Ja, det gjør jeg. Og både 2 og 5 min. er innenfor avtalt tid.
Men dog, i dag da jeg skulle i et møte med noen som presterte å komme 35 min. (!) for sent, uten noen form for beklagelse/forklaring/beskjed/forståelse for å ha kastet bort min tid, ja da var jeg rimelig sur og krass altså. (Og det var bare såvidt jeg fortsatt ventet, jeg fikk en telefon, ellers hadde jeg nok gått etter en halvtime i hvertfall.)
På jobb kommer jeg alltid til avtalt tid. Privat er det litt verre, men tror ikke jeg er så altfor ille. Er aldri mye for sen, og gir alltid beskjed hvis jeg skulle være forsinket. :grei:
Jeg legger også min ære i å prøve å være presis. Hvis jeg blir forsinket, gir jeg alltid beskjed. Med barn har det selvfølgelig hendt at vi kommer forsinket, men ikke så mye nå lenger.
Da jeg studerte på Høgskolen i Oslo hendte det flere ganger at gruppemedlemmer ikke kom til avtalt tid. Og de mente visst at det ikke var så viktig å gi beskjed heller :mad: Et par ganger var det faktisk noen som ikke dukket opp i det hele tatt. Veldig surt for de andre gruppemedlemmene som satt og ventet. En annen gang reiste jeg inn til byen bare pga gruppemøte (jeg bor faktisk et stykke unna byen). Jeg ventet, men ingen kom. Da jeg prøvde å ringe en av dem, fikk jeg bare beskjed om at gruppemøtet var avlyst. Ingen hadde tenkt å gi meg beskjed, enda jeg var den som hadde lengst reisevei. Da ble jeg :badmood:da!
Alltid presis. SYnes det er bedre å komme et par minutter for tidlig.
Gir alltid beskjed hvir jeg blir forsinket og irriterer meg grønn over folk som alltid kommer for sent uten å gi beskjed.
Ehm... altså. Jeg er kronisk for sen. :flau:
Jeg er elendig på å beregne tid, jeg er generelt uorganisert i mitt eget hjem (ikke i det profesjonelle liv- jeg tilstreber også å komme tidsnok på jobb), jeg er rett og slett født treg.
For min del er det en god del personlighet (bedagelig) men også arvesynd. Mamma og pappa er også alltid for sene til alt, middager, barnevaktsitting, juletrepynting. Unntaket i vår familie er den stakkars broren min som er punktlig og har ordnede former i hjemmet :knegg: Needless to say, men han slår alltid av en time på middags/bursdagsinvitasjoner til oss :o
Sammen med min superdistrè og trege samboer, også kjent som "lynet fra sirupsfabrikken", utgjør vi en farlig irriterende tregostduo, som har til gode å være tidlig ute til noen ting, med mindre det har oppstått en misforståelse.
Jeg skjønner jo at dette er veldig irriterende for andre, særlig for "alltid tidsnok, helst for tidlig"-venninnene mine. Så jeg prøver som regel å legge meg i selen og komme til avtalt tid, men av og til skjærer det seg bare.
Jeg er somregel for tidlig ute.
Merker jeg at det ikke går så gir jeg beskjed.
Gubben er kronisk forsentkommer og sirupstreg. :knegg:
Skjønt etter at Lille kom til verden så har det blitt vanskeligere for meg å være veldig mye for tidlig, for det skjer altid noe uforutsett når vi skal noe.
Og her følte jeg plutselig for en presisering: Jeg kommer ikke ti minutter for sent til et jobbmøte eller en undervisningstime og syns at det er å komme presis, altså.
Jeg er notorisk forsent ute. Hjelper ikke på med en sirupsmann, ei jålebøtte på 10 og en i værste trassalderen heller om vi skal ut av huset alle mann!
Jeg gir beskjed om jeg blir veldig for sent da. 5-10 min når jeg skal på middag til mamma og pappa eller på cafè med venninde er ikke å anse som å komme for sent
Andre ting, som legetime, tannlege, møte på jobben o.l, da tilstrber jeg å være tidsnok ute. Ofte har jeg bare meg selv å skylde på om det skulle gå skeis.
Jeg bare er sånn! Prøver hardt å gjøre noe med det, men det er ikke lett...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.