Kråka sa for 17år siden:

Dette er veldig trist.

www.dagbladet.no/2009/02/10/nyheter/innenriks/ungdom/psykisk_helse/4737434/

Kråka sa for 17år siden:

Ingen som leste?

Tangerine sa for 17år siden:

Jeg leste og fikk vondt i magen. :(

Slettet bruker sa for 17år siden:

Jeg må innrømme at jeg ikke leste. Jeg får så vondt i magen og blir så redd for at det skal vise seg at jeg ødelegger ungene mine og ikke er flink nok med dem. :stikker hodet i sanden:

Kråka sa for 17år siden:

Vi er nok alle flinke, men vi kan sikkert bli enda flinkere. Være enda mer sammen med ungene og prate enda mer med dem. Tror mye kan bli forebygget bare ved det.

him sa for 17år siden:

Jeg synes det var en interessant artikkel. Men mye i artikkelen var jeg klar over fra før av. Selvskading er for eksempel på vei opp, jeg vil kanskje kalle selvskading for spiseforstyrrelser på speed. Spiseforstyrrelser er jo også en form for selvskading, men selve prosessen tar lengre tid. Det at flere henvender seg på nett enn på telefon, synes jeg ikke betyr noe. At nye medier benyttes er spesielt oppsiktsvekkende tenker jeg.

him sa for 17år siden:

Skvetten sa for 17år siden:

Ingen ny nyhet dette desverre. Det er barn som er med i diverse forum for selvskadere hvor det diskuteres hvordan man kan kan utføre de ulike formene for selvskading. Synd at tilbudet for disse barna er så dårlig. Man vet jo at det som regel ligger noe annet bak disse vanskene. Misbrukte barn selvskader som regel, barn av misbrukere gjør det, deprimerte barn, barn av foreldre med kronisk dårlig tid og veldig mange flere grupper. Man må imidlertid ikke glemme at også rusmisbruk, altså selvmedisinering, kan kalles en form for selvskading.

Estrella sa for 17år siden:

Utrolig trist. :(

Perhonen sa for 17år siden:

Vi må fange dem opp tidligere sies det i artikkelen. Jaha. Og hva skjer så?
Dessverre, vi vet ikke hva som gjør at ditt barn er deprimert. Dessverre vi vet ikke hva som kan gjøres. Dessverre så må den avtalte timen hos bup avlyses, vi kontakter dere så snart vi har mulighet til en ny time.. Dessverre. Tror hjelpeapparatet også trenger et løft. Vi er mange nok som ser at våre barn har problemer, men som ikke får noe hjelp der hjelpen skal være. Jeg har en sønn som antagelig (nå blir utredet for) er bipolar. Han har mistet hele ungdomsskolen, kommer seg ikke på skolen nå på vg, og som han selv så fint sier, seriøst sliter. Han har vært pasient hos bup i 4 år, og jeg aner ikke hvor mange ganger de har sittet og ristet på hodet fordi de ikke vet hvordan de skal hjelpe ham. Så har han en god periode og faller ut av systemet, så er det om igjen med papirarbeid, nye behandlere osv. To år siden jeg ba dem utrede ham for bilpolar lidelse fordi det fins i farens familie. Og tiden og klokka går. Som for tusenvis av andre barn og unge her i Norge. Jeg tror heller ikke det er fler enn før. Det er kanskje bare fler som blir oppdaget. Men hva hjelper vel det når de ikke kan hjelpe dem.

tinkadott sa for 17år siden:

gutten min prater om barn på skolen som kaller seg Emo? jeg vet forlite merker jeg. Men han "Emo" kaller seg det fordi han klorer seg til blods. Sønnen min har nevnt det at han gutten sier han skjærer seg med kniv. Jeg har sagt at de skal høre med ahn om han gjør dette, og om det er tilfelle skal jeg ta det videre. Nå sier sønnen min at han klorer seg tilblods han kameraten, og jeg merker jeg vet ikke helt hva jeg gjør videre.....

him sa for 17år siden:

Jeg vil også tro han kaller seg Emo, som en "klassifisering". Her er litt jeg fant om begrepet Emo.

tinkadott sa for 17år siden:

uff ja, det må gåes videre med. Problemet er at foreldrene ikke snakker norsk, så jeg tror kanskje det greieste er å snakke med skolen... kjenne rjeg er litt opprørt over at¨sånt er tema hos barn på den alderen....

him sa for 17år siden:

Du er utrolig flink som går videre med det. All ære til deg. :riktig:

Left sa for 17år siden:

Snakk med helsesøster, eller få sønnen din til å gå til helsesøster og si at han er bekymret for kameraten.
Har akkurat vært på kurs spesifikt om selvskading, og det var et av rådene vi fikk hvis egne barn kom og fortalte at de kjente noen som skadet seg med vilje. Gå til helsesøster.

Skvetten sa for 17år siden:

Helsesøster er en ressursperson som man bør bruke i et slikt tilfelle. Dersom du ikke når frem der finnes det mer drastiske metoder. Flott at du tar tak i dette, det burde finnes flere voksne som deg.

Emo-retningen er skremmende. Dersom du tar et lite nettsøk vil du finne en rekke bilder som disse ungdommene identifiserer seg med. Veldig mange av de som definerer seg som har store psykiske vansker eller er traumatiserte.

Benzo sa for 17år siden:

Det er fryktelig trist, alle disse barna som strever så fælt.

Perhonen sa for 17år siden:

Å klore eller rispe seg til blods kalles i følge de som kan noe om dette ikke for selvskading. De sier barna gjør det for å få oppmerksomhet. Min sønn var i en periode innlagt ved en bup-klinikk og begynte å rispe og klore seg til blods mens han var innlagt der. Etter han kom hjem igjen har han ikke drevet med mer "selvskading".
Han er en ungdom som så mange andre stort sett bare sitter hjemme. Og jeg begynner å bli sliten av å forsøke å hjelpe ham. Han er en snill og hyggelig gutt, omtenksom mot alle han omgås, og derfor får han ikke hjelp har jeg rett og slett fått i klartekst. At han oppfører seg annerledes og kler seg annerledes slipper ham ikke fremover i køen. Heller bakover. Barn med store adferdsvansker som skader andre slipper foran i køen. Og det kan jeg jo forstå, men mitt barn er mitt barn.

Skvetten sa for 17år siden:

Av fagmiljøene blir også dette kalt for selvskading men det er motivasjonen for denne formen for selvskading som man kan betegne annerledes. Dersom det er for oppmeksomhet ligger det ofte noe annet bak denne rispingen. Det som gjør at de som bare risper seg en liten periode får minimalt med hjelp er at man ikke dør av å rispe seg. Man kan holde på med risping daglig uten at det utgjør en fare for en selv. Det som imidlertid kan være lit verre er når det er underforliggende depresjoner, personlighetsforstyrrelser, seksuelt misbruk o.l.

Desverre er det slik innen barne og ungdomspsykiatrien som du beskriver, det skal mye til å få hjelp fordi det er så få plasser. Det sier seg i grunnen selv at en som risper ikke blir prioritert fremfor en like snill og stille ungdom som er aktivt suicidal. Grensene går ved aktiv suicidalitet og psykose for å få innleggelse ved en psykiatrisk ungdomspost.

Får ikke gutten din hjelp via bup? Har han fått tilbud om psykolog?

Jessica sa for 17år siden:

Samfunnet vårt har blitt langt mer "avansert" og den nærheten man hadde til familien har nok blitt fjernere nå enn for 20-30 år siden. Foreldre for 20 år siden hadde god oversikt over sine barns liv. Dagens foreldre bruker mindre tid med sine barn og barna bruker mer tid i en "verden" foreldrene ikke kjenner, altså internett.

Jeg tror det beste vi kan gjøre er å sette av tid og være 100% tilstede. Åpen dialog mellom voksne og barn. Skolen må få flere ressurser. Barn som sliter i skolen sliter VELDIG. Mangel på voksne gjør at oppmerksomheten går mest mot de som lager en del bråk, mens de stille og rolige får ikke så mye oppmerksomhet.

Når barna våre får problemer er det vanskeligere å åpne for dialog om man ikke har gjort det før.

Perhonen sa for 17år siden:

Sønnen min har vært kasteball i bup i 4 år, men fordi han ikke har adferdsvansker som gjør at han er til fare for andre enn seg selv blir han en som stadig vekk blir satt til side til forhold for barn som er mer utagerende. Min sønn sliter med psykiske vansker, antagelig har han en bipolar lidelse. At han ikke ser noen mening med livet, at han velger å ligge under dyna fremfor å delta i livet sammen med andre mennesker er noe bup ikke vet hva de skal gjøre med. Innleggelse har vært forsøkt. Også i forhold til det å få gutten på skole, som de mente jeg ikke mestret fordi jeg var for snill. At teamet der han var innlagt heller ikke mestret å få ham på skolen ble en overraskelse for dem. Kanskje var det ikke mor som var problemet likevel. Jeg har en hel perm med møtereferater, over tiltak som har vært foreslått, men som aldri har blitt i verksatt på grunn av manglende økonomiske og menneskelige ressurser. Jeg har bedt dem komme hjem til oss og snakke med ham. Det kan de ikke gjøre, fordi de ikke jobber med barn/unge på den måten. Osv osv. Så jeg må innrømme jeg er skeptisk til det "tilbudet" bup kan gi til barn og unge. Utagerende adferdsvansker er kanskje lettere å jobbe med.

Perhonen sa for 17år siden:

Jeg har heldigvis en veldig god dialog med sønnen min, men når et barn begynner å slite med depresjoner og angst blir en så hjelpesløs. Jeg har uttallige ganger bedt om veiledningssamtaler med bup, men de er så underbemannet og skulle sønnen min avlyse en avtale fordi han ikke makter å komme seg dit er det ingen automatikk i at jeg kan overta den timen og få veiledning.
Han er utredet for alle mulige psykiatriske diagnoser bortsett fra bipolar lidelse gjennom disse årene. Til tross for at jeg har bedt om at han ble det på grunn av bipolar lidelse i familien. En lidelse som i høy grad er arvelig.
Han har nå hatt den samme terapeuten i lang tid, og vedkommende kunne nå fortelle at han hadde ingen kunnskaper om bipolare lidelser, det var da grunnen til at det hadde blitt utelatt. Nå var det omsider kommet en lege som hadde sett gjennom papirene hans og som på bakgrunn av de opplysningene og observasjonene som var tatt var ganske sikker på at gutten var bipolar. Så nå er han under utredning igjen. Det tar så lang tid, og det er så alt for lite folk innenfor psykiatrien. Jeg har vært en skikkelig masekopp. Vært på telefonen om ikke daglig så i hvertfall hver uke. Jeg har koblet inn hele hjelpeapparatet, alt som kan krype og gå. Selv levert bekymringsmeldinger til barnevernet og virkelig stått på. Allikevel, de vet ikke hva de skal gjøre.
11-12 åringer med selvmordstanker er ikke uvanlig. Dessverre. Men hvem skal hjelpe dem når bup ikke kan?
Jeg har lest en del om bipolare lidelser den siste tiden, og ser at veldig mange utvikler sykdommen i puberteten, ungdomsårene, og så sier bup at de kan for lite om det. Lære seg mer da kanskje.

Skvetten sa for 17år siden:

Det er trist at du sitter igjen med følelsen av at han ikke er utagerende nok til å få hjelp i systemet. Synes jo det er merkelig at han ikke har fått tilbud om psykolog og kognitiv terapi i og med at de tenker i retning av bipolar lidelse. Man ser jo at ungdom som blir diagnostisert med lidelsen, som får oppfølging med kognitiv terapi samt medikamentell behandling har muligheten til å få et langt bedre liv. Desverre eller heldigvis tar det tid og man er tilbakeholdne med de alvorlige diagnosene når det gjelder unge mennesker.

Men om gutten selv er mottakelig er jo det private et alternativ, både når det gjelder kognitiv terapi samt medikasjon. Håper du finner hjelp til gutten din. :klem:

Kråka sa for 17år siden:

Hvis flere og flere får biopolar lidelse så bør en kunne finne ut av hvorfor. Er mange teorier man kan gjette og tro, men kanskje forskere ikke vet så mye om BP enda?

Skvetten sa for 17år siden:

Det foregår en god del forskning omskring bipolar lidelse, det er funnet sammenhenger og mulige nye behandlingsmetoder. Når det kommer til de som arbeider med barn og unge er det ikke mange som har efaring fordi dette er en diagnose man sjeldent setter før etter fylte 18-20 år.

Jessica sa for 17år siden:

Mitt innlegg var rettet mot foreldre med friske barn.

Jeg skjønner godt at du blir fortvilet når ikke hjelpeapparatet hjelper deg i en sånn situasjon. Bra du ikke gir deg. Du må være ditt barns forsvarer. Gi ikke opp ! Klem :klem:

Perhonen sa for 17år siden:

Kognitiv terapi er forsøkt og det hjelper nok, i noen tilfeller. Ikke alltid. Senest i kveld hadde han et angstanfall som han ikke klarte å komme ut av. Knyttet til prestasjonsangst og møte med nye mennesker. Men han forsøker nok igjen.
Problemet er jo, når man erfarer at ens barn sliter med selvmordstanker at en vet ikke hva en skal si og gjøre. Ventelistene hos bup er veldig lange, og jeg var nok heldig som fikk min sønn inn såpass tidlig. Vi stod vel på vent et halvt år før de var i gang med de første samtalene. Da var han tolv år.
Angst, depresjon, og selvmordstanker er vanskelig å jobbe med hos så unge mennesker, og det er ressurskrevende. Jeg har vært heldig i og med at jeg har mange omkring meg som jobber med barn og ungdom og som jeg har fått rettledning fra. I tillegg har et av satsningsområdene til regjeringen vært barn og unges psykiske helse i perioden 2008/09 om jeg ikke husker feil. Det er bare ikke nok. Det trengs mye mer, både av økonomiske og menneskelige ressurser. BUP er underbemannet og sliter med å få søkere til ledige stillinger. Ventelistene er kjempelange, og mange vokser opp nærmest på vent. Fordi vi har vært veldig åpne om min sønns vanskeligheter, etter hans eget ønske, har vi fått godt innblikk i hvor mange som sliter. Men hva skal man så gjøre? Det fins jo rett og slett hverken kunnskap nok eller penger nok. Som i en annen tråd her, hva skal man gjøre om ens barn fremstår som opptatt av emo eller goth kulturen, om ikke som elleve åring så litt eldre. Visst kan man kontakte helsesøster og skole osv, men det løser ikke problemet. Det som blir viktig er at man kan snakke med barna sine, være i dialog, og jeg har brukt utrolig mye tid på å snakke med en som har snudd hodet inn mot veggen og ikke gitt respons. Vet ikke har vært standard svaret. Vi er kommet et stykke på vei, men vi har snart snakket og snakket i fem år. Og det er kanskje det beste rådet jeg kan gi til andre som opplever det samme. Ikke gi opp. Snakk med barnet ditt, selv om det ikke vil høre. Og mas på hjelpeapparatet. Som pårørende til psykisk syke har man faktisk noen rettigheter.

Skvetten sa for 17år siden:

Du har rett i at kognitiv terapi bruker tid for å befeste seg. Som regel tar det mange år å snu negative tankemønstre som har befestet seg.

Det er virkelig godt for din sønn at han har en slik oppegående og ressurssterk mor som deg. Jeg vet det kreves mot å snakke om disse tingene både med sine barn og ikke minst med omgivelsene.

Angst er vanskelig å leve med og gudene skal vite at det er vanskelig for de det gjelder å lære teknikkene som kan hjelpe dem til å få den lindret. Føler virkelig med din sønn.

Perhonen sa for 17år siden:

Det er heldigvis noe på gang. Det som jeg finner merkelig er at mange av de som sliter med bipolare lidelser sier de merket de første symptomene i tenårene. Jeg undres da hvorfor det har vært så lite forskning på dette. For oss har det vært mer som et mareritt, for når barn sliter må det ha en årsak i barnets miljø. Det må enten være misbrukt, mishandlet, eller så tar ikke barnets foreldre godt nok vare på det. Jeg har ikke tall på hvor mange bekymringsmeldinger vedrørende min omsorgsevne som har vært levert til barnevernet. Til ingen nytte. Gang på gang kan barnevernet fortelle at det er ingen ting i veien med den omsorgen barnet får hjemme. Å nå få "vite" at barnets problemer antagelig er medfødt og ikke påført var om enn ikke akkurat en lettelse så i hvertfall nærmest som en oppreisning. Det er så lite jeg kunne ha gjort for å endre sykdomsforløpet, det utvikler seg av seg selv. Det som kanskje har endret noe er at jeg har tatt ham på alvor, og vært hans mor og ikke hans terapeut hele tiden. For alt for mange har sagt at han kan da bare ta seg sammen. Og hvor mange foreldre sitter ikke og nærmest snur opp ned på seg selv og tenker kunne jeg vært en bedre mor/far, kunne jeg vært mer til stede, kunne jeg lyttet mer, støttet mer, vært mer. Selvsagt opplever alt for mange barn omsorgssvikt, men jeg tror de aller fleste foreldre gjør alt de kan for barna sine. Det siste de trenger å høre er at de ikke duger. Javel, mulig de kunne gjort noe annerledes, men da må noen hjelpe dem å lære det, og ikke bare tro at alt løser seg om noen andre tar over omsorgen. Noe barne og familietjenesten jobber veldig for i dag, at barna skal hjelpes der de er og ikke for enhver pris settes i fosterhjem eller i institusjon.

Skvetten sa for 17år siden:

Desverre er det nok ikke så mange som man vil tro som har ressurser ti å ta seg av sitt barn som sliter. Når det gjelder aktivt suicidale barn og ungdommer eller de med alvorlige personlighetsforstyrrelser har ofte både foreldrene og barna godt av at de blir plassert med fagfolk over en periode.

Når det er sagt er det ikke tvil om at det er mange barn og unge som kan hjelpes svært godt i eget hjem dersom forholdene blir lagt til rette for det. Vet at det i enkelte kommuner er opprettet ambulerende team som veileder foreldre som er i krevende omsprgsroller.

Viktig at man får frem det aspektet at det ikke er foreldrene som nødvendigvis er årsaken til barnets problemer. Det å fokusere på at det ikke er ens egen feil at barnet f.eks. utvikler boplar lidelse er viktig slik at man klare rå holde seg opp ei en slik vanskelig situasjon.

Perhonen sa for 17år siden:

Nettopp. For at man skal klare å hjelpe barna sine er det viktig at man selv klarer å holde hodet over vannet.

Ikke for det, jeg har sittet mange timer på venteværelset til bup, og sett mange fortvilte ungdommer, og mange avvisende foreldre. Hvor ungdommen sitter i en stol, og foreldrene setter seg langt langt unna. Merkelig. Jeg tror det er viktig at man er stolt over barna sine, selv når de sliter.

Skvetten sa for 17år siden:

Et utrolig viktig utsagn. Tror det er mange som er skamfulle når barna sliter psykisk.

Barbarella sa for 17år siden:

Eller sånn som faren min som slo meg i bakken da han fant ut at jeg gikk til psykolog i 12-års alderen. :rolleyes:
Jeg skulle faen meg ikke komme og tro at jeg hadde noen grunn til å bli sjuk, jeg som hadde foreldre og steforeldre som betalte husrom og alt for meg. Mamma fortalte han aldri mer om hva som skjedde i livet mitt, gitt.

Perhonen sa for 17år siden:

Noe så forferdelig!!!! Tenk hvor mye det hadde betydd for deg med hans støtte og ikke avvisning. :klemmer: Håper det går bra med deg i dag.

Skvetten sa for 17år siden:

Det er desverre en del barn og unge som har det slik som du forteller om her. Trist er det. Godt at du hadde en mamma som passet på deg.

Amelie sa for 17år siden:

Utrolig trist. Særlig dette med at barn slutter å oppføre seg som barn i 10-11års alderen.

Polyanna sa for 17år siden:

Det er vel, med respekt å melde, tøys og tullprat.

Foreldre - generelt - bruker MYE mer tid sammen med barna sine enn før, og har en mye, mye tettere oppfølgning og kontroll. Våre foreldre gikk og hvilte middag mens vi syklet til trening og øving. I dag hentes barna på skolen, foreldrene følger dem på aktiviteter og hjem igjen, og helgene er gjennomorganiserte. Ikke mye sending ut av 4-åringer som kommer tilbake til formiddagsmat lenger, akkurat.

him sa for 17år siden:

Jeg er enig med deg i at verden ikke var "bedre i gamle dager", men jeg tror ikek vi vet så mye mer om barna våre i dag enn de gjorde før. Vi vet mer om enkelte ting, men mindre om andre. Spesielt internett og spill tror jeg er gråsoner for mange foreldre. :)

Polyanna sa for 17år siden:

Ja, det er klart, det finnes arenaer der det er vanskelig å ha kontroll (på den annen side: FaceBook må da være alle kontrollfrikforeldres våte drøm! Snakk om å få oversikt!). Men i helhet tror jeg vi er langt tettere på ungene våre enn det foreldregenerasjonen var.

him sa for 17år siden:

Polyanna sa for 17år siden:

Jeg funderte VELDIG, men landet på strikker. :knegg:

Perhonen sa for 17år siden:

På en måte er vel jeg heldig, jeg flyttet for snart fem år siden bort fra hele mitt nettverk og familie, venner og hele pakka, og hva har jeg her, jo barna mine. Noen få venner og ja, men det har ikke blitt så mye tid til det. Så, når jeg får, sitter jeg og ser på hva guttene gjør, lærer litt, forsøker å forstå litt, undres litt, og snoker litt. (på nettby og på facebook). Forsøker å finne ut hvem deres venner er, og legger til rette for at de skal ta med venner hjem. Og ikke minst snakker med dem, og er opptatt av hva som opptar dem. Jeg vet mye mye mer om mine barn enn hva mine foreldre gjorde om meg.

Ibidelma sa for 17år siden:

Jeg hadde selv selvmordstanker som 11-åring og lukket meg mye inne på jenterommet. Istedetfor at foreldrene mine fikk hjelp til meg kalte de meg innegris/stuegris og sa at jeg måtte ut og få meg frisk luft. . . Ikke alle som klarer å forstå barna sine, eller skjønne når de kunne trengt noe hjelp.
Syns det er veldig trist at så unge barn skal gå rundt med slike tanker og ikke ha noen å snakke med. Tror skolene bør informere mer om hjelpetelefoner og tjenester.

Nora H sa for 17år siden:

Dette kunne jeg skrevet selv, bare at jeg var nok rundt 12 år. Moren min kjeftet og sa jeg var helt unormal som satt så mye inne og aldri hadde venner med hjem.

tinkadott sa for 17år siden:

da er det tatt videre. Skolen/helsesøster skulle følge opp saken. Håper alt blir bedre for denne gutten snart...

Perhonen sa for 17år siden:

Flott!!! Det er så viktig at noen bryr seg. Kjempebra. Jeg håper dere har en skole med ansatte som bryr seg både med og om, og som ikke gir opp. :)
Og snakk litt med sønnen din om hvor viktig det er for barn som sliter at de har venner og får være med sammen med alle andre, i friminuttene, i gymtimer, i fotball og ellers alt som foregår. At de også blir valgt, selv om de kan oppleves som litt rare og skumle.

Skvetten sa for 17år siden:

Så bra, tinkadott!
Det er godt at noen tør å bry seg når de hører om adferd som kan være en risiko for noens liv og helse på sikt. Det står respekt av slike mennesker.