Jeg kunne godt tenkt meg å bli invitert til alle de kule festene (og så velge om jeg ville gå eller ikke). Derimot er jeg veldig glad at jeg kan bevege meg utendørs uten å bli tatt bilde av.
Jeg svarte "av og til" i den forstand at jeg kunne vært kjendig hvis det fantes en "på og av"-knapp som man selv kunne bestemme over.
Storesøster ønsker så inderlig å bli skuespiller og da tenker jeg på om unge mennesker, ta for ekspempel de undgommene i High School Musical (for det er populært her hjemme) var klar over konsekvensene hvis filmene ble populære. De tjener millioner i dag, men jeg mener at prisen er for høy.
Det med "på og av" -knapp har jeg sans for. Hadde verden bare vært så enkel.
Nei, overhodet ikke. Jeg fikk en bitteliten smak på det da jeg jobbet som lege i en bitteliten bygd og alle så ned i handlekurven min, kommenterte at "Døktørn eter dugeli med sjokolade ja" og visste når jeg la meg om kveldene og slikt. :grøsser:
Altså, for å få det på det rene. Jeg kunne ikke tenke meg å vært en slik tullekjendis som f.eks Pia Haraldsen el. Men en som blir beundret for jobben hun har gjort. Noe ala Julia Roberts for fremragende skuespillerprestasjoner, eller Madonna for fantastisk musikkarriere. Jeg vil gjøre noe stort, og bli beundret for det. Litt glitter og glamour. Men som sagt, bare av og til. Jeg er veldig glad i det anonyme livet jeg har nå. :D
Nja, jeg er veldig usikker på hva jeg vil svare.
Min ultimate drøm er å bli en dyktig skuespiller, forsåvidt å bli skuespiller i det hele tatt. :flau:
Jeg kan ønske meg mange varierte roller, og gjerne en del valgmulighet i forhold til film og teater. Jeg vil kunne bryne meg på vanskelige roller, i samarbeid med andre dyktige mennesker. Om jeg ser det fra den siden vil jeg gjerne bli en kjent skuespiller, ja. :ønskedrøm:
På den andre siden har jeg personer nært på som lever i offentligheten. Det er ikke noe som utelukkende frister vil jeg si. (Men har ikke fått totalt avsmak heller.)
Nyter min anonyme tilværelse, men tillater meg selv å holde fast på skuespillerdrømmen.:o
Av og til, svarte jeg. Men da med forbehold om at kjendisstatusen ikke eksisterte når jeg ville at den skulle slutte å gjøre det.
Ja, også ville jeg gjerne vært berømt for noe som betyr noe eller for en særs sjelden kvalitet.
Rosa Parks berømmelse kunne jeg tenke meg, eller for å ha skrevet et vanvittig stykke bra prosa. Eller for å ha komponert tidenes symfoni. Eller for å inneha en musikalitet av de ypperst sjeldne.
Men jeg ville ikke ha vært berømt som et resultat av puppeglipp, intim pornofilm på avveie, etc.
Jeg skulle gjerne vært Bill Gates eller Albert Einstein, for å si det sånn. Men jeg kjenner at jeg ikke misunner Britney og porno Tanja, eller hva hun nå heter..
Nei, det måtte i såfall vært jeg hadde gjort noe viktig. Strengere straffer på misbruk av barn, vold mot barn, dyremishandling, lov om at det ikke kan være reisende sirkus med dyr f.eks.
Og jeg har veldig lite prinsessefakter, så noe glitter og glam er ikke så farlig.
Nei og atter nei. Alt jeg har sett av kjendiseri på nært hold har vært svært avskrekkende.
Jeg er dessuten en sånn som ikke klarer å ta imot ros mens noen hører eller ser på, og kan ikke tenke meg noe flauere enn å gå på rød løper og motta hyllest. :knegg:
jeg drømte veldig lenge om å bli prinsesse, helt til mamma fortalte meg at da måtte jeg spise all den rare mat jeg ble servert, så da forsvant den drømmen!
Jeg stemte kanskje, for det har jo alt å gjøre med hvorfor jeg var kjendis. Jeg ville ikke akkurat vært en Sven-O. Jeg ville hvertfall vært rik, det ville jeg. drømme
Nei aldri, jeg har bodd i en liten bygd der alle kjennte alle, og har fått høre ting som er utolig langt i fra sannheten, og slike ting kan såre hvis de blir ille nok, så å få det brettet ut i div ukeblad og heller ikke kunne gå i fred noen plass, er ikke noe jeg trakter etter.
Jeg har hørt flere historier i hjembygda mi der 1 fjær har blitt til 200 høns:nemlig:
Nei, egentlig ikke. Men hvis jeg kunne drive med noe jeg var skikkelig god i, og en bivirkning av det var at jeg ble kjendis, så hadde det sikkert vært ok.
Jeg ville aldri vært kjendis bare for å være det liksom.
Det hadde såklart vært kult å gjøre/lage/utrette noe som var så bra at folk visste hvem man var av den grunnen, men å være kjendis høres bare fælt ut. Nobelprisvinnende forskere, for eksempel, blir neppe gjenkjent på gaten, det er bare folk innen deres egen "bransje" som vet hvem de er, og den typen berømmelse hadde jo sikkert vært greit. :D Og også som f.eks. stor dikter, filmskaper eller lignende kan man i stor grad velge selv hvor offentlig man skal være.
Jeg husker ennå en episode da jeg var fire år, og sa at Märtha Louise var heldig som var prinsesse. Da fortalte mamma meg om hvor kjipt det egentlig måtte være, og etter det hadde jeg ingen prinsessefantasier, jeg heller.
Og kjendis? Moi? Jeg takler ikke å bli stirret på og jeg har både kamera- og mikrofonskrekk, så kjendislivet frister svært, svært lite.
Det hadde ikke gjort meg noe hvis det hadde vært en del av yrket mitt. Men nå jobber jeg ikke som musiker, skuespiller eller forfatter, men i helsevesenet - og der er det vel heller få kjendiser.
Jeg tror ikke kjendislivet i Norge er så innmari vanskelig som i Hollywood.
Nei, jeg hadde nok ikke taklet kjendislivet.
Jeg har vært en del i lokalavisen her jeg bor (og laget noe som ble sendt på P4 og Radio Norge), og hele greia gjorde meg søvnløs, paranoid og stresset. Rik og anonym - det hadde vært noe.
Eller bestekompisen til en kjendis, slik at jeg kunne vært anonym men fått oppleve litt glamour. :D