Jeg gremmes bittelitt når jeg hører folk baker inn "vær så snill" på denne måten. Eks: "Kan jeg være så snill å få sitte på?". Det er jo ikke DU som er snill, det er jo den som lar deg sitte på.
Jeg mener det skal være "Kan jeg få sitte på, vær så snill?" eller "Vær så snill, kan jeg få sitte på?", selv om det faktisk høres litt mer bedende ut enn eksemplet jeg mener er feil.
Det er en helt vanlig formulering i bodødialekten (der Per Sundnes kommer fra). Klart det er feil i forhold til normert skriftspråk, men så lenge man bare bruker det muntlig er det vel ikke verre enn å si hvem bil, bruke dem som subjekt i setninger osv.? Jeg ville reagert på alt dette skriftlig, men muntlig blir det annerledes.
"Kan jeg, vær så snill, få litt kaffe?" Så har man nordnorge eller trønderne eller hva det er som slenger på å-infinitiven i hytt og pine, sånn at det blir "kan jeg, vær så snill, å få litt kaffe?" Som selvsagt blir misforstått til at det skal være "kan jeg være så snill å få litt kaffe?".
Sorry, den der er nok ikke riktig. :knegg: Ordet vær står i infinitiv i setninga; vi har ikke ending på infinitiven i Nordland (det kalles apokope). Trøndere har kløyvd infinitiv og vil ha en eller annen a-form på slutten av være i infinitiv, og de trønderne jeg har hørt som har brukt denne formuleringa har sagt Kajnn æ værra så snill... Nå skal det sies at jeg ikke har hørt mange trøndere bruke den, så datagrunnlaget mitt er litt tynt.
Hehe, ja, skjønte det - men ut fra argumentasjonen din måtte vær vært en imperativsform, og det er det altså ikke. :knegg:
Ja, ikke sant. :skremt: Men det høres jo sikkert helt greit ut for de som faktisk sier det i dialekten sin - på samme måte som den formuleringa som HI tar opp høres helt grei ut for meg - så lenge den brukes muntlig.
Stemmer det som jeg hevder over da, at man sier værra (vårrå, varra) på trøndersk? Ble litt usikker plutselig, kan ikke huske at jeg hørte uttrykket så veldig mange ganger ila. de sju årene jeg bodde i Trondheim.
Ja, det er vel sant, Albertine. Glemte at det er bymål i Trondheim. :knegg: Jeg hadde noen nord-trønderske studievenn(inn)er, og er rimelig sikker på at de sa værra/vårrå i dette uttrykket.
Jeg jobber sammen med en sosionom fra Trondheim, og hun sier visselig "Kainn æ vææær så snill å få litt mer kaffe av dæ"
Veldig relevant at hun er sosionom :hehehe:
Fra Bodø, bor i Trondheim, sier "Kan æ vær så snill å få en kopp kaffe." Og leer ikke på et øyenbryn om jeg hører det fra andre heller. Skriftlig derimot, blir saken en helt annen.
Hm, sentrale østlandet her, og sier "kan jeg være så snill å få litt kaffe?" Eller oftest kan jeg være så snill å få gå på do? :knegg: Her må vi be om lov, siden noen må se etter barna.
Ja, men "Kan du være så snill å/og..." er jo helt korrekt.
Da spør du jo om noen kan være snille og gjøre noe for deg, ikke om du kan være snill å få lov til at de gjør noe for deg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.