det måtte noen "kremt Nå må du kjappe seg å få av klærne/henge på plass osv" for å få fortgang. Det er sånn sirup i den kroppen at hadde han gått alene store deler av 1. klasse hadde han kunnet brukt timesvis på å komme fram.
Jeg håper virkelig at vi klarer å fostre opp selvstendige og meningssterke barn.
Skal flytte fra Oslo og vestover ut i forstaden på et tidspunkt, så da trenger vi "bare" å bekymre oss for gruppepress, merkepress, farstgale foreldre +++ :wacko: I følge ei jeg prata med her om dagen var hun moren til han ene som gikk til skolen (de bodde i Bærum). Herlighet, jeg trodde alle unger (over en viss alder) gikk til skolen når de bodde slik til at det var mulig?
Ut på vinteren/tidlig vår (i forfjor) begynte jeg med at han gikk inn selv og det var ikke før rundt juletider i fjor at klærne var nogenlunde på plassen hans. "Han bare glemte det" er svar på alt.
Jeg følger min til døra fordi det er et stykke å gå fra parkeringsplassen og bort til klasserommet deres. Det er også stupende mørkt om morgenen, og skolegården har ikke lys. Jeg må vite at han er på plass og jeg hjelper gjerne de trege somlerene med å ta av seg yttertøy. Læreren her takker ofte i ukeplanene de foreldre som stiller opp og hjelper til. Hun har jo 15 stk og ta seg av,så halve timen ville jo gått om hun skulle hjelpe alle alene.
Det hadde kanskje vært annerledes om bestekameratene var ute. Men de var enten inne i SFO-rommet eller kom omtrent samtidig (ble fulgt).
Men jeg fikk ikke lov å gi hadetkos. Det var bare greit å gi kos til Lillebror. :snurt:
En annen ting var at tiden i garderoben var den eneste gangen jeg fikk se noe særlig til klassekameratene (som flokket seg om barnevognen for å se på babyen) og lærerne. Når jeg hentet på SFO var noen hentet, noen inne og noen ute.
Ikke alle 15 trenger hjelp da, men de fleste. Spesielt hvis de har på seg dresser eller regntøy. Det er 2 klasser der og altså 30 elever i en liten gang. Det er trangt om plassen, klissvått gulv på regnværsdager, så noen hjelper ungene med å kle av seg, mens andre mopper gulvene tørre.
Absolutt ikke. Jeg mener det er et gode å ha tid til å følge barnet helt frem, og mener det skaper trygghet.
Her er det mange som gjør det. Utenfor førsteklasseinngangen er det alltid fullt med foreldre ved skolestart. Toern går nå i tredje, og når jeg skal på jobb slippes hun av utenfor skolegården. Da jeg var student tok jeg meg ofte tid til å gå sammen med henne helt frem, dette var noe hun satte pris på. Det betyr ikke at hun ikke er selvstendig på andre måter.
På går greit. Av derimot.... Da vrenge og hives alt (det gjør det ennå og- det ser ut som en slagmark i gangen ved knaggene) og jeg må leke detektiv for å finne støvler og klær. (Fortsatt sur for at to par tøfler og et par sandaler er borte.)
Hattifnatten: er mye dugnad på skolen her. Og det er jo samarbeid. Vi bakte lussekatter med elevene også + hadde med lussekattedeig. Skolen er ikke som da vi gikk der nei.
Jeg har ikke alltid vært så flink på å lære eldstemann alt mulig - jeg glemmer liksom at det går an.
Men det har ikke falt meg inn at de skal begynne på skolen uten å ha kontroll på av- og påkledning. Men vi har jo en barnehage som legger veldig stor vekt på å lære barna det, så vi slipper litt billig unna.
Ellers:
Min nevø og niese fikk ikke ta buss alene til besteforeldrene (ca. en halvtime, på landet) før de var oppi tenårene, og det syns jeg er og var idiotisk. Og ungene, særlig den eldste, har også blitt veldig uselvstendige og engstelige.
Da jeg var 13, før mobiltiden, reiste jeg på sommermusikkskole en uke alene, med buss, båt, finne ny båtkai, på ny båt, finne riktig buss av 20 stykker, ny buss. Det gikk selvsagt helt fint, og jeg var ikke spesielt for meg eller selvstendig. Sånne ting syns jeg unger bør få mestre.
Men det krever at man er BÅDE lat og litt forutseende. For i fasen mellom "få hjelp" til "greie selv" er det ganske pesete...
Men de klarer det utrolige om man legger til rette for det. Jeg mener, 1,5-åringen min greier å ta av seg skoene og sette dem pent på plass i hylla i garderoben!
Etter å ha undervist en periode på en videregående skole, synes jeg vel at en litt for stor andel av ungdommene allerede har blitt tafatte og uselvstendige.
Vi har en meget bevisst holdning til at de skal greie så mye som mulig selv og dermed må de både gå til og fra skolen selv, til og fra venner (mens vennene alltid blir kjørt når de kommer ut til oss - det er jo hele 900 m å gå!), til og fra en god del aktiviteter.
De har klare plikter og må også hjelpe til på generelt vis - f. eks. når vi vasker huset så skal alle hjelpe til. Storesøster lager skikkelig middag og støvsuger hele huset en gang i uke. Det er ikke mange 10-åringer som gjør det.
Vi har bevisst latt de leke ute - og klatre mange rare steder. Når det ikke har vært livsfarlig, har de fått lov til å holde på selv om det har vært stor fare for å falle å slå seg. Vår tanke er at det er bedre å erfare at man faller og slår seg enn at vi står ved siden av og passer på. De kunne nok ha risikert å ha brukket en arm eller et ben - men ikke livsviktige skader.
Vi har vært noen ganger i Frognerborgen i Oslo - og det er nesten ekkelt å se på hvordan alle foreldrene følger ungene gjennom lekeapparatet - ved den minste lille ustøhet hos barnet iler foreldrene til og støtter opp/hjelper de over det vanskelige stedet. Dette er jo virkelig feil! Ingen barn lærer balanse av det?
Jeg tror ikke mine barn blir uselvstendige og tafatte - men det hadde vært fint om flertallet av foreldrene var bevisst dette. I dag synes jeg vel at flertallet er "høneforeldre" - og stolte av det attpåtil.
Her går storebror til skola stort sett kvar dag. Heim går han kvar dag. Det har han gjort fra etter jul i 1.klasse. Det er litt over 1 km til skola. Dei får lov å leike rundt i nabolaget. Me er ingen høneforeldre, men strenge på enkelte ting når det gjeldt sikkertheit. Me merkar at storebror har blitt mykje tryggare på seg sjølv no som han har fått meir ansvar. Dei lærer utruleg. Han gjer leksene sjølv og, spør om hjelp hvis han treng og me sjekkar når han er ferdig. Dei to største pakkar sekk til skole og barnehage sjølv, me ser over på kvelden. ;)
Mannen er fantastisk til å lære ungane alt fra minste detalj, han er ekstremt tålmodig. Eg er ikkje fullt så tålmodig men me har ofte god tid så ungane kan prøve og feile som dei vil.
Jeg er egentlig veldig lite hønemorete av meg. Eldstemann har vært "stor gutt" siden han ble født nærmest, og jeg himlet litt med øynene over foreldre som jeg syntes var veldig dillete med ungene sine. Faren hans var en skikkelig hønefar, mens jeg var skikkelig hardcore "nei, dette får han greie seg. Ingen kjære mor".
Men så fikk jeg en gutt til, og da måtte jeg jaggu innse at barn er forskjellige. Så nå følger jeg førsteklassingen min inn i garderoben hver dag. Han går til og med og holder meg i hånden over skolegården. Nå har han litt spesielle behov, så han trenger å gå "fra hånd til hånd" som fagfolka kaller det. Og det tror jeg kanskje mange barn i den alderen har behov for, ikke bare barn med ekstra behov. Men vi ønsker selvsagt at sønnen vår skal bli mer selvstendig, så vi skal intensivere treningen i kle av og på seg selv, og så etter hvert prøve å si ha det i skolegården i stedet for å være med inn.
Men når det gjelder Frognerborgen? Hah – ingen sperrer. Vi må dog be han komme ned når han klatrer oppe på den, på utsiden. Ikke fordi VI er redde, men det er ikke meningen at det skal klatres der, så jeg vil ikke at han skal påvirke de andre barna til å gjøre det samme.
Det er sant, men den tiden sparer man fort inn igjen. :jupp: Det må jo være helt håpløst om man har 2-3 barn som alle står og venter på hjelp da man skal ut?
Er helt enig, Bina. Har vært sammen med ganske mange barn og unge gjennom de siste ti årene. Det er ikke til å stikke under en stol at mange foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste, langt fra alle heldigvis men når man ser hva en overbeskyttet barndom kan føre med seg i form av angst og andre plager er det nok til å få lyst til å filleriste et par foreldre.
Selv kastet jeg foreldre ut av garderobene da jeg var trener. Det er selvklart at et barn på 7-8 år klarer seg fint i garderoben så lenge det er en voksen der som har tilsyn.
Det er mange elementære ting jeg ikke kan. Ikke fordi jeg ikke TØR, men fordi jeg ikke har lært det. Jeg hjalp ikke til hjemme. Stefaren min ville helst ha meg ute av synet, så annet enn å skrelle poteter og ta oppvasken gjorde jeg ALDRI. Og det plager meg litt at jeg kan så få praktiske ting, ikke minst i forhold til at da kan jeg heller ikke lære disse ferdighetene videre til mine barn.
Det er mange ting jeg heller ikke kan, og jeg er enig med deg at det er tyngre å lære dette når man er voksen. Blant annet for man kanskje må prioritere andre ting og det å lære seg noe nytt tar tid. Også kan det være vanskelig å være voksen og ikke kunne noe. Men det er alikevel mulig å lære seg dette som voksen. :)
Sant nok. Det meste av friluftsting (tenne bål, sette opp telt, osv.) må jeg nok lære meg sammen med minstegutten. Jeg hadde vel overlevd i villmarka i ca. to minutter, vil jeg tro ...
Jeg ville aldri ha fulgt ungene inn i garderoben på skolen selv om jeg hadde hatt tid til det, det må de jaggu klare å ta ansvar for selv. Begge de store (1. og 4. klasse) går til og fra skolen/SFO på egenhånd (det er riktignok ikke så langt). 4. klassingen er 9 år nå, og har siden hun var 7 flydd alene innenlands for å besøke besteforeldre og søskenbarn. Første uka etter nyttår fløy hun alene til Tyskland og var en uke hos en tidligere skolevenninne, og var med på skolen der nede to av dagene. Helt problemfritt. Men jeg hadde neppe sendt dem avgårde med tog eller buss alene.
Jeg er også bevisst på at ungene skal få teste grenser på egenhånd. Mine unger er jo små enda, men snuppa får leke litt ute alene nå. Knerten får klatre på tripptrappen og falle når han gjør tafatte forsøk på å gå ned igjen. Det hender at ungene mine slår seg, og jeg utsetter dem for nok farer til at de kunne brekke en arm eller et ben. Men jeg mener at det er sånn man lærer.
Mange synes at jeg er uforsiktig, men det må de gjerne mene.
Når det gjelder påkledning så terpes det på dette i barnehagen. Alle ungene på den store avdelingen klarer å kle av og på seg selv. Dette presiseres alltid på foreldremøte. Men når jeg henter hjelper jeg som regel snuppa ettersom jeg har lyst til å komme meg hjem og hun har lyst til å være der mer.
Selv tok jeg toget alene fra jeg var 8 år (et par timers tur). Besteforeldrene mine synes mamma og pappa var helt gale, men jeg husker det som tid for meg selv (og så fikk jeg masse godteri). Jeg håper at snuppa ikke trenger å så veldig mange årene før hun kan ta båten over fjorden (Oslo - Nesodden) uten tilsyn. Muligens er jeg helt på bærtur.
Så moralen er at hvis man følger 1.klassingene inn i garderoben blir de utrygge og tafatte? Jeg tror ikke sånne ting påvirker barna i negativ retning, jeg tror heller som Safran at det skaper trygge og selvstendige unger på sikt.
Det skal noe til å vite sånne ting sikkert, jeg tør hvert fall ikke trekke slike konklusjoner helt uten videre. Jeg behandler mine unger forskjellig nettopp fordi de er forskjellige, og jeg gjøre mange ting annerledes med den største pga den hun er, jeg tror ikke det er jeg som har gjort henne slik.
Jeg vil forøvrig ikke sette Storebror på fly alene for å besøke besteforeldre. Ikke fordi jeg tror det er så skummelt, men han har overhodet ikke lyst.
Eller burde jeg ha tvunget ham for ellers er jeg overbeskyttende hønemor? :snill:
Å, som jeg hadde ønsket å bli fulgt inn i garderoben av foreldrene mine, bare noen ganger i første klasse! Det er så mye jeg skulle ønske de visste mer om, så mer av, forstod mer av, så mye jeg ikke var i stand til å forklare dem, eller be dem om å gjøre. Så mye som kunne gjort meg så mye tryggere, og jeg kan ikke forstå annet enn at det hadde gjort meg virkelig selvstendig. Ikke bare påtatt selvstendig, fordi det virket forventet av meg.
(Mine foreldre hadde en noe vekslende taktikk; jeg ble godt overlatt til å takle skolehverdagen alene, men aldri betrodd å stryke så mye som et tak med et strykejern f eks.)
Kjenner meg veldig igjen i dine innlegg, Niobe. Det var ikke "så farlig" med meg, jeg hadde kjeftamentet i orden og var jo så moden for alderen. :rolleyes:
Ja, ikke sant! "Vi trenger ikke hjelpe Niobe med noe! Hun klarer seg så godt selv, så flink og moden som hun er for alderen. Gjør leksene sine uten å mukke, kommer aldri for sent, lager aldri problemer."
Jeg lagde nok litt problemer i tenårene, mistet faren min tidlig og ble ikke noe mindre bråmoden av den grunn, men mye av kranglingen min var jo for å få oppmerksomhet og å bli sett. Når jeg kranglet og ble forbanna kunne jeg jo gråte, at det var pga tapet over min far var det ingen som skjønte. Jeg var bare blitt umulig, sånn helt over natten. :rolleyes:
Jeg tror at hvis moder'n hadde vært litt mer "hønemor", sett meg og mine behov litt bedre, ville jeg taklet det annerledes.
Hehe, tenårene... Jeg ble misbrukt som tenåring, men fortalte aldri noe til noen. Det ville jo ikke være å klare seg godt selv! Å skuffe mine foreldre så grundig orket jeg bare ikke.. Det ga seg utslag i en del raserianfall og oppdemmet fortvilelse, men da var jeg jo bare "normal tenåring". :o
Jeg har vanskelig for å se for meg hvordan overbeskyttende, overengasjerte foreldre ville utarte seg. Jeg har ønsket meg større engasjement fra mine foreldres side siden tidlige barneår. Noen får gripe tak i meg og slippe løs poden om jeg ikke holder meg innenfor rimelige grenser.
Jeg blir faktisk glad de gangene poden sier fra i klartekst og raser fra seg litt. Tenk, han vet at det er lov og at det er helt greit! Når han ber meg om hjelp så kjenner jeg nesten tårene presse på.
Åh en sånn en var jeg også. Jeg ønsket meg mange ganger litt mer oppfølging. At noen savnet meg når jeg ikke kom inn ( de tenkte nok på det, men jeg greide meg jo alltid...), at noen spurte om jeg hadde gjort lekser, at noen lurte på om jeg hadde med meg nok penger hvis jeg var borte på tur. Jeg hadde fra 9-års alder ansvaret for å få hjem søsken fra barnehagen og lage middag. Og det gikk jo bra det, men på den tiden var det ikke vanlig der jeg bodde å ha to utearbeidende foreldre.
Jeg er nok litt overbeskyttende jeg også kanskje... seksåringen har ikke fått gå de 500 metrene til skolen ennå. Han blir sluppet av på parkeringsplassen, etter den siste fotgjengerovergangen. Det er ikke spesielt farlig trafikk, men jeg stoler ikke helt på han ennå. Av og til er vi med han inn i garderoben også, fordi han synes det er koselig og fordi det er greit å skaffe seg oversikt over skiftetøy og at yttertøyet ikke har skader etc med jevne mellomrom. Ellers tror jeg de fleste barna her kler av og på seg selv og holder mer eller mindre orden på klærne sine. Det vanlige er i følge SFO at de begynner å gå til skolen selv når det blir lysere mot slutten av første klasse, det har jeg også tenkt å satse på. Det føles tryggere å sende dem avgårde for første gang når det er lyst om morgenen. De har fått være ute å leke alene siden 3-års alder, men vi bor helt bilfritt og i et nabolag hvor alle følger litt med alles barn, så det er vanlig her. Hvis ikke tror jeg ikke de hadde fått lov før nærmere skolealder nei.... :rolleyes:
Dette er storebror eit bevis på. Han har alltid vore ein sjenert, stille og roleg gutt. Eg fulgte han på skola og inn i klasserommet dei to første vekene i 1. klasse, til garderoba 2-3 veker etter det, og eit stykke på skolevegen så lenge han sjølv ville (fram til jul i 1. klasse). Etter det var han trygg som berre det og ville gå sjølv og visste at han berre kunne si ifra hvis han ville me skulle bli med. Me kjem aldri til å truge ungane til slike ting, alt går på deira permissar.
Våre ungar blir hvertfall ikkje trygge ved å bli pressa til ting.
Jeg ser ikke helt problemet med å følge ungene helt inn i garderoben. Jeg fulgte henne inn nesten hele første klasse. Ikke fordi hun ikke kunne kle av seg selv, det hadde hun da gjort i flere år allerede, men fordi jeg (og hun) syntes det var hyggelig! Skravle litt med de andre ungene og andre foreldre, og si hadet til snuppa. Og ungene kommer spredt mellom 07.15 og 08.30 så plass i garderoben har ikke vært noe problem.
Vi fulgte henne faktisk inn helt til hun begynte å gå alene til skolen på vårparten i første. :nemlig:
Det er vel ikke ukjent at en del av skolebarna faktisk ikke mestrer en del av det rent praktiske? Jeg hørte en del om det da venninna mi jobbet i småskolen. Jeg sier ikke at ikke flere av dem kunne klart det, men det er vel altså en del som ikke klarer dette så godt selv. Til de kan det må de jo hjelpes.
Det er vel derfor det oppmuntres til å bruke mer tid på å lære barna dette, enn å øve på bokstaver og matte i forkant av skolestart.
Tror det er litt forskjell på om man følger ungene inn på solen fordi man har lyst selv kontra å følge de innf ordi barnet sutrer fordi det ikke vil gå alene. (når man et de fint klarer det)
Det er ganske mange mødre som følger sine barn inn på skolen og gjerne blir der den første halvtimen i første time.
Er det? Som i med inne i timen?:confused:
Jeg har aldri sett noen foreldre som har vært igjen etter at skolen har startet. Nå har jeg ikke akkurat stått og speidet heller, men hvorfor gjør de dette da?
Det gjelder jo å finne en balanse. Man vokser på å prøve nye ting. Jeg sier ikke at man skal og må pushe ungene, men jeg tror ikke det er bra å hele tiden velge det enkleste, velkjente og trygge alternativet heller. (Nå tenker jeg litt større sammenheng enn å følge inn i garderoben da. :p) Og noen barn er slik at de synes f.eks en bursdag høres skummelt ut, men så har de det kjempemorsomt da dagen kommer, og vil ikke hjem. Det kan være vanskelig å finne balansen, men ofte går det lettere for hver gang man besøker andre eller hva det nå er som er litt skummelt.
Vi foreldre har vel også med oss en bagasje. En tøff og sosial forelder kan jo ødelegge for et engstelig barn med å pushe det, men av de jeg kjenner IRL synes jeg det er en overvekt av de som var engstelige barn selv, og overfører dette videre. Som alltid er med i bursdager for sikkerhets skyld, som gjerne har barn på besøk men nøler med å sende sitt eget barn til andre. Ikke alle er så flinke til å se barna sine som deg. (Og nei, det er ikke en forkledd spydighet, det er et kompliment. ;))
Det skjønner jeg, Bokormen, og det er ganske komplisert, dette. Det finnes ingen fasit her heller, men for meg er sånne ting (følge usikker 1.klassing helt inn i garderoben eller la være da 1.klassingen bør klare det selv) viktig i barneoppdragelsen, og jeg tror det er med på å forme barnet til den personen den kommer til å bli. Jeg har aldri vært av den oppfatningen at å pushe barnet hjelper barnet på noen måte. Det får kanskje utviklingen til å skyte fart, og barnet har nok ingen problemer med å omstille seg og følge den voksnes tempo når det gjelder tilvenning, men det at barnet gjør det betyr ikke at det er verken mer selvstendig eller trygg på situasjonen.
Min logikk tilsier at barnets tempo er det eneste riktige. Om man så må følge 1.klassingen 8 måneder helt inn i klasserommet. I denne prosessen snakker man med barnet og finner ut hva h*n tenker og tror samtidig som man skyter inn egne tanker om det. At man venter til barnet er klar og trygg på situasjonen, at man altså ikke forteller barnet når det bør være i stand til å gjøre det selv, viser at man lar barnet være seg selv og at det er helt greit at det tar tid. Jeg tror ikke ungen blir usikker av det, men jeg vet selvsagt ikke, men all fornuft forteller meg at enkelte ting må man lære, gjennomgå og finne ut av selv.
Om barnet er utrygt ville jeg ikke ha tvunget det til å gå alene. Absolutt ikke. Jeg tror trivsel på skolen påvirker hele skoledagen, både faglig og mht til vennskap. Og det er en stor prosess det der. Jeg ser absolutt faren med å ha selvstendige barn (vi har ett selv), i tvilssituasjoner er det lett å velge å si ja til en utfordring. Om man har et engstelig barn vil jeg tro det på samme måte er lett å automatisk si nei. Det kan være lurt (barnet vokser på en ny utfordring, eller man unngår å øke engstelsen), men av og til vil man vel sikkert gjøre feil.
Jeg tror utrygge barn presses av foreldrene i et forsøk på å gjøre de trygge og selvstendige. Jeg tror ikke man skaper selvstendige barn ved å tvinge de eller utsette de for ting de ikke vil enda. Ved å la de gjøre det i sitt eget tempo og hvis foreldrene godtar at ting av og til tar tid, får man frem det trygge i barnet, tror jeg, noe man etterhvert vil se resultat av ved å barnet gir mer og mer slipp på foreldrene. Man kan ikke finne svar på når det skjer i en bok, det er så individuelt at må nesten bare se det an.
Det som derimot skaper tafatte, uselvstendige barn i mine øyne er barn som ikke lærer å ta ansvar for noe som helst. Dette ser vi i mange voksne i dag som fraskriver seg alt ansvar og helst skyver det over på andre.
Jeg tror barna plukker opp utrolig mye fra oss, og speiler veldig mye av vår usikkerhet på deres vegne. Jeg har sittet og sett en del på ungene når de er på svømmekurs, og det er helt utrolig hvor mye de strekker seg og utfordrer seg selv i en slik setting, borte fra den mer forstående mamma. Og for en fantastisk mestringsfølelse det gir dem når de har strukket seg og fått til mye mer enn de trodde!
Sønnen min ville heller ikke fly alene første gangen vi spurte ham. Og vi tvang ham selvsagt ikke (han er sta som et esel, så jeg syns jeg ser det! :p) Men for det første så oppmuntret vi ham, og for det andre så sørget vi for å finne ut akkurat hva det var som gjorde at han ikke ville. Og det var at han ikke hadde full oversikt over alle delene av flyturen: Hvordan fant man riktig fly (jo, noen følger deg). Hvordan finner han den som skal vise ham veien? Hvordan skal han betale?!?! Når alle spørsmål var besvart, så var han klar.
Niesen min er i utgangspunktet en flink og "for seg" jente. Moren hennes er skrekkelig, skrekkelig redd av seg. For mange, mange ting. Og ungene "samarbeider", slik unger gjør. De blir mast og mast og mast på, men aldri utfordret til å teste egne grenser. Til å gjøre noe som virker vanskelig, og så oppleve å få det til. Eller ikke.
Jeg fulgte ikke fordi hun ikke klarte å henge opp selv, bare så det er sagt. Garderoben er trang og liten, og det var KAOS. Min var en av de få som klarte å henge opp selv, og holde styr på tingene sine. Jeg fulgte fordi jeg syns det er viktig også å være tilsted på barnas arena. Nå går hun stort sett fra sfo selv, men de gangene jeg henter henne går jeg gjerne helt inn og blir sittende litt.
Jeg kan aldri tenke meg at det finnes en fasit på det der. :)
Men en blanding av å høre på og svare på de usikkerhetene de har, og å gradvis gi utfordringer som er litt vanskelige, men overkommelige, tror jeg er bra for alle barn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
