Jeg har lurt så mye på hvorfor det ikke er vanligere å kjøpe leilighet sammen med noen? Det er jo flust av enslige mennesker der ute, og jeg ser jo veldig godt at det å leve alene er for dyrt. :gruble:
Jeg vil ha en større leilighet, og jeg vil at Poden skal være vant til å forholde seg til flere enn bare meg når han er hos meg. Jeg vil ha noen å dele boutgifter med.
Tror dere det er mulig å finne noen slike? Ikke en kjæreste, ikke en potensiell kjæreste. Men bare en person som også vil kjøpe en leilighet med noen og som er ok å bo sammen med?
(Ja, og jeg ser at man i så fall må ha papirer og avtaler på alt altså)
Er dette noe dere kunne vurdert om dere ble enslige?
Hvor starter man når man vil finne noen å kjøpe leilighet med?
:knegg: Jeg kan selvsagt begynne å gå på visninger å snike inn underlige spørsmål til andre som tilsynelatende ser enslige ut.
Hadde i utgangspunktet ikke hatt noen problemer med det, men skulle vært rimelig sikker på at vi gikk godt sammen på alle områder først.
At man er nogenlunde like ryddig, at den ene ikke liker å ralle på byen og ha nachspill hver lørdagsnatt osv.
Dessuten bør man som du sier ha alle papirer i orden. For hvor lenge "binder" man seg? Det er jo ikke sikkert man skal være singel resten av sitt liv - hva da? Ikke sikkert den andre har råd til å sitte med leilighet om den andre flytter ut osv.
Jeg tror kanskje det henger sammen med at mange enslige plutselig ikke er det lenger, og ønsker å flytte. Tryggheten og tilværelsen blir på sett og vis litt mindre trygg med en venn, enn med en samboer. Slik ville jeg tenkt hvis jeg var alene tror jeg. Det å leie sammen med noen ville nok føltes mer ok enn å kjøpe. Eller et kollektiv hvor man har "eierandeler" og kan selge seg ut alene.
Jeg har sett annonser hvor enslige foreldre har søkt andre å leie sammen med, men har ikke hørt om noen som har kjøpt sammen. Felles eiendom er et potensielt stort konflikttema, så jeg vil jo tro at de fleste er skeptisk til å inngå et slikt økonomisk partnerskap med fremmede.
Har en venninne, (uten barn), som kjøpte sammen med en annen venninne for et par år siden. De var ikke så veldig gode venner før de kjøpte, men hadde leid leil. sammen i 1.5 år først. (Sånn de ble kjent) Så fikk den ene seg kjæreste og ville bli samboer i løpet av det første halvåret de bodde sammen. Da måtte de vente til de hadde eid sammen i 1 år, før de kunne selge (pga slippe å skatte av fortjenesten på salget.) Tror hun som satt igjen og ikke hadde kjærest hadde det veldig kjipt, og ekstra stress med å finne ny leilighet pga hun ikke hadde råd til å beholde den de hadde kjøpt sammen.
Så etter å ha sett hvordan det fungerte så ville jeg ha tenkt meg veldig godt om før jeg hadde gjort noe sånt med barn.
Jeg er litt naiv og godtroende, og satser alltid på at ting ordner seg, så jeg hadde ikke hatt noen problemer med å kjøpe leilighet med noen. Potensiel konfliktkilde eller ikke.
Men måtte selvsagt ha veldig klare papirer og regler på det meste da.
Leie sammen er sikkert enklere ja. :gruble:
Hvor har du sett slike annonser, Torsk? Der folk setter inn kontaktannonser?
Hvorfor skriver du "enslig forelder"? Det er da like greit å skrive "aleneforelder"? Å unngå bruk av et så nøytralt ord er å stigmatisere aleneforeldere generelt.
På finn.no og hybel.no (hvor det også er leiligheter). Jeg mener å huske at de jeg så lå under «Til leie», selv om annonsen var om at man søkte etter noen å gå sammen med om å leie noe.
Tja, i mitt hode så hadde ikke vennene dine klar nok avtale på forhånd da. Det må jo lages klare avtaler i forhold til salg og tid og slike ting. Og hvis man ikke finner en avtale som begge er fornøyd med så kan man jo rett og slett ikke kjøpe noe sammen.
Uansett hvordan jeg velger å bo de neste årene så blir nok Poden rett og slett nødt til å flytte et par ganger. Så akkurat den biten med ekstra flytting og slikt bekymrer meg ikke mer enn det gjør til vanlig.
Nå ser jeg ikke for meg at det blir noe av disse funderingene mine altså, men jeg bare lurer på om det hadde funket. Jeg tror nemlig det.
Og jeg kjenner veldig på at jeg ikke kan dele soverom med Poden så veldig mye lengre. Og å kjøpe noe større har jeg ikke råd til alene.
:gruble: Jeg hadde akkurat råd til å kjøpe denne 50 kvm leiligheten med ett soverom. Nå har jeg riktig nok et par store boder i kjelleren, men noe sier meg at jeg skal slite med å plassere noen folk der nede. :knegg:
:rofl:
Fordi du ikke kunne tenkt deg å bo sammen med noen (kjente/ukjente?), fordi du syns den økonomiske biten er litt for skummel, eller andre saker?
Min mor gjorde dette 1 år etter at mine foreldre ble skilft. Dvs hun leide leilighet på andre siden av byen sammen med en venninne som hadde 3 barn. Jeg husker dette som en særs lite lykkelig del av min barndom.
Den andre fikk seg kjæreste og de ble samboere. Og han hadde også barn fra før av. Så dermed ble det for lite soverom i leiligheten til alle beboerne. Enden på visen ble at jeg og min mor måtte flytte på Hotell. Det var grusomt flaut syns jeg å ikke ha et hjem. Og så ble det 3 skolebytter i løpet av et skoleår.
Jeg ville ALDRI ha utsatt mine barn for noe sånt. Heller det aller minste krypinn jeg hadde råd til.
:gruble: Jeg tror jeg er litt hippie i sjelen. Jeg tror det hade vært kjempeinteressant å bo sammen med noen som ikke er en part av familien.
Akkurat det meisje skriver høres jo ikke særlig bra ut for et barn, men jeg tror ikke det må være sånn altså. Jeg tror en slik erfaring kan være positivt og sunt for et barn om det skjer på riktig måte.
Jeg har tenkt tanken selv ja. Men tror ikke jeg hadde orket å bo sammen med noen med mindre jeg var ekstremt motivert. Vi snakker dypt forelska da.. :knegg:
Nei, jeg ble bare litt redd for at folk hadde glemt at jeg egentlig er søt og snill. :sutre:
Jeg vet ikke om jeg hadde tatt sjansen på at verden var så bra som jeg skulle ønske den var, for å si det sånn. Det er litt for stor sjanse for at noe går skeis i en sånn situasjon, og da er barna veldig sårbare. Det er hjemmet det er snakk om, det bør helst være så stabilt som mulig. Tenker jeg.
For å utbrodere enda litt, så er et av de mindre hyggelige minnene at jeg måtte dele soverom med 2 gutter i alderen 9 til 12 år når jeg selv var 9 år. Den første natten var værst, jeg fikk ikke sove fordi jeg var redd for guttene ( som jeg hadde møtt 30 min før sengetid)
Å dele leilighet passer beste for single, og det har jeg gjort mye av i studietiden.
Jeg kunne funnet på å delt leid bolig, men ikke kjøpt.
Jeg og barna leide i yngre dager sammen med en venninne og hennes barn, fungerte fint, men var godt å få vårt eget igjen også.
Jeg tenker veldig likt deg, Kirsebær. Hadde det ikke vært for at tilværelsen min har med seg en del kompliserende faktorer hadde jeg nok initiert noe liknende selv. Jeg synes fordelene både for små og store virker å være mange, og mange av ulempene går det an å sikre seg mot i en kontrakt og ved litt kommunikasjonskjøreregler.
Imidlertid er jeg blitt spurt konkret om å bygge tomannsbolig sammen med en annen aleneforelder, og da jeg måtte ta stilling til det helt konkret så jeg at det var mange detaljer som måtte avklares. Skulle man delt kjøkken og bad ser jeg enda flere. Selv om jeg ser for meg at noe flytting må man tåle osv, så har Lærlingen nok å forholde seg til og han ville sørget veldig over å miste hjem eller "samboere". Derfor tenker jeg også som aC, at det kan være litt skummelt. Jeg ville nok ikke gjort det om vi ikke hadde mulighet til å ha relativt atskilte privatsoner i tillegg til fellesområder, og jeg ville ideelt sett hatt tomannsbolig eller firemannsbolig. Det å bygge feks denne type 4-mannsbolig (se side 13) sammen med noen kan bli rimelig (elementhusbasert) og kanskje veldig hyggelig.
Ja, jeg tenker jo også at et hjem bør være et hjem. stabilt og trygt.
Men jeg mener jo at det skal være mulig å skape et trygt og stabilt hjem selv om man bor sammen med noen andre.
Som sagt så må nok Poden belage seg på å flytte et par ganger til før vi slår oss til ro uansett. Og hviis et år eller to av livet hans består av å bo sammen med flere og ikke bare meg/pappan, og man har et bra samspill, så tror jeg det kan være en bra ting.
Jeg ser at det skal mye til å finne noen som kunne egnet seg til et slikt bofellesskap, men det skal være mulig.
Å kjøpe seg en andel i et kollektiv er jo også en mulighet, men det blir litt annerledes igjen...
Jeg ser ikke på flytting som et problem, egentlig. Det er mer usikkerhetsfaktoren ved en annen enslig forelder og andre barn. Det er litt som å starte et forhold, og her har du ikke engang forelskelse som glatter over problemer.
Jeg vet om noen som kjøpte hus sammen, det fungerte fint i mange år til den ene fikk seg en kjæreste, da hadde husprisene steget så kraftig at ingen av de hadde råd til å kjøpe den andre ut, men jeg kan ikke huske at de ble uvenner av det altså.
Det er et poeng. Jeg tror ikke jeg ville flyttet sammen med noen uten litt "venninneforelskelse" i det minste. Den der hvor man synes den andre har en bønsj med positive og interessante egenskaper.
Meijse, dine opplevelser høres kjipe ut, men også litt lite sammenlignbare med det Kirsebær tenker på. Jeg mistenker at det ikke var samme type gjennomtenkte overskuddsprosjekt moren din hadde mulighet for, som det Kirsebør skisserer..
Det er ikke helt den samme måte å dele leilighet på jeg ser for meg. Jeg delte også leilighet med en venninne en stund. Stas og moro.
Men dette er en annen slags samboerskap jeg ønsker.
Et slags familieliv uten å være familie, på en måte.
:hjerter: Jeg kunne godt ha tenkt meg å flytte både til Oslo, Bergen og Stavanger jeg (for ikke å snakke om London, New York, Paris...).
Men jeg får jo ikke med meg Exbo, så da blir jeg her. ;)
Personlig hadde jeg heller vurdert ett bokollektiv, enn å kjøpe sammen med noen. Jeg tror et bokollektiv hadde fått de fordelene du beskriver, på en bedre måte enn å kjøpe sammen med noen. :)
Ja, jeg ser jo for meg at det må være plass nok til å være for seg selv også. Ikke sitte i samme sofa hver kveld.
Men jeg vil ha leilighet. Ikke hus...
Mener at Dagbladet hadde en artikkel forrige søndag om to familier som hadde kjøpt et hus sammen - men de hadde jo separate leiligheter og det gjør det vel lettere.
Jeg tror det er mulig å få noe slikt til å fungere godt - men jeg tror kanskje man må ha noe større enn en leilighet - helst et hus - og da er du vel like langt når det gjelder pris?
Hadde nok definitivt overveid saken ja, enten kjøpe/leie eller kollektiv. Men såklart; ryddige forhold og med folk man liker. Viktig at alle er litt runde i kantene, ikke blir lett irriterte, men evner å ta hensyn og ikke er arbeiddsky.
Jeg er positiv til slike ideer! Som det er sagt, man må ha klare regler, og jeg ser for meg en slags "vsiningsrunde" litt utenom det vanlige; man kan jo faktisk bruke litt tid på å sjekke ut om man går sammen eller ikke... Selv om man ikke har ansvar for hverandres barns oppdragelse kan det jo være greit at man har noen fellestrekk.
Noen av fordelene jeg umiddelbart ser: Man kan
-dele på matlaging (inkludert opprydding) enkelte dager, f eks avtale fellesmiddager; du lager mandag jeg tirsdag,
-dra nytte av hverandre som barnevakt
-dele på snømåking
-dele på vedlikeholdsarbeid (hus primært)
-dele på møbelkostnader (man kan avtale hvem som kjøper/skaffer ovn, vaskemaskin, støvsuger, noe ala særeie)
Det er mye man kan dele på, selvfølgelig etter avtale, og en del utgifter blir jo automatisk lavere ved å dele boenhet (strøm, lisens, renovasjon o.l), enn å bo alene.
Personlig hade jeg nok likt best å eie selv, for så å leie ut. Da sitter man tryggere om det skulle skje noe.
Jeg er også positiv til slike ideer med å dele bolig med en annen enn familie, men akkurat når det gjelder å kjøpe, er jeg superskeptisk. Men jeg er jo skeptisk til å kjøpe generelt. :knegg:
Jeg kjenner en som kjøpte leilighet sammen med to andre.
Han angrer veldig i dag. Og det går ikke an å få solgt 1/3 leilighet heller, så nå bor han der mens han venter på om ikke de andre snart vil flytte de også. (Han er 37 år nå....)
Jeg ville kjøpt leiligheten selv og leid ut til en annen hvis jeg skulle gjort noe slikt. Eller leid sammen med noen.
Det vil si - jeg er så sær at jeg hadde gått gjennom ild og vann for å slippe å bo sammen med noen mest sannsynlig da. :gal:
Slike ting er jeg egneltig ikke redd for i det hele tatt. Det skal gå an å lage klare avtaler i forhold til hvor lenge man skal bo, og når man skal selge, om én har forkjøpsrett, osv.
Jeg tror heller jeg ville kjøpt en leilighet som var litt større enn jeg hadde behov for, og leid ut et par rom selv. Men det var om man fikk kjøpe større da - det avhenger jo litt av det. Dessuten er det ikke sikkert man får leid ut hele tiden heller, så man bør jo være sikker på at man ikke går konk om man ikke har leieboer kontinuerlig.
Jeg ville leid et rekkehus eller en stor leilighet - da er det ikke så låst om den ene vil ut i en fart.
Jeg kunne helt klar gått til det skritt å leid noe sammen med andre om jeg var singel med barn. Det er dyrt, og da jeg var det var det tøft å få endene til å møtes.
Og det var fryktelig kjedelig å stå med alt alene hele tiden. Jeg kan helt klart se fordeler for alle parter, også barna ved en slik ordning.
Men jeg ville enten kjøpt selv og leid ut en del, eller leid sammen med noen andre.
Tror ikke det er mulig å få til et smertefritt "brudd" selv om man har laget aldri så mye avtaler på forhånd.
Om du tenker leilighet, bør den jo være stor da. Siden du også påpeker at det må være rom for å være litt alene også. Ikke sitte i samme sofahjørnet om kvelden liksom. Men det er klart, om det holder med ditt eget soverom, så trenger dere en fire rom + kjøkken. Da har barna og voksne ett soverom er. Prisen på det delt på 2. Er det så mye rimeligere enn en større leilighet enn dendu har da??
Men om det ikke er bare det økonomiske, men også det sosiale det står på... Så kjør på! Lag deg en annonse og se om du finner noen potensielle samboere.
Jeg synes ikke det høres så dumt ut, så lenge man er klar over risikoen for at den andre flytter ut. Men, ett alternativ da er jo å selge seg ut, og få inn en ny. Om det står klart at man må finne en ny "andelseier" som du trives med, bør det gå.. Men, det kan nå by på problemer ja...
Det er vel like mye det sosiale, og det å ha noen i umiddelbar nærhet om det skulle skje noe. Og jeg ser at Poden hadde hatt godt av å forholde seg til flere personer i hjemmet sitt. Hos pappan er det også stort sett bare han og pappan. (Stesnuppa er der bare annenhver helg nå, og hun er bare opptatt med venner, så hun har ikkke så mye med poden å gjøre).
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
