Tuller dere? Jeg misunner dere!! Jeg skulle ønske jeg ble redd av sånt, jeg er altfor herdet. :sur: Twin Peaks er omtrent som drama for meg, jeg fatter ikke hva som er skummelt med det i det hele tatt.
Twin Peaks er skummel fordi det var skummelt den gang vi var gryende tenåringer og satt vettskremte bak puta og grøsset av fryd til serien.
Man husker sånne følelser.. heldigvis.. Twin Peaks er magisk! :nemlig:
Jeg så en av de første episodene da jeg var ung student og bodde alene på hybel. Å se episoden gikk helt greit, men da avslutningen med David Lynch/Mark Frost spratt skurrende frem med TV-snø og spraking og gud_vet_hva, ble jeg skikkelig skremt. :grøsser: Jeg gruet meg veldig til neste episode, men måtte selvsagt følge med. Herlighet, er man vokst opp med NRK og kun det, ser man jo det som er.
Jeg er ødelagt av Killer Bob! Han er overalt når det er mørkt og jeg er aleine. :nemlig:
Vifte i taket vil alltid være skummelt, da er han i nærheten. :eek:
Skaperne David Lynch og Mark Frosts opprinnelige planer for en TV-serie var svært løse, og skulle handle om en liten «normal» by nordvest i landet, hvor et mord skjer. Og, la Lynch til på kryptisk vis overfor studiosjefene mens han gjorde noen merkelige bevegelser med hendene: Vind i trærne som lener seg fremover.
De to kjørte rundt i flere dager i Seattle-området uten å finne riktig location. Men da de kom til småbyene North Bend og Snoqualmie stemte alt på en slik måte med hva de hadde sett for seg at de nesten ble skremt.
Det var akkurat som om vi hadde sett stedene i en drøm, har Mark Frost fortalt. «Alt» de hadde sett for seg stemte.
Jeg skal innta en "Cooper Combo" på Double R, eller Twede`s som den heter. Og naturligvis en kopp "damn good coffee".
Men overnatte her - nei det tror jeg ikke vi skal...
Jeg har Twin Peaks på dvd, både sesong 1 og 2, samt filmen Fire walk with me.... :glis: Serien og filmen er så vanvittig dårlig at det nesten er bra. Og avsluttingen av serien? DEN er virkelig et kapittel for seg selv... :haha:
Slik jeg har oppfattet det tidligere så liker du mye mer "direkte skrekk"? Twin Peaks er på et psykologisk plan, i tillegg til at det er fullstendig absurd. Litt på samme måte som jeg syns japansk skrekk er utrlig creepy, så syns jeg David Lynch er det - fordi de føler ikke klassiske skrekkfilmmønstre.
Absurditeten kommer jo mye av at mesteparten er funnet på etterhvert som de filmet.
Jeg fikk serien til jul i fjor av sambo, og vi brukte hele romjula på å se den igjen. Bob er fremdeles noe av det skumleste jeg ser, i likhet med ansiktet til Jack Nicholson når han bare står og ler i fajeen på hotellet i Ondkapens Hotell.
Du vil nok ikke synes at scenen med Bob bak sofaen, eller i speilet, er spesielt skummelt bare ved å se det, du må se hele serien og sette deg inn i Twin Peaks-universet.
Oi, her lurte jeg på hva i all verden TV2 tenkte med når de satte opp repriser av Twin Peaks. Trodde ingen virkelig så på det. :hehehe:
Jeg skjønte aldri fasinasjonen på 90 tallet og det har i allefall ikke blitt bedre med årene.
Det eneste jeg kan like er musikken, den har den rette stemningen. Men så fort episodene starter mister de meg.
Sikkert der det ligger for meg og. Ble hekta på skrekkfilmer allerede som 10 åring når jeg så 'Nightmare on Elmstreet' hjemme alene mens mamma og pappa var hos naboen. (Bodde i utlandet og filmen gikk på TV mye tidligere på kvelden enn den noensinne ville blitt sendt på NRK. :knegg: )
Husker mamma og pappa så på Omen og jeg som egentlig hadde lagt meg så vel mesteparten av filmen gjemt bak dørkarmen i gangen.
Jeg så og skrekkfilmer som liten, men det tar ikke fra meg gleden over psykologisk skrekk nå som voksen. Og jeg lar meg fortsatt begeistre og skremme av Freddie Krueger på rette dagen. :hjerter:
Vanlige skrekkgreier som poltergeist og slikt er bare tullete eller kjedelig.
Jeg er Appelsin og jeg så ikke Twin Peaks før jeg var 29.
Jeg fikk ikke lov å se den da jeg var 12-13, og det er kanskje derfor jeg ikke synes den er skummel i det hele tatt, men snarere utrolig morsom og med et fantastisk persongalleri.
Akkurat mot slutten av siste sesong skal jeg innrømme at den ble en tanke guffen...
Er forresten enig med Glitter. Twin Peaks er skummel på en annen måte enn typiske skrekkfilmer. Poltergeist ser jeg ikke på som skrekkfilm. De filmene er jo bare morsomme.
Nei, altså, jeg blir ikke redd av filmer som Poltergeist nå, de var jo litt mer skumle på åttitallet. Som 3-åring ble jeg jo litt nervøs av de filmene. :knegg: Men jeg blir nesten aldri redd nå, uansett hva det er. Det som skremmer meg mest er filmer med spøkelser, feks. Sjette Sansen, Ringu og lignende. Men ikke slik som før. Skal jeg bli redd, må jeg være alene, skru av alt lyset i huset og ha på høy lyd, og sitte under teppet med beina trukket godt opp i sofaen og skremme meg selv ihjel psykisk. Men selv da blir jeg bare litt smånervøs, samme hva jeg ser på. :sur:
De scenene over her hadde ikke skremt meg, selv om jeg hadde sett hele serien (har bare sett hele sesong 1 og resten litt sånn sporadisk), men jeg skjønner jo at andre finner det bittelitt creepy.
Jeg tror du bare ikke forstår den, Iset. :nemlig: Og når jeg tenker etter, hvem er det egentlig som forstår Twin Peaks? :knegg: Aller mest syns jeg det er en rasende festlig serie, med kjempemorsom humor. Den er jo langt fra skummel hele tiden.
Jeg trasset meg til å s Poltrgist som 10-åring, og hadde søvnproblmer i en måned etterpå.
Siden nktet jeg å se den i 15 år.
Om jeg svitsjet innom en kanal der den gikk, hoppet jg raskt over til noe anet.
Noen venninner overtalte meg til å se den igjen da jeg var 25, og jeg insisterte på at det hvertfall skulle skje hjemme hos meg, så jeg slapp å gå hjem alene i mørket etterpå.
Da vi hadde sett den, lurte jeg på hva i alle dager jeg hadde vært så redd for i alle de årene. :knegg:
Jo, altså jeg LIKER Twin Peaks, og jeg liker faktisk sånne sære filmer/serier. Naken lunsj, feks. Jeg elsket Mullholland Drive. Jeg liker sånt.
Men jeg synes bare ikke det er skummelt. Creepy, ja, men ikke sånn at jeg sitter og gjemmer meg under dyna og ikke får sove.
Neida, jeg får sove etter å ha sett serien altså, men jeg syns det er ubehagelig å se den alene når Bob kommer. Og det er en litt sånn ubeskrivelig ubehagelighet - av noe man bare føler er veldig "feil", uten at man kan sette fingeren på det. Det er rett og slett det at han er så gal og ond og uberegnelig, og fantasien fikser resten. Jeg syns scenene hvor man bare ser ham stirre er verre enn der hvor han faktisk gjør onde ting, akkurat som jeg syns Jack Nicholson er mye skumlere når han bare står og ler i foajeen enn når han faktisk begynner å hogge seg gjennom dørene.
Det er litt morsomt å tenke på hvor sentral den karakteren ble for Twin Peaks når man tenker på at han ikke var påtenkt fra starten, men bare var en i crewet som tilfeldigvis ble med i bildet en gang.
Ja, dét skjønner jeg. Jeg synes også Jack Nicholson er skumlere når han bare står og ler enn når han aktivt prøver å drepe familien, jeg er helt med på den tankegangen. Jeg liker egentlig også best sånne grøssere som "føkker" med hodet. Ikke filmer der hoved-essensen er blod og gørr og lik. Filmer som The Others og Sjette sansen er blandt mine favoritter.
Jeg syntes den var helt grusomt skummel. Det er en av de få filmene som har klart å skremme meg, og for det kommer jeg alltid til å elske den. :hjerter: Men den var vedmodig også ja, veldig trist i slutten.
Drar opp denne igjen. Ser den ligger på Netflix. Så aldri denne sim ung, men husker små Glimt. Er den verdt å se i 2014, eller blir man ikke imponert i dag om man ser den for første gang?
Absolutt verdt se. Jeg syns ikke den er datert. Klærne, selvsagt, til en viss grad, men ikke innholdet. Jeg så den igjen da den kom ut på DVD, og elsket den like høyt som sist.
Twin Peaks! :hjerter:
Jeg elsket den da den gikk første gang, min bror tok opp alle episoder så jeg har sett serien ørten ganger. Nå er det maaaange år siden sist, jeg må nok ha meg en ny runde.
Husker at jeg fikk mitt første ordentlige med-tunge-kline-kyss på filmen...:hjerter:
Vi har planlagt Twin Peaks maraton i god tid før de nye episodene er tilgjengelige, gleder meg utrolig mye! :D
(Og kanskje jeg også kommer over Bob-sitter-på-siden-av-sofaen frykten min...Egentlig var det ikke han som var så skummel, mer den utrolig godt spilte frykten til mammaen....Grøss og gru...)
Lurer på om de prøver å finne en ny Killer Bob, siden han som spilte han (Frank Silva) er død.
Blir uansett spennende å se hva de får til nå som skuespillerne er såpass mye eldre. En del av dem ligner nesten ikke seg selv engang...
Jeg er så fasinert av dialogene mellom James og Donna. De bruker så utrolig svulstige ord og vendinger, jeg tror Hr. Lynch har fanget 80-tallets såpeserie-zeitgeist i samspillet mellom de to, for ingenting er tilfeldig i David Lynchs verden :hjerter: