Har nylig hatt en diskusjon med noen tidligere kolleger. Av disse er det en fra Polen, en fra Russland, en fra Sverige og en fra Norge. Foranledningen er at disse fire hadde diskutert heftig seg i mellom.
Damen fra Russland hevder at russere har høyere arbeidsmoral enn både nordmenn og de fleste andre nasjonaliteter. Hun påpeker at i Russland er man nøye med disiplin, og at dette innebærer at folk har høy arbeidsmoral.
Så er det polakken. Hun har (jeg tror av historiske årsaker) et horn i sida til Russland og russere. Hun mener at polakker er de mest arbeidssomme, og at man i Polen er svært opptatt av å ha jobb, tjene penger og gjøre sin jobb med ære.
Svensken mener at i Sverige er det strengere regler i arbeidslivet (blant annet ved sykefravær) og at svensker er mer nøye på å følge regler, har høy arbeidsmoral, osv.
Så den norske kollegaen henvendte seg til meg (jeg har jo sluttet der, men vi møttes til en kopp kaffe i helga) og hun ville selvsagt ha støtte. For de tre andre konkluderte jo med at nordmenn hadde lav arbeidsmoral.
Og jeg ble i tvil. Ikke mye støtte å hente fra meg. ;) Jeg vet ikke, jeg. Kanskje har nordmenn lavere arbeidsmoral? Svensken hevdet blant annet at sykefraværet i Norge er dobbelt så høyt som i Sverige. Polakken og russeren hevder at nordmenn ikke er så nøye på når de kommer og går, tar mange pauser, og ikke setter sin ære i jobben.
Kan det være at de har rett? Har nordmenn dårlig arbeidsmoral?
Jeg har også hørt "svenskeargumentet". At vi har det så godt mtp. rettigheter (taper ingen lønn på sykdom) at arbeidsmoralen blir dårligere.
Selv synes jeg, etter hva jeg har sett i helsevesenet i alle fall, at man måler arbeidsmoral litt skjevt. Hvorfor er det så mye mer moralsk å dra på jobb på et sykehus når man selv kan smitte pasienter og kolleger, enn det er å vise ansvar og holde seg hjemme?
Jeg har ikke så mye erfaring med russere, og egntlig ikke med polakker heller. Men mitt inntrykk av svensker generellt er at de har høyere arbeidsmoral enn nordmenn ja. Og jeg tror en grunn kan være sykelønnsordningen, uten at jeg mener at jeg vil ha det sånn i Norge.
Jeg har den glede å observere ganske mange forskjellige nasjonaliteter jobbe sammen, og nordmennene utpreger seg ikke akkurat som flittige maur, altså.
En amerikaner jeg jobbet med for noen uker siden kommenterte det også. "I've never seen norwegians work this hard before!" ...og da hadde jeg vel allerede sett at det strengt tatt var britene, polakkene, svenskene og amerikanerne som var de mest effektive.
Jeg er selv ansatt i det en må kunne kalle multikulturell bedrift, Oslo T-banedrift, og ser at nordmenn er vel ikke på topp fem lista over de med best arbeidsmoral, men vi er sannelig ikke verst i klassen heller.
Her er det mye som spiller inn, men jeg tror nok at våre gode ordninger er med på å gjøre det enklere å holde seg hjemme. Det er ikke dermed sagt at det er bare "etniske nordmenn" som blir hjemme med sår hals.
OTD har selv et svært høyt sykefravær, av forskjellige grunner, men det er rimelig godt fordelt på de forskjellige etniske gruppene.
Helt klart. :nemlig:
Nordmenn har en elendig arbeidsmoral. :generaliserer også:
Bortskjemte og litt late; veldig opptatt av hva vi har krav og rett på, ikke fullt så opptatt av hva vi har plikt til....
Uten at jeg vet så mye om hvem som har best arbeidsmoral, vil jeg bare si at det å møte på jobb når man ikke har noe valg ikke nødvendigvis er utslag av arbeidsmoral.
Hvis man bare får lønn ved å gå på jobben, og hvis familien ikke får det de trenger hvis man ikke får lønn, da går man på jobb uansett hvor dårlig man føler seg. Arbeidsmoral kommer først inn når man har et reelt valg.
Jeg tror dette varierer veldig fra både bransje til bransje, arbeidsplass til arbeidsplass og ikke minst fra person til person. De stedene jeg har jobbet har nordmenn hatt utmerket arbeidsmoral etter min mening. Jeg synes i større grad andre nasjonaliteter er for sene eller dårlige til å følge opp oppgaver de har tatt på seg. Min erfaring med russere er meget dårlig, de bar i veldig stor grad preg av å ha levd i et system der de venter å bli fortalt alt de skal gjøre. De gjorde ingenting på eget initiativ og arbeidsmoralen var meget moderat så lenge ingen hang over dem.
Jeg hadde også en sommerjobb i utlandet en gang der jeg synes feks sydeuropeerne var rimelig slappe.
Jeg har ikke så mye erfaring med de nasjonalitetene du nevner, men jeg har erfaring med nordmenn. Jeg tror helt klart at vi er et folkeslag (alle under samme kammen her) som er flinke til å "kjenne etter hvor det gjør vondt", og er også flinke til å sykeliggjøre situasjoner og opplevelser som ellers er sett på som en "del av livet". At man holder seg hjemme fra jobb for å unngå å smitte andre er selvsagt common sense, men gud hjelpe meg så mange andre "ikke-smittsomme"-sykdommer som også gjør at man holder seg hjemme.
Arbeidsgivere er hele tiden blitt rettet fingeren mot som "årsak" til høyt sykefravær, og det snakkes om dialog og oppfølging. Etter noen år på baken, ser jeg at unfallenhet fra en arb.giver i gripe tak i arbeidsrelaterte problemer, absolutt kan spille en rolle, men det finnes jo så utrolig mange andre, utenforliggende årsaker til fravær også. I situasjoner med problemer på det private plan, kan jeg fort få følelsen av at jeg maser om ting jeg ikke har noe med, når jeg følger opp med dialogmøter, telefonsamtaler, avklaring vedr tilrettelegging og mulighet for gradert sykmelding osv. osv. Inkluderende arbeidsliv er en god ting, men ikke alle ønsker å være inkludert, for å si det sånn.
Det virker som om legene ofte bare sykmelder, uten PLAN for å endre på det som faktisk var årsaken til sykmeldingen i første omgang. Jeg har ikke tall på de gangene jeg har spurt om den sykmeldte har fått oppgaver å utføre mens han/hun er hjemme med en 100% sykmelding. I 90% av tilfellene har svaret vært nei.
Jeg opplever ikke at det er dårlig arbeidsmoral her til lands. Jeg synes tvert i mot at det jeg har sett andre steder, for eksempel i Tyskland der det er veldig hierarkisk og strengt, er at der gjør man akkurat det man har fått beskjed om, hverken mer eller mindre. Det at det er strengt og kontrollerende gjør at folk blir initiativløse, for de er redde for å gjøre feil dersom de setter i gang med noe på egen hånd eller kommer med forslag og de får liten annerkjennelse for å vise initiativ. Det oppmuntres rett og slett ikke.
I Sveits opplevde jeg ofte at det var kvantitet, altså hvor lenge man var på jobben som var viktig, ikke kvalitet, hvor mye som faktisk ble gjort. Vi nordmenn er så opptatte av å balansere jobb og familie at vi heller jobber skikkelig effektivt for å kunne gå til vanlig tid, i stedet for å jobbe lenger eller ha med jobb hjem. I Sveits var det nærmest om å gjøre å sitte lengst, sende mailer sent på kvelden eller i helgene, men å komme tidlig om morgenen, nei det var det ikke så nøye med. Det var det jo ingen som så... Ei venninne som har vært utestasjonert i Frankrike syntes hun så mye av den samme oppførselen der, som jeg beskriver fra Sveits.
I Norge er vi vant til å være selvstendige, ta initiativ, ha medbestemmelsesrett at vi går litt i vranglås dersom noen prøver å tre den tyske mentaliteten nedover ørene på oss. Vi jobber bedre når vi får tillitt og ansvar. Jeg opplever i mitt yrke at folk står på langt ut over det som kan forventes. Mange har ikke overtidsbetaling, men jobber allikevel 50 timers uke eller mer for å få jobben gjort.
Nei, min erfaring er langt i fra at nordmenn har dårlig arbeidsmoral.
Jeg har jobbet med leger fra Tyskland, Sverige, Iran, Irak, Pakistan, India og Polen. Jeg må si at jeg merker mye av det samme som Nenne sier, jeg synes nordmenn som oftest er veldig flinke til å være selvstendige og flinke til å ta initiativ.
Jeg merker at de som kommer fra land hvor det er mer hierarkisk er mer opptatt av at overordnete skal se hva de gjør enn å gjøre en god jobb. Og i en legejobb er det veldig veldig farlig for pasientene at legen har en sånn innstilling. Men jeg har litt fordommer mot utenlandske leger, jeg synes de kan så sjokkerende lite.
Jeg er veldig enig med Nenne. Jeg har i veldig liten grad opplevd det Billa beskriver. Jeg må nok likevel si at jeg tror det er store bransjevariasjoner. Jeg har stort sett bare vært i jobber der det bare blir dobbelt så mye å gjøre når man kommer tilbake hvis man er borte, og det spiller nok til en viss grad inn. Det har stort sett vært så vanskelig å være borte at man har altfor høy terskel for å bli hjemme.
Jeg må få understreke at jeg på ingen måte mener at man skal jobbe hvis man er syk, og vi skal absolutt ikke ha et arbeidsliv som skremmer ansatte til å gå på jobb. Det er allikevel ikke uten grunn at begreper som "å ta seg en tredagers" finne i nordmenns vokabular...
Jeg tror kanskje dette kommer litt an på hvilken type jobb det er? Om nordmenn er Flinke i mer, eh, fancy jobber kan jeg ikke uttale meg om, men jeg ser at "på gulvet" hvor det er mye svette og slit at det ikke er de norske som utmerker seg.
Det varierer jo også hvor interessert arbeidsgivere er i alternative løsninger. Jeg vet om tilfeller der 50% sykmelding bare godtas om man velger å jobbe hele dager annenhver dag. Kan man ikke det, anbefales man å bli 100% sykmeldt. Ved vansker som går på nettopp hvor mange timer i strekk man klarer å jobbe, så kan det blir problematisk.
Jeg vet om flere som har opplevd den problematikken og at de føler at de rett og slett ikke er velkomne på jobb før de kan yte 110% igjen. Og da er det kanskje ikke så rart at man neste gang selv også tenker enten-eller.
For all del. Dette er ikke bare arbeidsgivere. Det kan også gå på kolleger. Jeg har inntrykk av at det særlig i helsevesenet lett blir en greie der de som skal ha tilrettelegging blir møtt med "vi har alle vårt, hvorfor skal du behandles annerledes" av kolleger som selv er i full gang med å ofre helsa for å være "flinke piker".
Det er min erfaring fra mannens arbeidsplass også - som er influert av svensker og portugisere. Bl.a. legges det opp til utallige eviglange møter, uten unntak på ettermiddagen slik at fok må være på jobb til 18-19-tida om kvelden. :mumle: (Det kan hende de er effektive også, altså, jeg er bare grunnleggende skeptisk til overdreven møtevirksomhet.)
Jeg synes ikke akkurat nordmenn har så høy arbeidsmoral, nei. Det er vel forskjell på folk så klart, men min erfaring med håndverkere er i alle fall dårlig. Der er det mange som ikke eier yrkesstolthet.
Svensker er jeg veldig glad i. Uten svensker hadde det vært miserabelt å gå ut i Norge. Svenskene smiler, yter service og er høflige. Nordmenn derimot finner jeg ofte både mutte, sure og uhøflige. Spesielt ungdom, mon tro om de ikke har lært seg hvordan yte kundeservice.
På min arbeidsplass er det nesten bare etniske nordmenn og sykefraværet er på under 1 %.
Det har sikkert sammenheng med at om man er syk så må jo tingene gjøres likevel og vi har ikke jobber hvor vi kan fylle inn for hverandre i noen særlig grad. Dermed tar man gjerne en dag om man trenger det - men man må få gjort unna oppgavene og tar da ofte igjen tiden senere. Så for oss er frihet under ansvar en fin måte å få lavt fravær blant nordmenn jaffal.
Eller så er bare ingeniører litt kjedelige og har ikke noe liv utenom jobben? :vetikke:
Sykefraværet er vel så vidt jeg vet generelt høyt i helsesektoren. Derfor undrer jeg litt i fht til det smilefjes skriver om at sykefraværet er lavt og at man ikke har noen til å gjøre jobben for seg.
I helsesektoren er det jo andre som må overta jobben, og det kan selvsagt spille inn i fht de som får dårlig samvittighet og likevel går på jobb. Men også for de som blir hjemme fordi de vet jobben blir gjort.
Jeg har selv vært sykmeldt noen uker nå og må innrømme at om noen hadde overtatt min jobb, så hadde jeg nok trengt en uke til. Men fordi jeg har tidsfrister og masse som skulle vært gjort, så starter jeg litt tidligere. Jeg har også vært innom jobben, svart på mail osv under 100 % sykm.
Men nå ser jeg at jeg sporer helt av. Jeg må signere allium i fht til det med å ha et valg, eller ikke når det gjelder arbeidsmoral og kulturforskjeller.:nikker:
Nordmenn er de mest produktive arbeiderne i verden, i følge en undersøkelse foretatt av ILO, så det må vel bety at arbeidsmoralen er høy, tenker jeg. (?)
Jeg var sjokkert når jeg flyttet til Norge over hvor lite nordmenn jobber (nå tenker jeg på antall timer, og hvor mange av arbeidstimene som egentlig kun er for hyggelig samvær og regne) og er egentlig fortsatt forundret over det. Dette til tross for at jeg tilpasset meg veeeeldig fort. :knegg:
Nettopp! Det er vel ellers ingen motsetning mellom at nordmenn er selvstendige/ikke trenger å bli fortalt hva de skal gjøre og i at vi har et utrolig høyt sykefravær? Vi er selvstendige og flinke de dagene vi gidder å komme på jobb, rett og slett. :nemlig:
Etter å ha lest svarene i tråden kjenner jeg at jeg er enig i dette. Jeg tror det avhenger av bransje.
Nå jobber jeg for meg selv, men jeg har tidligere jobbet som leder. Og fra et leder-ståsted må jeg si at det er påfallende vanskelig å få nordmenn til å gjøre ting de ikke har lyst til. Russere, polakker og til og med svensker er lettere å instruere, mens nordmennene er svært opptatt av sine rettigheter, status og hvilke jobber som slett ikke hører med i deres stilling.
Samtidig er jeg usikker på om jeg syns nordmenn er så veldig selvstendige, egentlig. Har jobbet med en gruppe nordmenn som var alt annet enn selvstendige. De var av det vriene slaget, som verken var selvstendige eller ville ta instruksjon. De var også av det slaget som hadde svært høyt sykefravær, lange pauser, kom seint og gikk tidlig - og disse er nok noe av grunnen til at de øvrige (som nevnt i hovedinnlegget) oppfatter at nordmenn har lav arbeidsmoral.
Jeg kan vel egentlig bare svare for egne arbeidsplasser, og der har vi vært stort sett bare nordmenn. De få finnlenderne, russerne og iranerne jeg har jobbet med har ikke skilt seg ut i verken den ene eller andre retningen. Den generelle holdningen er at man jobber og står på til jobben er gjort. Man jobber på arbeidsplassen og hjemme, og bruker gjerne kvelder, helger og på fridager for å få ting unna. Men det er kanskje forskjell på arbeidsoppgavene man får utdelt. Om ledelsen kommer med bestillinger som ikke oppleves som vettuge av en del av personalet, er det gjerne en del tendenser til furting, surmuling og mangel på initiativ til å følge opp. Terskelen for å bli hjemme pga. sykdom er stort sett veldig høy. Det er ofte mer arbeid med å være hjemme enn med å jobbe, og i tillegg vet en at det blir merarbeid på kollegene og at fravær går ut over brukerne. Resultatet er at mange hangler for lenge i jobben og heller ryker på skikkelige smeller med alvorligere sykdom og påfølgende langtidsfravær. Vi har alt for høyt fravær hos oss. Jeg har jobbet med 1-2 kolleger som jeg har tenkt at viser en lav arbeidsmoral, er mye småborte, kommer for seint alt for ofte og viser lite ansvar og initiativ. Disse irriterer, siden man aldri kan stole på dem, og en alltid må ha et opplegg i reserve for å kunne dekke opp for dem. Heldigvis finnes det ikke mange av dem der jeg jobber.
Sier meg enig i denne. Jeg har jobbet for et svenskt selskap, de hadde en annen holdning til jobben sin. Uten at jeg skal si det er positivt eller negativt, så tar mange nordmenn litt lettere på jobben og kanskje livet forøvrig, uten at det vil si at de gjør en veldig dårligere jobb av den grunn. En sa at nordmenn jobber for å leve mens svensker lever for å jobbe. :knegg:
Min forrige leder hadde jobbet i både Russland, Serbia og Polen for et større selskap, han kunne fortelle at de ansatte jobbet hardt og pliktoppfyllende, når han var tilstede. Hvis han ikke kom/ var syk o.l så gikk mange hjem og lite eller ingenting ble gjort. Vet ikke helt om jeg er så fan av et slikt system heller.
