Jeg har en teori om at hvis man først har blitt glad i en person, så slutter man ikke å være det. Uavhengig av hvordan forhold man har til vedkommende og uavhengig av hvor utrolig mye dustete den personen kan gjøre i ettertid.
I min verden så har det aldri skjedd at jeg først har blitt glad i noen også sluttet å være det.
Men man kan slutte å like en person man er glad i. Man kan begynne å direkte mislike noen, men likevel så ligger det en klissete klump av kjærlighet et sted som ikke slutter å eksistere.
Er det bare meg som mener at "glad i" ikke kan forsvinne?
Jeg har tusen tanker om dette som egentlig er litt mer omfattende enn det her altså, dette var egentlig mest for å sjekke om dere føler at dere slutter å være glad i noen dere opppriktig har vært glad i.
Første tanken som slo meg da jeg leste innlegget ditt, var "Jamen! Jeg har jo sluttet å være glad i "alle" eks-typene mine!"??
Men! Når jeg tenkte meg mer om, så har jeg "sluttet å være glad i" de jeg faktisk bare har likt veldig godt. For mannen min - om det skulle ta slutt en gang, hadde jeg ikke sluttet å være glad i. For ham er jeg virkelig glad i.
Og selv om jeg absolutt har grunn til å slutte å være glad i min far, klarer jeg det ikke...
Og jeg tror en ser forskjellen på det å like og det å være glad i at en finner seg i langt flere ting med de en er glad i. Eksempelvis foreldre man ikke klarer å bryte kontakten med, venninner som gang etter gang sårer en osv.
Jeg er på god vei enig med deg, Bæret, men ser også at det skjer faktisk at jeg slutter være glad i noen. Spesielt om de har vært stygge eller har såret meg over evne. Da velger jeg liksom å ikke være glad i dem lengre og til slutt er jeg det ikke heller.
Jeg mener jeg slutter å være glad i mange av eksene mine, ikke bare slutter å like dem. Men jeg kan fortsatt være glad i den personen de engang var, men det er jo en person som ikke eksisterer lenger. Så da vil jeg heller si at jeg er glad i minnet om en person.
(Her skulle jeg linket til 2. innlegget...det ble jo helt malplassert etter at flere sier at de faktisk slutter å være glad i folk...)
Ja, jeg tror det er noe med at de man helt oppriktig er glad i slutter man ikke å være glad i. Og at man ikke kan gradere det å være glad i noen "jeg er litt glad i ham" "Jeg er veldig glad i ham". Det gir ingen mening.
Man er glad i eller ikke glad i og innenfor det så liker man eller misliker man og alt det der.
Og da ser jeg for meg at folk som har blitt mishandlet elelr behandlet dårlig av noen de er glad i oppriktig mener det når de sier at de fremdeles er glad i mennesket. De misliker personen, men er fremdeles glad i henne/han.
Og det å være glad i noen skal jo egentlig generere glade og gode stemninger, men om man over tid har vært svært glad i noen man misliker, så ødelegger man på en måte knyttepunktet mellom "glad i" og "gode følelser", også sliter man i ettertid med å bli oppriktig glad i noen . For uansett hvor bestemt du er på å la folk komme nær deg og slippe de inn, så sperrer kroppen for av seg selv.
Kroppen og det ubevisste i hjernen forbinner kanskje det å være glad i noen med tunge vonde ting, og dermed så kommer du ikke dit. Eventuelt så finner du noen å være glad i som behandler deg dårlig igjen, fordi det er noe kroppen og hjernen kjennner igjen, og tror er trygt.
Jeg tenker ikke sså mmye på dette som det høres ut som, men jeg blir litt revet med her...
Å slutte å være glad i noen tror jeg kanskje ikke har har blitt, men at jeg bryr meg mindre om noen; helt klart.
Det kommer kanskje an på hvordan man definerer glad i.
Jeg er glad i mennesker generelt, mens mine nærmeste er jeg GLAD i hvis noen skjønner hva jeg mener.
For at jeg skal blli totalt likegyldig ( som er min definisjon på motsatt av glad i) mot en person, må den ha gjort noe helt forferdelig som står mot alt jeg står for.
Vært slem, gjort noe utilgivelig osv.
Nei, jeg tror ikke man kan slutte å være glad i noen. Det kan forresten være litt frustrerende; kjenne at jeg bryr meg om noen jeg helst skulle gitt en god-dag i :humre:
Det er kanskje sånn jeg også har det. Eller, jeg vet ikke. Jeg kan ikke ta det inn over meg hvor ille det har gått, men når jeg treffer ham, gjør det vondt å se. Jeg synes synd på ham. Når andre sier at han er bare slem, tenker jeg at de vet ikke alt. Så jeg er kanskje fortsatt glad i ham, på en måte.
So you say I need to consider this
Yours were the face that I couldn't resist
Yours was the fuel to the flames in my heart
Mine were the words that would tear us apart
Well I say I found the letters you wrote
Mine was the smile and the life that you broke
Mine was the story that you told your friends
Yours were the demons you couldn't defend
Understand me, as of lately I've learned a thing or two
There is just no way that I'll be coming home to you
'Cause only a fool would do this again
Only a fool would let you back in There is no you left to embrace There is no word would make it feel safe
Love was a gift, stubborn and wild
I was armed with the faith of a child
And you were my joy, you were my friend
There is no going back there again
It's more than you can ask of me my love
I'm coming out of nowhere
It feels good here better than you know
Isn't it only fair that you try and let it go?
Yours was the ring that I started to wear
Yours were the vows that went up in the air
Yours was the choice to stay away from her
Mine was the dream that got lost in the stir
These were the times I would call you my own
These were the times I were waiting at home
I'll tell you something, I've been changing after what you put me through
There is just no way that I'll be coming home to you
'Cause only a fool would do this again
Only a fool would let you back in
There is no you left to embrace
There is no word would make it feel safe
Love was a gift, stubborn and wild
I was armed with the faith of a child
And you were my joy, you were my friend
There is no going back there again
'Cause only a fool would do this again
Only a fool would let you back in
There is no you left to embrace
There is no word would make it feel safe
Love was a gift, stubborn and wild
I was armed with the faith of a child
And you were my joy, you were my friend
There is no going back there again
It's more than you can ask of me my love
I'm coming out of nowhere
It feels good here better than you know
Isn't it only fair that you try and let it go?
Jeg tror følelsene til tider kan overskygges av mislike-tanker, men jeg tror heller ikke at man helt kan legge bort glad-i-følelsene. For meg tar det lang tid å bli ordentlig glad i en person, men da varer det til gjengjeld livet ut.
Vanskelig. Det er noe med gamle minner som jeg ikke vil skal bli ødelagt av nytt gruff. Glad i-følelsen blir kanskje erstattet av en slags tristhet over at man ikke klarer å være glad i noen lenger. Og da er man jo på en måte fortsatt glad i mennesket.
Jeg har sluttet å være glad i noen. Nå kan man selvfølgelig diskutere om jeg noensinne hadde vært glad i vedkommende, eller bare hvem jeg trodde vedkommende var. Kanskje kan man si at jeg har forandret meg slik at den personen jeg var, som var glad i noen andre, ikke eksisterer lengre.
Når du skriver det på den måten så leser jeg egentlig at du er fylt opp av følelser i forhold til denne tingen. Sikkert negativt lade følelser, siden vi snakker om å slutte å være glad i.
Er du fyllt opp av føleleser rundt dette? For da tror jeg uansett det er umulig å se om man fremdeles er glad i den som forårsaket all dritten.
Det hørtes vedig bedrevitersk ut, ser jeg nå, men det var ikke ment sånn.
Også lurer jeg på om du med dette ønsker at vi skal spørre hva som skjedde, eller om du sier det slik fordi det er alt du har lyst til å si.
I mine tråder må man være tydelig. :knegg: Ikke hinte eller skrive mellom linjene og sånn.
Ja? Du tror det altså?
Da regner jeg med det er fordi du har vært oppriktig glad i noen også sluttet å være det?
Kan du fortelle om hvordan det utartet seg? Var det en spesifikk hendelse som skrudde av "glad-i-bryteren", eller var det noe som skjedde over tid?
Når du sluttet å være glad i, ble det erstattet av noe annet? Liker du fremdeles personen, eller misliker du i tillegg?
Og det er helt lov til å si at dette syns jeg blir for personlig, eller la vær å svare, eller alle slike ting altså.
:hjerter: him! du tenker så bra! (Og når jeg sier bra så mener jeg selvsagt at hun tenker i like baner som meg innimellom. ;) )
Min teori videre går jo på at ofte så blir man glad i en person som ikke finnes. Man legger til egenskaper, verdier og holdninger til et menneske, og blir glad i det menneske man har i hodet. Og når man virkelig blir kjent med dette mennesket så er det et helt annet. Uten at det har vært noe lureri fra den andre personen. Man har bygget noen som ikke finnnes inni sitt eget hodet, og når det går opp for en at det ikke helt er sånn så raser noe litt sammen. Men vi skjønner jo ikke hvorfor. Vi tror at den andre har forandret seg, eller at den "plutselig" viser nye sider i seg selv.
Også kan man si at man har sluttet å være glad i den personen.
Sannheten er vel at man aldri har vært glad i den personen i det hele tatt.
Jeg tror ikke på at stammen i mennesket, det som kjennnetegner selve kjernen i den du er, forandres så voldsomt noen gang i livet, så at jeg kan forandres til noen som ikke er glad i den jeg var glad i, vil jeg ikke gå for.
For mitt vedkommende, så har jeg faktisk sluttet å være glad i flere.
Jeg tror (og håper) at det er ganske normalt at følelsen av å være glad i noen (enkelte mennsker man møter på sin vei) rett og slett forsvinner etterhvert som kontakt opphører.
Men Ja; Det har nok noe med hvor glad man egentlig var i vedkommende i utgangspunktet å gjøre.
fundere Nei, jeg mener ikke "å bry seg om", selv om det egentlig ikke er så veldig langt unna heller. Men jeg tenker på den lille fliken av kjærlighet som jeg mener alltid ligger igjen, selv om det er aldri så uønsket, uansett hva en person foretar seg eller gjør.
Jeg tror ikke jeg vil forsøke å definere "å være glad i" . Det er så forskjellig for alle.
Hvis jeg faller ut av "glad-i-registeret" ditt blir jeg veldig molefonken.
Jeg har sluttet å være glad i mange jeg. Og ikke på grunn av gruff, men fordi jeg etterhvert slutter å kjenne de (mister kontakten), og nå bryr jeg meg filla om de, for å være ærlig. Ekskjæreste for eksempel, som jeg en gang var veldig, veldig glad i. Etterhvert ble han mer som en bror og god venn, og jeg fortsatte å være sammen med ham bare fordi jeg ikke ville såre ham. Så en dag flyttet jeg for å studere, og da gjorde jeg det slutt (møtte egentlig en annen, men hey, hva han ikke vet osv). Så var jeg fortsatt glad i ham, brydde meg om ha, var trist fordi han var trist, og så etterhvert gikk han i glemmeboken. Nå bryr jeg meg virkelig ikke om ham på noen som helst måte. Kun en fremmed, en jeg kjente for lenge siden.
Samme har skjedd med venner som jeg har mistet kontakt med, svigerinner og svogere jeg har hatt som har blitt borte underveis etc.
Jeg mener jo at det ikke går an å gradere hvor glad man er i noen. Man er enten glad i dem eller ikke. Man liker dem mer eller mindre, og man bryr seg om dem mer eller mindre. Men man er glad i eller ikke glad i.
Jeg tenker også at følelsen av å være glad i noen forsvinner fra bevisstheten hvis man ikke har noe med personen å gjøre. Men jeg tror ikke den er borte. En person jeg var svært glad i gjorde dumme ting og flyttet for 10 år siden til den andre siden av jorda. Vi prater ikke sammen. Når jeg tenker på personen her jeg sitter nå, kjenner jeg ikke at jeg er "glad i". Jeg kjenner at jeg er litt oppgitt og irritert for det dumme som ble gjort, og jeg kjennner at jeg "bryr meg om". Men jeg vet på en måte at jeg er glad i også. Det kommer til å blomstre opp når vi treffes igjen. Og jeg snakker ikke om forelskelse eller noe slikt altså. På ingen som helst måte. :grøss:
En genuin "glad i "-følelse.
Jeg slutter ikke å være glad i folk, tror jeg. Ikke de jeg har vært ordentlig glad i. :funderer: Selv om jeg ikke kjenner dem lenger, ønsker jeg dem alt godt, og ville blitt lei meg om det skjedde dem noe vondt.
Unntaket er vel når man blir såret litt for mye, og gode følelser blir snudd til vonde.
Jeg tror det går an å slutte å være glad i noen etter tid, men at man fortsatt på en måte bryr seg. Det kan være godt å vite hvordan det går med mennesker som en gang var en stor del av livet mitt, uten at jeg egentlig har noe behov for å noen gang se dem igjen, møte dem igjen, eller noen sinne føle noe for dem igjen.
Jeg vil bare prate om temaet, ikke omvende verden. Fordi dette er så tydelig i mitt hodet og verden, så er det litt spennende å se hvordan andre definerer og tenker rundt det også.
Jeg tror ikke oppriktig at mine teorier om hvordan ting henger sammen er slik det virkelig er, eller er slik det fungerer for alle.
Jeg tror at om man avslutter et forhold uten vonde følelser opphører heller ikke de gode følelsene ovenfor denne personen. Jeg er fremdeles glad i alle mine ekser.. med unntak av han som bedro meg med venninnen min.
Men jeg tenker på alle typer forhold til alle typer personer her altså.
Om man oppriktig er glad i noen så påvirkes ikke dette av at man blir såret, sint, forbannet eller om man hater personen det gjelder eller noe. Min teori er at en "glad i" alltid vil ligge der. Man trenger ikke føle på den, og man kan kun føle sinne i perioder, men dypt der inne så er man litt glad i likevel.
Og egentlig så tror jeg det kan skape litt irritasjoner å mene det. Bare ikke les det som om jeg merer at dette er en sannhet for meg eller alle. For det er tanker og funderinger jeg gjør meg bare. Og jeg tror at for min del så stemmer det ganske bra. Jeg slutter ikke å være glad i folk om jeg er oppriktig glad i dem. Men det er altså funderinger og teorier. Jeg har ikke opplevd å bli torturert, eller ydmyket på det verste, eller andre ekstreme saker, så jeg vet ikke om det vill gjort ting annerledes i meg.
For jeg mener jo da at om min ex hadde denget meg oppetter veggen, kutte av meg en finger og solgt gutten vår til fremmedlegionen, så hadde noe i meg fremdeles vært glad i ham. Jeg hadde ikke blitt kvitt det om jeg ønsket det aldri så mye.
Men selvsagt ville de følelsene som dominerte mitt forhold til ham være av en helt annen karakter. Og jeg ville nok helt sikkert ikke skrevet under på dissse ordene etter en slik hendelse.
Men likevel så tror jeg altså at det er slik.
Det trodde jeg også :nemlig: Jeg trodde man aldri kunne slutte å være glad i, eller hvertfall ikke slutte å bry seg om noen.
Men jeg har ombestemt meg.
Jeg kan slutte å være glad i noen ja. Det kan gå fra varme gode uselviske følelser til total likegyldighet. Noen ganger har jeg vært glad i noen som ikke har vært en bra person og da blir det til likegyldighet etter hvert. Selv om det ikke er ofte altså, jeg er fortsatt glad i de fleste ekskjærestene mine.
Men jeg har jo aldri tid til å lufte alle tankene mine omkring slike saker, så når jeg først er så slapp at jeg bare sitter/ligger i sofaen en hel dag likevel, da kan jeg jo gjerne plage omverdenen litt med slike saker.:glis:
Dere skal være veldig glad for at jeg ikke er hjemmeværende eller har kontor på jobben uten innsyn, for da hadde jeg sittet og snakket om slikt hele dagen, hver dag.
Å være glad i noen må jo være mer enn å ønske de alt godt? Jeg ønsker alle, absolutt alle, alt godt, men jeg er søren meg ikke glad i alle for det.
Jeg bryr meg også om mange, veldig mange, men jeg er bare glad i familie og nære venner, og også der med digresjoner. Sistnevnte fordi jeg er glad i forskjellige personer på forskjellige måter.
Så du har sluttet å være glad i noen én gang.
Bestemte du deg for å ikke være gald i han mere, eller skjedde det av seg selv uten at du var veldig bevisst det?
Når du ikke har sluttet å være glad i noen andre er det fordi ingen har gjort deg vondt, eller er det noen annen grunn du kan sette på det?
:gruble:
Kanskje jeg egentlig mener at "glad i" kan gå over, men at det ikke påvirkes av ytre saker?
Kanskje man kan slutte å være glad i, men at det da er følelsen/tilstanden i seg selv som går over?
Er det mange som har sluttet å være glad i uten noen spesiell grunn? Der det bare har gått over?
Nå er jeg litt lei av å tenke på dette og er ganske sulten. Men nå er jeg liksom i gang.
Jeg liker å være syk og kunne være her inne hele dagen. :glad:
Den ene eksen min sluttet jeg å være glad i lenge før jeg dumpet ham. Jeg har ikke engang vurdert å være glad i ham etter det. :knegg:
Tror jeg husker ham, ja. Det er vel neppe ham du skal oppsøke i helgen, antar jeg. :skremt:
:knegg:
Jeg tror forresten at det er fullt mulig å slutte å være glad i noen man har vært ordentlig glad i. Enkelte går så hardt inn for det at de bare må lykkes til slutt. Eller så er det bare det at jeg er feberfri akkurat nå. :dukker:
Hvis jeg og mannen min skilte oss så kom jeg nok alltid til å bry meg om han på en eller annen måte. Jeg har vært sammen med fyren i nesten 20 år, over halve livet mitt og vi har to barn sammen. Han måtte gjøre noe grusomt mot meg eller ungene for at jeg ikke ville bry meg mer om han.
Sidestiller dere "glad i" og "å bry seg om"?
Jeg ser at det er lett å gjøre det, men for meg er "glad i" et mer abstrakt begrep enn det "å bry seg om" er.
Men om jeg skulle beskrevet det å være glad i noen så ville jeg jo brukt "bryr meg om" inni den beskrivelsen også.
Jeg sidestiller ikke de to, tror jeg, men glad i må nødvendigvis inneholde begge deler. Jeg kan godt bry meg om min gamle nabo og stille opp for henne og bekymre meg om hennes situasjon, men er ikke glad i henne for det. Glad i er et veldig nært begrep for meg.
Jeg har opplevd å slutte å være glad i venner. Det har skjedd ved noen få tilfeller, når de ikke har støttet meg i tilfeller hvor jeg virkelig har trengt støtte. Ved sånne tilfeller føler jeg at jeg får se deres sanne side, og at de viser seg å ikke være så gode venner likevel. Jeg har rett og slett forandret syn på dem.
Nettopp. En av filmhistoriens mest kjente replikk av en som sluttet å være glad i?
Man kan godt være oppriktig glad i noen og så oppleve at de kanskje ikke var så glad i en selv som man trodde. Når man etterhvert blir skuffet over tingenes tilstand (at kjærligheten ikke er så mye verd som man kanskje i utgangspunktet trodde (love makes blind)) og bli sviktet ('denget opp etter veggen' eller hva det nå måtte være) så blir man likgyldig ("Frankly, my dear, I don't give a damn") og da slutter man å være glad i vedkommende. Det skjer så absolutt.
Hva vi opplever og hvordan vi tar det vil forme oss i forhold til hvordan vi opplever det å være glad i noen. Samtidig er det mulig å ha noen "dårlige" erfaringer uten at de for den saks skyld er veiledende for alle relationer.
Jeg er litt der Kirsebær er. Jeg tror ikke at kjærlighet slutter å eksistere. Det er som jeg lærte om energi; den er konstant. den kan deles, sendes videre, og kun forsterkes.
Man kan i mitt hode heller ikke måle kjærlighet. Man kan gradere etter hvor mye man bryr seg om noen, hvor viktige de er for en og hva de betyr, og dermed si at jeg elsker den og den mer enn den og den.
Dessuten mener jeg det er himmelvid forskjell på å elske/være glad i og å like.
Jeg kan fint være glad i noen jeg ikke liker lenger. Og jeg kan også helt fint don't give a damn about noen jeg er glad i.
Jeg har sluttet å være glad i en person som jeg trodde stod meg veldig nær.
Det har en lang svart grunn også.
Likevel, sånn generellt er det nok vanskelig og ikke være glad i en person, litt som i "Uansett hva som skjer, husk at jeg er glad i deg" eller "uansett hva som skjer så vil jeg alltid være glad i deg." Er det sånn? No matter what, liksom. Jeg tror jeg er litt delt, og litt sliten i huet. Dette ble bare rot.
7 minutter gjenstår av batteriet på macen og laderen ligger for langt unna, så jeg får se over hva jeg skrev i morgen.
Jeg har sluttet å være glad i noen ja.
Av flere grunner, og flere typer "glad i".
Jeg tror at som med det aller meste her i livet så må "glad i" vannes og tas vare på, ellers så visner og dør det. Er i det filosofiske hjørnet i natt
Jeg vet faktisk ikke helt jeg. En eks jeg har, vi var sammen i 4 år for 17 år siden gjorde noe veldig utilgivelig da det ble slutt. I begynnelsen nesten hatet jeg han, og mente vel selv at jeg hadde sluttet å være glad i han. Men når skuffelsen over sviket var over, og han noen år senere tok kontakt for å beklage det som skjedde, så kjente jeg jo det at jeg fortsatt var glad i han og ønsket han alt godt. Og det er jeg den dag i dag.
Kommer litt ann på. Om vedkomne har gjort grove overtramp, så tenker jeg at jeg syntes det er trist at ting ikke gikk, men jeg kan ikke akseptere alt. Om noen velger å være kjipe eller gi beng i meg, så tenker jeg at de kanskje ikke hadde samme "følelser" for meg, som jeg hadde for dem. Trist, men ikke noe man kan styre. Og ja, jeg kan slutte å være glad i noen, men jeg har sjelden problemer med å omgås disse etterpå. Det meste går over her, selv om ting ikke vil bli akkurat det samme. Det må man såfall jobbe med. Jeg kan ikke helt se at jeg skal behøve være glad i noen som ikke er det i meg....og det er jeg egentlig litt glad for.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
