Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Legen eller legesenteret som ga IVF behandling til alenemoren med 6 IVF barn fra før, og som nå har 14 barn under 18 år! skal granskes.
Jeg antar at det er ganske bred enighet på FP at granskingen er berettiget. Men burde det være straffbart å sette inn åtte egg i en kvinne som tidligere har vist seg å være svært fruktbar med IVF? Burde man i det hele tatt gi IVF til en som har 6 små barn fra før?
Jeg mener at det burde være straffbart og ulovlig å sette inn åtte egg uansett, og kanskje så lite som fire også, mtp. risiko for barna og også moren.
Og selv om jeg i utgangspunktet støtter alle menneskers rett til å få store familier, så vet jeg ikke helt om jeg synes at det virker riktig å gi IVF til de som har seks små barn fra før.
I Norge er vel dette relativt godt regulert. Både private og offentlige klinikker mener jeg skal sikre seg at foreldrene er "egnet" til å få behandling. Og man setter vel ytterst sjelden inn mer enn to egg i Norge, selv om jeg tror det settes inn tre dersom man anser sjansen for graviditet som særlig lav. Men i USA er det vel pengene som rår ...
Norge har vel en solid ett-embryo policy når det ikke er noe som taler for noe annet. England følger etter, har jeg sett.
Denne OB-en burde fått lisensen sin inndratt, han setter både morens og fostrenes liv i fare ved å holde på slik. Moren hevder riktignok at bare 6 embryo ble satt inn, slik at to er eneggede tvillinger, hvem vet. Uansett er nå 6 likevel for mye. Morens argument er at dette var hennes siste forsøk og hun ville ikke at "barna" hennes skulle destrueres.
Saken er jo helt sprø. Jeg lurer imidlertid på om vi har noen regler for hvor mange barn en kvinne kan ha før hun blir nektet IVF i Norge? Jeg vet det finnes regler for når man sier nei til subsidiert IVF, men hva med privatfinansiert? Har vi noen etiske retningslinjer på det?
:eek: Oi, da har man vel i utgangspunktet litt prinsipielle problemer med å motta IVF...? Evt kunne man kanskje få anledning til å bortadoptere/donere overskuddsembryo?
Som sagt skal legene sikre barnas skjebne ved at foreldrene skal være "sosial skikket" til å få barn. Dersom det er veldig mange små barn i en familie, ville kanskje noen leger la være å gjennomføre behandling og henvise til dette, dersom h*n var usikker på om potensielle barn ville få en god oppvekst?
Men over til problemstillingen i HI, i mer hjemlige forhold. Det må være vanskelig å sette en grense for hvor mange barn som er forsvarlig å hjelpe til med. Og så lenge man betaler alt selv, så er det også vanskelig å regulere, kanskje. Jeg er likevel enig i at det bør gå en grense et sted. Om ikke annet, så av hensyn til køen, som også oppstår i det private..? Og av hensyn til barna, bør det kanskje kreves en godkjenning av BV, på samme måte som ved adopsjon, dersom man søker om hjelp til barn nr 8-10 eller noe? :vetikke:
Jeg synes også saken er helt hårreisende. Denne legen burde miste bevillingen sin. Hun burde ikke fått ivf når hun hadde 6 barn fra før av. Og hun er jo alenemor også!
Enig med dere andre her. Det er jo galskap å sette inn så mange egg. Ett-to, maks tre, jeg kan ikke skjønne annet enn at noe mer er direkte uforsvarlig.
Jeg aner ikke hvordan norske par med barn vurderes når det gjelder IVF her i landet, jeg hadde ingen da vi var gjennom forsøk første gang. Imidlertid har jeg fått beskjed om at det bare er å ringe dersom de kan bidra med mer, og nå har jeg to barn.
Jeg lurer på om det er noen særlig sannsynlighet for at det har vært personer innom IVF-sirkuset som har hatt mer enn 4 barn fra før. Det er jo heller sjelden at man har så mange barn i Norge og jeg tror media hadde snappet det opp om man hadde satt til livs mange barn som resultat av IVF nå i disse dager. Alltid en venn som ikke er så god venn likevel som ville tipset media for noen usle kroner.
Prinsippielt syns jeg det vil være svært vanskelig å sette en konkret grense i forhold til familiestørrelsen. Om noen har 6 barn fra før ser jeg ikke noen grunn til å nekte IVF, så lenge de betaler selv. Skulle man sette en grense - hvor skulle da den gå? Og hvorfor? Andre, som får barn helt på egenhånd, må jo verken godkjennes av barnevern eller be om tillatelse for å få barn nr. 12. Sånn sett kan jeg ikke se at IVF skiller seg ut, og mener at det ville vært problematisk å lage slike grenser.
Når det gjelder antallet embryo så går dette på risiko, og ideelt sett burde det nok være en grense. Men så vil det alltid være de som av en eller annen grunn har et ønske om noe annet - og da må jo risikovurderingen være opp til legen. Hittil har jo disse 8 barna både overlevd og greier seg bra, mor er på beina og i media - og sånn sett kan man jo ikke si at det egentlig var uforsvarlig rent helsemessig. Kanskje vurderte legen det slik at det var ufarlig, på bakgrunn av mors helse og tidligere svangerskap? Hun har jo litt erfaring med det, kan man si.
Et annet moment er jo at man kan tenke seg at private klinikker ikke sjekker en pasients historie. Kanskje har de ikke en gang rett til å spørre, hvor mange barn de har fra før.
Jeg er at dette er en blanding av medisin, moral, økonomi og "barnas beste" - og mye av dette er subjektive vurderinger. Hvis hun har råd til å gjennomgå IVF gang på gang - hvorfor skal hun ikke få lov? Det er mange som gjør det, og som gang på gang mislykkes, hvorfor skal de få lov til å prøve igjen, gang på gang? Hvem er det som har bestemt at et barneønske kun er genuint og riktig hvis man ikke har barn fra før, eller maks 2?
Jeg ser på dette egentlig litt som dette med surrogat. Folk kan i enkelte land faktisk "kjøpe" seg barn. Ingen spørsmål, bare betal, og du får hva du ønsker. I utgangspunktet syns jeg dette er en svært beklagelig utvikling, men sånn er det, når markedskreftene får dominere innen medisin, og det ikke er ulovlig å reise på tvers av landegrenser om man vil oppfylle sine ønsker.
En kvinne i Norge som har seks barn og ønsker IVF kan også få det, hvis hun reiser ut av landet og betaler for det. Dermed blir den etiske debatten rimelig meningsløs. Vi kan lage regler og lover og anbefalinger, men til syvende og sist kan hvem som helst kjøpe seg ut av dette. For når det kommer til stykket er det noen som tjener gode penger på barneproduksjon, og så lenge det finnes betalingsvilje i markedet så vil folk skaffe seg de barna de vil, uavhengig av foreldrenes alder, kjønn, antall barn fra før, osv.
Antall barn fra før syns jeg er irrelevant så lenge det er privat finansiert.
Å sette inn 8 egg er den rene skjære galemattias. Det burde det vært medisinske retningslinjer som forbød.
Har man problemer med å destruere befruktede egg så bør man ikke gå for ivf. Alternativt, om det er mulig, bør man begrense antall egg man befrukter. Selv om det selvsagt også minsker risikoen for å lykkes.
Du kødder nå håper jeg? Ett tvillingsvangerskap er ett risikosvangerskap i seg selv, ett trillingsvangerskap er ett ekstremt risikosvangerskap og oppover derfra går det bare en vei mtp.risiko for komplikasjoner hos mor og ekstremprematur fødsel og med alle de risikoer det innebærer for barna. Det er galskap hverken mer eller mindre å sette inn 6 egg. At noen kan gjøre det for penger burde være ulovlig og straffbart med større straff enn å miste legelisens.
Nå syns jeg akkurat denne saken er hårreisende, og syns det er direkte uforsvarlig å sett inn så mange embryo i en kvinne som har vist seg å være svært fruktbar med IVF.
Nå vet jeg ikke omd et er en grense for hvor mange barn man kan sette til verden ved hjelp av IVF her i Norge. Men det jeg vet er at de helst setter inn bare ett egg i gangen, særlig når mor er ung. Når mor er eldre går visst sjansen for å bli gravid, og kvaliteten på eggene går også ned, da kan de sette inn to. Eller muligens tre? Det med tre i antallet vet jeg ikke, men tror i så fall det da skal være snakk om veldig dårlige embryo i utgangspunktet.
Begrunnelsen jeg selv har fått for ikke å sette inn to er at det innebærer større risiko for mor og foster når man setter inn to, og derfor ser de helst at vi prøver med et i gangen, for så å heller diskutere det igjen om det ikke klaffer.
