Hva gjør du hvis du blir stående sammen med en villt fremmed person som gråter, for eksempel på en bussholdeplass, offentlig toalett etc? Sier du noe? Eller later du som ingenting?
Mamma kom en gang for mange år siden hjem fra butikken og fortalte at kassadama satt og gråt :sjokk: Mamma hadde spurt hva det var, og dama fortalte at de nettopp hadde fått vite at den 19 år gamle datra til sjefen var drept i en trafikkulykke. Lite sted (ergo så var ikke kassadama helt fremmed heller), og mamma visste også godt hvem det var snakk om (klassevenninne av søstera mi), så hun ble helt satt ut selv. Men det hun sa var at hun forundret seg over at alle de andre kundene lot som ingenting, de bare betalte og gikk, selv om dama ikke la skjul på at hun gråt. For mamma var det helt utenkelig å ikke si noe.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg selv ville reagert i kassadamesituasjonen, men en gang jeg kom inn på et toalett på universitetet stod det ei jente der som jeg aldri har møtt før, alene, og gråt så hun ristet. Da følte jeg at det ville være helt unaturlig å late som ingenting, hun var jo åpenbart helt knust, så jeg spurte hva som var i veien selv om jeg følte meg litt keitete og teit (som den introverten jeg er). Hun hadde nettopp fått beskjed om at bestemora hennes var død. Det er ikke så mye fornuftig å si til det, annet enn at man er lei for det. Men å ikke spørre ble for dumt følte jeg. Det kunne jo hende hun trengte hjelp til noe.
Hva gjør dere? Later dere som ingenting, eller snakker dere til vedkommende?
Det ville være helt utenkelig for meg å ikke ta kontakt og prate.
Det har fått meg opp i en del underlige samtaler iblandt, men det går ikke an å ikke bry seg.
Det avhenger litt av situasjonen, men i de aller fleste tilfeller ville jeg nok ihvertfall spurt hva som var galt, og ut fra hva vedkommende svarte, vurdert hvorvidt jeg kunne være til hjelp på noe vis eller bare enkelt si jeg er lei meg på hans/ hennes vegne. Jeg ville sannsynligvis klappet litt på skulderen også, om det hadde falt seg sånn. Jeg skulle hatt veldig dårlig tid eller anledning for å forsøke å overse det ihvertfall.
Jeg har ikke opplevd det selv, men jeg tror - jeg tror jeg hadde blitt totalt handlingslammet, og ikke helt visst hva jeg skulle gjøre. Og så endt opp med å enten spørre om det gikk bra med dem, eller bare overse det. Kommer nok litt an på både situasjonen, og personen.
I en sånn situasjon hadde jeg spurt hva det var, evt om det var noe jeg kunne gjøre. Det faller meg naturlig å ta kontakt i sånne situasjoner. Også hvis det er noen som ser svært syke eller hjelpeløse ut.
Har opplevd det en gang; jeg ble helt satt ut og reagerte nok veldig intuitivt og veldig ulikt meg selv.
Jeg strøk vedkommende på armen og spurte hva det var. Hun fortalte meg historien og det føltes veldig naturlig å gi en klem.
Vedkommende ga uttrykk for at hun satte pris på omtanken, hvis ikke hadde jeg ikke gjort det.
Men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det og jeg kommer til å gjøre det igjen.
Jeg opplevde dette da vi var på nyfødtavdelingen med vår lille frøken. Ettersom alle andre der, enten hadde prematurbarn eller syke barn, så følte man med hverandre, og da det en dag satt en veldig ung mor, alene i hjørnet borte ved meg, og gråt, da gikk jeg bort til henne med tørkepapir og klemte skulderen hennes. Følte utrolig med henne, og klarte ikke å se på at hun satt der helt alene og gråt.
Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.
Jeg prøver å tenke på om jeg har opplevd dette tidligere, men jeg tror faktisk ikke at jeg har gjort det.
Det jeg kan si er at jeg med rimelig stor sikkerhet ville sagt til vedkommede at jeg så at hun/han hadde det vondt og spurt om det var noe jeg kunne hjelpe med.
Hvis det hadde vært meg som gråt (nå har jeg aldri grått offentlig) så ville jeg helst at folk skulle overse meg. Jeg vet ikke om jeg hadde sagt noe hvis jeg hadde opplevd at en voksen fremmed gråt. Det kommer nok an på situasjonen. Et barn, derimot.
Satt en gang på bussen og oppdaget at dama ved siden av meg satt og grein. Jeg er innmari emosjonell av meg, og ble helt på grinern selv. Vurderte litt fram og tilbake, men jo lengre tid som gikk jo rarere føltes det å si noe... Mest sannsynlig ville det ikke utgjort noen forskjell allikevel.
I jobbsammenheng derimot opplever jeg ofte at folk jeg ikke kjenner (enda) griner, og da har jeg ikke problemer med å ta kontakt.
Ja, det var egentlig derfor jeg spurte, for jeg har tenkt litt på det samme. Kanskje folk bare helst vil være i fred? Men jeg tror kanskje heller jeg vil bry meg en gang for mye enn en gang for lite.
Jupp. Og jeg kaster meg ikke over vedkommende og forlanger å få hele historien, bare spør forsiktig om det går bra, om det er noe jeg kan gjøre og slikt.
Det er litt forskjellige varianter ute og går, her som alle andre steder. Hvis en person sitter åpenlyst og hulker foran kasseapparatet eller er oppløst i tårer ute på toalettet, ville det sannsynligvis være naturlig å spørre om man kan hjelpe på noen måte. Spesielt hvis det var på et mindre sted der man har høyere takhøyde for å bry seg (både om og med, for den del).
Men hvis noen hadde sittet på en buss og snudd seg mot vinduet og grått stille, eller på noen måte signalisert at de ikke ønsket kontakt, hadde jeg selvsagt holdt omtanken for meg selv. Det er ikke egentlig så veldig vanskelig å lese den typen non-verbal kommunikasjon, er det?
Men der jeg jobber sitter det folk overalt og gråter egentlig og det er som oftest ikke så vanskelig å se hvem som ønsker kontakt og ikke. Og det er faktisk de fleste som ønsker kontakt, folk er nå sånn. Da koster det meg svært lite å spørre om det er noe galt og om det er noe man kan hjelpe til med.
Jeg vil helst være alene hvis det skulle skje at jeg begynte å gråte offentlig.
Jeg opplevde at ei av mødrene jeg kjente igjen fra nyfødtavdelingen satt og strigråt på legekontoret.
Da satt jeg og slet veldig med hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde så vondt av henne.
Jeg fortalte til legen min da jeg kom inn dit at det var vanskelig å se henne gråte sånn, og forklarte hvorfor. Da sa han at det var riktigst at jeg hadde latt henne være i fred, og at legen hennes tok tak i det.
Den dag i dag lurer jeg fortsatt på hvordan det gikk med deres lille, som jeg ikke har sett siden. Foreldrene har jeg sett flere ganger alene.
jeg har aldri opplevd det og vet vel ikke helt hva jeg ville jgordt.
Men mest sannsynlig ville jeg nok sett litt på kroppsspråket og så tatt kontakt om jeg fikk inntrykk av at kroppsspråket ikke var avvisende.
Bedre å ta kontakt en gang for mye og bli avist, en å overse et menneske som har det vondt.
Det kan være så mange grunnet til at vedkommende gråter.
Om jeg selv skulle gråte offentlig så vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert om noen tok kontakt, tror det avhenger litt av hvorfor jeg da event. gråt.
Å vise omtanke for andre mennesker kan aldri blir "feil" i mine øyne.
Og var det"feil" takler jeg det greit. Jeg vet at jeg tråkker inn i privatsfæren til folk, men jeg synes det er viktig å vise at det er noen som bryr seg.
Jeg hadde tatt kontakt med vedkommede og spurt om hva som hadde skjedd, og om jeg kunne hjelpe med noe? Hvis personen svarer nei, så repekterer jeg det og går videre. Hvis hele historien kommer, så må jeg ta meg tid til å høre på. Vil da prøve å trøste så godt som mulig....
Jeg opplevde en gang at det stod en ung fremmed dame og dusjet på badet vårt i kjelleren en lørdagsmorgen.(hadde glemt å låse kjellerdøren...) Hun gråt så spruten stod, mens hun febrilsk forsynte seg av mine kremer etc :paranoid: Da forandret jeg selvfølgelig instilling til henne umiddelbart :ja: Da gikk jeg fra å være politi-Ladybug til å bli psykolog -Ladybug...Jeg gav henne frokost, og hun lettet hjertet sitt litt. Det hele var en SVÆRT trist historie... Det endte med at jeg kjørte henne opp til psykeriatrisk avdeling på sykehuset, etter min anmodning og også etter hennes ønske etter hvert...:leimeg: Og der oppe var hun godt kjent for å si det sånn....Hun var på vei inn i en psykose, og var livredd for hva som ventet henne, når hun mistet kontrollen over seg selv :sukk: Så mens jeg snakket med henne så var hun tidvis vanlig og tidvis litt spesiell for å si det mildt :sjokk: Hun hadde vært innlagt flere ganger tidligere...
Jeg har mange ganger etterpå tenkt på henne og hennes historie.....Det er ikke alltid at livet er A4, nei....Noen møter på store prøvelser.....
Hmmmm...denne historien var vel en liten avsporing!
Men, poenget mitt er at det er viktig å vise varme og omsorg, også ovenfor ukjente. Jeg synes ikke det er frekt, noen ganger kan det være av stor betydning at man bryr seg.....
I jobbsammenheng er jeg så ofte borte i det at at jeg umiddelbart reagerer likt uansett: tilbyr papir/lommetørkle/Kleenex eller tilsvarende og spør forsiktig om de er OK eller er det noe jeg kan hjelpe med?
Det er da ikke noe farlig, tvert imot. Og det utgjør ofte en STOR forskjell for den det gjelder.
Jeg personlig ville nok helst sett at ingen brydde seg, og ville signalisert det ved å prøve å skjule gråten så godt jeg kunne. Men jeg har folk rundt meg som jeg kan snakke med, som er glad i meg og som jeg stoler på. Ikke alle har det, og for de som ikke har det kan nok det at en fremmed bryr seg bety mye.
Folk som tør/gidder å bry seg er mangelvare i vårt samfunn, så jeg bryr meg heller en gang for mye enn en gang for lite. Kan aldri tenke meg at det vil ødelegge nevneverdig for noen at jeg spør forsiktig om det går greit, og om det er noe jeg kan hjelpe med. Hvis det føles ille, trenger vedkommende hjelp mer enn de er klar over selv.
Joda. Jeg forventer jo at vedkommende sier i fra om h*n ikke vil snakke. Noen ganger skjer det. Personen smiler tappert gjennom tårene og påstår at "det går heeelt fint altså!" :knegg:
Mens andre ganger, så har det skjedd noe som gjør at de har en liten krisereaksjon, og er takknemlig for at noen tar styringen og tenker klart og hjelper til med å bestille taxi, ringe familie og be dem om å komme å hente ol.
Ofte vil man jo kunne lese kroppsspråket ganske godt også.
Avsporing igjen:
For 5-6 år siden kjørte jeg ut på 4-feltsen i Oslo kl åtte om morgenen på vei til jobb. Trafikken var nesten stillestående, og etter noen meter ser jeg en bil som har kræsjet inn i autovernet som skiller kjøreretningene.
Bilen har snurret så dama står med snuten mot kjøreretningen, og hun sitter fortsatt i bilen.
INGEN STOPPET!
Så jeg parkerte i veikanten, gikk bort til dama, fikk henne over i min bil og ringte og tilkalte hjelp for henne.
Jeg skjønner ikke at folk ikke stopper i sånne situasjoner hvor andre kan være skadet og trenge hjelp?
Det skjønner ikke jeg heller. Tror det ligger i meg som en naturlig reaksjon jeg.. har kommet først til et ulykkessted en gang, og som nr 3-4 en annen gang. Og det er helt naturlig for meg å stoppe og hjelpe til om det trengs.
En kjenning av meg var i den situasjonen for få dager siden; hun satt i garderoben, skulle på trening. Presten ringer henne på mobilen og forteller at pappaen har omkommet i en trafikkulykke :trist: Heldigvis var hun sammen med gode treningsvenninner som ordnet opp med varme ord, transport hjem, fikk tak i mannen hennes m.m. Hun var jo i totalt sjokktilstand. Hva om hun hadde vært på alene på juleshopping når hun fikk den grusomme telefonbeskjeden........? :sukk:
Det trodde ikke jeg heller.Men vet ikke om hvilke regler som gjelder, eller om de nylig har blitt endret på. Jeg synes at slike uventede og tragiske dødsfall i nær familie, bør varsles ansikt til ansikt...
Utrolig godt at hun ikke var helt alene (f.eks i bilen) når presten ringte.....For hun gikk bokstavelig talt i sjokk, stakkars....
Lurer litt på hvordan jeg ville ha reagert ved en slik beskjed? Det tror jeg ikke man vet før man er i en slik situasjon... For jeg tror kroppen kan reagerer veldig ulikt på slike ting :nemlig: .
Jeg TROR ikke jeg ville ha brutt sammen der og da om jeg var et annet sted, men jeg vet jo ikke.
Altså, det skal jo ganske mye til for å begynne gråte i offentlighet. De aller fleste liker vel å være alene eller sammen med noen de kjenner som kan trøste. Jeg vil derfor anta at man gjerne vil ha hjelp hvis man gråter offentlig. Hjelp til å komme seg et sted, eller rett og slett bli trøstet slik at man kan hente seg inn.
Jeg gikk forbi en mann som gråt en gang. Men dette var sent på ettermiddagen i ett belastet område, så siden jeg hadde datteren min med meg turde jeg rett og slett ikke å gå bort.
Men hadde jeg f.eks. sett en jente på et toalett som gråt så vet jeg at jeg hadde gått å spurt om jeg kunne hjelpe henne med noe.
Det komiske i det hele var at Radio 1 hadde fått inn melding om denne bilen som stod i veien og skapte kø.
Etter hvert hørte jeg at også en til bil nå var innblandet, den stod på andre siden av veien...altså min bil :dåne:
Jeg ringte radioen for å oppklare, ble utpekt som helt og typen forsøkte å overtale meg til å komme på lufta, men jeg var litt skjelven og orket ikke tanken på det...
Det vil i de fleste sammenhenger være helt naturlig for meg å spørre hva som er galt og om det er noe jeg kan gjøre.
Jeg har selv vært i en slik situasjon engang. Jeg var vikar på en arbeidsplass og fikk en telefon om at bestefaren min hadde dødd den foregående natten. Jeg knakk helt sammen og hadde bare lyst å krype under skrivepulten min å hyle. Da var det to jenter som jobbet der som kjørte meg hjem og var sammen med meg til kjæresten min kom hjem.
Jeg spør selvfølgelig om det er noe jeg kan gjøre. Vil vedkommende være for seg selv aksepterer jeg det, og vil vedkommende tømme sjela si, så er det helt ok også. Man skal alltid ta seg tid til å vise at man bryr seg. Velmenende fjott eller ikke.
Kommer ofte opp i slike situasjoner i jobb, og de aller, aller fleste blir glad for at man bryr seg, og de aller fleste vil snakke. Noen litt andre mye.
I de situasjonene ville jeg nok også spurt litt forsiktig, ja. Men jeg har ikke vært borti det. Bortsett fra en gang jeg så en mamma falt med babyen på armen. Jeg så at det gikk bra med dem begge, men mammaen fikk seg en skikkelig støkk og ble stående og gråte helt hysterisk. Da gikk jeg bort og holdt babyen en stund, klappet litt på mammaen og forsikret henne om at det gikk fint. Det ble satt pris på.
Jeg nærmet meg selvsagt forsiktig, og det skulle ikke vært mye avvisning i kroppsspråket før jeg hadde trukket meg unna igjen. Jeg er ganske sikker på at i 9 av 10 tilfeller vil det være bedre å nærme seg enn å ikke gjøre det.
På motorveien sånn så tror jeg mange antar at politiet har blitt ringt og er på vei, allerede. På landeveien er det annerledes. Ikke en unnskyldning, selvsagt, bare en forklaring.
Jeg ville nok forsøkt å nærme meg, men sett litt på kroppspråket før jeg gjorde det. Har selv fått dødsbudskap over telefon, jobbet i en by i Danmark da det skjedde. Heldigvis kom en kollega bort til meg og trøstet, for jeg brøt fullstendig sammen og satt og gråt midt i et kurslokale (jeg var kursholderen). Jeg tror jeg hadde følt meg litt lite lur om ingen hadde brydd seg da.
Jeg reagerer på den måten jeg skulle ønske andre gjorde når jeg selv er i en slik situasjon. (det har hendt, ja.. :flau: )
Jeg gir vedkommende en klem. Av prinsipp spør jeg ikke hva som er i veien, det kan de fortelle selv. Sikkert fordi jeg selv er en person som ikke nødvendigvis synes det er helt greit å prate om følelsene mine til alle...
Jeg begynte å gråte på fly en gang. Fryktelig pinlig, men det såret at ingen brydde seg. Jeg var 17 år den gangen. Jeg ville garantert prøvd å spørre hva det var og tatt det derfra. Om personen ikke vil ha hjelp/støtte kan han/hun jo bare si nei takk. Da hadde jeg nok ikke sagt noe mer men om personen hadde tatt i mot, så er det ikke mye å si men man kommer langt med å bare vise at man er der og ev. lytter om han/hun vil snakke om det.
Jeg kan ikke huske å ha opplevd dette, men selv om jeg forstår godt hva Sitron m.fl. mener tror jeg nok at jeg ville tatt kontakt og heller trukket meg tilbake hvis kontakten ikke var ønsket.
Jeg har aldri opplevd dette selv, og det hadde nok vært settingen som avgjorde hvordan jeg eventuelt ville reagert. Jeg er ganske privat og går stort sett ut i fra at alle andre også er det. :selvopptatt:
Jeg har selv gått gråtende gjennom hele byen med barnevogn etter en opprivende beskjed. Ingen spurte meg om noe selv om det var lørdag formiddag og fullt av folk. Men da jeg sto midt på torvet og hadde ringt ambulanse fordi søsteren min ble akutt syk, og jeg sto og hoppet opp og ned mens jeg strigråt av redsel og fortvilelse, så kom det mange bort og hjalp meg. Det har nok mye med setting å gjøre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
