Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Ja enig, og jeg mente ikke at jeg kan kjenne igjen enhver psykopat nok til at man kan sette en diagnose. Men jeg tror oppriktig at jeg skjønner når noen har psykopatiske trekk ovenfor meg i et forhold og at jeg skjønner hva som skjer nok til at jeg kommer meg vekk. Dette er jo uavhengig om denne personen faktisk er psykopat eller har psykopatiske trekk som kanskje bare kommer frem i interaksjon med enkelte persontyper. Det kan for eksempel godt være at den personen som jeg tenker på kan fungere helt fint i et forhold hvor han ikke blir utfordret på samme måte, og hvor maktbalansen er mer i hans favør.
Det viktigste for alle som er i forhold er å skjønne at om man begynner å få dårlig selvfølelse eller selvtillit så kan det være partneren som har den innflytelsen, og at man gjør en vurdering på hva man skal i så fall gjøre med det.
Dette tror jeg du har veldig veldig rett i, og det er jo veldig sterke krefter som gjør at jenter ofte blir oppdratt på denne måten. Jeg har selv fått høre at jeg må tåle ting fordi "jeg er så sterk" eller at "det kan da ikke være så farlig for deg".
På siden og personlig spekulering fordi jeg har god tid i dag: En tvilling til denne holdningen er at man skal ha sympati med den det er mest synd på, den som ser mest stakkarslig ut, ikke den som har mest rett, og det er en holdning som er ganske vanlig i samfunnet vårt. Det har en del gode sider, for det er viktig at et samfunn har sympati med de svake, samtidig så kan det bli et hinder for rettferdighet. For eksempel, hvor mange som skiftet mening i ambulansesaken fra å være frådende rasende på ambulansesjåførene som i utgangspunktet ble oppfattet til å være statsmakten/myndighetene til å skifte mening når den ene stod frem og fortalte at livet hans var ødelagt. Akkurat som slike ting skal ha noe å si hvorvidt de gjorde en forsvarlig jobb eller ei.
Esme - det du sier om den man synes mest synd på er viktig. :::::::::::::.
Lille Ru - det er en gruppe jeg tar på ordet når de sier at de hadde pakket og gått ved første ørefik. Og det er akkurat de som har opplevd vold før og som har vokst på å forstå hva som skjedde da.
Jeg kan også si med hånden på hjertet at om drømmeprinsen hadde gjort meg eller ungene noe så hadde det eventyret tatt bråslutt der og da. Men det er den jeg er nå. :)
Polyanna - jeg er skikkelig dårlig på akkurat det der. Men til gjengjeld ser jeg ikke ut som et forfylla vrak så jeg satser på "har dusjet i dag" sympatien. :)
Nå kommer jeg inn med fjas her, men en mannlig kollega sa han var på byen i helga og hadde tenkt at hvis han traff Spitznogle så skulle han slå én gang. :knegg:
Men sånn ellers, så har hun vært tema i tale igår.
Har ikkje tid til å lese heile diskusjonen no, men lurer på om dåkke som har svart her leste samlivsspalten til Spitznogle i VG i helga? Altså spalten, ikkje saka som var på forsida. Eg syns det sitatet som blei slengt opp på forsida blei tatt veldig ut av sammenhengen. I spalten kjem det tydelig fram at ho ikkje aksepterer vold mot kvinner og at vi burde bry oss mykje meir når vi ser at nokon blir utsatt for vold i eit parforhold.
Eg kunne nok tilgitt eit slag, men det kjem an på grunnen til at eg blei slått.
Dersom det var fordi eg hadde oppført meg som ein drittsekk kunne eg tilgitt. Men eg trur ikkje eg kunne aldri tilgitt to gangar.
Eg har klabba til mannen min ein gang uten at han gjekk frå meg. Anser ikkje meg sjølv som voldelig, så derfor trur eg nok at det er fullt mulig at også ein mann kan slå ein gang uten at det nødvendigvis betyr at kvinna bør komme seg langt unna.
Hvem definerer hva som er en drittsekk? Og hvem kan si at de er helt uten skyld i en krangel?
Skylden for slaget skal aldri legges på den som ble slått, uansett. Jeg kunne kanskje tilgitt hvis den som slo tok på seg skylden alene, og var klar for å jobbe med problemet. Enhver tendens til å si at det var min skyld fordi jeg var drittsekk, ville fått alle alarmklokkene til å ringe.
Det er jo snakk om to helt forskjellige og usammenlignbare scenarioer i denne diskusjonen. Man har de som aldri har blitt slått, og der problemstillingen er helt hypotetisk. Skulle det alikvel skje, så vil det i mange tilfeller være "forklarbart", et engangstilfelle og ofte tilgivelig. Den systematiske volden og trakasseringen som bl.a Smilefjes forteller om, er noe helt annet. De færreste av oss har vært i denne situasjonen, og det blir derfor helt feil å overføre sine egne erfaringer til denne gruppen.
Må innrømme at jeg frykter at jeg kunne blitt, jeg også. :rødme:
Ja, det er jeg helt enig i. Men det blir også feil å overføre erfaringene fra systematisk vold og trakkasering til de tilfellene hvor hendelsen faktisk kan være tilgivelig.
Slik jeg oppfatter diskusjonen, er det jo slik at mange her åpner for at dette faktisk er forskjellige senarioer og at man derfor ikke kan si noe helt kategorisk.
Nettopp. Eg syns det er litt rart at enkelte her meiner at eit slag automatisk betyr ar den personen som gir slaget er voldelig og treng terapeutisk behandling. Det kan vere mange årsaker til eit slag og det KAN faktisk vere eit eingangstilfelle. Og det var dette Kristin Spitznogle meinte. Ikkje at ein bør tilgi første gangen, men at det kan vere riktig i nokre tilfeller.
Det er jo ingen som kan si noen om hva mannen din burde ha gjort, det er jo bare han som vet.
Men generelt, om du ikke var lei deg for at du hadde gjort det, men sagt hardnakket at det var hans feil og at han fortjente det, og at det hadde gjort noe med maktbalansen sånn at han etter dette er redd for å gjøre deg sint, så burde han jo kanskje det. Om du derimot mener at du selv hadde en ikke akseptabel oppførsel og bestrebet deg på å vise det og oppføre deg bra etterpå, så kanskje ikke.
Eg meiner ikkje at det var riktig av meg å slå (eller eigentlig slo eg ikkje direkte, eg kasta ein hard gjenstand i fjeset på han). Ba sjølvsagt om unnskyldning, og har ikkje gjort noko lignande igjen. Men samtidig meiner eg at oppførselen hans var såpass ille at eg ikkje vil ta på meg 100% av skylda.
Derfor meiner eg altså at viss eg hadde oppført meg skikkelig jævlig mot han og han hadde slått, ville eg kanskje tilgitt slaget sjølv om han ikkje tok på seg all skyld for det som hadde skjedd. Men han måtte jo sjølvsagt ha angra og sverga på at det aldri skulle skje igjen.
Ikke for å henge deg ut som mishandler altså Simone, men de som mishandler ber også (selvsagt) om unnskyldning.
Det er et tåpelig argument som dessverre flere bruker for å legitimere slag.
Det er ikke greit å slå, uansett! Folk som trenger å slå for å få utløp for frustrasjon/irritasjon/sinne eller lignende er skremmende. Det spiller ingen rolle hvor provoserende den andre parten er, man slår ikke parteren sin, like lite som man slår barna sine!
Jeg er enig med Simone, man trenger ikke være eller bli mishandler selv om man slår i affekt en gang, og jeg synes folk er veldig bastante på at man ikke skal tolerere et slag fra en mann, men det er annerledes med kvinner. Om min mann tok meg på fersken med en annen mann i senga vår, og slo meg, så hadde jeg faktisk ikke tenkt tanken på at dette var noe som skulle gjenta seg.
Jeg var bare 17 da jeg ble sammen med tullingen som skulle vise seg å være en slu rev med mange, mentale spill. Lurer på om det var Skvetten som nevnte noe med at man lærer og ikke gjør feil igjen, eller noe i den duren. Anyway, jeg lurer på om det at jeg har en psyko far OG er et passe sterkt menneske, gjorde at jeg både så tegnene tidlig og gikk på dagen når det for fullt gikk opp for meg hva han holdt på å gjøre.
Du har selv snakket om det "lille ekstra" som gjør at man overlever ting. Nå har jeg aldri vært gjennom så mye som en del, men jeg tror definitivt jeg vil plassere meg selv i en bås som tilsier at jeg har evnen til å takle motgang.
Det er heldigvis mange mennesker som har dett "lille ekstra" enten det gjelder mennesker som står i helvete og kommer ut uten varige mèn eller det er barn med dårlige oppvesktvilkår eller kanskje en rusmiddelavhengig som kommer seg ut av misbruket sitt. Heldigvis så er det ikke slik at en må ha vært gjennom mange negative hendelser eller store traumer for å være i besittelse av det "lille ekstra". Akkurat den faktoren er det jo en del som forsker på, hva er det som gir det "lille ekstra" og hvordan bruker vi det.
Sitron - mitt inntrykk av deg er at du er istand til å kreve noe av andre på dine egne vegne. Det er nok den viktigste ingrediensen for å komme seg unna.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
