Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Syns det er provoserende at han sier det jeg. Selv om jeg kan forstå at han er redd nå som han skal stå for retten. Men tenk så redd datteren var og barna hennes var, i alle de årene de satt i kjelleren. og så er han redd for å ta i mot straffen for de than har gjort?
Finnes det noen i verden som har sympati for denne mannen?
Og hvordan oppleves det å være denne mannens advokat? Det er nok ikek noen jobb for hvem som helst.
Håper han får den strengeste straffen som er mulig, dette er en av de værste sakene jeg har lest om tror jeg. Kan ikke forstå at noen kan klare å gjøre noe slikt?!?!
Han har bare godt av å være redd. Håper han får livstid og at de kaster nøkkelen så han ALDRI slipper ut.
Og jeg kan aldri tenke meg at han får det lettvint inne i fengsel heller. Det er nok ingen der som har noen sympati for sånne som ham. Ikke en gang den verste mordforbryteren tror jeg.
Ja ikke sant! Syns det er provoserende at han gjemmer seg bak permen og jeg da.
Men finnes det noen i hele verden som kan føle sympati med en slik person? Jeg tror nemlig ikke det. Derfor syns jeg det er rart at noen advokat klarer å ta på seg jobben å forsvare denne mannen. Det er sikkert innmari mye penger involvert, men jeg tror ikke jeg ville klart å forholde meg til denne mannen i det hele tatt. Og skjønner ikke at noen advokat kan klare det heller.
Ja, jeg klarer ikke la være å tenke på hva som ville skjedd om de hadde sluppet han løs på gaten jeg. Tror ikke han hadde holdt lenge da nei.
Egentlig hadde han fortjent å bli låst inne i "leiligheten" i kjelleren sin og blitt der for evig tid, utsatt for fysisk og psykisk tortur. Fått smake sin egen medisin. :nemlig: Kjenner jeg blir litt barbarisk av slike saker... :nemlig:
Men hva har egentlig hans følelser å gjøre med hvorvidt vi skal føle sympati med ham eller ei? Han må da få lov til å føle hva han vil, og gi uttrykk for det. Han har selvsagt ikke krav på noe mer sympati av den grunn.
Dette må jo være inne på listen over de mest stygge sakene i moderne historie. Det er ufattelig at handlingene er utført av et menneske. Handlinger totalt blottet for menneskelighet.
At han er redd, har jeg ingen vansker med å forstå. Skulle bare ønsket at den følelsen kom for veldig mange år siden. Nå vekker det overhode ingen omsorg i meg. Jeg reagerer fysisk når jeg tenker på hva verden er fortalt at han har gjort.
Det han føler og om vi har sympati eller ikke tror jeg ikke har noen sammenheng altså. For akkurat hva han føler driter vel alle i akkurat nå. Men jeg kjenner jeg blir provosert av at han er redd, selv om jeg forstår at han sikkert er redd for det som kommer. Jeg blir provosert, nettop fordi han burde tenkt på det før han gjennomførte en så grusom handling. Det er rett og slett til pass for han uansett hvilke ting som skjer med han nå.
Men jeg lurer fortsatt på om hvordan noen kan klare å ta jobben som hans advokat jeg da. Ingen som har noen tanker om det? Hadde dere klart å forsvare en slik mann? Og hvordan er det å være hans kone. Hva var hennes rolle i alt dette? Syns det høres ganske utrolig ut å ikke ha noen som helst anelse om hva som skjedde i hennes egen kjeller. Hun må ha vært forferdelig naiv? :confused:
Håper denne mannen blir 110 år gammel. Om han noensinne slipper ut av fengsel så er jeg rimelg sikker på at det ikke blir et godt liv. Tror i alle fall det blir et jævlig og miserabelt liv for denne laveste og nedrigste av de nedrigste forbryterne. Tror ikke han får det lett i fengsel. Selv andre pedofile jævler må jo avsky han her. Kjenner at jeg håper at han er redd og har det jævlig. Det er veldig sjelden jeg føler sånn glede over hevnfølelser som jeg har for han her.
Jeg kan forstå at du blir provosert over følelsene hans, men vi kan altså ikke kreve at han skal føle verken det ene eller det andre. Om han tar straffen sin med et stort smil, er det heller ikke noe vi kan gjøre med. Fordi vi (samfunnet) er bedre enn ham, og har bygget opp et rettssystem som ikke er basert på øye for øye.
Og om å være advokaten hans: det er jo å jobbe på den ytterste skanse av retssikkerheten, og således et svært ærefullt oppdrag. Uten forsvarere hadde vi ikke hatt et rettssamfunn som vi har i dag. Det er jo ikke snakk om å be om frifinnelse av denne mannen, han har jo tilstått, og har et hav av beviser mot seg. Det er likevel viktig at rettsprosessen går riktig for seg og ikke blir styrt fullstendig av følelser (som det jo er forståelig at man har mot denne mannen). Det er også av prinsipiell betydning at selv de verste monstre forsvares og ikke dømmes for noe mer enn man har bevis for.
Jeg forstår at han er redd, jeg. Han burde være redd. Nettopp fordi at han ikke møter noen sympati eller støtte noe sted.
Han må ha rett til sin følelse. Og han må ha rett til å formidle sin følelse til sin advokat. Det JEG heller ville stilt spørsmålstegn ved er hvorfor VG og andre aviser ser noe poeng i å formidle dette... men det er vel helst fordi han ikke har kommet med noe annet som de kan trykke, så da ble det hans følelse av redsel.
Ellers har jeg problemer med å skjønne at man kan la seg provosere av at en mann er redd.
Jeg syns det er imponerende at du klarer å se det så klart altså! :nikker: For det klarer ikke jeg. Jeg hadde ikke klart å nærme meg denne mannen, og det er vel derfor jeg ikke kan forstå at noen andre kan klare det heller.
Om han hadde tatt i mot dommen med et smil hadde det vært like provoserende, så vi kan vel konkludere med at alt han gjør, vil bli sett på som provoserende i mine øyne.:nemlig:
Jeg tror heller ikke jeg hadde klart det. Uten å spy, i alle fall. Men vi er ikke skapt for å klare alle jobber, er vi vel. Man må vel holde fokuset på at man ikke jobber for Fritzl personlig, men for en større sak, nemlig retssikkerheten.
Enig med bina at dette er skikkelig agurk-nytt. Hvorfor tror VG at noen er interessert i mannens følelser? Hvorfor i all verden er det en nyhet?
Men jeg blir også provosert, får lyst til at noen sa til han; ja, tenk på all den redselen datteren din har følt... om han overhodet er i stand til å sette seg inn i hennes sted da. Ikke uten grunn han kalles "monster", kanskje. Ikke vet jeg. Håper han etterhvert virkelig forstår hva han har gjordt, og bruker resten av livet til å angre dypt og inderlig.
Det er jo jobben deres. De får betalt for å sette sine egne følelser til side og sørge for en rettferdig rettssak. Jeg sier ikke at jeg kunne klart det, men jeg innser at andre kan.
Ja det skjønner jeg godt at du ikke forstår helt, for det gjør jeg ikke selv heller.
Jeg kjenner bare at jeg blir sint. Kanskje jeg ikke føler han har rett til å være redd etter å ha påført andre så voldsom redsel? Selv om jeg selvfølgelig skjønner at han er redd.
Jeg ser jo at tankene mine om akkurat det er litt motsigende, men jeg klarer ikke å forklare det på noen annen måte.
Klart han er redd! - Han vil jo en gang for alle få det i trynet at samme hvor mye han rettferdiggjør de syke handlingene sine, så er han en svært forstyrret mann.
Uinteressant å få høre om følelsesregisteret hans - han fremstår okke som som alt annet enn mennesklig for meg.
Jeg klarer ikke å tenke sånn. Rett til å føle? Selvsagt har han rett til å føle. At man kan være skadefro og si at det har han bare godt av - å føle redsel - det er en annen sak.
Bare for å si det med en gang, jeg har null sympati med mannen. At han er redd er meg revnende likegyldig.
Men det fikk meg til å tenke litt også... Sympati for mannen er det kanskje ingen som har, men noen er kanskje ikke likegyldig til hva som skjer med han. Det finnes så mye forferdelig som skjer. Saker som får nakkehårene til å reise seg og kvalmen kommer veltende. Det er bare det at bak hver eneste gjerningsmann er det en mamma, pappa m.m som har det vondt. Det betyr ikke at man på noen måte bifaller det som har skjedd, men følelsene kan ikke skrus av. va om mitt barn hadde gjort noe forferdelig, hva ville jeg følt da? Eller kanskje det var ditt barn? Ble litt på sidelinjen dette og mer ei generell betrakning, men syns det var viktig å få det fram.
Nettopp. Nå har jeg ikke lest veldig mye om dette, men klart at han også har blitt formet av egen oppvekst og omstendigheter. Det betyr ikke at det er greit det han har gjort, men det kan bidra til å forstå at han ikke skjønte at det han gjorde var galt.
Dette betyr imidlertid ikke at jeg syns synd på han, enhver er uansett ansvarlig for egne handlinger. Men på mange måter syns jeg dette er parallelt til f.eks. rusmisbruk. Mange som begynner med rusmidler har følt at de ikke hadde noe valg. Vanskelig barndom, droppa ut av skolen - og da går livet utforbakke. Men man må likevel stå til ansvar for egne handlinger.
Nå sporer jeg av - i omsorgsyrker for eksempel kan det godt hende at man blir satt til å pleie og stelle en person som man har den største avsky for. Jeg kom til å tenke på dette fordi jeg vet om et konkret tilfelle, en mann som har begått overgrep mot flere barn i lokalmiljøet, og til og med ble dømt for noen av dem - han er nå gammel og pleietrengende å bor på sykehjem. Nå kjenner jeg ingen som jobber der, da, men jeg kan forestille meg at noen av dem også syns han er ufattelig ekkel. Likevel må han ha stell.
Samme hva han har gjort, så har han rett til både stell og pleie.
Kall meg gjerne gal, men jeg synes nesten det er en lettelse å høre at han er redd. Redsel er menneskelig. Jeg hadde blitt mye mer bekymret om han ikke evnet følelser i det hele tatt. Slike mennesker skremmer meg.
Dette kan jeg bare ikke få meg til å tro.
Selvfølgelig skjønnte han at det han gjorde var galt. Hadde han ikke skjønt det hadde han vel heller ikke følt behov for å skjule det han holdt på med? Og dermed ikke gravd ut disse rommene for hånd og smuglet ting ned der år etter år for ikke å avsløre ugjerningen?
Blir ikke provosert av at han sier han er redd, om han i det hele tatt egentlig er det, men tenker som Iset; så bra, så får han kjenne litt på det selv også!! Har ingen sympati med han overhode! Er han redd så er det helt greit for meg; og finnes det et snev menneskelighet i han, så er det nesten litt godt å vite!
Blir ikke provosert over at han er redd, men har ingen sympati med redselen hans.
Likevel kan jeg jo skjønne avskyen og sinnet som bla mjau beskriver her. Den er jo ikke rasjonell, men det er gjerne ikke våre følelser. Når noe går slik inn på en, så tenker man jo ofte at vedkommende ikke har rett til noe som helst.
Men akkurat det går ikke inn på meg.
Man kan forklare mye med barndom og svik, og det er ofte tilknytningsforstyrrelser mm som former slike mennesker. Likevel må mennsker som Fritzl ta sin straff, da han ikke regnes som syk og ute av stand til å forstå sine handlinger.
Når det gjelder kona; selvsagt visste hun. Ikke nødvendigvis alt, men om hun ikke visste, så var det et valg om ikke å vite.
Jeg vil gjerne at han slipper ut med jevne mellomrom så han får dusje sammen med de aller største, sterkeste og farligste fangene.
Forsåvidt, men hvor mye er ekte følelser og hvor mye er tillært (slik oppfører "normale" mennesker seg). Og han tar så til tårer når han forteller hvor vond hans barndom var, stakkars han...
Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg kjente at jeg syntes litt synd på den mannen i dag da han gjemte seg bak ringpermen. Mannen må være svært, svært syk i hodet og trenger hjelp.
Selv om mannen har begått fryktelige forbrytelser, så er det vel ikke dermed sagt at hans egen barndom ikke faktisk var vond? Fortjener man en vond barndom, i det sekundet man selv begår en forbrytelse?
Jeg tror, som en annen nevnte, at denne redselen er et spill for galleriet, nettopp for å forsøke å gjøre han menneskelig. Ja, han kan nok være redd for at noe vil skje ham, men at andres avsky for ham, berører han noe særlig, tror jeg ikke. Intet menneske med et snev av anger, skyldfølelse og sympati, ville klart å leve et slikt dobbeltliv over så mange år.
Jeg tror absolutt at han har hatt en grusom barndom, og ingen fortjener det (det har jo også vært med å forme ham til den han er i dag). Men slik det kommer frem så synes han mer synd på seg selv som har hatt det grusomt, enn for det han har påført sine barn/barnebarn.
Jeg vil aldri kunne forstå denne mannen, men han må jo være virkelig syk. Jeg sier ikke at han skal ha medfølelse. Han må sperres inne for alltid. Men fortjener noe menneske et sånt hat mot seg? :vetikke: Vil det ikke alltid være en eller flere årsaker til at et menneske begår slike handlinger, selv om de aldri vil være akseptable? Jeg greier liksom ikke å tro at noe menneske kan være tvers gjennom ond av natur.
Jeg håper i grunnen han ikke slutter med å være redd. Da kjenner han på noe, en liten del, av hva datteren og barna hennes må ha kjent på hver dag. Jeg kan knapt tenke meg en bedre straff faktisk.
Jeg kunne aldri hatt en sånn jobb, det kan jeg si ganske sikkert. Jeg kunne aldri forsvart en slik mann. Jeg har liten tvil om at konen også var offer for hans grusomheter, og lever man slik lenge nok så er det fare for at man reduseres til et ynkelig vesen uten ryggrad.
En ganske stor, spør du meg.
Jeg syntes også synd på ham. :blaut:
Det er liten tvil om at denne mannen er veldig psyk, men han vil aldri bli frisk uansett hvor mye hjelp han måtte få.
Og selvsagt er han redd! Det har gått opp for ham at han vil tilbringe lang tid bak murene!
Jeg har ingen sympati med den mannen whatsoever. Jeg klarer heller ikke å se noe formildende ved hans barndom. Det kan kanskje forklare et vanskelig sinn, men ikke den rå ondskap han har vist.
Tja, hvor onde/ødelagte kan mennesker bli av å bli konstant slått, behandlet med kulde, nedverdigelse og aldri bli behandlet med omsorg, varme og normal behandling fra babystadiet? Hvis man tenker på sine egne barn, at de aldri ville oppleve et godt fang, et stryk over kinnet, en kos, trøst, men bare slag og mishandling, hvordan tror du mennesker vokser opp til å bli? Man kan aldri vite hvem som er rustet til å stå imot sånt eller ikke. Man kan kanskje ikke forvente "normale" tanker og følelser, men at sinnet rett og slett blir ødelagt og at de kan gi seg utslag i onde handlinger, når ondskap er det eneste de har blitt lært.
Man får jo gjerne bare utnevnt en advokat i slike situasjoner, og som advokat må du regne med å få en slik jobb, litt ut fra hvor du er ansatt. Dessuten trenger ikke advokaten nødvendigvis å ha særlig sympati overfor sin klient, men han er der for å sørge for at personen han forsvarer får (ivaretatt) de rettighetene vedkommende faktisk har krav på, uansett hvilken handling som har blitt begått!
Så han "forsvarer" ikke nødvendigvis Fritzl selv om han er hans forsvarer, hvis du skjønner!? Han forsvarer ikke handlingene, men Fritzl som person, slik at han som andre skal få en rettferdig rettergang!
Jeg må bare moderere meg litt: det kan godt være at forsvareren ber om frifinnelse pga psykiske årsaker. Så er det jo opp til retten å vurdere det. Det er uansett i rettssikkerhetens interesse at forsvareren gjør alt i sin makt for å få frifinnelse eller så lav straff som mulig.
(Jeg tviler sterkt på at hans barndom eller psykiske tillstand vil ha noen betydning for dommen).
Men det er en svært vanskelig problemstilling, dette med ondskap vs psykisk sykdom. På den ene siden kan man ikke forklare et menneskes onde handlinger kun på bakgrunn av en dårlig oppvekst. På den annen side er det så uforståelig at noen kan være så grusom, at ondskapen dermed må være tegn på at noe er galt. Jeg vet sannelig ikke. Men så lenge en gjerningsperson ikke er psykotisk i gjerningsøyeblikket (eller ikke har mental kapasitet til å vurdere konsekvensene av sine handlinger), kan vi uansett ikke definere bort ondskapen når den skal behandles i rettsvesenet.
Jeg synes Svein Egil Omdal sier mye bra om media i forbindelse med denne saken i: "Dagbladguttet Josef Fritzl".
Jeg leste også en veldig tankevekkende artikkel (som jeg ikke finner igjen og bare må referere) som stilte spørsmålet om det ikke burde fokuseres på enkelte ting i samfunnet i Østerriket. Hvordan kunne dette skje uten at noen oppdaget noe? Hva med Natasja saken?
Ja, det er jo som regel en årsak til det. Likevel fungerer rettspraksis slik at man definerer ut fra tilregnelighet eller ikke tilregnelig. Slike avvikende karaktertrekk handler vanligvis om alvorlige personlighetsforstyrrelser, og disse regnes pr i dag ikke som "sykdom" sådann.
Dette er en mann som har planlagt ugjerningene sine, samt begått dem over år, så han slipper garantert ikke unna pga psykisk sykdom. Han har helt sikkert hatt det grusomt i barndommen, og mulig det kan forklare handlingene, men han unntas ikke ansvar likevel.
Jo, jeg er enig i at en slik barndom gir senskader. Likevel har jeg ingen sympati med den voksne Josef Fritzl. Han har vært frisk nok til å fremstå som normal utad, tatt utdannelse, drevet for seg selv og ellers vært frisk nok til å forstå at han måtte begå sine forbrytelser i skjul. Han har forstått at egen oppførsel ikke er normal, og må derfor stilles til ansvar. Det mener sikkert du også, Lykken? Du prøver bare å forklare årsaken til hans atferd, eller? Jeg mener vel egentlig at det er irrelevant, skaden er skjedd og mannen er i mine øyne tilregnelig nok til å straffes for dette.
Jeg er enig i at spørsmålet nå er hvordan noe slikt kunne foregå over så lang tid uten at noen visste. Hvordan kan man unngå flere slike tilfeller!
Selvfølgelig, det er vel ingen her som argumenterer for at han ikke skal straffes for det han har gjort. Men jeg kan faktisk føle medynk med mannen pga barndommen hans, det tar ikke bort de forferdelige handlingene og en enorm medfølelse med datteren og barna.
Når det gjelder hvordan slikt kan skje og hvordan man unngår det, så ser jeg ikke det helt. Altså, dette er i et privat hus i en privat kjeller med en kone som ikke vet/er hundset til å ikke ville vite, jeg kan ikke helt se hvordan man skulle oppdage dette. Utover å etterforske nærmere hvor de barna som ble hentet opp kom fra.
Så klart har barndommen formet han. Det er det vel ingen tvil om. Jeg har likeve inntrykk av at han har opptrådd ganske bevisst, at det meste har vært planlagt og gjennomtenkt. Over mange ÅR.
En ting er at folk klikker og er utilregnelig i gjerningsøyeblikket, men når det foregår over så lang tid, så klarer jeg ikke synes synd på han. Dessverre. :niks:
Jeg synes ikke synd på ham i den situasjonen han er i nå, men som alle andre som har opplevd grusomheter i barndommen kan føle medynk pga nettopp det, ikke det at han sitter på tiltalebenken for det han har gjort.
Samme som jeg leste fra den Nordre Gård-saken, der han ene ble satt rett oppå en varmeovn når han måtte tisse og ble slått konstant. Jeg skiller det de har gjort og det som har skjedd dem tidligere. Og ja, jeg tror det er en stor del av forklaringen for hvorfor de har blitt som de har blitt, uten at det unnskylder eller unndrar dem ansvar.
Jeg har ingen problemer med å se hva du mener. Men for meg blir det på en måte medynk på generell basis. Jeg kan ha medynk med barn som har en vond barndom, av ulike årsaker. Men jeg forholder meg på en måte til Fritzl som voksen person, og klarer ikke helt føle noe positivt for den mannen nå. Barndom kan forklare mange ting synes jeg, men noen ganger har jeg inntrykk av at det kanskje brukes som unnskyldning i litt for stor grad. :vetikke:
Ift advokaten, så er vel dette "århundrets sak" på en måte. Ingen forventer vel at det er noen frifinnelse i denne saken, men det vekker jo stor mediainteresse, og mange synes vel det kan være ok å være i det lyset og?
Ja, jeg ville i hvertfall ha reagert dersom jeg ikke hadde sett datteren min på mange år, men den ene ungen hennes etter den andre dukket opp på døra. Og Josef Fritzl har jo også gjort store innkjøp av mat, bleier etc. opp gjennom årene som jeg finner det rart at kona ikke har reagert på. Men, men, det er jo ikke sånn man mistenker hverandre for, jeg ser den.
Etter Fritzl-saken må jeg si at jeg skuler litt på en mann i nabolaget. Du vet nok hvem jeg mener, Lykken. Han som har pusset opp i ørten år, alle gardiner trukket for, en mørk kjeller og en ubebodd hybelleilighet. :knegg:
