Nå har ikke jeg rukket og bli sånn uhorvelig gammel, men jeg føler meg igrunnen ikke annerledes enn jeg gjorde for 10 år siden.
Det er jo endel forskjeller som man ser når man samenligner seg selv med seg selv for 10 år siden. For eksempel så er jeg mye tryggere på meg selv, jeg tar litt mer ansvar, og livet er litt mer satt i system siden man har mann og barn og lån og slike ting.
Men jeg føler meg ikke annerledes på innsiden. Jeg føler meg ikke klok og moden, og heller ikke gammel og grå heldigvis.
Jeg føler meg ung og likedan rett og slett.
For ti år siden så var jeg en festløve av dimensjoner. Klart jeg føler meg eldre når jeg ser på forskjellene i livet mitt. Den gang bestod livet i å jobbe akkurat nok til å få penger til neste fest. I dag er det unger og hus og utdanning som står i fokus. Her på skolen er det jo veldig mange unge mennesker, med samme frihet til partai som da jeg var på deres alder. Jeg har følt meg litt gammel i det siste, ja. :knegg:
He, he, når man studerer i voksen alder kan jeg tenke meg alderen kommer litt tydeligere frem ja.
Men inni deg. Føler du det sånn innerst inni også? Voksen? Er du voksen? Er du en annen i holdninger og meninger nå enn for noen år siden? har du vokst? Er du klok? og alle slike ting.
Dette tenker jeg på ofte!
Når jeg snakker med et gammelt menneske så tenker jeg "h*n føler seg sikkert ikke ett år eldre enn meg, det er bare skallet som har blitt litt mer skrantent".
Det må være frustrerende å bli gammel. Føle seg ung på innsiden og sikkert ha lyst til så masse men simpelthen ikke ha krefter til det.
Selv har jeg nok forandret meg en del på ti år. Jeg er mye mer sikker på meg selv, vet hva jeg vil og hva jeg står for. Har fått mye bedre perspektiv på ting.
Men det er jo også helt naturlig, man lærer og utvikler seg hele tiden. Om ti år sier jeg sikkert det samme.
Det hender at jeg får noen slike voksen-øyeblikk, der det går opp for meg at jeg faktisk er blitt noe som ligner på voksen. Men de forsvinner nesten like fort som de kommer, og så føler jeg meg like ung og sprek som jeg var da jeg var 20. Bare med litt mer erfaring og livsvisdom. :knegg:
Til vanlig føler jeg meg ikke så veldig gammel, selv om jeg sitter her med mann, barn og hus.
Det er når jeg er sammen med yngre mennesker at jeg virkelig føler at det har gått 10 år siden jeg var ferdig med videregående.
Jeg tror man oppnår en gradvis følelse av at man er voksen, men at man ikke forandrer seg vesentlig innvendig i aldringsprosessen. Det er slik jeg har hørt mange eldre mennesker beskrive det også, nærmest som en litt sjokkartet opplevelse av å se seg selv som gammel i speilet, men allikevel føle seg mye som man gjorde i 30-årene.
Jeg husker at min bestemor snakket om dette da jeg var i tenårene. Hun snakket om hvor vanskelig det var å godta at man var blitt gammel og ikke like sprek, når hun fortsatt følte seg som den ungjenta som hadde ulovlige dansetilstelninger i skogen under krigen.
Jeg husket jeg tenkte at det der måtte jeg huske på. Jeg ville også kjenne etter på slike ting når jeg ble gammel.
Nå er jeg ikke gammel da, men jeg husket plutselig på det i dag :fnise:
Jeg er en annen i holdninger og meninger, så absolutt. Hvertfall delvis. Av og til ler jeg for meg selv når folk tidlig i 20-årene kommer med de samme kommentarene som jeg gjorde den gang. Man utvikler seg jo, forhåpentligvis. Men samtidig er det mye som jeg har holdt fast ved. Jeg er ganske prinsippfast på enkelte områder og det har jeg vært hele tiden. Men ser kanskje forskjellen på det som er viktig og det som er mindre viktig. Ikke minst har jeg evnen til å le av meg selv, så jeg er kanskje ikke voksen på det området, for jeg er sinnsykt lite selvhøytidlig både ovenfor meg selv og andre. Jeg ler godt av snerper som ikke klarer å lese mellom linjene. Barnslig, ja.
Jeg må også si at det å få barn i stor grad har bidratt til at jeg har blitt mer voksen, ikke bare alderen i seg selv. Jeg har nok blitt mer 'satt' og kjedelig, men også mer bevisst på valg jeg tar i livet og i hverdagen.
Jeg føler meg voksen.
Mye av følelsen kommer med å være forelder, tror jeg. Går over nye terskler etter som de blir større. Husker første foreldremøte i barnhage, da følte jeg meg skikkelig liten, mens nå, etter å hatt barn i barnehage i fem år er det helt greit. Nå som Storebror har begynt på skolen har jeg litt samme opplevelse der, veldig rart å være foreldre på skoleavslutning, jeg husker jo fortsatt så godt hvordan det var å være barn i samme situasjon og med min egen mor på tilskuerbenken.
Men også på andre måter føler jeg meg eldre, jeg har forandret meg mye på de åra jeg har vært sammen med mannen min. Når vi møttes var jeg 23 år, singel, mye fest og lite bekymringer. Men også veldig usikker på hva jeg ville gjøre med livet. Nå er jeg snart 32, har endelig funnet ut av hva jeg vil jobbe med, har mer selvtillit, kunnskap, erfaring og er tryggere på meg selv.
Når jeg ser ungjenter på Tbanen eller gata hender det at jeg blir litt misunnelig, jeg føler i alle fall at jeg har blitt eldre. Det hadde vært moro med en tidsreise tilbake til den tiden. Men bare en ukes tid.
Jeg tror det har mye å si det at de tingene jeg gjør nå får konsekvenser for flere enn meg.
Jeg kan ikke bare stikke av, eller sove hele dagen. Eller være med på tidenes fest på impuls.
Inne i meg føler jeg egentlig at jeg ikke har blitt eldre siden 22-årsdagen. Modningsprosessen fra 19 til 22 derimot var veldig stor.
Jeg har jo forandret meg mye de siste månedene, men jeg føler overhodet ikke at jeg har blitt mer voksen som følge av de forandringene. Jeg føler meg faktisk friere enn på lenge.
Det er vel det som er en viktig del av å bli ”voksen” det at man blir tryggere på seg selv, tar mer ansvar og ting er satt mer i system. Jeg tenker at det er en forandring som har skjedd på innsiden. Vi tar andre valg og prioriterer annerledes nå en da vi var yngre. Det nettopp fordi vi gjennom de erfaringene og refleksjonene vi har gjort oss har fått flere perspektiver på ting.
Jeg tror der umulig for oss mennesker å være likedan nå som for 10 år siden. Jeg er ikke den samme (eller likedan, om du vil) i dag som i går, jeg har hatt samtaler og opplevelser det siste døgnet som har gitt meg noen nye erfaringer og kunnskap. Dermed vil jeg ikke nødvendigvis møte en problemstilling på samme måte i morgen som jeg gjorde i går. Skal det være mulig å ikke forandre seg må man vel stenge ute alle inntrykk og ikke tenke, og det er vel umulig?
[size=3][/size]
[size=3][/size]
Jeg er 33 og har hatt barn i ti år. Voksen er jeg nok, og har vel vært lenge, men jeg føler meg ikke slik. Det overrasker meg nesten daglig at elevene ser på meg som voksen. Ja, jeg er nok det, men inni meg er jeg bare Berglijot og er lik inni meg som da jeg var femten (slik som elevene).
På julebordet forrige fredag er det i alkle fall ingen som skal kalle meg voksen. :flau:
Kan ikke si jeg føler meg eldre en jeg gjorde for 10 år siden. Da var jeg 25 år, hadde barn, hus og gjeld. Forskjellen er at nå at jeg har mindre gjeld og flere barn.
Mentalt sett har jeg nok blitt mere voksen og tryggere på meg selv. Det tror jeg nok er en naturlig følge etter flere år på baken.
Men er fortsatt barslig og håper det fortsatt vil gå mange år før jeg slutter å le av meg selv. Den dagen jeg ikke lengre kan se det komiske i egne tabber, ja da her jeg nok blitt dame.
Ser på meg selv som jente jeg.
Er jo egnetlig enig med deg, men samtidig så føler jeg at en dela v de valgene jeg tar som er "riktige" valg, er jo ikke fordi jeg vil ta dem. Jeg bare vet at jeg må.
Og selvsagt har man forandret seg de siste 10 år, eller siden i går om du vil, men følelsen jeg sitter med er ikke en voksen følelse. Mann og barn og hus og lån har liksom ikke overbevist meg.
Lurer på om det ikke ligger mange fordommer blant oss når det gjelder det med alder og det å være voksen? Er det slik at man må være satt og kjedlig for å være voksen/moden? Er det slik at man mister selvironien når man blir voksen/moden. Kan det ikke være gøy å være moden? Kommer det en spesiell følelse inni oss når en er voksen?
Jeg tror ikke man føler seg så innmari annerledes når man blir eldre, men at man handler annerledes nettopp på grunn av de erfaringene og refleksjonene man (forhåpentligvis) har gjort seg gjennom årene.
Jeg vil jo gjerne føle meg voksen/moden og ansvarsfull og og alt det der, så jeg håper jo ikke at det betyr at når den dagen kommer så er jeg en kjiping. :nemlig:
Jeg føler meg verken gammel eller eldre, men jeg er mer ansvarlig nå enn for 10 år siden. Så kanskje jeg er blitt litt kjerrring :knegg:
Selv om det er vannvittig hyggelig å sitte oppe hele natten og drikke rødvin og skravle med venner, så vet jeg at snart 2 åringen min står opp kl 6, og selv om jeg får sove lenge, så betyr ikke det lenger en hel dag i sofan med digg og filmer. Så jeg tror man blir mer "voksen" om du vil, gjennom de valgene man tar. Mange av mine venner er fortsatt barnløse og noen er også single, og de fester like masse som vi gjorde i midten av 20 årene.
Jeg klarer ikke definere hva jeg mener, det går nok litt på hva man identifiserer seg med.
Jeg syns fremdeles det er litt snålt at jeg er mamma. For meg er mamma en slik som min mamma var, og hun har liksom alltid vært voksen.
Jeg syns det er rart at barn på gaten tenker på meg som dame. Jeg ville fremdeles omtalt meg som jente.
Mannen min som fremdeles spiller dataspill og playstation og ser tv fra sofan hver kveld er ikke voksen i mine øyne, fordi mannerollen og papparollen slik jeg kjenner den er ikke sånn.
Kunne sikkert ramset opp i bøtter og spann, men jeg kommer jo ikke noe lenger påvei mot en definisjon av det.
:blush: hm...Jeg venter enda på å bli voksen på ordentlig jeg...i en alder av 32 føler jeg meg ikke sånn "voksen-voksen" som noen kaller det. Jeg føler at "jeg" har stanset sånn rundt 26-27 i hodet mitt, men jeg ser jo på de "fine smilerynkene" mine at jeg har passert 30! Jeg syntes det var veldig rart å bli 30! Hadde skikkelig 30-års-krise!!!! Ellers er det snodig å gå på høgskolen nå, jeg tar grunnfag samf.fag/årsenhet i samf.fag og omgir meg med mange i 20-årene og jeg både ser og føler at jeg er mer voksen da ja..føler meg ikke som ei snerten snelle mer akkurat! Men livsvisdommen som følger med årene som går er på mange måter befriende, og jeg føler at jeg har mye mer belegg for ting jeg yttrer og mener nå enn tidlig i 20-årene feks. Det er litt deilig syns jeg! Jeg slapper mer av ifht andre på en annen måte nå enn i 20-årene. Så litt voksen er jeg vel blitt. Men ordentlig voksen, hva er egentlig det? Tror ikke det finnes noen ordentlig voksne mennesker jeg, sånn innerst inne.
Det som er spennende er om din (og min) mamma følte seg voksen da de fikk barn? Føler de seg modne og gamle nå?
Mannen min spiller også dataspill og PS, han er sikkert litt barnslig, men han er også voksen.
Tenker vi mennesker er litt av alt, litt voksen, litt barnlig, noen ganger moden og reflektert andre ganger lite smarte og kort tenkte i våre vurderinger og handlinger. Ja takk til sammensatte og hele mennesker!
Da jeg kom på det min mormor hadde sagt (jmfr tidligere innlegg) så var det det jeg tenkte også. Jeg tror svært få kjenner seg voksen. Slik vi selv definerer voksen.
Vi er nok litt av alt, og jeg er nok utad veldig fornuftig og voksen av meg når situasjonen tilsier det. Men jeg kjenner jeg krasjer litt med meg selv. Når jeg sitter på foreldremøter og stiller krav til hvordan jeg vil at sønnen min skal ha det i barnehagen, eller når jeg er på jobb og prater jobbprat med koleger, da kjennes det noen ganger ut som skuespill.
Det er snålt.
De som jeg ser på som voksne, er ikke de som er kjedelige eller "kjerringer". En som er voksen i mine øyne er en med ro og selvsikkerhet, og som tør å være seg selv.
Føler meg forsatt ung, ikke store forskjellen på i dag og for ti år siden.
Men følte meg litt gammel i dag, når to i klassen min snakket om en på 32.
Han hadde de aldri trodd var så gammel. :sparke:
Ja ja så er jeg snart gammel da. :sukk:
Da jeg var ti var storebroren min tyve og i mine øyne veldig voksen. Da jeg var tyve så var plutselig ikke tyve så veldig voksent, men tredve derimot, det var voksent det. Men da jeg selv ble tredve var jeg overhodet ikke voksent (men førti …) og tyve var rett og slett en barnslig alder. Broren min på 42, han er voksen han, men jeg, nei jeg er bare meg, akkurat passe gammel, men ikke voksen. Så får vi se hva jeg føler når jeg selv blir 42.
De tre siste årene har jeg blitt minst 10 år eldre.
Og det merkes ja, helt klart.
For 3 år siden følte jeg meg aldri gammel, ikke voksen engang nesten.
Nå føler jeg meg støtt og stadig som en 90 åring, og jeg gleder meg til å bli 30 år. Det var skrekken før, men etter alle de ekte krisene jeg har opplevd nå vil jeg nok aldri få en alderskrise, det er jo bare en fillegreie.
Jeg har lært vanvittig mye de siste 3 årene, og det har helt klart formet meg mye som menneske. Og modnet mye.
Det handler vel mye om livserfaring.
Når jeg ser på enkelte av diskusjonene her føler jeg meg nok gammel. Jeg vokste opp under den kalde krigen - en tid hvor vi nesten forventet å få en atombombe i hodet, det var masse prøvespregninger på Kola. Det var stort sett det nyhetene gikk ut på. Derfor har jeg litt problemer med å legge vekt på enkelte av diskusjonene her, for meg blir det småting. Dere kan være glad dere har vokst opp i en fredeligere tid, selv om det er en del konflikter i dag.
Føler meg voksen, men slett ikke gammel. Hva skal man etterlate seg når man dør ? Et godt minne eller en hel masse saker :confused: . Vet heller ikke hva jeg ønsker meg til jul, men hyggelig å bli husket for noen da. Eldre er jo folk som har levd livet sitt i allefall tre fjerdedeler, og er i syttïårene. Gjelder det oss :confused:
Nå har jeg passert 40 - og jeg synes igrunnen jeg er den jeg alltid har vært.
OK - jeg har blitt en god del tryggere på meg selv, men det betyr bare at jeg tør å si og gjøre det som jeg tidligere holdt inni meg. Også har jeg vel fått med meg noen erfaringer som sikkert påvirker meg.
Til hverdags tror jeg at jeg er akkurat den samme som jeg var når jeg avr 18 og 25. Helt til jeg hører en 18 åring eller en 25 åring uttaler seg SKRÅSIKKERT om ett eller annet - da tenker jeg, du verden så umoden ungdommen er nå til dags! Og kommer jeg på at den gangen jeg var 18 eller 25 kunne jeg uttalt meg akkurat like teitt og skråsikkert - og DA skjønner jeg at jeg har blitt gamlere.
Jeg begynte å føle meg voksen da de nyansatte på jobben min var yngre enn meg (og jeg jobber ikke på McDonalds eller en annen arbeidsplass som er infisert av unge mennesker :fnise: ).
Ellers føler jeg meg eldre/mer voksen for hvert år, så jeg lurer på hvor dette skal ende. Jeg er nå 32 år og jeg er definitivt mer voksen enn for 10 år siden. Jeg føler vel egentlig at man ikke er voksen før rundt 27 år.
Jeg gjør vel ofte voksne ting, betaler gjeld, regninger, gjør (litt) husarbeid, kjører og henter i barnehage osv, men jeg føler meg som den samme personen som før
Jeg får små glimt da jeg føler meg "gammel". Det skjer mest på jobb. Er lærer i videregående, og det siste glimtet hadde jeg i høst, da det gikk opp for meg at årets førsteklassinger er født i 1990. Det vil si at de ikke engang LEVDE på 80-tallet, det tiåret da jeg var tenåring (sjøl om noen av dem i hvert fall ble "laget" i 1989 :knegg: ). :dåne:
Jeg var på SU-møte på skolen på torsdag og da følte jeg meg skikkelig voksen. Jeg var nemlig lenge i tvil om den ene av de tilstedeværende var elev, d.v.s. maks 13 år eller lærer. Det viste seg at hun var lærer, men hun var så barnslig og umoden og sa "lissom atte" i annenhver setning og da kjente jeg virkelig at det er veldig lenge siden jeg var der. Hun må jo være 22 år og nyklekka hun og det begynner virkelig å bli noen år siden jeg var så usikker og keitete som hun var.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
