Mannen min sa idag at han ikke trodde jeg hadde sovet en hel natt siden november 2003.......det var da det første svangerskapet startet og det har gått i ett med babyer, svangerskap, amming, syke barn og enda mer amming.....
Jeg må bare le når jeg jeg tenker tilbake på "før-barn-tiden". Jeg trodde jeg skulle dåne om jeg ikke fikk 8-9 timer hver natt:rofl: Jeg hadde en krevende jobb, men likevel!
Jeg har nok ikke sovet 8-9 timer uavbrutt de siste årene, og ganske mange dager har jeg vært sinnsykt trøtt!
Det er utrolig at etter slitsomme netter så føler jeg meg ikke så ille likevel etter frokost og en dusj,
men en ting er sikkert og det er at syke barn er mye mer slitsomt enn en baby som må få litt pupp!
Uansett - klokka er ofte 9 og noe når jeg rusler i seng....:natta:
Nei, jeg vil da påstå at søvn er alt annet enn oppskrytt. Jeg hadde noen uker i fjor sommer hvor jeg fikk nesten åtte timer sammenhengende søvn hver natt, og det var himmelsk.
Søvn er definitivt ikke oppskrytt - og sovestykkevisogdelt-perioden går over. :nemlig:
I hvertfall om man da ikke er så dum at man sitter oppe halve natta av egen fri vilje. :rolleyes:
Tja, jeg har ikke sovet stort de siste årene, men kan med hånden på hjertet ikke legge skylden på ungene... De sover nemlig mange mange flere timer enn jeg gjør hver natt. Lakenskrekk har ingenting med foreldrerollen å gjøre nemlig. :hyper:
Nei, søvn er på ingen måte oppskrytt, men enkelte av oss lærer aldri. Nå som Hannah endelig over om nettene sitter jeg allikevel oppe til sent selv om jeg vet jeg må tidlig opp. Skulle tro jeg hadde vett på å ta igjen litt søvnmanko, men tydeligvis ikke...:kronisk B-menneske:
Jeg blir helt tullete av for lite søvn. Men på ett eller annet vis så var jeg oppegående også da snuppa holdt på på det verste og ga oss gjennomsnittlig 4 timer søvn i døgnet.
Men jeg har et langt bedre liv om jeg får nærmere 8 timer søvn i døgnet.
Når en som meg leser en tråd som denne føler jeg meg priviligert. Jeg har kunnet sove lenge, ha sene netter og late morgener de siste 11 årene. Takk og lov for det. Jeg blir utålelig når jeg ikke får nok søvn.
All ære til dere småbarnsmødre som ingen søvn får og fremdeles klarer å være fornuftige oppegående mennesker med humor. :tilber:
Jeg beklager, men etterhvert som man blir eldre blir det dårligere med søvnen. Har jeg hørt. Min bestemor (91) legger seg rundt midnatt og er oppe klokka fem. Hver dag. Hun får ikke til å sove mer. :datapunkt:
Jeg skjønner også at jeg er heldig. Etter at "jeg skal aldri bruke tv som barnevakt om morgenen"-kamelen min var svelget unna har det vært helt fint. Det hender vi til og med får servert frokost på senga av gutta boys i helgene. :hjerter:
Hadde jeg bare greid å legge meg selv i vettig tid, så kunne jeg glatt vært frisk og opplagt hver dag.
Jeg skjønner ikke hvordan det kan være oppskrytt.
Søvn er det som fikk meg gjennom det første året med tvillingene, jeg orker ikke tenke på hvordan det hadde vært dersom de hadde sovet dårlig.
Søvn er ikke oppskrytt. Jeg er sovoman, og har nesten en slags redsel for å komme i situasjoner der jeg kan risikere å ikke få nok søvn. Jeg blir et skjelvende vrak dersom jeg ikke får sovet nok, og takler hverdagen svært, svært dårlig.
Jeg elsker å sove, ikke minst å sove på dagtid. Når man sover på dagtid, så vet man på en måte at man sover, så det blir som en slags rus. :hekta:
Oppskrytt nei. Det er det som får meg gjennom dagene. Uten søvn blir jeg et irritabelt monster som ikke liker folk og bare vil være i fred. Med søvn er jeg blid og omgjengelig og sosial og hyggelig og snill og omtenksom og og og ... :Pusser glorien:
Av og til føler jeg det sånn at søvn er meninga med livet :sparke: Forøvrig ser jeg at jeg fungerer utmerket med svært lite søvn - men hos oss er det sjeldenheter og ikke normen, så det er kanskje det.
Dulter litt på Divine her.
SÅnn er jeg også.
Jeg er av typen som har sovet meg gjennom ungeskrik om natta.
Da begge mine ble ammet om natten var det nesten uten unntak mannen som hentet ungen og vekket meg.
Sover jeg så sover jeg. Sover ikke lett og kan sovne på kommando nesten når det måtte være.
Jeg våkner lett hvis mannen ikke er hjemme og jeg vet at jeg må ta ansvar om natta hvis det skulle være noe.
Og å stå opp er alltid fælt. Når jeg står der på badet om morgenen lurer jeg ofte på hvorfor vi mennesker orker å leve når vi må oppleve den grusomme stå opp-prosessen dag etter dag etter dag etter dag …
Man venner seg til det meste. Jeg har kun fått sporadiske netter med søvn siden andremann ble født i 2001, men lever da enda. Jeg ser ut som en dass, husker dårlig og har hodet konstant fullt av bomull, men likevel. :knegg:
Før barn sov jeg helst 13-14 timer hver natt, den tiden er definitivt forbi. Jeg er fornøyd hvis jeg får 4 timer sammenhengende.
Med sammenhengende søvn, mener dere da at dere overhode ikke våkner?
I såfall er det svært sjeldent her også. Men jeg synes ikke det er noe problem så lenge man kan sovne raskt igjen etterpå.
Lilegutt våkner ofte av at smokken er borte, dyna har falt av osv, men han legger seg til å sove igjen med en gang. Jeg sovner raskt igjen, men det er kanskje fordi jeg er alltid har hatt tisseærend på natta.:)
Jeg sover godt selv om jeg våkner et par-tre ganger om natta av at jeg eller poden må på do (han klarer seg selv, men må alltid informere om at han skal dit), at poden vil at vi skal slå på lyset eller at katten vil ut eller inn. Det er uproblamatisk, for jeg sovner igjen med en gang jeg legger hodet på puta.
Med uavbrutt søvn mener jeg at jeg må stå opp, ordne med et barn (putte smokk, roe ned, synge for, etc.) At sjuåringen står opp og går på do plager meg ikke, selv om jeg våkner av det. Da kan jeg ligge i dynens lune varme og sovner med en gang igjen.
Ja, jeg lurte også litt på denne? Vi har sovet bra om nettene i flere år nå. Selvsagt vet jeg at større barn også kan våkne om natten, men er dette veldig vanlig?
Søvn er virkelig ikke oppskrytt, men utrolig hvordan en greier overgangen til mye mindre søvn som småbarnsforeldre. Jeg merker jeg ikke er like rask i hodet, og litt mer tiltaksløs, ellers fungerer jeg ok. I natt sov jeg vel maks 3 timer opphakket, men har faktisk fått ryddet og støvsugd hele første etasje i tillegg til å ta meg av tanntrollet.
Jeg blir helt klinkokkos av for lite søvn, så det er definitivt ikke oppskrytt. :niks:
Heldigvis sover poden stort sett natten gjennom, og de gangene han ikke gjør det stort sett sykdom. Uansett krabber han opp i sengen på farens side og legger seg der, så jeg merker ingenting! :glis:
Tja. Det ER mindre avgjørende enn jeg trodde i mine barnløse dager. Jeg MÅ ikke ha sju sammenhengende slik jeg trodde. Med fire-fem sammenhengende, mindre enn tre oppvåkninger og minimalt med våkentid i løpet av natt, holder jeg det helt fint gående.
Men optimalt fungerer jeg selvfølgelig ikke. Jeg er ikke verdens beste arbeidstaker for tida, for å si det sånn.
Med førstemann innså jeg at jeg ikke trengte å sove - det gikk fint å gå på jobb selv om den unge mannen våknet hvert 5. minutt gjennom 3-4 timer av natten så lenge jeg fikk ligge vertikalt. Jeg husker pre-barn at jeg kunne bli tilnærmet desperat hvis klokken nærmet seg 2 og jeg ikke hadde klart å sovne (noe som typisk skjedde hvis jeg sov mer enn 9 timer i 2 dager i strekk - altså hadde jeg ofte problemer med å sovne natt til mandag :knegg: ). Etter nattevåkingen over Prototypen og erkjennelsen med betydningen av horisontalt leie så har jeg aldri bekymret meg over ikke å få sove - jeg vet at jeg på en merkelig måte vil være til en viss grad uthvilt neste morgen. Jeg vekkes fremdeles hver eneste natt av en 4-åring - gjerne flere ganger - men alle her sovner igjen superfort (helt avgjørende for min opplevelse, jah), så det gjør meg absolutt ingenting. Søvnkvaliteten min er identisk med 7 timer sammenhengende søvn (hah, det har vi ikke sett) og 7 timer søvn med oppvåkning hver time. Sånn sett er søvn for meg "oppskrytt", men at søvn er ufattelig deilig, det er en helt annen sak.
Jeg må være veldig heldig skjønner jeg, for det er helt unntaksvis at ungene på 7, 4 og 2 år våkner på natten. Eller, de to eldste er gjerne på do, men da klarer de det selv uten å vekke oss.
Ellers er det nesten bare hvis de er syke at de holder oss våken på natten, og en helt sjelden gang må vi inn og trøste et barn som har hatt mareritt.
Tror man blir vant til å sove lite/dårlig, uten at det betyr at det er bra.
Jeg opplevde å få sove begge dagene i helga, så lenge som jeg ville, når mannen var i gips og kunne sove lenge alle de andre ukedagene. Da kjente jeg en merkelig følelse som jeg kjente igjen fra gamle dager:
JEG VAR OPPLAGT!
:eek:
Sjokkerende og deilig.
Og litt trist at det var 4 år siden sist :nemlig:
Vi har unger som våkner om natten og som vekker oss. Lillesøster kommer inn til oss hver natt, enten for å fortelle at hun skal på do, vil ha drikke eller fordi hun vil ligge i vår seng. Det er sikkert ikke hennes feil, men vi er veldig lite flink til å ta kamper om natten når vi er dødstrøtte. Vi følger henne på do, følger henne tilbake i enen seng og så ligger jeg våken i en times tid etter at jeg har blitt vekket.
Mulig jeg ser litt for enkelt på det, men å begynne med å lære ungene å gå på do selv kan jo være en fin start?
Hvis dere syns det er greit at det kommer barn inn i sengen på natten, så bare fortsetter dere med det, men hvis det ikke er greit så kanskje dere kan begynne å følge tilbake i egen seng og insistere på at hun skal ligge der?
Jeg skjønte ikke helt hva du spør etter oppskrift på, tror jeg.
Jeg spør egentlig ikke etter oppskrift heller, det var bare en (dårlig) spøk.
Ungen er snart 6 år og klarer fint å gå på do selv. Hun klarer fint å finne seg vann selv også (hun har vann stående på nattbordet) og hun har fått beskjed om at hun ikke får lov til å vekke oss om natten. Men hun vekker oss altså, enten for å fortelle at hun går på do, fordi hun er redd for å gå alene (hun er mørkredd) eller fordi hun vil ligge i vår seng. (Og som jeg skrev i det forrige innlegget: vi følger henne tilbake i egen seng.)
Det går nok over, en dag blir hun tenåring og forlater ikke sengen uten under tvang. :)
007: Nei, så lenge det ikke er noe problem, så er det jo helt greit. Ting går seg gjerne til på sikt.
Men jeg kommer nok til å ta den der "slutt og vekk meg-kampen" tidligere.
Vi har tatt "slutt og vekk meg" kampen i mange år, men hun vekker oss likevel. Vi sier klart fra at hun ikke får lov å vekke oss, men det har ikke virket enda.
Min eldste er også snart seks år, og foretar seg ikke ting på natten uten at jeg får vite om det. Ser ikke problemet heller, egentlig. Det blir sjeldnere og sjeldnere at han vil ligge i senga mi da, men da er han jo også desto mer velkommen når han kommer. :knegg:
Nei søvn er ikke oppskrytt! Jeg har en baby nå som ammer to, tre ganger om natten. Det påvirker ikke meg overhodet. Sist gang jeg fikk barn derimot hadde jeg en baby som aldri sov, og det var ingenting annet enn grusomt!
Babytiden er en helt annen denne gangen og jeg storkoser meg hjemme med minien. Sist gang var bare en vandrende zombie.
Hehe, oppskrytt vet jeg ikke, men jeg har alltid hatt ett desperat behov for søvn, om jeg ikke får sove, blir jeg helt fra meg.
Men, det merkelige er at dagene etter god søvn skiller seg lite fra dagene med dårlig, og perioder like så. Jeg sliter i perioder med søvnproblemer kombinert med en på 3 som fortsatt sover dårlig, men jeg fungerer jo like bra da, som når eg sover godt! Knskje søvnen ikke er like viktig lenger, det bare henger igjen i hodet mitt at den er det.
Nei. Søvn er nå digg.. Uansett..!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
