Jeg, i min enfoldighet, trodde at voksne mennnesker ikke hadde uvenner. For meg er det en Ricki Lake-problematikk. Jeg ser for meg bitching og buuuuing og hele pakka.
Man har folk man ikke liker så godt og man har folk man ikke tilbringer tid med. Men uvenner?
Har man det?
Nå definerer vi sikkert uvenner på mange forskjellige måter, men dere får svare ut fra deres egen definisjon. Dette er på skravlerommmet, så så veldig høytidelig er det ikke.
Nei. Hadde maaange i fjortistiden, åh herregud så dramatiske vi var. I mitt voksne liv har jeg heldigvis aldri hatt noen og regner ikke med å få noen heller. Har jo selvsagt av og til større eller mindre uoverensstemmelser med folk, men det blir jo ikke akkurat rent uvennskap.
Har ingen uvenner, men det er ihvertfall ei jeg kjenner som jeg vil klassifiserer som et jævla stort mehe/nek/dust.
Vi er ikke uvenner, men heller ikke bestiser.
Eller vi har faktisk vært i en disputt engang hvor hun sto og skrek utenfor hos meg til datteren min og et par andre jenter. Da var det like før en catfight. Jeg nøyde meg med å stikke pekefingeren oppi ansiktet hennes og ba henne ta seg sammen. At jeg ikke eksploderte helt er meg et under.
Selv er jeg selvsagt for blomster og kjærlighet og fred. På min egen kranglete måte, riktig nok, men likevel.
Og hvis jeg først skulle vært uvenn med noen hadde jeg selvsagt valgt en ekstrem Ricki Lake-variant. Hvis ikke hadde det føltes totalt bortkastet.
Nevnte jeg at jeg er syk i dag? Forskjøla vil vel noen kalle det, men for meg er det så syk som jeg blir, så jeg er hjemme og lager meget interessante poller istedet for å dra på jobb.
Nei jeg har ingen uvenner. Jeg har fast tro på at man kan få et fungerende forhold til ethvert menneske dersom avstanden er passe. For noen mennesker gjelder det at avstanden er sånn at man kan møtes mange ganger i uken, for andre mennesker fungerer det best om man sees en gang hvert tiår.
Folk jeg ikke liker holder jeg meg unna og jeg har hatt kollegaer som jeg ikke liker på et personlig plan, men man greier jo å ha et greit arbeidsforhold likevel.
Dette er den kjipeste, tror jeg.
Hvis man selv vil krangle og slåss, og man oppfører seg så bitchy som man bare kan, også er alle bare høflige og snille rundt en. Da kan ban bli litt sprø.
Og jeg ser for meg at neket til Obelix kanskje kunne stemt på den? :gruble:
Hun har en datter som aldri gjør noe galt skjønner du :snill:
Jeg sa hva jeg mente om det. Med litt sammenbitte tenner, pekefinger oppunder nesa og litt sånn: DU!!skriker ikke til min datter eller noen andres unger engang til.
Egentlig burde en ir :fiskedask: gjort seg.
Vi er ikke uvenner altså, men hun er litt for spesiell for min smak. Desverre har vi endel med hverandre å gjøre.
Herlig poll! :lol:
Nå er det bare "Har du venner i rl"-pollen som mangler for at dette skal være komplett. :popcorn:
Jeg synes det er interessant å lese svarene. Jeg tenker at dette med venner og uvenner, mest er et spørsmål om hvordan man definerer ting. Jeg kan også godt skjønne at man har lettere for å få skikkelig uvenner når man er yngre. Jeg føler som voksen at jeg har mange retrettmulighetet i forhold til folk jeg ikke er på bølgelengde med. Det er en del folk jeg kjenner som jeg tror jeg hadde drept hvis jeg hadde måttet vært i en livbåt med på Atlantarhavet - muligens de fleste når jeg tenker meg om. :gruble:
Jeg kunne hatt det toppers med de fleste ombord i en livbåt på atlantern, men da kunne jeg ikke forholdt meg til flere typer/sjangre mennesker på en gang. Jeg takler alle sorter hvis jeg slipper på forholde meg til resten av verden, på en måte.
Ja, jeg har uvenner, men det er ikke min skyld. :rørt:
Hvem har stemt det? To stemmer til nå.
(Hvis du ikke tåler særlig godt at jeg er litt nedlatende så trenger du ikke stå fram. :generøs: )
Se det var en bra holdning! Passe mengde avstand og nærhet er nok oppskriften på å unngå å få uvenner. Det er selvsagt også oppskriften på gode relasasjoner.
:sjokk:
Jeg tenkte først at "selvfølgelig har ikke jeg noen uvenner". :stolt: :konfliktsky pleaser: Men jeg har nok én. Det finnes faktisk ett menneske som har gjort meg så mye vondt at jeg ikke ville hilst om vi møttes på gata. Det er vel en uvenn? :gruble:
Jeg antar at hn ville gått en stor omvei om hn så meg. Det er h*n som har oppført seg utilgivelig, det er udiskutabelt. Jeg tenker ikke på denne personen som en uvenn, mer som en jeg har ekskludert fra livet mitt. Vil ikke bruke energi på å forholde meg til slike mennesker.
Nei, jeg har ingen uvenner. Jeg støter til stadighet på mennesker jeg av ulike grunner ikke har lyst til å ta med meg hjem, man da lar jeg det være og så er det egentlig greit.
Øh, nå føler jeg meg skikkelig teit, men jo, jeg kjenner noen som jeg helst ikke bør møte. Det er selvfølgelig ikke min skyld. :snurt: Åkei, et par er min skyld. :flau:
...og så er det fortsatt en del oppgulp fra skoletiden som gjør at det fortsatt er folk som jeg definitivt kjenner, men som jeg ikke hilser på, og de hilser ikke på meg, når vi en gang i blant ikke kan unngå å møtes. Teit, men sant. Det holder meg ikke akkurat våken om natta.
Det er en fyr jeg bare ikke kan fordra, men uvenn? Som i at alternativet er venn så vil jeg ikke si det. Han bor i en helt annen by og jeg slipper å forholde meg til han i det daglige. Men ser jeg han så hilser jeg ikke, og han vet godt hvorfor. Vi treffes en tre-fire ganger i året kanskje gjennom at vi har veldig mange felles kjente. Jeg hilser ikke, snakker ikke med han, sitter vi rundt samme bord så snur jeg ryggen til han eller snakker demonstrativt til noen andre.
Det var han som startet dette og uttalte seg svært negativt om meg til min mann, uten å ha noen grunn til det (han kjenner meg knapt). I tillegg til at han har oppført seg som en skikkelig idiot ovenfor andre venner av meg også.
:fnise: Ikke føl deg teit da. Det holder at jeg syns du er teit. Du skal jo helst være rakrygget og stå for hvordan du forholder deg til folk rundt deg.
Jeg syns selvsagt ikke du er teit. :helten min:
Men hvis du påberoper deg å ha uvenner, så nekter jeg å være med på at det selvsagt er den andre partens feil. Har man uvenner så har man tatt et aktivt valg i forhold til det.
Det trenger ikke holde deg våken om natta. Dere er uvenner likevel. :D
aC har uvennner. :fnise:
Kan man bruke ung-argumentet nå? Eller har du liksom blitt så gammel at ung-opplegget egentlig er over?
Selvfølgelig kan man bruke ung-argumentet. :snurt:
OK, jeg skal utvilsomt gå med på at det er egen teithet som har ført til litt, men oppgulpet er ikke min skyld, altså. Bortsett fra at jeg selvfølgelig ikke akkurat har strukket ut noen hånd og sunget kumbayah heller. Men, hm. Uvenner? Det blir jo ikke akkurat det heller. Mer mennesker jeg velger å ikke forholde meg til.
Tror ikke det. Det finnes helt sikkert noen som ikke liker meg, men det kvalifiserer ikke til å kalles uvenn. Min på-sparket-definisjon av uvenn er en som misliker meg såpass mye at vedkommende aktivt forsøker å gjøre livet vanskelig for meg.
Ja, mitt valg er veldig bevisst, men jeg synes ikke det er min 'feil' om du skjønner. Om han ikke hadde oppført seg som en kronidiot så hadde jeg ikke hatt noen problemer med å være rundt han. Jeg kjenner veldig mange 'duster', 'nek' osv altså, og har ikke noe problemer med dem, men det er ondskapen bak det han har sagt til meg og andre jeg reagerer på. Jeg trenger ikke slike mennesker i livet mitt.
Man kan jo godt være uvenner med noen uten at grunnen til at man er uvenner er sin egen skyld. Hvis den andre har drept katta di og tissa i frysern din, så er det på en måte dens feil at noe skjærte seg mellom dere.
Men om man sier seg uvenner med noen så har man skyld i at man er uvenner. Man bare startet ikke uvennskapet, kanskje?
mkj: Jeg vil si at hvis du demonstrativt setter deg med ryggen til og demonstrativt gjør det ene eller det andre så er det uvennskap. Du kan skryte på deg en uvenn, rett og slett.
Hmm. Definisjonsspørsmål. Jeg vil tro at "min" uvenn vil sette seg med ryggen til meg, mens for meg spiller det ingen rolle. Mener du da at jeg ikke har en uvenn, eller ikke er en uvenn, mens den som faktisk går til de skritt å "demonstrere" uvennskap er en uvenn eller har meg som uvenn? :confused:
Og er dette egentlig gangsterprat? Når du kjenner noen du helst ikke bør møte (altså, i uvennskapsammenheng, sånn ellers kjenner vi vel begge mennesker vi ikke bør møte, men det er nesten i den andre enden av skalaen. :flau:), hvordan fortsetter da en eventuell setning "Hvis jeg møtte Mrs NoGood på pub på fredag, da ville jeg/hun ....."
Slåss, liksom? Sagt stygge ord til hverandre? Sendt lange hovne blikk i hverandres retning? Kastet peanøtter?
Hvorfor bør du ikke møte dem?
:sjokk: Er du sånn gangster som også kvitter deg med mennesker?
Jeg har en egentlig god venninne som er syk. Så plutselig er vi ikke venner mer og så etter en stund er det ok igjen. Nå har hun nylig slettet meg fra Facebook uten at jeg skjønner noe som helst. Det er litt slitsomt og leit kjenner jeg. :trist:
Jeg har en venninne som ikke vil være min venn lenger - altså, hun har ikke sagt det rett ut men snakker ikke med meg når vi treffes på butikken e.l. Jeg skulle egentlig vært dagmamma for sønnen henes, men vi fikk fosterbarnet vårt på kort varsel (et par måneder før barnet skulle begynt hos meg) og jeg kunne ikke være dagmamma likevel. Hun ble skikkelig sur :( Foreldrene til de andre dagbarna gratulerte med fosterbarnet og ordnet seg på annen måte...
Synes det er litt leit, men ikke noe jeg tenker så mye over i det daglige.
Jeg tror på blomster og sommerfugler og fred og sånt.
Når det er sagt så er det mennesker jeg ikke gidder å forholde meg til, blant annet en håpløs nabo, og som jeg rett ut ignorerer. Men jeg ville ikke si vi er uvenner, jeg mener de ikke noe vondt eller noe sånt, som jeg forbinder med å være uvenner.
Vimsen: er det på grunn av sykdommen av venninna di oppfører seg sånn?
Hm. Jeg vet ikke om jeg får til å forklare det som ser så enkelt ut oppi hodet mitt, men som blir rotete med en gang jeg skal få det ut. :flau:
Skal vi se... Jeg snakker ikke om hvem sin skyld det er at noe har skjedd. Hvis noen har vært slem med deg og dere blir uvenner så er det jo ikke noen tvil om hvem som har skyld i å gjøre urett.
Men jeg vil jo ikke si at noen er uvenner fordi en av partene har vært idiot. Begge partene må på en måte velge å være uvenner for at de skal kunne være det.
Så hvis noen har vært idiot mot deg og dere blir uvenner kan man ikke si at man er skyldfri selv. For man MÅ ikke bli uvenner selv om noen har oppført seg dårlig.
Det er et valg man tar.
Og det å tydelig demonstrere at man ikke liker hverandre er for meg et uvennnskap.
:gruble: Jeg tror ikke jeg fikk fram helt det jeg mente nå heller, men jeg er ganske sikker på at noen skjønner hva jeg mener og kan oversette eller noe...
Har ingen uvenner irl. Om det skulle være at jeg føler noen ønsker å være uvenn med meg, ler jeg bare i mitt stille, for jeg synes det er utrolig festlig å se voksne mennesker oppføre seg som fjortiser. Og da er jeg bare ekstra "høflige" mot dem. :knegg:
De jeg eventuelt ikke liker, omgås jeg ikke, eller snakker bare om vær og vind med de.
Nei, jeg skjønner fortsatt ikke helt. Hvis den ene velger å være uvenn med meg, så hjelper det vel ikke en pøkk om jeg sier at vi ikke er det? Men ja, i den grad jeg har gitt opp å forsøke å gjenopprette vennskapet, så er det vel min skyld til en viss grad. Men det kan jeg leve med, altså.
Jeg krysset på JA, men det er feil :flau: for det jeg mente, var at det er folk jeg unngår, og som sikkert unngår meg, men vi er ikke uvenner slik at vi kranger og kjefter, vi bare unngår å omgåes mer enn nødvendig :knegg:
Med andre ord folk jeg ikke liker.
Altså, det er en ekskompis av mannen min som også er fadder til eldstemann.... Han vil jeg aldri snakke med igjen etter endel dritt han har gjort mot mannen min. (Av økonomisk art) Jeg blir faktisk kvalm og uvel hvis jeg ser han. Jeg kommer aldri til å ha noe med han å gjøre igjen. Ikke mannen min heller for den saks skyld.
Jeg vet ikke helt jeg. Hvis du ikke oppfører deg som om du er uvenn med noen så er du vel ikke det da? Når man velger å demonstrere sin misnøye så tar man jo aktivt del i uvennskapet? Gjør man ikke det da? Og jeg sier ikke at det er galt. Jeg sier bare at man tar aktivt del i det. Og at for mange er det veldig naturlig å reagere med å redemonstrere hvis den andre parten gjør det først.
Og det er jo fint. Jeg forsøker ikke å si til deg: "Fysj på deg! Du har en uvenn, det er teit! Og det er din skyld! :hoven: "
Jeg forsøker å si til alle "Hm. Du har en uvenn. Jeg skjønner det ikke. Og det er din egen feil"
Men det ligger nok også noen klare forskjeller i definisjonene her. Jeg er ikke uvenner med nabodama bare fordi vi begge vet at vi ikke liker hverandre. Mens andre kanskje vil si at de er det i samme situasjon.
Ja, men det er ikke min skyld. Kusinen min, som også tok på seg forloverrollen da min egentlige forlover reiste på hyttetur (jada :snill: ) dreit skikkelig på draget da jeg ble gravid med Leo, og jeg bestemte meg for at før hun tok til seg det jeg sa, så orket jeg ikke ha mer å gjøre med henne. Halvannet år har gått, og vi har vært høflige når vi har møttes tilfeldig, men har ikke hatt noen bevisst kontakt. Jeg har prøvd å prate med henne på msn, men hun svarer kun i enstavelsesord, så da får det bare være. :roll:
Jeg har en som sluttet å være venner med meg over natta. Hennes betingelse for videre vennskap var at jeg skulle være uærlig og illojal mot en annen venn. Noe jeg ikke var villig til.
Vi hilser hvis vi treffes, men jeg tror hun fortsatt er sint på meg. Så jeg vil si at jeg har en uvenn, men at det ikke er min skyld.
Men altså, om det er noen som har vært ondskapsfull og slem mot meg, og jeg har mistet all respekt for personen og misliker dem sterkt.
Er jeg uvenn om jeg snakker iskaldt høflig men ikke noe mer?
Er jeg uvenn om jeg bare unngår personen?
Er jeg uvenn først når om jeg hadde prøvd å gjøre personen vondt tilbake?
På den ene siden så er det jo sånn at som oftest greier man å være høflig og saklig selv om man har hatt en konflikt. Men noen få mennesker er jo så drittsekker at det kanskje er vel så ærlig å ikke skjule hva man synes heller? Vet ikke? Altså, jeg synes ikke det hadde vært så problematisk å ha uvenner jeg altså i en sånn setting.
En annen ting er at det hadde vært litt morsomt å ha en fiende litt sånn som Harry Potter og Draco Malfoy, man er helt enig om at man er fiender og når den ene sier noe slemt så blir den andre sint med en gang og sier noe slemt tilbake. Jeg synes det hadde vært litt kult nesten.
Jeg har ingen uvenner, tror jeg - men det finnes mennesker jeg misliker å være sammen med, så dermed unngår jeg så langt det lar seg gjøre å oppsøke disse.
Jeg tenker at å være uvenn er en aktiv ting. Man går inn for å være uvenner.
Men det vil selvsagt være forskjellig fra person til person hvor man setter kravet for uvennskap.
Hvis man demonstrerer rundt hverandre, hvis man later som om man er høflig, men inni seg bare vil eksplodere, hvis man roper og krangler,
hvis likegyldigheten og normal høfligheten man påberoper seg ikke er ekte så vil jeg være tilbøyelig til å kalle det å være en aktiv part i et uvennskap.
Man kan ikke ikke være skyld i det.
Jeg hadde en person i livet mitt en gang der vi var veldig tydelige begge to på at vi ikke likte hverandre. Der var det aldri uvennskap kanskje, men mye latterliggjøring og håning av hverandre likevel. Og fnysing og himling over en lav sko. Men det var nesten litt hyggelig. Men så likte vi hverandrelitt likevel etter en stund og da ble det jo ikke det samme.
Det er selvsagt mer forståelig at noen er uvenner enn andre. Hvis Esme hadde tatt mannen til Skilpadda og Skilpadda brant ned huset til Esme, så hadde jeg ikke himlet så mye over at de var tydelige uvenner etterpå.
Jeg vet ikke om jeg mener det jeg mener lengre, så ikke skift definisjoner ut ifra hva jeg skriver. Huisk at jeg er febersyk og sånn. :nemlig:
Minst 37,9! :sjokk:
Uvenn eller ikke komme overens med, det kommer vel an på.
En tidligere bekjent haaater meg av ymse årsaker, slik som at jeg har krevd at hun skulle betale tilbake penger hun skylder for å ha kjøpt en del ting. Jeg bryr meg ikke så mye om pengene, men at jentungen må lære å ta ansvar. Jeg har bare bedt henne betale, hun fikk også tilbud om å jobbe for beløpet, men hun orker jo ikke det. Dermed er alskens usannheter om meg ute på bygdemunne, men det bryr jeg meg enda mindre om, for folk oppfatter henne som halvpsykopat, noe som sikkert stemmer.
Utenom denne personen som tidvis har vært et stort irritasjonsmoment, har jeg vel aldri hatt uvenner, såvidt jeg vet.
Jeg er litt usikker på defininsjonen av uvenn, men jeg kan fortelle at jeg har ett menneske jeg ikke snakker med og har brudt all kontakten med for noen år siden. Eller - helten brøt kontakten med ham fordi han ødela mellom oss, og satte oss opp mot hverandre. Jeg møtte ham på en fest en stund etter, og han passerte meg med to cm og overså meg fullstendig. Jaja, greit for meg. Det er kanskje en uvenn, for jeg forakter ham intenst. Renspikket psykopat, er han.
Jeg har noen mennesker jeg helst unngår, men vil ikke kalle det uvenner.
Hehe, sånn ja. Jeg lurer på hvor mange menn man må spørre før man treffer på noen som tenker at det er helt ok å plutselig kan få en farsskapssak på seg.
Haha, det tenkte jeg ikke på heller. Jeg tror nok at selv jeg, som er svært lite sjalu, hadde blitt svært betenkt dersom en kvinne hadde spurt om mannen min kunne være så grei å ligge litt med henne og prøve å få henne gravid ja.
Heldigvis er vi kontrollerende både mannen min og jeg for jeg spurte ham nå om hvor irritert han hadde blitt om en kompis hadde spurt om han hadde kunnet ligge litt med meg sånn at jeg kunnet bære frem barnet som en slags surrogatmor og mannen min svarte "Veldig!"
Exbo kunne godt ha fått donert bort sæd til fremmed dame som ikke skulle hatt noe med ham å gjøre i ettertid (da vi var sammen, that is. Nå kan han donere sæden sin til hvem han vil. Desutten har han ingen svømmere igjen.).
Men om en 'venninne' som har prøvd seg på ham flere ganger spurte ham om han ville gi henne litt sæd fordi hun ville ha et barn hadde jeg blitt rimelig kontrolerende jeg også tenker jeg. For ikke å snakke om uvennete. Som er et godt adjektiv.
Nå har nettopp min mor dratt herfra og til opplysning så tar jeg feil både i forhold til det med uvenner og det med at man ikke slutter å være glad i folk. Så vet dere det.
Hun er en fantastisk diskusjonspartner. :gal:
.jpg)
