Sønnen min har en farfar som han omtrent aldri ser. Han har ikke sett på han 7,5 år. De 10 siste årene har han aldri sendt et julekort eller kort når hverken barn (min eks og hans søsken) eller barnebarn har hatt bursdag.
Han (og hans nye kone) var heller ikke i vårt bryllup (eller noen av helsøsknene til eksen sine bryllup, kun de til stebrødrene) eller noen av barnedåpene til barnebarna (kun barna til stebarna).
På mange måter virker det helt feil å innvitere de, de vil jo uansett ikke komme. Vet ikke engang om de ville sendt en gave.
(de siste julegavene ungene fikk var forøvrig så ille at tyvene som tok gavene ikke ville ha det de hadde tatt engang, det gjaldt gavene til alle barnebarna)
Men samtidig så er han eneste bestefaren gutten har siden pappa døde i fjor sommer.
Min eks vet jeg driter i hele mannen, så om jeg spør han får jeg bare beskjed om at det får jeg bestemme selv.
Tja, høres jo ut som om han har avskrevet hele familien sin, men jeg personlig ville vel sendt en innbydelse for syns skyld. Sånn for å vise at det ikke var JEG som avskrev han liksom. Hva som blir riktig for deg vet jeg jo ikke (og ikke du heller tydeligvis siden du spurte :humre: ).
Hvis du synes det hadde vært koselig om han kom så hadde jeg sendt en innbydelse. Hvis du egentlig helst håper på at han ikke skal komme så hadde jeg droppet det.
Jeg tenker som så, at når det er en annen person som har valgt å ikke ha kontakt, og ikke har gitt noen beskjed om hvorfor - da fortsetter jeg å invitere. Det er ikke jeg som har valgt å ikke ha kontakt.
Vi har vært i samme situasjon. Av forskjellige årsaker valgte vi å ikke sende invitasjon - og i ettertid har denne saken blitt trukket frem ved flere anledninger, at vi ikke sendte invitasjon. Det vil jeg ikke ha på meg.
Vel, hadde noen fortsatt å mase på meg etter at jeg hadde takket for meg, så hadde jeg ikke blitt annet enn irritert. Jeg begriper ikke hvorfor folk på død og liv må ha noe med andre å gjøre, kun fordi man deler dna.
Jeg hadde overlatt til mannen å avgjøre hva som skal gjøres. Det er hans far. Selv hadde jeg ikke anstrengt meg særlig for å holde kontakt med noen som så tydelig tar avstand. Blod er langt ifra tykkere enn vann i mange tilfeller.
Selv om farfaren ikke får lov av nykona si å ha kontakt med familien han hadde før henne, kan det godt hende at han ville bli glad for en invitasjon i det minste (bruker dette som et alternativt scenario, vi har en slik situasjon i slekta mi).
Jeg hadde sendt innbydelse. Det er vel ikke verre enn at den går i søpla om han ikke er interessert. Blir han fornærmet eller støtt av en konfirmasjonsinnbydelse så får han heller bare bli det, tenker jeg.
Jeg ser ikke problemet med at innbydelsen går i søpla eller at vedkommende blir fornærmet over invitasjonen. Det er hans problem. Problemet er vel heller hva som vil skje hvis han takker ja. For hvordan vil konfirmanten og dere foreldre ta det hvis dere inviterer og han sier ja. Vil dere bli glade, eller vil dere går rundt og grue dere til å få en person dere ikke kjenner (og tydeligvis ikke liker så godt) i hus på en så viktig dag?
Det går faktisk ikke på at den nye kona ikke vil at han tar kontakt, det er han selv som ikke vil.
Til vårt bryllup ville gjerne hun komme, men han mente det ble så ubehagelig for moren til min eks.
Det var da snakk om at det var over 10 år siden de ble skilt.
Hadde det vært for 1 år siden hadde jeg vel vært bare glad for at han driter i ungene, men nå har han plutselig blitt den eneste bestafaren ungene mine har.
Jeg hadde gjerne sett at han hadde kontakt med de jeg.
Tror jeg får finne ut omnoen av søsknene til eksen har adressen deres og sende innbydelsen.
(den er langt i fra laget og jeg har god tid)
Jeg ser, til en viss grad, Sitronens poeng her. Jeg har selv kuttet all kontakt med min far, og jeg blir virkelig irritert de få gangene han ikke respekterer dette. På den annen side sett har jeg hatt anstendighet og baller nok til å faktisk snakke med ham om dette, og fortelle ham rett ut at jeg ikke vil ha mer med ham å gjøre. Så lenge denne personen bare forsøker å la sin tilknytning til dere "koke bort i kålen" fortjener ikke hans valg noen respekt fra deres side, synes nå moi.
Gjør som dere vil, eller enda bedre; ta tyren ved hornene, ring ham eller møt opp og spør rett ut om han er interessert i å motta en innbydelse, eller om dere kan spare dere jobben, tiden og portoen.
Han har vel ikke akkurat avskrevet barn og barnebarn, men all kontakt skal skje ed at barna tar kontakt med han. Så lenge de gjør det kan de ha en god kontakt med han, men eksen og søsknene har gått lei, og gidder ikke mer den.
Eller tidis har brødrene til eksen litt kontakt med faren, sist jul ar den ene broren og den ene stebroren hos de i Spania og feiret jul.
(de bor i Spania, men er i Norge med ujene mellomrom og har leilighet her i Norge)
Når man hadde kommet så langt som til konfirmasjon, så hadde jeg nok ikke sendt. Nok er nok. Dvs. jeg hadde vel latt mannen ta beslutningen ved nærmere ettertanke.
Vi sendte invitasjon til faren til gubben når yngstemann skulle døpes. Vi visste at han ikke kom til å komme. Men da hadde vi i allefall bedt han... Og lever faren når gutta skal komfirmeres så kommer vi til å sende invitasjon da og. Selv om de aldri ser han.
.jpg)