Til jul og bursdager; forventer dere at svigermor eller svigerbestemor gir deg like stor gave som mannen din får? Forventer dere at hele hans familie husker bursdagen din, og blir like glad for å se deg som å se ham?
Jeg blir like overrasket hver gang jeg får julepresang fra bestemora til husbonden. De første årene fikk han mer, men nå er visst taksten blitt lik. Svigermor og -far gir ofte fellesgaver, hvis ikke så får jeg like mye som han. Fra min del av familien varierer det hvem som får den dyreste gaven, alt etter hva de har funnet. Bestemora mi er såpass surrete at det er helt tilfeldig hva folk får, om de får noe som helst.
Svigermor har gjort ulikt - noen år mye til mannen og lite til meg. Andre år likt.
Foreldrene mine har egentlig gitt likt, men i år fikk mannen en håpløs stygg genser - og jeg fikk en pocketbok samt kr 500,-... Vi deler de pengene selvsagt...
besteforeldrene mine gir likt - dvs. de gir felles gave.
Her har det vært en selvfølge at det er ulikt. Iallefall fra mine foreldre og svigermor. Fra svigerfar og kona får vi felles gave til jul. Bursdager har jeg ikke tenkt over, men jeg vil se på det som naturlig at egene barn får mer.
Jeg får ingenting fra min svigerfamilie, og forventer heller ingenting siden de bor i en helt annen verdensdel.
Mine foreldre gir alltid felles gave til jul. Til bursdag så får nok jeg og broren min noe mer enn våre ektefeller uten at dette er noe problem.
Jeg tror det er ganske likt. Nå har vi vært sammen i så mange år, at det veldig ofte er fellesgaver eller ting som uansett begge bruker. Jo, det er nok ganske likt.
Men for å svare på spørsmålet: ingen har vel plikt til å gjøre noe som helst?
Mine svigerforeldre er døde, da de levde så fikk vi som regel julegaver sammen, bursdagsgave fikk jeg ikke, og det var ikke alltid mannen fikk det eller.
Mine foreldre har ikke gjort forskjell på meg og mannen i gaver, men de har jo behandlet han som en sønn i huset, siden han flyttet inn hos meg og mine foreldre før han var 16 år.
Min "svigerdatter" er ikke veldig glad i meg for å si det pent, men jeg gir henne alltid en julegave (selv om hun muligens kaster den i søpla). Jeg kjøper til henne som til andre jeg setter stor pris på (jeg mener vi må kunne bli venner en gang). Men på grunn av vårt vanskelige forhold får min sønn mer enn henne for å si det sånn.
Er ikke så mye å gjøre ved det, hun liker ingen i hans familie. Ikke vennene hans heller, men det er henne han ønsker å leve sammen med, så da må vi respektere det. Kan hende hun endrer seg en dag. Jeg håper det.
Hm jeg synes ikke man har noen plikt i den retning i hvertfall. Vi får stort sett felles gaver til jul både av hans foreldre og av mine (som oftest gir penger). Til bursdager tror jeg vi får omtrent likt, eller når jeg tenker meg om kan det være jeg får litt mer enn han både av mine foreldre og av svigers. Mulig pga vanskelig-å-finne-brukbar-gave-til-mann-faktoren.
Det jeg synes er mye viktigere, er at søsken i en familie behandles likt. Og barn av søsken. Mine foreldre er blitt flinke der etterhvert, hans foreldre har nok alltid vært flinke. Men jeg har venninner som har foreldre/svigerforeldre som systematisk prioriterer andre søsken(/ofte halvsøsken) og deres barn fremfor deres egne. Og det er veldig sårt.
I dag får vi temmelig likt av svigers, ihvertfall til jul. Det hender selvsagt at de spytter i noe ekstra til mannen min i bursdagsgave - tilskudd til for eksempel ski eller annet. Dette står gjerne i forhold til at hans eneste søster har fått litt ekstra økonomisk hjelp, eller ekstra dy bursdagsgave samme år. Vi får ofte relativt dyre fellesgaver i tillegg noe mer personlig i tillegg fra disse. Jeg betrakter dem som svært rettferdige.
Mine foreldre er skilt og heller ikke like ivrig på gavefronten. Men det er rimelig rettferdig her også - om enn på en annen del av skalaen. Jeg har flere søsken enn mannen min, så det er naturlig at jeg er vant til rimeligere gaver enn han. Jeg har ofte fått dyrere gave fra svigerforeldre og svigerbesteforeldre enn mine egne foreldre og besteforeldre. Vi var vel samboere noen år før pappa begynte å kjøpe bursdagsgave til mannen min.
Til tross for et relativt langt svar, er ikke dette noe jeg er veldig opptatt av. Jeg ville reagert mer på forkjeller mellom søsken enn på en eventuell forskjell mellom meg og mannen min. Kanskje jeg hadde vært det dersom det var store og merkbare forskjeller.
MIn familie gir gaver av omtrent lik verdi til mannen og meg både til bursdag og jul. Mannens mamma gir høvelig likt til jul, men jeg får ikke bursdagsgave. Mannens brødre gir til mannen, men ikke til meg. Mannens søster gir til oss begge.
Synes ikke det er noen plikt å gi like mye nei, men at de skal huske på svigerbarna på merkedager bør være en grei regel.
Svigerforeldrene mine gir meg minst like fine gaver som sønnen. Får mye mer ellers i året enn han (svigermor selger vesker,smykker,skjerf osv.)
Mine foreldre (4 stk.) gir ikke mannen min store gaver, men det gir de ikke meg heller så det er helt greit. Mamma har vel aldri gitt han noe tror jeg. Pappa pleier å huske på han med en liten ting på bursdagen. Mannen min har svært liten familie og jeg er kjempeglad for at min gamle farmor alltid husker på han,både til jul og bursdag. Det er koselig å få en hilsen og en pakke om man er 5 eller 40 !
Både mine og hans foreldre behandler oss likt. Mine foreldre gir omtrent like dyre bursdagsgaver og julegaver, svigerforeldrene mine gir bursdagsgaver kun til barnebarna og julegaver til oss som par.
Tenker tilbake til da vi var 16-17 år, mine foreldre gjorde ikke forskjell på meg og mannen den gangen eller.
Men vi gjør forskjell på vår datter og hennes samober da det gjelder gaver. Han fikk 1000 kroner fra oss og ei gave for 700 kroner fra gutta til jul, mens hun fikk blandt annet speilreflekskamera til jul, + gaver fra gutta som var dyrere enn hva han fikk. Men de har bare vært sammen litt over et år da. ble samboere i juni i fjor.
Ingen i svigerfamilien husker min bursdag, ikke engang svigermor, og det er omtrent som forventet. Jeg får knapt gaver (noe som forsåvidt kunne blitt en morsom tråd), mannen får ok gaver.
Mine foreldre gir lik gave til sine barn som sine svigersønner og døtre.
Til jul får vi fellesgave fra svigers, og fellesgave + en til hver av oss fra foreldrene mine. Gavene til hver av oss ligger på omtrent det samme.
Mannen min og søsteren hans får ikke store gavene til bursdag, men større enn meg ihvertfall. Jeg synes ikke det er så rart egentlig, jeg er jo ikke datteren deres.
Mannen min får bursdagsgave fra mine foreldre som ligger omtrent likt som min i verdi.
Her får vi enten felles, eller så får vi lik sum. Svigerforelrene mine har to sønner og to svigerdøttre. Og alle får likt. Også til bursdager. Men hadde vel ikke forventet noe. Jeg har fått helt siden jeg blei sammen med mannen min. Så ikke tenkt over det.
Der kjenner jeg at jeg er strålende fornøyd med svigermor, hun har alltid gitt eldste småsaker og ting, også før minsten ble født.(Det er bare minsten som er hennes barnebarn).
Og det blir gitt likt til jul og bursdager.
Til oss voksne blir det gitt ting vi trenger/ønsker oss, for det meste, og det jevner seg ut i det lange løp.
Vi får alltid ca likt, de dyre tingene vi har fått har gjerne vært til huset og oss sammen. Jeg synes ikke det er en plikt å gi like store gaver til oss.
Det tror jeg de er, jeg har aldri tenkt over om vi får like mye. Vet vi får det til jul, men til bursdager er jeg ikke sikker. Spiller egentlig ingen rolle. Vi har et godt forhold og det teller mye mer for meg. Og jeg syns ingen har plikt til å gi hverandre gave(bare sånn for å svare på spørsmålet :flau:)
Hva jeg forventer og regner med har vel mer med hva vi har fått tidligere å gjøre. Etter snart 13 år sammen så vet vi hva som kommer. Vi får "ca. lik-verdi-ting" eller fellesting til jul fra mine foreldre, min mormor, hans mor og hans mormor, og felles penger fra hans far og besteforeldre.
Jeg får bursdagsgave fra hans mor og hans mormor. Han får bursdagsgave fra mine foreldre.
Vi har sagt i fra at mange i familien trenger bare å gi til barna.
Jeg antar også at våre foreldre i hovedsak ønsker å se barnebarna, og deretter kommer egne barn, og så svigerbarn. Hvis man skal rangere. :nemlig: Det virker jo veldig naturlig, og jeg antar jeg også vil være nærest knyttet til mine egne barn også i framtida, foran deres utkårede.
Nei, det synes jeg så absolutt ikke. Det avhenger vel av hva man føler er rett, jeg synes ikke det handler om plikt når man gir gaver i det hele tatt. Mannen får betydelig større gaver enn meg av sin familie, men det synes jeg da bare er rett og rimelig. Det er han som er sønnen deres.
Dette har jeg aldri reflektert noe særlig over, men nei, jeg syns ikke svigerfamilien har noen plikter overhodet når det gjelder gaver/oppmerksomhet. Jeg tror dog at vi får temmelig likt og gir temmelig likt tilbake. Og hvis noen ikke viser meg glede og oppmerksomhet på bursdagen min så... pilutta dem!
