Gaia sa for 15år siden:

Jeg reagerer ganske kraftig på Kristin Spitznogels utspill om at man burde kunne tilgi ett slag. Mye fordi jeg mener at det er lettere å tilgi flere ganger hvis man har tilgitt en gang, og jeg innbiller meg at mange kvinner (og menn) har blitt fanget av partnere som mishandler fordi de sier til seg selv at det ikke kommer til å skje igjen når han sier at det ikke kommer til å skje igjen.

Gaia sa for 15år siden:

Og her er linken: www.side2.no/sexogsamliv/article2567985.ece

mkj sa for 15år siden:

Synes det er vanskelig å generalisere. Men det jeg uansett synes - andre gangen skal aldri tilgis. Da har det i hvertfall helt sikkert blitt et mønster.

FØrste gangen synes jeg kommer an på settingen, hva som har blitt sagt og gjort, hvor grov volden er osv.

Og jeg mener ikke at man BØR tilgi første gangen, men at det er greit å vurdere det.

kokosbolle sa for 15år siden:

Huff. Håper virkelig ikke noen tar dette til seg.

mkj sa for 15år siden:

Nå skal det sies at jeg aldri har blitt slått da.

Frantzen sa for 15år siden:

Nei!
Og jeg ble virkelig skuffet da jeg så dette på forsiden i dag. Idiotiske kjerring.

Miss Norway sa for 15år siden:

Det hun sier har jeg forlengst konkludert med selv. At én gang KAN være et engangstilfelle forutsatt at personen tar sin egen lærepenge.

En gang = mulig engangstilfelle, og da kan tvilen komme tiltalte til gode. TO ganger = tendens = over og ut. Uansett.

Forutsetter at det ikke er skambanking det er snakk om.

Dette er min personlige grensesetting altså.

AprilRyan sa for 15år siden:

Jeg er enig med deg. Jeg kan ikke tenke meg det er mange som kun slår en gang og aldri mer og med tanke på hvor mange kvinner som er fanget i voldelige forhold synes jeg dette er et teit utspill. Vold pleier vel snarere å eskalere mer og mer i et forhold hvor det først har skjedd.

tiddelibom sa for 15år siden:

Jeg mener at det aldri er greit å slå. Miss N. sier mye klokt, men jeg vet jammen ikke hva jeg hadde gjort om jeg hadde opplevd noe slikt. I teorien ville jeg gått, men det er ikke sikkert jeg hadde klart det.

Gaia sa for 15år siden:

Jeg syns hun overhodet ikke er spesifikk nok. Hadde hun sagt at en ørefik som umiddelbart ble unnskyldt er noe man burde vurdere å tilgi hvis det aldri har skjedd før så skulle jeg ikke sagt noe på det. Men det er noe helt annet å slå. Mener jeg. Da tenker jeg knyttneve. Og det skal man ikke godta. Uansett.

Frantzen sa for 15år siden:

Jeg syns forøvrig ikke at det er greit at damer slår heller. Selv om konsekvensene er helt andre rent fysisk (som regel, ihvertfall) så forsvarer ikke det at damer skal kunne følge den impulsen.

Gaia sa for 15år siden:

Vold i et forhold er ikke akseptabelt, uansett hvem det er som utøver den. På samme måten som utpsyking heller ikke er akseptabelt.

Elise sa for 15år siden:

Jeg har slått mannen min en gang. Heldigvis forlot han meg ikke pga det.

Hadde han slått meg ville jeg nok reagert ut fra omstendighetene. Jeg ser ikke bort fra at jeg kunne tilgitt ett slag.

mkj sa for 15år siden:

dette er jeg igrunnen enig i. Folk som gjør det en gang i ren affekt vil vel helst velge ørefikvarianten. Folk som bokser ned folk er vel folk som er mer vant til å sloss.

Najade sa for 15år siden:

Veldig enig med deg, kjenner jeg.

Jeg synes det er litt for usannsynlig at vi bare har to typer menn her i verden. De som ikke slår, og de som skambanker liksom.
Tror ikke det er så svart/hvitt, men siden det er så tabubelagt så hører vi aldri om dem som fikk en ørefik en gang, og så skjedde det aldri igjen fordi man snakket om det.
Men jeg synes uansett at man bør være ekstremt forsiktig i sine uttalelser om dette temaet, spesielt når man er fagperson og kjendis slik hun er.

Tinka sa for 15år siden:

Slag(flathånd, knyttneve) tolerer jeg ikke og har gått fra en som slo meg en gang, noe jeg er glad for da han i ettertid har slått flere av sine kjærester desverre.

Turban Smukk sa for 15år siden:

Jeg synes det er en komplisert sak og jeg irriterer meg noe voldsomt over at hun får så enorm plass i media. Hun er ingen god representant for faggruppen sin (og det sier nok mest om media og mindre om henne, for å være rettferdig).

Frantzen sa for 15år siden:

Jet er stygt redd for at om noen lar seg klapse til én gang så er det lettere å ty til samme virkemiddel igjen. Terskelen for å gi en øreifik kan fort senkes.
Jeg hadde aldri turt å gi en som klapset til meg en sjanse til.

Sitron sa for 15år siden:

Nehei, det er min personlige grensesetting.

Gaia sa for 15år siden:

En ørefik skulle jeg nok klart å tilgitt, litt avhengig av hvorfor den ble gitt. Men et knyttneveslag hadde jeg ikke turt å tilgi, tror jeg.

Left sa for 15år siden:

Miss Norway sa det jeg hadde tenkt å si.
En gang kunne jeg ha aksepterrt om settingen tilsa det, men andre gangen? Aldri.

Smurfine79 sa for 15år siden:

For min del, så klarte og klarer jeg ikke å tilgi et slag. Jeg prøvde, å forholdet måtte ryke, jeg klarte ikke å glemme. Legger noen en hånd på meg, så er forholdet over for godt.

him sa for 15år siden:

Hun utrykte seg usedvanlig klønet synes jeg.

Når det gjelder vold så synes jeg det er mange ting som spiller inn. Hvor grov volden var er en ting (ørefik kontra knyttneve), men for meg personlig ville det spilt størst rolle i hvilken setting volden kom. Jeg har større forståelse for at en som er full og som har oppdaget at kona har vært utro er voldelig enn at noen banker kona for at middagen ikke står på bordet når han kommer hjem fra jobb. Volden er selvfølgelig ikke mer akseptabel i det første tilfelle, men for meg definitivt mer forståelig. Og reaksjonen etterpå. Det er stor forskjell på ekte anger og et skuldertrekk.

Esme sa for 15år siden:

Jeg synes det er utrolig tåpelig å si noe om hva andre skal tilgi eller ikke. Hun kan uttale at hun kunne ha tilgitt et slag, og så holdt blomstrende kjeft om hva andre bør gjøre. En annen ting er jo at jeg håper det ikke finnes kvinner som lar hva Kristin Spitznogle synes avgjøre om de skal gå eller ikke.

Albertine sa for 15år siden:

Det kommer helt an på situasjonen, tror jeg. For mitt vedkommende hadde nok et slag fra min kjære resultert i full slåsskamp, så han tør vel ikke.

Interference sa for 15år siden:

Etter å ha levd i forhold med vold, så aldri! Aldri mer. Et slag er et slag for mye.

kris sa for 15år siden:

Jeg er veldig enig med deg på begge punkter.

Det jeg synes er mest skummelt med dette utspillet, er at det kan bidra til å gjøre grensen mellom å ikke slå og å slå enda lettere å tråkke over for mennesker som har problemer med å kontrollere sinnet sitt. Siden en psykolog går ut og sier at det er menneskelig å slå, vil det kanskje bli lettere å gjøre nettopp det. Har en skikkelig uflaks, kan en faktisk bli drapsmann på det første slaget. Og uansett; har en først tråkket over denne grensen, er det veldig mye lettere å gå over den en gang til.

Left sa for 15år siden:

Jeg insinuerer ikke at min kjære har lyst til å slå meg altså, og at han kunne tenkes å gjøre det, men jeg vet at jeg hadde klikket i vinkel om han hadde gjort det. Er nok stygt redd for at det var han som hadde lidd størst overlast...:nemlig:

Esme sa for 15år siden:

:nemlig:

Om min mann hadde lappet til meg så hadde jeg slått tilbake. Han er en del større enn meg men jeg er mye flinkere til å slåss så det hadde vært temmelig jevnt. Og så hadde vi måttet sett hva vi skulle ha gjort.

safran sa for 15år siden:

Min også. Og så kan jeg jo tilstå at jeg har fiket til noen én gang i hele mitt liv, og det var etter at helten hadde vært utrolig stygg mot meg (gjort noe som var veldig vanskelig å tilgi), skjelt meg ut og så tømt et digert vannglass i sengen min og LEDD MEG OPP I ANSIKTET. Da klikket det for meg og jeg fiket til ham. Det var en helt absurd situasjon.

007 sa for 15år siden:

Irma sa for 15år siden:

Jeg må ærlig innrømme at jeg lurer på hva hun ønsker å oppnå med dette. Er det et problem at folk forlater partneren sin etter første slag? Er det riktig sted å sette fokus på kvinnedagen? For meg blir det litt sånn "En pils må da være lov før man kjører" på verdens alkoholfrie dag.

(Finnes en slik dag forresten? :humre: For min del kunne man gjerne hatt en slik dag.)

Gaia sa for 15år siden:

Jeg syns kris sier noe viktig her. Tråkker man over en grense en gang så er det mye lettere å gjøre det igjen. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men jeg tror at jeg hadde blitt skrekkelig utrygg i et forhold der jeg ikke kunne være 100 % sikker på at mannen aldri, noensinne, ville kunne ty til vold.

Tante Sofie sa for 15år siden:

Og han er framleis Helten?

For øvrig oppgitt over Kristin S.

Albertine sa for 15år siden:

Jeg sammenligner dette med utroskap jeg. Skal man tilgi første gangen, lizzom? :blond:

Anne C sa for 15år siden:

Jeg hadde ikke blitt om mannen min hadde slått meg. En gang og det hadde vært over og ut. Vi har vært sammen i nesten 20 år og et slag nå hadde ikke vært akseptabelt.

dutte sa for 15år siden:

Denne overskriften så vi når vi var og handlet. En gang er en gang for mye for meg. Jeg har aldri blitt slått, men kjenner meg selv godt nok til å vite at det hadde vært en krenkelse jeg ikke hadde klart å glemme. Kanskje tilgi det, men noe hadde gått helt i stykker. Og jeg tror nok at det hadde vært starten på en spiral nedover som kun hadde hatt en mulig utgang ( slutten på forholdet ). Slå liksom, hva er det for noe ?

Jeg kjenner heller ikke noen som har blitt slått , som jeg vet om, så dette er egentlig en helt hinsides problemstilling for meg. Men all sympati og trøst til de som er utsatt for det. Spitznogle sin uttalelse er helt på jordet synes jeg, hun kan ikke avgjøre hva som er passende for andre. Lurer på om hun glemmer at hun er en offentlig person , er det privatpersonen Kristin Spitznogle som mener dette eller er det psykologen ?

Elise sa for 15år siden:

Det går da an å tråkke feil, syns du ikke? Jeg mener at utroskap også kommer an på omstendighetene, når man skal vurdere om man kan fortsette forholdet eller ikke.

Frantzen sa for 15år siden:

Det skumleste med dette er nettopp argumentasjonen hun gir til de som allerede synes de kan forsvare et slag i en krangel. Det finnes mange kvinner som er i voldelige forhold og som har et svært nedsettende syn på seg selv. Dette må være utrolig vanskelig for dem å bli møtt av på forsiden av avisen. Tabloid så det holder, men det gir ikke uttalelsene mindre makt.

Albertine sa for 15år siden:

løve70 sa for 15år siden:

Det er, selvsagt, aldri greit å slå :nemlig: Når det er sagt, så kommer det helt an på situasjonen og omstendighetene rundt hvorvidt et slag kan tilgis. Grov vold kan selvsagt aldri forsvares.

Ellers enig med Miss N.

mkj sa for 15år siden:

Nå vet vi jo litt om hvordan media opererer, det er jo ikke sikkert dette er noe hun selv har dratt opp av ermet, men kanskje fått et konkret spørsmål. (når det er sagt så synes jeg ikke hun virker som den skarpeste kniven i skuffen - så hvem vet)

Gaia sa for 15år siden:

Jeg kjenner (dessverre) flere som har hatt voldelig partner. Alle er ute av de voldelige forholdene, og alle som en kunne fortelle at de var ovebevist om at det ikke kom til å skje igjen etter den første gangen.

Polyanna sa for 15år siden:

Jeg syns både utsagnet og denne diskusjonen vitner om et ganske, eh, ENKELT syn på vold i forhold.

Skjer det egentlig særlig ofte at et slag skjer sånn helt ut av det blå? Ofte skjer det vel først etter at partneren er godt og grundig overbevist om at det er hennes feil at han er sint, at hun fortjener at han er sint, og at det slett ikke er rart at han blir provosert nok til å slå. At han blir lei seg for det som har skjedd, men at begge egentlig skylder på henne ("se hva du fikk meg til å gjøre!!"). Og at hun tror han når han sier at det ikke skal skje igjen, fordi ansvaret for det legges på henne. HUN skal passe på at han ikke blir så sint igjen.

Og da blir utspillet helt absurd og meningsløst.

Pebbles sa for 15år siden:

Jeg synes undertittelen var vel så... eh... interessant. :rolleyes: :

"Det er mange norske skuespillere, artister og kjendiser som banker opp partnerene sine" (eller noe i den duren)

Javel? Ja, DA må det jo være greit å drive med, hvis selv kjendisene gjør det lissom. :nemlig:

Jeg hadde gått etter slag nr. én.

daffy sa for 15år siden:

Dette reagerte jeg også på. Jeg syns det er idiotisk å gå ut i pressen med noe annet enn nulltoleranse på vold.

Turban Smukk sa for 15år siden:

Jeg synes det er ekstremt uheldig at KS sier dette i media. Hun kan synse i vei så mye hun vil, men som fagperson blir det uheldig. Personlig er jeg enig med Miss Norway og mange andre som har skrevet her. Det som tas opp er komplisert. Når en psykolog sier i media at det er greit å slå (som vil være det budskapet mange sitter igjen med) synes jeg både hun forenkler et fryktelig vanskelig tema og at hun påfører voldsutsatte en byrde. For ikke å snakke om hva det kan føre til. Alt for mange kvinner blir utsatt for vold i nære relasjoner, og jeg synes ikke det er greit å forsøksvis legitimere dette. Jeg som (privat)person ser godt at det kan finnes situasjoner hvor et slag kan tilgis. Det blir noe helt annet å stå frem som psykolog i media og fremheve dette på den måten det ble gjort her, uten noen som helst refleksjoner. Samtidig håper jeg dette er et utslag av tabloide mediers hang til tabloide oppslag (men jeg er ikke sikker, gitt forhistorien om Sexskolen og osvosvosv).

safran sa for 15år siden:

Ja. Både han og jeg har evnen til å tilgi, og dette var midt i en krise i forholdet for noen år tilbake. Vi har det bedre nå enn noensinne.

Carrera sa for 15år siden:

Om jeg hadde gått eller blitt etter det første slaget, kan jeg umulig svare på. Det kommer alt an på hvordan og hvorfor slaget kom.

Et plutselig umotivert slag hadde nok fått meg til å gått, mens et slag i en voldsom krangel, hvor jeg var like ufin som han, så hadde jeg nok blitt. Men som sagt; det er så mye det kommer an på.

Håper jeg aldri kommer i den situasjonen at jeg må ta stilling til dette.

Bomull sa for 15år siden:

I all hovedsak; NEI! Ja, det kan være et engangstilfelle, men veldig veldig ofte er det jo ikke det ...og det er uansett ikke greit å slå!

Om jeg hadde gått eller ikke etter et første slag vet jeg ikke før jeg evt. kommer i den situasjonen, men hadde jeg blitt og han hadde slått igjen, da hadde jeg uansett forsvunnet fortere enn svint!!!

Interference sa for 15år siden:

Gaia og Polyanna har veldig gode poenger her.

Det kan ikke sies for ofte

Anne C sa for 15år siden:

Utroskap kunne jeg tilgitt, men ikke vold mot meg eller gutta.

Miss Norway sa for 15år siden:

Temperament kan gjøre mye, likeledes provokasjon. En god venninne av meg kranglet med mannen sin, og da han underveis bekreftet at han hadde flørtet med bestevenninnen hennes fiket hun ham. Ordentlig klask. Provosert av en annen verden.

Jeg kan tenke meg at den situasjonen godt kan reverseres, slik at det var en mann som gjorde samme handling i samme situasjon. Da er han plutselig en mishandler og hun er nærmest forpliktet til å gå fra ham, for vold skal aldri tolereres. I første tilfellet vil folk kanskje bare si at det var til pass til ham, og at hun jo var provosert...

Jada, menn er ofte størreogsterkere og har større skadeevne. Men likevel. :vetikke:

Elise sa for 15år siden:

Utpsyking og fysisk vold henger ofte sammen ja, men langt fra alltid, tror jeg. Jeg har heldigvis ikke opplevd noen av delene, men ser for meg at den psykiske volden faktisk ville vært verrre enn et enkelt slag. Kombinasjonen er selvsagt helt uakseptabelt.

Olympia sa for 15år siden:

Helt enig med deg.

Jeg tror heller ikke at det enten finnes voldsmenn eller menn som aldri har slått sine partnere. (Eller kvinner for den saks skyld)

Jeg tror det finnes utrolig mange par der ute som har vært i handfaste krangler som har resultert i ørefik eller at man dyttet hverandre uten at det betyr så fryktelig mye mer enn det.

Jeg synes f.eks. det er noe helt annet om jeg og mannen hadde vært i en skikkelig krangel med gråt og tenners gnissel og man i et anfall av ekstrem sinne gir den andre enn ørefik midt under krangelen, enn om man fiker til sin partner som sitter rolig og ser på TV fordi man hadde en dårlig dag.

Jeg kjenner i hvert fall en del par som jeg vet at har håndfaste krangler i ordets rette forstand uten at de verken har gått fra hverandre eller har det dårlig på noen annen måte.

Det er ikke hva som skjer som er avgjørende for om jeg skulle vurdere å gå fra min partner eller ikke, men under hvilken omstendigheter det skjer.

Ellers synes jeg at Spitznogle er et skikkelig nek uansett.

Retz sa for 15år siden:

Jeg stilte det samme spørsmålet til en av landets fremste eksperter på menns vold mot kvinner, dvs. jeg spurte om ett slag som regel var starten på en voldsatferd som bare ville eskalere, eller om det ene slaget ble opplevd som såpass skremmende og fremmed for den som slo at det var lite sannsynlig han ville gjenta voldsbruken. Svaret var at begge deler skjer, og at man kan la ett slag passere som en "glipp", men aldri godta at det skjer én gang til. Det trenger selvsagt ikke være slag, det kan like gjerne være andre former for tilsvarende vold. Én viktig ting; det første (av flere) slaget en kvinne opplever i et parforhold er sjelden det første overhodet. Som regel har mannen en anseelig rekke voldsepisoder bak seg rettet mot ekspartnere og/eller han har vært involvert i slåssing med andre menn.

Den beste predikatoren for framtidig voldsatferd ift kvinner er å være vitne til gjentatte voldsepisoder fra far rettet mot mor. Det å være vitne til vold er forøvrig en større predikator enn selv å bli utsatt for vold.

Blondie sa for 15år siden:

Hvis ei venninne hadde fortalt at hun hadde blitt slått av sin partner, så hadde jeg sagt "Reis!". Jeg ser også for meg at det er begynnelsen på et mønster, svært sjelden en engangsforeteelse.

Samtidig vet jeg at hadde det vært meg selv det hadde vært snakk om, så hadde jeg nok tilgitt den første gangen. Spesielt hvis det var snakk om mannen som jeg har vært sammen med i 11 år. Det skal egentlig veldig mye til for at jeg hadde gitt opp dette forholdet uansett hva det måtte gjelde.

Jeg har dog vært i et forhold med psykisk mishandling og det klarte jeg å bryte ut av etterhvert. Det tok likevel lang tid å innse at han hadde så makt over meg og grunnen til at jeg klarte å bryte var at jeg ble hodestups forelsket i en annen. (forøvrig mannen jeg nå er gift med)

Jeg synes altså at det er vanskelig å å ha noen bastant holdning til dette. (selv om det er Kvinnedagen)

Alfa sa for 15år siden:

Mi grense går ved det første slaget. Eg synest det er uendeleg mykje lettare å ha nulltoleranse for slag enn å skulle tolke, vurdere og justere etter kvart. Det er jo nettopp det som gjer at kvinner blir i valdelege parforhold.

Alfa sa for 15år siden:

Eg tenker tydelegvis omvendt av deg, for eg tenker at om mannen min hadde slått meg no (om enn berre ein gong) så hadde eg følt at eg ikkje kjende han i det heile tatt.

Blondie sa for 15år siden:

Det hadde helt sikkert vært min reaksjon også og det at jeg er overbevist om at han aldri kommer til å gjøre det er jo også en grunn til svaret mitt. Vi har imidlertid gått gjennom så mye og jobbet så hardt for å komme dit vi er i dag, at jeg hadde vært villig til å kjempe likevel. Et slag hadde aldri vært greit, ikke utroskap heller, men jeg er nokså sikker på at jeg kunne tilgitt begge deler.

Vold mot barna hadde jeg aldri under noen omstendighet godtatt fra noen.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Jeg synes til og med fiskedaskesmileyen er for blid for å uyttrykke hva jeg mener om KS i øyeblikket. Forbanna gåsa! Jeg er litt overrasket over at mine så oppegående med-fp'ere ikke var mer katehgoriske i denne tråden også.

Jeg har levd femten år med en voldelig mann. Og tre år med voldsalarm etterpå. Jeg er ganske oppegående og kunnskapsrik etterhvert på dynamikken i parforhold hvor vold har fått bli en av ingrediensene. Jeg vil gjerne tilføre denne debatten et par sannhetens ord. Bær over med meg at tonen kanskje er amper, jeg føler så sterkt for dette.

For det første slår ikke de fleste mishandlere kona si gjennom hele forholdet. De slår bare til maktbalansen er klarlagt også går de gjerne over til et psykisk terrorvelde isteden. For svært mange kvinner er én omgang juling nok til å få satt henne tilstrekkelig på plass til at hun ikke lenger er likeverdig mannen i forholdet og til å få henne til å rygge unna i en krangel som er alvorlig senere. Allerede der er klimaet i hjemmet slik at barna gjerne vokser opp med større eller mindre mentale skader fordi mor er redd far i større eller mindre grad. Det er med andre ord i den første runden med vold den største skaden skjer.

Så NEI NEI NEI! Man skal IKKE tilgi det første slaget uten videre nei. Jeg kan se at det kan være en mulighet for det hvis mannen feks var full og fant henne i seng med en annen mann - hvorpå han følger opp med straks å søke hjelp dagen etter samt frivillig avstår fra alkohol resten av sitt liv. Selvom jeg vel heller ikke da vil anbefale noen noe annet enn å komme seg vekk. Men de fleste menn vil ikke ta et slikt ansvar for hva de har gjort etter å ha brukt vold "bare én gang". De fleste menn og skuffende mange kvinner vil si at det var hennes ansvar at hun ble slått fordi hun var utro / hadde bulket bilen/ hadde brent sausen osv. Og dermed fritar man han som slo fra ansvar for sine egne handlinger - og åpner porten på vidt gap for at han om tre dager / seks måneder / ti år kan gå løs på andre mennesker igjen - bare han føler tilstrekkelig sterkt for det / er provosert nok / andre er dumme nok når han er sur.

Det å gå ut i media dagen før kvinnedagen med at man får finne seg i det første slaget. FY faen! Hadde jeg gått fra min eks da han slo meg første gangen så hadde jeg vært spart for år med vold, fulgt av år med psykisk tortur for ikke å snakke om voldtekter. Og det viktigste - jeg hadde vært spart for følelsen gjennom alle de årene at det var min egen skyld.

Jeg vil i anledning kvinnedagen oppfordre alle til å lære sine døtre og sønner at ved det første slaget så er det rett ut.

Og angående at noen av dere har klappet til mannen deres - det er på trynet og dumt og alt det der - men det setter ikke den samme dynamikken i de fleste forhold fordi mannen er som regel fysisk overlegen og er dermed ikke like utsatt for å kues i redsel for vold. Dessuten er det en greie mer vanlig blant kvinner å ta ansvar for andres gjerninger. Det er derfor vi tar imot mer juling siden vi mer enn gjerne tar på oss skylden for det andre gjør.

For ordens skyld er det klassiske mishandlingsforhold hvor kjønnsrollene er reversert også, og disse er akkurat like alvorlige som de med tradisjonell rollefordeling.

Esme sa for 15år siden:

Veldig bra innlegg Smilefjes!

Og jeg tror du peker på noe helt essensielt, dette med at om maktbalansen har blitt forandret og at den som var offer senere ikke tør å argumentere og trekker seg så bør man absolutt gå.

En annen ting er at jeg kjenner flere kvinner som har menn som er så hissige i krangler at de kvier seg for å ta opp ting og det er nesten vel så ille.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Jeg vil forresten legge til en ting til også. Til de som sier at de hadde slått tilbake om mannen slo dem.

Det skal man nok ikke si så lett før man har vært der tror jeg. Jeg har stått og ønsket av hele mitt hjerte å ta igjen, men labbene ville ikke lystre. Selvom alle faktorer var til stede - ungene var truet osv. Det gikk ikke, jeg greide ikke. Så det er lett å si at man ville tatt igjen, men det er ikke sikkert det er det som skjer den dagen man faktisk står der.

Forhåpentligvis slipper de fleste av dere å oppleve dette i det hele tatt.

Og for ordens skyld så føler jeg for å legge til at de som sitter igjen med et inntrykk av at jeg er annerledes enn dere fordi jeg ble i et forhold hvor jeg ble mishandlet og at det ville aldri skjedd med dere - jeg håper det stemmer. Men er ikke så sikker på om man skal være hundre prosent trygg på seg selv i dette. Jeg er på ingen måte noe lite skjelvende aspeløv som skvetter hvis noen smeller i døra. Jeg er stort sett tøffere enn de fleste og sterk og helt annerledes enn slik man ser for seg en mishandlet kvinne. Og det inntrykket har jeg av de andre jeg kjenner som har hatt tilsvarende erfaringer også. Det tror jeg er viktig å få frem.

Slettet bruker sa for 15år siden:

De siste der høres ut som gode kandidater for samlivskurs. Det er mange som trenger å lære seg å krangle med riktige proporsjoner. :)

Esme sa for 15år siden:

Jeg var en av dem som sa det og jeg sier ikke at jeg hadde gjort det uansett hvem jeg var sammen med. Men den mannen som jeg har nå, hadde jeg gjort det. Jeg finnes ikke redd ham og hadde kun reagert med sinne tilbake. Om jeg hadde på et eller annet plan følt at han var en fullstendig gærning, så vet jeg ikke hvordan jeg hadde reagert.

Pebbles sa for 15år siden:

Jeg er helt på linje med deg.

Bare det at man har det i seg at det faller seg naturlig å ty til slag når man blir provosert, er fullstendig uforenelig med mitt krav til partner.

Jeg skal love at vi har provosert hverandre utrolig i en meget vanskelig fase for noen år tilbake. Og i min ytterste fortvilelse føk det et glass i veggen. Men å slå? Helt uaktuelt.

Jeg kunne tydd til vold om noe hadde skadet/truet med å skade barna mine. That's it.

Pebbles sa for 15år siden:

Smilefjes - nå var det veldig godt å lese innleggene dine. Ble litt satt ut av enkelte meninger i denne tråden.

Esme sa for 15år siden:

Du blir satt ut at noen sier at de ikke garantert hadde gått etter en ørefik, men at det hadde kommet an på? For jeg kan ikke se at noen har sagt at det er riktig å godta banking eller noe annet sjokkerende som skulle forårsake at en voksen dame skulle bli satt ut.

Pebbles sa for 15år siden:

Men i all verden, Esme?

Jeg tror nesten jeg må forbeholde meg retten til å bli satt ut av det som måtte passe meg?
Akkurat som KS ikke kan fortelle kvinner hva som skal tilgis, kan vel nesten ikke du fortelle meg hva som må til før jeg får lov til å bli satt ut?

Ja, JEG blir satt ut av at så mange tenker at det kommer an på omstendighetene.
Det er min reaksjon.

Esme sa for 15år siden:

Ja jeg syntes det var en veldig sterk reaksjon på at folk sier hva de hadde gjort personlig og måtte spørre.

Selvfølgelig, men du er jo ikke akkurat typen som blir kjempesjokkert sånn uten videre. Og det er jo ikke noen sterke meninger i denne tråden.

Ok, jeg trodde det var almennt kjent at de færreste går etter et slag. Jeg tror jeg hadde gjort det og jeg tror nok det i det aller fleste tilfeller er det riktige å gjøre men samtidig så trodde jeg oppriktig at de fleste vet at det ikke er det som er vanlig.

Nora H sa for 15år siden:

Har selv vært i et forhold med psykisk og fysisk mishandling. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne ta imot så mye drit fra et annet menneske, men tydeligvis :nemlig: Det er lett å stå på utsiden og si at det hadde jeg aldri godtatt. Det samme ville jeg sagt til mine venninner, men å være oppi det selv er noe ganske annet. Jeg ble psyket ned til å tro at ingen andre ville ha meg, at jeg var dum, stygg, latterlig osv. Når diskusjoner ble opphetet, backet jeg ut for jeg visste at ble han sint nok, så slo han. Jeg er egentlig en person som aldri har vært redd for å si meningen min, men med ham turde jeg til slitt ikke. Jeg er heller ikke som Smilefjes sier, et aspeløv, og jeg er kjent blant venner for å stå opp for meningene mine. Som sagt, jeg hadde aldri trodd om meg selv at jeg var en av de jentene som fant seg i og ble værende med en voldelig mann.

(Det største sviket var likevel fra min mor, jeg tilgir heller denne eksen enn henne. Jeg fortalte henne da jeg fremdeles var sammen med denne fyren at han hadde slått og dyttet meg så jeg falt, opptil flere ganger. Hun svarte:"ja, men jeg vet jo hvor sta du kan være". Så ikke mye hjelp av henne for å komme vekk fra denne fyren.)

safran sa for 15år siden:

Og psykisk vold kan oppleves som mye verre enn en ørefik.

Gaia sa for 15år siden:

Smilefjes: innspill fra kvinner som deg, sterke kvinner som har levd i et voldelig forhold og klart å komme seg ut, er noe av de viktigste innspill i en slik debatt. De jeg kjenner som har opplevd voldelige kjærester har vært og er sterke oppegående kvinner som har "unnskyldt" den voldelige partneren med at han har "følt seg truet" av hennes styrke.

Jeg tror, dessverre, at alle kan være uheldige med valg av partner. Og at det er umulig å si hvordan man hadde taklet en slik situasjon før man står der.

allium sa for 15år siden:

Fysisk vold er også psykisk. Etter ett slag vil man alltid ha i bakhodet at det kan skje igjen.

Selv har jeg liten erfaring med dette (ett slag - det, og et par ting som fulgte fikk meg til å gå), men jeg har en god venninne som er psykiater, og som ble slått. Hun mener at det kan gå å tilgi ett slag, men at man i så fall skal markere en holdning veldig klart. Det er ikke nok at han sier unnskyld. Man skal i utgangspunktet gå, og så forlange at han får hjelp før man eventuelt tar ham tilbake. Høres fornuftig ut for meg.

safran sa for 15år siden:

allium sa for 15år siden:

:nemlig:

Sitron sa for 15år siden:

Definitivt. Det hadde, for meg, vært langt bedre om en mann hadde slått en gang, for da hadde jeg med en gang visst hva jeg hadde å forholde meg til. Den snikende, psykiske terroriseringen, derimot ... Man er sjanseløs før man er fanget.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Det er noen ganger sånn at psykisk vold foregår uten fysisk vold. Men jeg tror sjelden det er motsatt. Jeg har aldri hørt at noen som har tatt imot fysisk vold har vært hundre prosent trygge i det forholdet igjen etterpå.

Men det er som Allium sier - det er opp til den som har valgt å bryte barriæren til å bruke vold som har ansvaret - alene - for å sørge for at den andre trygges igjen. Den som er utsatt for vold har ansvar for å komme seg vekk.

Men det som er med vold er at de grensene man har flyttes en liten millimeter av gangen. Man forandrer seg. Man tilgir. Man glemmer. Man godtar at man hadde ansvaret selv. (På slutten av mitt ekteskap så godtok jeg at det var mitt ansvar om noen andre enn meg avbrøt mannen min for eksempel).

Og det er forskjell på vold. Men forskjellen ligger ikke i om det er en klaps, en ørefik, et skjellsord eller en grov skambanking. Forskjellen ligger i om man etter det som har skjedd er redd nok for partneren til at det styrer hvordan en tør være i forholdet etterpå. Og det er der noen mishandlere da ikke trenger slå en eneste gang for å få kuet partneren, noen slår en gang, noen bruker vold i hele samlivet og noen - som min - slår noen år og går deretter over til psykisk og seksualisert vold.

Bille sa for 15år siden:

Det er aldri greit å slå. Punktum.

Hadia sa for 15år siden:

Niks, jeg hadde gått etter ett slag. Definitivt. Har hatt ett forhold bak meg hvor jeg ble værende etter ett slag, og det gikk som det beskrives over. Fullstendig ødelagt tillitsforhold og fulgt opp med masse psykisk/verbal mishandling og sporadiske voldelige påminnelser i årenes løp, som er vel så ille.

Aldri igjen.

Skvetten sa for 15år siden:

Veldig godt poeng dette, Smilefjes.
Som Smilefjes har jeg levd i et helvete med en mann som var direkte farlig, som slo og som brukte psykisk vold i tillegg sånn for sikkerhets skyld. Jeg har vært utsatt for ting som ikke egner seg på trykk i et åpent forum, men kan si det slik at mannen ikke er en du vil like å møte på åpen gate dersom du visste hva han er i stand til.

Til tross for dette visste INGEN hva jeg gjennomgikk, det var et sjokk for mine omgivelser for som Smilefjes er jeg en av de sterke kvinnene en ikke skulle tro ville bli i slikt. Det hører med til historien at jeg brøt ut, levde på hemmelig adresse og med voldsalarm i mange år. Nå står jeg fjellstøtt og vet med meg selv at jeg er en av de sterke som ikke lar seg pille på nesen.

Det er enkelt å si: Ja, om han slår så går jeg. Min påstand er at det ikke alltid er så enkelt i praksis som i teorien. Bildet er langt mer komplekst enn at det kommer et slag eller fjorten.

Mrs. Longbottom sa for 15år siden:

Det mener jeg og.

Skvetten sa for 15år siden:

Er du sikker på at det er den egentlige grunnen?
Synes det utsagnet er å generalisere litt vel mye. Det blir litt som å si at vi som har levd i slike forhold gjorde det ene og alene fordi vi var undelig gode på å tolke, vurdere og justere undervegs i mishandlingen. Slik jeg tolker dette utsagnet blir det en litt lettvint og nedlatende måte å se det på. Til tross for at jeg vet at det ikke var slik du mente det.

Jeg har alltid hatt en nulltoleranse for slag, bare det at når det første slaget kom så var jeg under tøffelen rent mentalt. Det er nemlig slik veldig mange av disse menneskene gjør det enten det gjelder kvinner eller menn som slår.

Filifjonka sa for 15år siden:

Jeg har aldri blitt slått, og har vel generelt tenkt at jeg ville kommet meg vekk fort som f om noen hadde slått meg en gang. Men etterhvert er jeg ikke 100% sikker på det. Jeg tror ikke nødvendigvis at alle som slår til noen en gang er voldelige for alltid.
Jeg tror heller ikke at noen som har vært utro en gang helt sikkert vil være det igjen.
Det er mange feil man kan gjøre i livet, om jeg hadde vært i et ellers veldig godt forhold og mannen hadde fiket til meg i et ubehersket øyeblikk så ville det vært forferdelig, men jeg kan ikke vite helt sikkert at det ville vært utilgivelig og slutten på ekteskapet.

him sa for 15år siden:

Det er flere ting som jeg tenker på etter denne diskusjonen.

Hvis dere mener ja, så skjønner jeg det. Hvis dere mener nei, skjønner jeg det ikke. For da er det slik at grensene for menn og kvinner er anderledes, og det steiler i alle fall jeg ved. Jeg kan forstå - selv om jeg ikke bifaller det - at man reagerer i affekt, og da må jeg akseptere de både for menn og kvinner. Og dette er - i alle fall i mitt hode - mye viktigere med tanke på likestilling enn om diskusjonene på FP er kjønnsnøytrale i ordvalgene sine. Hvis vi skal ha likestilling må menn og kvinner vurderes på like premisser.

Det andre jeg reagerer på er dette:

Men de fleste "vanlige" kvinner havner ikke i forhold hvor de går rett fra romantikk til terrorvelde. Det er en bestemt sti som følges, og denne stien er gjerne psykisk vold, som er mer "snikende" og usynlig enn fysisk vold. Så jeg hevder altså det stikk motsatte av smilefjes, nemlig at mishandling som regel starter med psykisk vold. Den fysiske volden er en del av forløpet langt ut.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Him - du må gjerne være uenig. Men det er ikke min mening jeg skriover her - det er hva som er erfaringen krisesentrene har om familievold. Dermed er det ikke stort å være enig/uenig i.

Resten av innlegget ditt bærer - unnskyld noe direkte formulering - preg av at du rett og slett ikke vet så mye om dette temaet. Hvilket er helt ok, sålenge du ikke hevder det motsatte.

him sa for 15år siden:

Lykken sa for 15år siden:

Er det sånn altså? Jeg har også inntrykk av, når man leser artikler og intervjuer med mishandlede kvinner, at det ofte starter med mer eller mindre snikende psykisk kontroll og mishandling, slik at når slagene begynner, er kvinnene gjerne mindre motstandsdyktige psykisk.
Jeg har en venninne som har valgt flere menn som har drevet psykisk mishandling av "mildere" grad og også vold. Jeg har alltid vært en samtalepartner, og i et tilfelle konfronterende part mot mannen, men det er utrolig vanskelig, fordi det er så kompliserte mekanismer som gjør at hun blir, at hun godtar, at hun unnskylder, at hun er fullstendig klar over alt jeg hamrer inn i hodet hennes, men går inn i det på nytt og nytt med åpne øyne.
Jeg pratet faktisk med mannen min om dette med første slag. Vi har også diskutert det før, og jeg er veldig klar på at jeg er typen som ikke ville blitt psykisk nedbrutt eller funnet meg i mer enn ett slag, fordi jeg ikke hadde latt det gå så langt. Men, så skisserte jeg følgende scenario; at mannen min som jeg har kjent i 9 år, aldri har slått, plutselig skulle ha slått meg, gjerne da voldsomt provosert av en eller annen grunn. Jeg måtte innrømme at jeg sannsynligvis hadde gitt ham en sjanse, fordi han aldri har mishandlet psykisk eller fysisk, så en personlighetsforandring over natten ville vært rimelig usannsynlig, det at det da skulle ha fortsatt utover det.

Skvetten sa for 15år siden:

Hvordan er du så sikker på det, Lykken?
Jeg skjønner nemlig ikke hvordan en kan være så bastant sikker i sin sak. Selv om man kjenner mekanismene bak er det lett å la seg lure. Slike mennesker er jo eksperter i å lure andre trill rundt.

Slettet bruker sa for 15år siden:

For min del startet det med vold.
Poenget jeg forsøkte å få frem er at volden ikke er et mål. Den er et middel for å nå et måk om kontroll. Oppnår man den kontrollen uten bruk av vold så hender det ofte at volden ikke kommer. For noen trengs det vold for å få kuet partneren.

Poenget var altså at volden ofte opphører når kontrollen er på plass. Fordi den bare har vært et verktøy for å komme dit - og da ikke trengs mer. Det er altså vanlig at den fysiske volden roer seg etterhvert. Og det er der den psykiske runddansen virkelig får fart på seg.

him sa for 15år siden:

Men som regel er det ikke slik at mishandling starter med at man får juling. Så det blir litt feil å spørsmål synes jeg i hovedinnlegget. Og all vold er ikke mishandling - på samme måte som man kan være mishandlet helt uten at man får juling. Jeg synes det er viktig å være tydelig på dette også, fordi at det finnes mennesker som blir mishandlet på grunn av helt andre trussler. For eksempel de som gifter seg med utenlandske kvinner og som kontrollerer dem i form av at det er mennene som har nettverket, kjenner lover og regler og kan språket. Da er ofte kontrollen total uten det minste snev av fysisk vold.

Alfa sa for 15år siden:

Det var sjølvsagt ei overforenkling som eigentleg var retta mot utsagna om at det kjem an på stuasjonen, kor "alvorleg" volden er o.l. Det var ikkje meininga å vere nedlatande. :sorry:

Det som var det eigentlege poenget mitt er at vold kan komme snikande, og at det kan vere vanskeleg å sjå kvar "akseptable" reaksjonar glir over til å bli vold. Difor har eg som prinsipp at eg aldri, aldri hadde godtatt eit slag.

Når det er sagt så er eg sjølvsagt fullstendig klar over at det ikkje er så lett som å bere gå heller, så det er eigentleg ei forferdeleg hypotetisk problemstilling å drøfte. Det er vel ingen som eigentleg synest at eit slag kan bli tilgitt, og dei som held fram med å leve i voldelege relasjonar gjer det garantert ikkje fordi dei har tilgitt. Heller av frykt for å bli rundjult eller drept om dei går. Å leve i eit slikt forhold, å vite at ein må bryte ut, men frykte for eige liv er noko av det verste eg kan tenke meg. Å aldri, aldri kjenne seg trygg.

Det er vel såleis sjølve omgrepet tilgi det første slaget eg har store problem med å akseptere.

Lykken sa for 15år siden:

Nei, jeg er ikke absolutt sikker, min venninne f.eks er en svært sterk person med sterke meninger, men hennes bakgrunn, barndom etc gjør at hun har andre preferanser for valg og annen ballast. Så det er ikke sånn at jeg mener at jeg er sterkere enn andre kvinner, men slik jeg kjenner meg selv så skal det mye til, jeg har alltid vært svært tydelig på krav, meninger, grenser svært tidlig i forhold, og har trukket meg ut når jeg ikke har blitt møtt slik jeg ønsker. Men, jeg har aldri vært borti menn som har mishandlet meg psykisk eller fysisk, så jeg kan ikke uttale meg bastant. Når du så resten av innlegget mitt også, så står det at jeg mest sannsynlig hadde tilgitt et slag fra mannen min, under gitt forutsetninger, og på den måten stiller meg da lagelig til for at det kunne ha fortsatt.

leliane sa for 15år siden:

:nemlig:

Jeg synes det er skammelig av VG å ha den dama med utsagn i krigstyper på kvinnedagen. Det finnes ingen enkle svar. Og som Esme sier; det går an å si hva man ville gjort selv, men å komme med generelle anbefalinger?! :tsk tsk:

Esme sa for 15år siden:

Det kan jo være at hun har gjennomlevd det. Jeg tror nok at jo eldre man er og jo flere mennesker man har vært borti så er det en god del som har lært seg å kjenne igjen psykopater. Jeg var sammen med en som hadde klare psykopatisk trekk ovenfor meg og jeg kjente igjen typen og kom meg relativt raskt ut, fordi jeg har vært borti psykopater før. Nå synes jeg faktisk ikke at det er spesielt vanskelig å kjenne igjen psykopater og kan med sikkerhet si at jeg ikke hadde latt det gått så langt at jeg ikke hadde kommet meg ut i nokså god behold.

Pappalille sa for 15år siden:

Jeg kjenner en kvinne som opplevde at ektemannen hennes etter fem år med fysisk vold står over henne etter å ha slått henne en dag og erklærer at "dette er siste gangen. Jeg skal aldri mer slå deg." Det gjorde han heller ikke, men hun var for evig og alltid redd ham og fullstendig psykisk og mentalt nedbrutt. Det var ikke slik at han bare banket henne liten, det var en blanding av det fysiske og det psykiske misbruket. En uhorvelig effektiv blanding som bandt henne godt og tett på plass i femogtyve år til med denne mannen.

Jeg hadde nok aldri godtatt ett eneste slag, men jeg skal ha meg frabedt at Neket Spitznogle forteller meg hva jeg skal og ikke skal mene om dette eller noe annet. Esme sa det så fint atte. :)

Skvetten sa for 15år siden:

Jo, det er helt klart men noen ganger vil selv den mest durkdrevne psykiater bli lurt. Det er jo det som er skummelt med slike mennesker, en kan aldri være helt sikker. Selv har jeg heller ingen problemer med å plukke de som har trekk som helt klart ligger i kategorien for antisosial personlighetsforstyrrelse (tidligere psykopati), men er alikevel ydmyk nok til å se at jeg kan ta feil noen ganger til tross for min erfaring både fra eget liv samt fra mitt yrkesliv.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Det er jo ikke alle som slår som er psykopater heller. Jeg er ikke så verst på å plukke ut en psykopat, men eksen min er ikke i den kategorien tror jeg. Ikke at det ville hjulpet stort heller - den gang jeg traff ham var jeg ikke den jeg er i dag.

Jeg tror forøvrig noe angående hvilke kvinner som kan ende opp med å bli hos en som bruker vold. (Psykisk og/eller fysisk).

Man tenker at normale kvinner klarer å sette grenser for seg selv. Men jeg tenker at der er vi inne på et problem. Hva er normalt? Er normalt det samme som sunn og frisk så kan jeg være enig. Men om normal er det samme som gjennomsnittlig eller vanlig så er jeg ikke på langt nær like sikker.

Vi har alle med oss ulik bagasje ut i verden. Og en klassiker blant kvinner er en ryggsekk som gjør at vi tar ansvar, gjerne også for andre. Samt omsorg for andre som har det vondt - gjerne på bekostning av at vi får det vondt selv. Denne kombinasjonen er den som jeg gjenkjenner hos de fleste kvinner som blir i voldsforhold. Og den er så vanlig at jeg tør påstå at flertallet har en større eller mindre grad av den.

Polyanna sa for 15år siden:

Jeg tror det er meningsløst å tro at det er de "sterke" som ikke blir i voldelige forhold, i hvert fall. Men jeg syns ikke det er rart eller lite troverdig om noen påstår at DE tror de ikke vil bli. Smilefjes og Skvetten, for eksempel, vil antagelig ha alle antenner ute og stikke kjapt. ;) De som har vokst opp og sett far slå mor, vil ha dette som en del av "normalbildet" i hodet sitt, og ha lettere for å tilpasse seg, slik mor gjorde. De som er oppdratt til snille, flinke jenter som ikke skal klage, vil kanskje lettere ta på seg skylden selv.

Jeg er redd jeg er av dem som kunne blitt værende, selv om jeg aldri har sett vold, er regnet som en "sterk person", og slett ikke selvutslettende. Som oftest skjer jo endringene over tid, og jeg er uvanlig tilpasningsdyktig, vil jeg si. Jeg har funnet meg i ting i forhold som jeg på forhånd ville sagt "aldri i livet!" til. Fordi det skjedde litt etter litt.

Det er bra jeg stort sett har hatt flaks med de mennene som har likt meg. :nemlig:

Gaia sa for 15år siden:

Jeg tror nok også jeg er typen som kanskje kunne blitt værende, selv om det er umulig å si. Rett og slett fordi jeg har vanskelig for å gi slipp på personer jeg bryr meg om. Men jeg tror ikke jeg tiltrekker meg den typen mann som er troendes til å slå. Til det er jeg alt for "high maintenance". Jeg krever ganske mye av partneren allerede tidlig i forholdet, ikke materielt sett, men i forhold til det å "vise seg selv". Og det er vel kanskje ikke så enkelt for en mann som kan ty til vold for å få utløp for sine frustrasjoner? :vetikke: