Sitron sa for 16år siden:

... om det var den eneste måten ett av barna dine kunne fått sjansen til å overleve fordi det trengte en organtransplantasjon og dere var en perfekt match?

har akkurat sett Seven pounds

Ru sa for 16år siden:

Jeg er ikke match til min sønn, så jeg slipper heldigvis å ta det standpunktet - selv i teorien.
:filer:

Jeg har en bror som an bli veldig nyresyk. Det er ikke kommet til noe annet stadie enn at det fint kan behandles etc. men det har jo fått meg til å tenke såvidt på dette med organdonasjon den siste tiden.

Tangerine sa for 16år siden:

Det vet jeg ikke.

Lita sa for 16år siden:

:sukk: Orker ikke tenke sånn i disse stunder...
Jeg kommer tilbake med et svar når ting har roet seg litt her.

LilleRosin sa for 16år siden:

Jeg liker jo å tro jeg ville dødd for ungene mine.

Men det er en ting å storme frem og dytte dem av veien og selv bli truffet av lastebilen, og å planlegge et mord på seg selv. Vil jeg tro.

Left sa for 16år siden:

Det vet jeg ikke. Kanskje om det var den eneste match som fantes. Vanskelig spørsmål, men i utgangspunktet så er jeg villig til å dø for barna mine ja.

Inagh sa for 16år siden:

For å være dønn ærlig, det vet jeg ikke. Og jeg håper jeg aldri noensinne vil bli stilt overfor det valget.

Sitron sa for 16år siden:

Ikke sant. Og jeg tror det er langt "lettere" å ta en annens liv for barna dine, som i selvforsvar, enn å ta ditt eget.

Dååris sa for 16år siden:

Nei.
Jeg ville heller dyrket ett organ på en mus..

Jeg har 2 barn, jeg kan ikke ofre livet mitt for det ene, det føler jeg vil være uretferdig ovenfor det andre..
Iallefall nå.
Når jeg er 70 vet jeg ikke, da er situasjonen en annen!

Ru sa for 16år siden:

Selv med perfekt match så er det ingen garantier, så jeg tror jeg vil si nei.
Jeg hadde heller prøvd alt mulig annet.

mkj sa for 16år siden:

Jeg tror jeg kan svare ja på det. For jeg ville ikke leve videre uten barnet mitt med tanke om at jeg kunne reddet det. Nei huff, selvsagt er det ikke lett det der å svare på, men om barnet mitt var garantert å overleve så tror jeg kanskje det - selv om jeg ikke tror noen leger ville ta livet mitt da.

~TM~ sa for 16år siden:

Jeg tenker litt slik jeg også. ... men jeg vet virkelig ikke hva jeg ville gjort om det var en reell situasjon. Dersom jeg var garantert at det syke barnet ville blitt friskt ville det kanskje vært en mulighet for det, men om ingen slik garanti kunne gis... :vetikke:

Avatar sa for 16år siden:

Samme tenker jeg.

Hadde jeg hatt ett barn så hadde jeg ikke tvilt et sekund!
Men jeg har faktisk fire ... Fire barn som trenger mammaen sin.

Slettet bruker sa for 16år siden:

Jeg vet ikke. Jeg tror ja.
Jeg vil ikke finne det ut.

emma-li sa for 16år siden:

jeg har mer en ett barn så jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort. :( vanskelig spm å svare på

Anne sa for 16år siden:

Som trebarnsmor, nei. Eller vet ikke. Satser på at jeg slipper ta et sånt valg noensinne.

Che sa for 16år siden:

Nei, det har jeg ikke gjort. Jeg har flere barn.

Trulte sa for 16år siden:

Nei, det kunne jeg ikke gjort i hensyn til andre barnet.

Sitron sa for 16år siden:

Really?

Skremmern sa for 16år siden:

Ja, det ville jeg. Uten å nøle. Barna har flere omsorgspersoner i livene sine, jeg er på ingen måte uerstattelig.

Harriet Vane sa for 16år siden:

Nei, det tror jeg ikke. Jeg ville ofret livet som forsøk på å redde dem, tror jeg, men å planlegge et selvmord?

krystallklart sa for 16år siden:

Jeg har mer enn ett barn, så nei det ville jeg ikke gjort. Men man skal vel aldri, si aldri. Vanskelig spørsmål, altså.

Propella sa for 16år siden:

Jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Jeg håper virkelig ikke jeg kommer i den situasjonen noen gang. Nå blir vel ikke pårørende testet heller for å finne ut om de en match? Da slipper man å bli satt i den situasjonen.

Skvetten sa for 16år siden:

Nei, det ville jeg ikke gjort. Jeg har kun et barn men dette barnet har ingen annen familie så dermed ville jeg forsøkt alle andre muligheter. Dersom han skulle overleve fordi jeg begikk selvmord ville det sendt min sønn i graven, en slik smerte ville jeg ikke påført ham.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Å overleve barnet mitt skremmer meg mye mer enn å dø selv, så jeg kan ikke forestille meg at jeg ville nølt. Det henger nok sammen med at jeg kun har ham, det er ikke flere å ta hensyn til.

Kirsebær sa for 16år siden:

Jeg tenker litt som Lille Rosin. Jeg ser for meg at det er enklere å vurdere å redde Poden fra å bli påkjørt av en semitrailer ved å dytte ham unna å ta støyten selv. Men å planlegge selvmord? :gruble: Aner ikke.

Det føles egentlig ut som om det er noe jeg ikke ville gjort. Jeg ville ikke tatt mitt eget liv i et planlagt selvmord for at Poden skulle få brukt noen av mine organer.

Men når jeg tenker litt på det, så lurer jeg på hvorfor ikke? Jeg har bare ett barn, jeg har en veldig beskyttelsestrang, jeg er verken redd for å dø eller for døden i seg selv, og selv om jeg er veldig glad i livet så er det jo ikke så superfantastisk at jeg er redd for å gå glipp av viktige saker heller. :gruble:
Kanskje jeg ville gjord det likevel?

Så vanskelige spørsmål du stiller. kommer til å tenke på dette resten av dagen

Skremmern sa for 16år siden:

Så du ville heller sendt barnet i graven? :undrer:

Skvetten sa for 16år siden:

Vet du, om det sto mellom meg og ham dersom en trailer meier oss ned, vel så hadde jeg tatt støyten. Men å ta mitt eget liv med fullt overlegg det hadde jeg ikke gjort.

Skremmern sa for 16år siden:

OK. Det var bare formuleringen jeg ikke skjønte. I hovedinnlegget er spørsmålet om selvmord er eneste måten barnet ditt har en sjans til å overleve, altså ved å få dine organer, hadde du da gjort det. Du skriver da at du ønsker ikke at barnet ditt skal få se deg død og begravet, så da må det bety at du takler å se ditt eget barn begraves selv om du kunne reddet det.

Nå er det bare den setningen jeg henger meg litt opp i, jeg disser ikke en nei-avgjørelse her.

Skvetten sa for 16år siden:

Nå tillegger du meg morbide egenskaper jeg ikke innehar slik at det er sagt. Mulig jeg har formulert meg klønete men jeg ønsker ikke å se mitt barn død.

Det som er mitt dilemma er at min sønn er helt alene i verden dersom jeg dør, det gjør mitt utgangspunkt en smule annerledes. Visst er han ungdom, men fremdeles et barn. Et barn som da vil være totalt alene i verden.

Nenne sa for 16år siden:

Det er mye som kan gå galt med selvmord. Hva om det ikke blir som tenkt og man blir liggende som "grønnsak" eller hva om man lykkes, men ikke blir funnet i tide slik at organene kan brukes? Hva med den skyldfølelsen man gir de etterlatte som har fått organene? Er dette noe de lett kan leve med?

Skvetten sa for 16år siden:

Eller hva med barnet, dersom det er gammelt nok til å se dimensjonene av selvmordet?

Skremmern sa for 16år siden:

Nei, jeg gir deg en sjanse til å oppklare det ettersom jeg kanskje misforstod? Ordlyden i hi er at eneste sjansen barnet skal ha for å overleve er hvis du dør og han får dine organer. Du sier da nei (som jeg ikke kommenterer videre), men jeg reagerte litt på begrunnelsen for valget ditt - at du ville ikke påført ham den smerten ved å følge deg til graven. Og da lurer jeg på om du takler bedre å følge ham til graven?

trøtt sa for 16år siden:

Jeg tviler på at jeg ville gjort det. Jeg tenker som Lille Rosin, jeg hadde nok dyttet dem ut av veien og blitt påkjørt selv, men jeg tror ikke jeg hadde tatt selvmord for å gi mine organer til ungen.

Er man i det hele tatt sikker på at det ville vært ens egen unge som hadde fått organgene? Det er ventelister på organer og jeg trodde ikke man kunne velge hvem som skal få ens egne.

Jeg har fire unger som ville fått det veldig vanskelig uten mamman sin. Den ene ville kanskje måtte bo hos mennesker som aldri har brydd seg om henne og det kunne jeg ikke risikert.

Ru sa for 16år siden:

Det hele er jo så søkt at det er umulig å svare noe helt sikkert. :nemlig:

@trøtt: Det argumentet med at man vel ikke er garantert hvem som får organene, brukte mannen også i går da jeg spurte hva han ville gjort.

Jeg er egentlig veldig glad for at jeg aldri vil være match for mitt barn, så jeg slipper å ta noe standpunkt. :værsågod:

Skvetten sa for 16år siden:

Neppe, men som voksen vil jeg nok håndtere sorgen på en annen måte enn et barn som vil være mutters alene i verden uten meg.

Perhonen sa for 16år siden:

Kjempevanskelig spørsmål, men med utgangspunkt i det livet vi lever i dag tror jeg det ville vært lite hensiktsmessig med tanke på de barna som da ville vært igjen uten omsorgsperson og uten nettverk.
Alt liv har en begynnelse og en slutt. Og kanskje også en mening. Jeg har lite tro på selvmord som virkemiddel.

Miromurr sa for 16år siden:

Jeg er på linje med Mim her.

Samtidig så vet jeg ikke hva jeg ville gjort dersom situasjonen med å ofre livet for å prøve å redde barnet mitt oppsto neste halvannen måned, jeg har jo en nesten ferdig en i magen også. Dersom jeg ofret meg for barnet ville jeg jo tatt livet av både meg selv og det snart ferdige barnet i magen. Vanskelig det der.

zeppelin sa for 16år siden:

Hmmm...det var et vrient spørsmål.

Jinx sa for 16år siden:

Vanskelig siden jeg har to.Men ja jeg tror jeg kunne gjort det. Jeg tror ikke jeg kunne levd med meg selv,hvis et av barna mine døde og jeg visste jeg kunne reddet han/hun.

Esme sa for 16år siden:

Jeg klarer ikke å tenke over spørsmålet, det blir for hypotetisk for meg. Hvordan skulle man klart å ta selvmord samtidig som at organene var i orden, altså det er ikke så lett å bare gjøre seg hjernedød.

Sitron sa for 16år siden:

I filmen, som jo er et hypotetisk scenario som jeg ikke engang vet om ville fungert, så ringte fyren 911, la seg i et badekar med is og benyttet seg av en type brennmanet som er dødelig.

Ellers ville vel et skudd under haken hjelpe?

For å svare på mitt eget spørsmål, så hadde jeg mest sannsynlig ikke gjort det. Jeg tror jeg er altfor feig.

Esme sa for 16år siden:

Nei altså, om jeg skulle overhodet vurdert det, så skulle jeg blitt lagt i dyp narkose, og så hadde de hentet ut organene og så gitt overdose av narkose. Noe mindre risikofylt enn det hadde jeg ikke gjort, alt for stor sjanse for at organene ikke hadde funket og det eneste som hadde skjedd er at barnet hadde mistet meg i tillegg. Og det er klart, det er jo neppe noen steder i verden man hadde fått til en sånn deal.

mkj sa for 16år siden:

å nå skjønner jeg spørsmålet, man måtte utføre selvmordet selv?

Huff, nei det hadde ikke vært lett sånn i praksis.

Sitron sa for 16år siden:

Jo, men det er jo ikke mulig å få gjort det på den måten, det er vel ingen som høster alle organer fra et menneske med mindre det skjer i ei bule i et eller annet gangsterland og mot donorens vilje.

Skvetten sa for 16år siden:

Ikke glem at ungen din må være i samme land da med en eller annen som er villig til å opptre meget uetisk.

Sitron sa for 16år siden:

Joda, men det er jo ikke denne metoden jeg snakker om.

Ru sa for 16år siden:

Men det vil vel være gift, og i så fall så går det vel fort utover hjertet og ymse andre organer, så da har man jo bæsjet på leggen. :værsågod:

Skvetten sa for 16år siden:

Så for meg den familieferien a la Addams family jeg nå. Med mor og far på tur for at en gangster skal høste mors organer. Vel og merke mens far holder henne i hånden og forteller hvor nobel hun er. Siden våkner barnet med nye organer og far kan fortelle hvilken heltinne mor var.

Sitron sa for 16år siden:

Ja, jeg har ikke noe svar til hva som vil fungere best, for jeg har liksom ikke satt meg så grundig inn i dette. :knegg:

Ru sa for 16år siden:

Ikke? Nå ble jeg jammen overrasket. :knegg:

Sitron sa for 16år siden:

Jeg har hørt at det skal være "fint" å fryse ihjel, og det må jo være positivt for organene. fabulerer

Che sa for 16år siden:

Ja. Jeg har jo to barn. Det er en ting at de har en super far, de har mange som kan vise dem omsorg etc, men, nei.

Jeg vet ikke hvor godt jeg har fungert om mine barn har dødd - og om jeg ville hatt det bra om jeg hele tiden har tenkt: "Jeg kunne ha dødd og reddet mitt barn", men så tenker jeg også hvordan har livet til mitt barn blitt om det hele tiden har tenkt "mora mi døde så at jeg skulle få leve". Jeg anser ikke det som et ultimat offer.

En ting er å redde livet til mitt barn (trailer-bildet), men å ta mitt eget liv?
Hadde det på denne måten vært 100 % sikkert at mitt barn har klart seg, så har jeg nok vurdert det, men hadde prosentene vært mindre (noe de alltid er), så har det ikke vært et alternativ for meg.

Jeg er veldig glad i barna mine - men jeg er også veldig glad i livet mitt.

Skremmern sa for 16år siden:

Jeg skjønner bare ikke denne type argumentasjon. Er det for å rettferdiggjøre den tankegangen at man kommer opp med sånt?

Che sa for 16år siden:

Kan være. Jeg synes iallefall at det har vært mer sykt enn edelt å tatt livet sitt for at sitt barn skal få leve.

Skremmern sa for 16år siden:

Jeg er en av de (få i denne tråden) som hadde ofret livet uten å blunke hvis det gav mitt barn en sjanse til å leve. Hvorfor er det sykt å ønske at barnet skal overleve?

trøtt sa for 16år siden:

Det er ikke sykt å ønske det, men det er mange ting en skal ta hensyn til før man velger noe så drastisk.

Che sa for 16år siden:

Det er ikke sykt å ønsket at barnet skal overleve, men jeg synes det er merkelig å frata sine andre barn foreldret sitt.

Men kanskje jeg uttaler meg litt litt farget av at jeg selv kun har ett foreldre og vet hvor stort savn det er. - og at dette er en sorg som ikke går over, tross alt.

Skremmern sa for 16år siden:

Som jeg skrev i mitt første innlegg er jeg på ingen måte uerstattelig - livet hadde gått videre for familien min (og forhåpentligvis det nå friske barnet) selv om jeg var død. Trist, ja, men barna mine har så mange gode omsorgspersoner rundt seg så det bekymrer meg ikke.

Skvetten sa for 16år siden:

Enn dersom du hadde vært eneforsørger og barnet ikke hadde noen andre?

Skremmern sa for 16år siden:

SÅ tanken er da at barnet har det best med å være død hvis ikke jeg får oppdra det? Jeg hadde ordnet med alt på forhånd, funnet en fin familie som kunne ta seg av barnet. Jeg hadde aldri valgt mitt eget liv over barnets.

Skvetten sa for 16år siden:

Men du kan jo ikke velge det. For der kommer barnevernet inn når barnet blir et foreldreløst barn. Hadde du ordnet med adopsjon på forhånd?

Skremmern sa for 16år siden:

Det ville vært en mulighet, ja. Jeg har (ettersom dette ikke er en reell problemstilling) ikke satt meg ned og planlagt alt til siste detalj, noe jeg naturligvis ville gjort hadde dette vært reelt.

Sitron sa for 16år siden:

Se nå litt nøyere på hva jeg svarte på. ;)

mkj sa for 16år siden:

jeg er for en gangs skyld enig med skremmern. Jeg ville ikke leve videre hvis jeg vet at jeg kunne ha reddet datteren min, gitt henne et av mine organ.

Jeg har i alle fall levd et halvt liv, hun har knapt begynt på sitt.

men så var det en del praktiske utfordringer rundt dette. Jeg tror jeg hadde lett og lett til jeg fant en lege som kunne legge meg i narkose og ta ut organene mine.

Gri sa for 16år siden:

Eg er nok også i den kategorien som gjerne hadde kasta meg ut i vegen for å få barnet unna lastebilen, men å planlegge å ta mitt eige liv vert noko heilt anna. Eg har jo også eit barn til å ta hensyn til. Det ville eg sjølvsagt ha i situasjonen mied lastebilen også, men det er noko anna å reagere på ein situasjon som oppstår enn å planlegge.

Når det er sagt ville eg sjølvsagt satt himmel og jord i bevegelse for å prøve å finne ei løysing som kunne redde barnet mitt om det trengte eit nytt organ da.

Skvetten sa for 16år siden:

Da er vi flengende uenige, Skremmern. Opplest og vedtatt. Repsekterer ditt syn selv om jeg ville valg annerledes, uten at noen av delene kan sies å være riktig. Mitt ståsted er sikkert litt mer provoserende og kontroversielt i og med at jeg har kun et barn og er helt alene.

Che sa for 16år siden:

Jeg tror jeg har for dårlig fantasi til å sette meg inn i situasjonen jeg. For når jeg leser noe slikt, så blir det sånn at jeg tenker: Hvem vil ta barna når jeg forteller at jeg faktisk skal ta mitt liv for at det skal leve? Så tenker jeg: Enn om barnet ikke overlever likevel? Og så tenker jeg: Enn om barnet skal gå gjennom livet og savne sin mor og i tillegg ha evig samvittighetsnag for hva han gjør her i livet osv osv.

Jeg er fantasiløs og sikkert egositisk som ikke er villig til å ofre mitt liv. Om jeg greier å se for meg livet uten ungene er selvfølgelig også et hinder - med tanke på min manglende fantasi.

Sitron sa for 16år siden:

Jeg forstår veldig godt tankegangen din og finner ikke noe særlig provoserende i dette. Jeg er selv alene med flere barn og det at disse skulle blitt splittet og familien vår enda mer ødelagt ved at jeg gikk tapt OG kanskje at barnet som fikk organer gikk tapt, det anser jeg som særdeles uheldig.

Skremmern sa for 16år siden:

Jeg tenker egentlig ikke at noen er egoistiske i denne sammenhengen, men at vi er uenige og tenker forskjellig? Helt klart.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Jeg tror nok jeg hadde vektet det slik at det ville vært grusomt for barnet som måtte leve videre alene, men tross alt mer grusomt å dø så ung. (Og dette er naturligvis en helt hypotetisk diskusjon, jeg gidder ikke å ta hensyn til sannsynligheten for at selvmordet skulle bli for vanskelig å gjennomføre etc.)

Nessie sa for 16år siden:

Jeg hadde nok også spontant ofret meg om det oppstod en situasjon der jeg kunne ha reddet livet til mitt barn. Men jeg kunne nok ikke planlagt å ta et selvmord på en måte som kunne gitt mine organer til barnet mitt. :vetikke:

Che sa for 16år siden:

Men om barnets andre foreldre har vært match med barnet - og ikke du, har du da forventet at h*n skulle gitt sitt liv for barnet?

Skremmern sa for 16år siden:

Jeg kan bare snakke for meg selv, ikke for partneren min.

mkj sa for 16år siden:

jeg hadde ikke forventet det, men jeg er rimelig sikker på at han hadde ofret seg om det var nødvendig. 99% sikker på hans ståsted der.

Kirsebær sa for 16år siden:

Skremmern og jeg har avklart for lenge siden at vi er svært forskjellige i vår foreldrerolle og hvor hengiven og oppofrende vi er i forhold til familie.
Men jeg liker veldig godt å lese hennes tanker omkring slike ting.

Men des mer jeg leser i denne tråden så er jeg mer og mer overbevist om at jeg aldri ville tatt mitt eget liv for at Poden skulle få overleve. Jeg tror aldri jeg vil være i stand til å ofre meg så mye for barnet mitt/barna mine. Å ofre livet på annen måte hadde jeg nok gjort, men å aktivt ta mitt eget liv ville nok vært helt uaktuelt.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Ja, det hadde jeg nok forventet. (Syke, syke diskusjonen. :knegg: )

Che sa for 16år siden:

Jeg kan også fastslå at skremmeren er mer oppofrende enn jeg noen ganger vil bli. Jeg tror jeg er litt som Kirsebær egentlig.

noen sa for 16år siden:

Rar diskusjon. Jeg er enig med Kirsebær.

Che sa for 16år siden:

Jeg lurer på hva gubben tror foregår inni hodet mitt når jeg spør han om dette idag jeg? Han er godt vant til at jeg spør "hvis - hva", men likevel. Jeg tør nesten vedde på at han ikke svarer, bare sukker oppgitt over meg.

mkj sa for 16år siden:

Jeg er snart 40 - er sånn omtrent halvveis. Har fått to flotte deilige barn. Dattera mi er 5 har hele livet foran seg.

Jeg synes ikke det er et vanskelig valg
Det som ville være vanskelig var å få det til rent praktisk. Men jeg velger barnet mitt framfor meg.

Kirsebær sa for 16år siden:

Ville du valgt det for andre barn enn ditt eget også, eller er det den foreldrebiten i deg som gjør at du kan velge dette?
Ville du ofret deg for noen andres unge som har livet foran seg også?
oppriktig interessert

Luvi sa for 16år siden:

Dette er en problemstilling jeg håper jeg noensinne slipper å oppleve. Jeg er nok villig til å dø for barnet mitt, men å ta selvmord? Jeg tror rett og slett jeg er alt for feig til å kunne gjennomføre det. Det er nok uansett vanskelig for meg å svare konkret på dette nå så lenge dette for meg ikke er en reel situasjon pr i dag. Forhåpentligvis aldri.

Hønni sa for 16år siden:

:nemlig:

emm sa for 16år siden:

Tror ikke jeg hadde klart å ta mitt eget liv jeg. :feig:
Men i teorien ville jeg ofret alt for dem. Det hadde kanskje vært litt vanskelig å få noen andre til å drepe meg? :knegg:

Nei, jeg konkluderer med at Sitron ser alt for mange rare filmer. :nemlig:

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Nå spør du mkj, men jeg svarer allikevel. Jeg ville ikke tatt livet av meg selv med vilje for andre enn mitt barn. Det gjelder kanskje ikke i trailerscenariet, hvor jeg kanskje i refleks ville gjort det med ethvert barn.

(Samtidig skal man jo være litt forsiktig med å si sånt. Jeg har jo hørt at man ser gang på gang at foreldre f eks ikke hopper uti vannet for å redde barnet sitt, fordi man får panikk der og da. Jeg tror derfor jeg ville hatt lettere for et organisert selvmord for å redde barnet (som det Esme skisserer med narkose etc) enn en slik impulshandling. Jeg opptrer ikke alltid som forventet når jeg får panikk, jeg har en tendens til å fryse fast.)

mkj sa for 16år siden:

Helt klart foreldrebiten ja. De fleste foreldre ofrer da mer på egne unger enn på andre. Det er jo masse av unger verden rundt vi kunne ha reddet om vi hadde prioritert annerledes, men de fleste av oss surrer nå rundt her i vår materialistiske verden og holder på med sitt.

Jeg ville nok fått problemer om det var tantebarnet mitt. Men nei, jeg tror ikke jeg hadde ofret livet da.

Kirsebær sa for 16år siden:

Jeg blir helt kald, rolig og effektiv i slike situasjoner og får ikke panikkreaksjon før alt er over. Da kommer den derimot til gangs.

Så underlig vi er skrudd sammen.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Ja, underlig er ordet. (Og så må jeg ile til for å si at det forresten ikke er helt sant. Jeg husket nemlig på en episode med en bilulykke da jeg skrev det i sted, hvor jeg ikke husket nummeret til ambulansen. Og altså frøs fast. Men samtidig har jeg vært gjennom noen rimelig paniske episoder etter at jeg fikk barn, hvor jeg har vært kald og effektiv, for deretter å få den store skjelven når alt var ok igjen. Sånn for å redde ansikt her. :p )

Sola sa for 16år siden:

Det er et utrolig vanskelig spørsmål. Hva ville søsknene til det barnet som fikk organene føle? Glede over at et søsken lever, sorg over at mamma er død, kanskje sinne på det søskenet som lever? Jeg tror jeg ville følt litt at jeg valgte ett barn foran det andre uansett hvilket standpunkt jeg ville tatt. Helt forferdelig å miste et barn å vite samtidig at det kunne overlevd hvis jeg hadde tatt livet mitt og donert organer. Og også helt forferdelig å vite at det sitter 2 barn igjen sønderknuste uten mammaen sin.

Veldig vanskelig å svare på, jeg hadde nok ikke gjennomført det nei. Reddet ungene i en faresituasjon hadde jeg gjort, men å planlegge noe sånt som dette og klare å gjennomføre det hadde jeg ikke gjort nei. Tror ikke jeg hadde vært modig og bestemt nok.

Joika sa for 16år siden:

Antagelig.

Joika sa for 16år siden:

Det kan jeg svare på: Nei det ville jeg ikke.

amo sa for 16år siden:

Jeg tror aldri at jeg hadde klart å ta livet av meg,samme hvem det evt. kunne reddet. Jeg hadde ikke hatt psyke til å gjennomføre det i praksis.

Pia sa for 16år siden:

Kunne du da tatt livet av mannen om han nektet å gjøre det selv? :fortsetter på den syke, syke diskusjonen. :knegg: :

Jeg kan ikke se for meg at jeg ikke skulle gjort det. tatt selvmord altså, ikke drept mannen. Men det praktiske er for søkt til at jeg klarer å sette meg ordentlig inn i det.

Superior sa for 16år siden:

om jeg skal svare direkte på sitron sitt spørsmål, må det være med et nytt spørsmål. Ville man klart å leve med seg selv etterpå, om man ikke gjorde det? hmmm...

Sitron sa for 16år siden:

Jeg hadde valgt å ikke assistert til selvmord i en sådan situasjon, siden barna da ville mistet meg også, iallfall for 15 + år.

Olympia sa for 16år siden:

Ja, det tror jeg.

Og jeg er sikkert kveldens mest hjerteløse som svarer på spørsmålet med et ganske så kategorisk nei.

For det første fordi problemstillingen er så absurd og søkt at det er vanskelig å sette seg ordentlig inni det. For det andre fordi jeg ikke tror at jeg uten videre ville fått til å ta selvmord uten å ødelegge organene. Ikke finnes det noe garanti heller for at barnet overlever selv om det får mine organer. I det hele tatt så tror jeg at dette er noe mange tror de ville gjort- og ganske så få ville gjort. Det tror jeg forresten med lastebilscenariet også.

Sitron sa for 16år siden:

Her er jeg uenig. Å gjøre sånt er en refleks. Ikke en veloverveid handling. Ergo kan det egentlig ikke sammenlignes.

Olympia sa for 16år siden:

Det er jeg helt enig i. Men nettopp fordi det er en refleks tror jeg mange ville vært overrasket over hvordan den kan slå ut helt motsatt av hva som forventes, f.eks. at man ville vært som "klistret fast" og ikke kunne bevege bena selv om man så lastebilen komme.

Jeg tør i hvert fall ikke si hvordan jeg ville reagert. Men jeg kan godt si hvordan jeg håper at jeg ville reagert.

rine sa for 16år siden:

Svarer også nei, av samme grunner som deg. :kald og hjerteløs:

(Hvor er "dustepollalternativet" forresten? )