Selvsagt. Dette er jo en hypotetisk diskusjon, det er umulig å faktisk vite hva man gjør. Men man kan jo allikevel ha ganske klare forestillinger over hva man antar man ville gjort. Jeg antar jeg ville hoppet foran traileren, men tror enda sterkere jeg ville kunne tatt et veloverveid valg som betydde død for meg. Også om det var små sjanser for at det ville fungert, jeg vil under ingen omstendighet fortette å leve uten barnet mitt allikevel, så da er det på en måte lite å miste ved å forsøke. Akkurat det med traileren stiller seg litt annerledes, fordi man nok automatisk vegrer seg for splæsj-opplevelsen, det er vanskelig ved kort betenkningstid å overtale kroppen til å utsette seg for å bli knust.
Jeg som har to barn ville i hvert fall helt klart ikke gjort det. Det er en nokså stor sjanse for at dette ikke ville fungert. For ikke snakke om sjansen for at både jeg og barnet dør. Det synes jeg faktisk ikke at jeg kan gjøre overfor de som er igjen i familien. Her er jeg veldig kategorisk- jeg ville ikke gjort det uansett hvordan jeg snur og vender på det.
Hadde noen gitt meg en 100% garanti for at barnet blir frisk og tåler mine organer osv osv, så ville jeg vurdert det og det kunne kanskje blitt slik. Uten en slik garanti ville jeg ikke gjort det.
Jeg ville gitt mitt liv til barnet mitt, men jeg ville ikke gamblet med mitt liv, fordi det er andre ting som står på spill enn bare det dødssyke barnet også.
Ville du ikke fortsette å leve om barnet ditt døde? Dette er for meg en helt fjern tanke.
Men er du at livet ditt, at du, ikke er verd noe uten barnet ditt?
Det er meg også veldig fjernt at man burde få skyldfølelser for å ikke ta selvmord selv om det kunne evt under visse omstendigheter dersom-hvis-atte redde livet til mitt barn.
Ja, jeg føler meg helt klar på at jeg ikke vil leve videre uten barnet mitt. Jeg mener ikke at alle andre bør føle det slik, men det er et slags løfte jeg har gitt meg selv. Skulle det verst tenkelige skje så vil jeg gjerne få slippe å måtte leve med det. Rett og slett. Det er litt av grunnen til at jeg synes det er skummelt å få flere barn også, da kan jeg jo ikke tillate meg det.
Hvis det var et hint til meg så misforstår du. Jeg mener ikke at noen skal få skyldfølelse. Jeg har stor forståelse for at man tenker ulikt rundt dette. Vi har alle ulike familiesituasjoner, og ulik bagasje. Det preger jo naturligvis våre følelser rundt dette temaet.
Det er så rart. Jeg klarer ikke å finne noe, noe sted inni meg som kjenner igjen de tankene. Som regel gjør man det selv om man tenker annerledes enn noen. Men dette er tanker og følelser jeg ikke finner. Virkelig ikke finner noe sted på innsiden.
Jeg fasineres sterkt av slikt, og kjenner nå at behovet for øl og ansikt til ansiktsamtaler om temaet melder seg veldig!
Jeg husker en gang et Oprah-show ( :flau: ) hvor en kvinne ble intervjuet. Hun hadde opplevd at hennes eksmann hadde drept hennes tre barn. Hun fortalte om livet sitt i etterkant, hvordan hun hadde giftet seg på nytt og startet på ny. Hun var tydelig preget av det, mange år etterpå. Men hun levde, i aller høyeste grad. Det fascinerte meg. Hun fremstod som meget sterk.
