Jeg har en kompis som har en tendens til å putte ord i munnen på meg. Dvs om han forteller meg noe, og jeg kommer med en helt generell jatte-bemerkning i mine øyne, så kan han si: "Ja jeg skjønner at du mener jeg er et fjols nå, men sånn er det altså". To minutter etterpå maler han på det samme med "du kommer til å tro at jeg er en idiot resten av livet, men det er greit nok!" (jeg har ikke sagt stort i mellomtiden). Her om dagen logget jeg av msn rett etter å ha chattet kort med han, fordi jeg hadde lyst til å se noe på tv. Dette var da rett etter at han hadde vært litt kort på msn. Får da en sms hvor han beklager seg osv osv. Jeg skulle jo bare se på tv jeg, og reflekterte ikke mye over hans korthet ettersom han allerede hadde sagt han hadde en mindre bra dag. Her om dagen ga jeg han et slags kompliment, hvorpå han skal grave om hva jeg mente med det. Jeg mente det jeg sa jeg.... :undrer: Alt må diskuteres.
Kjenner jeg blir litt svett av dette. Vanskelig å føre en samtale med en person som hele tiden tilegner det man sier mye mer enn det som er ment.
Mulig jeg er "underfølsom", men jeg sier det jeg mener da, verken mer eller mindre. :lol:
Åh, slikt er bare sliiiiihiitsomt!
Han har nok ikke noe godt selvbilde, tør ikke stå i noe uten å få bøtter av tilbakemeldinger, og det er selvfølgelig ikke noe godt for ham. Men slikt har jeg liten tålmodighet med, altså... :gal:
Det er nok dessverre slik at denslags oppførsel fort gjør at folk skygger banen.
Han høres usikker ut. Skjønner at det kan være slitsomt å ha slike venner, men vil gjette på at det er godt for han å ha en som deg som lar han prate i vei.
Det er jo ikke sikkert han er klar over det engang, og vil kanskje ikke skjønne noenting. Men en vennlig veiledning kan sikkert være noe å vurdere. Førstehjelp, liksom.
Iom at han prøver fremstå som kjekkas og frempå, så tenker jeg at det kanskje gir han en liten vekker? Jeg er der at jeg ikke har lyst til å logge på msn for å snakke om at jeg skrev noe i feil tonefall eller utbrodere små ting jeg har sagt som jeg generelt ikke har reflektert over. Er lite spennende å sitte å skulle kverulere om sånt støtt og stadig. :rolleyes:
Hmm.. Ofte vanskelig å si fra om sånt også, nettopp fordi det er så mye "føleri". Han vil jo naturligvis tolke det også opp og i mente, og gruble lenge på hvorfor du i det hele tatt sa noe.
Æsj, jeg har ikke noe godt råd, annet enn å tenke nøye gjennom hva du evt. skal si, eller hvordan du legger fram ting sånn ellers. Det er jo tydelig at personen har et problem, mest sannsynlig usikker.
Men sliiitsomt, ja! :nemlig: Man prøver jo å være forståelsesfull, men det kan fort bli litt mye.
Han har sikkert godt av alt som styrker selvtillitten, men jeg mener det blir feil om du skal leke terapeut for han når du i grunn synes det er kjipt. Vær deg selv bare du sier ting med respekt. Tåler han at du sier det du nevnte over her kan det fungere som en oppvekker.
Jeg tror ikke dette er noe som vil "ødelegge" han. Han mener selv han tåler en trøkk og vel så det, og jeg tror han tåler å bli fortalt dette, selv om han kommer til å bli noe sjokkert iom at han prøver å virke stikk motsatt. Han er ikke sen om å slenge med leppa til andre, så jeg har ikke så mye skrupler egentlig. Jeg tror jeg bør være rett frem og ærlig... og si dette en gang det skjer. Har pressisert en episode allerede, så kan jo bare underbygge den litt.
"Du, det er litt vanskelig å snakke med deg når du overtolker meg så sinnsykt hele tiden, kan du slutte? Om jeg er muggen på deg lover jeg å fortelle deg det. :nemlig: "
