Tangerine sa for 15år siden:

... stikk fingeren i et fat med vann og kikk nøye på hullet du etterlater deg.

Føler du deg uunnværlig i noen som helst sammenheng?

(og hvordan skrives uunnværlig? :confused: )

Slettet bruker sa for 15år siden:

Jeg føler meg uunnværlig i én eneste sammenheng. Det er ingen andre enn meg som kan være mammaen til gutta.

Tangerine sa for 15år siden:

Akkurat dette var det første som slo meg også. Men har vi rett? Det er mange som har andre mammaer enn dem som fødte dem.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Det er mange som har det og som det fungerer helt fint for. Men for mine er det bare jeg som kan ha den rollen jeg har. Ikke at ikke andre kan stelle pent med dem - men jeg er mammaen likevel. Jeg greier egentlig ikke å beskrive det noe godt ser jeg. Jeg vil vel bare si at akkurat i den jobben er jeg litt sånn super. :sparke:

Sitron sa for 15år siden:

Jeg er ikke enig. Jeg tror at det er ganske mange som kan gjøre en god foreldrejobb for mine barn. Spesielt om det hadde skjedd fra veldig tidlig alder.

Blondie sa for 15år siden:

Jeg er også av dem som er overbevist om at andre også kunne vært en god mor for mine barn, hvis de var nødt til det. Jeg er hverken unik eller uunnværlig, men jeg liker jo å tro at jeg gjør en forskjell likevel.

Forresten så mener jeg at det å være en god omsorgsperson for barn ikke har noe med genetikk å gjøre, mer omsorg. Derfor tror jeg barna mine kunne levd veldig godt med en fostermor f.eks, hvis jeg og mannen skulle falle fra.

Fibi sa for 15år siden:

Jeg er den eneste som er flinkest i verden til å lage middag. I følge seksåringen. :knegg:

Slettet bruker sa for 15år siden:

Mine barn har hatt meg som mor til nå. De er 11 og 8 år. Det betyr at om jeg skulle forsvinne kan de få god omsorg fra noen andre enn meg. Men det samme blir det ikke. Så på den måten er jeg uunnværlig for dem nå.

Dessuten er jeg det eneste som holder mine unger på plass i den tilværelsen de kjenner. Skulle det skje noe med meg ville livene deres blitt dramatisk annerledes. Dermed er jeg sentral her.

Man kan godt være en god omsorgsperson uten felles gener, men jeg tok utgangspunkt i min konkrete situasjon her og da blir de ikke de generelle tingene som gjelder akkurat denne gangen. Tenker jeg da. :)

Maverick sa for 15år siden:

Gravlunden er full av mennesker som trodde de var uunnværlige. Uansett vet jeg at jeg er satt pris på av mange, og det er nok for meg.

Kaija sa for 15år siden:

Jeg er enig med Smilefjes, og anser meg som uunnværlig som mamma for mine barn nå. De har en pappa som absolutt er positivt tilstede i livene deres, og de kunne klart seg fint hvis jeg forsvant nå, selvfølgelig, men jeg tror nok at det ville blitt et stort tomt mammahull i tilværelsen deres som ingen annen kunne fylt opp på samme måte.

007 sa for 15år siden:

Om Smilefjes har rett, så er vi jo all uunnværlig? I alle fall så lenge man levr i relasjoner til andre?
Jeg er enig med Sitron og tror ikke foreldre er uunnværelig.

007 sa for 15år siden:

Og om ingen kan erstatte en mamma så kan heller ingen erstatte en pappa? Ergo er pappaer også uunnværelige.

Slettet bruker sa for 15år siden:

De burde vært det både fedre og mødre men alle er ikke det. Jeg har aldri sagt at alle foreldre er uunnværlige eller at mødre er viktigere enn fedre eller noe annet i den retning som jeg vel føler at det skinner gjennom tanker om nå.
Jeg kan kun si om meg selv at jeg er uunnværlig for mine barn noen år nå i den betydning at deres liv vil få katastrofale endringer om det skjedde noe med meg. Om noen få år er jeg høyst unnværlig for dem.

Og de hadde nok overlevd uten meg om jeg døde i morgen, men det ville vært et så betydelig problem her og der i den forbindelse at jeg valgte å gradere det til stort nok til å si at jeg er uunnværlig.

Kaija sa for 15år siden:

Selvfølgelig, hvis de har gjort seg uunnværlige i barnas liv.

pulverheksa sa for 15år siden:

Jeg tror at jeg er uunnværlig, fordi jeg er elsket. Ingen vil noen gang kunne erstatte meg, og livene til de som står meg nærmest vil endre seg brutalt dersom jeg skulle forsvinne. Det finnes ikke flere av meg, jeg er unik, jeg gjør en forskjell hver dag. Min finger i vannet etterlater ringer, den etterlater spor.

007 sa for 15år siden:

Hasselnøtt sa for 15år siden:

Jeg føler meg nok uunnværlig støtt og stadig, og er overbevist om at ting går i dass om jeg ikke ordner opp. Rasjonelt sett innser jeg vel at det handler mest om et kontrollbehov. Rasjonelt sett føler jeg meg derfor ikke uunnværlig på noen måte, emosjonelt sett føler jeg meg uunnværlig hver dag. :knegg:

Kaktus sa for 15år siden:

Tja. Jeg liker å føle meg uunværlig, men ser nok helt klart og tydelig at jeg kan være unnværlig og. Og så må jeg innrømme å se at folk kan ha litt vanskeligere dager dersom jeg ikke er tilstede. Ikke fordi de sliter, men fordi jeg er savnet. :ego:

Blondie sa for 15år siden:

Dette betyr da likevel ikke at du er uunnværlig? Jeg ser jo også at det ville vært brutalt vanskelig for mange personer om jeg fikk en stein i hodet i kveld, men jeg har på ingen måte troen på at de ikke ville klare å leve videre uten meg. Sorgen og savnet ville bleknet etterhvert og jeg er overbevist om at man kan lære seg å leve med et slikt tap.

Jeg tror mye av uenigheten her ligger i tolkningen av definisjonen uunnværlig.

Go\jenta sa for 15år siden:

Fint sagt. :)

Dronningen sa for 15år siden:

For å ha det bra må jeg vite at også andre kan fylle min omsorgsrolle, i alle fall så godt som det lar seg gjøre. Jeg må ha tro på at familien ville kunne finne ny lykke uten meg. Jeg er viktig for noen, det vet jeg. Falt jeg bort ville det være stor sorg og savn. Men de har mange som er glade i seg som ville bidratt til at de skulle få det best mulig. Det er godt å vite.

Jessica sa for 15år siden:

Da jeg fikk kreft og ble satt på sidelinje spesielt i forhold til min datter som da var nesten 3 år så oppdaget jeg at jeg ikke var uunnværlig. Hun og pappaen har et veldig nært forhold fortsatt, og nå er hun snart 9 år.

Å leve livet sitt og tro at man er helt uunnværlig er noe man må innse ikke er faktum. Jeg er enig med Electronica. Det beste for våre kjære er at vi ikke er uunnværlige, men en del av et viktig nett for våre barn og pårørende. Dersom man ønsker å være uunnværlig så vil jeg påstå at det er en egostisk handling. Samtidig så må en spørre seg hvorfor det er så viktig. Er det en måte å finne meningen i livet på og føle at man er "viktig". Men er det våre barns beste?

Slettet bruker sa for 15år siden:

Det var nettopp det jeg sa da - hvor i himmelens navn mener du jeg har skrevet at mødre er mer uunnværlige enn fedre???

Pebbles sa for 15år siden:

Dette er jeg helt enig i.

Selvfølgelig er vi unnværlige for våre barn. Det betyr ikke at ikke andre voksne/slektninger kunne gitt dem all den omsorgen og nærheten de trenger, og det betyr ikke at de ikke kunne finne lykke i livet uten oss.
Men alle som kjenner barn som har mistet en eller begge foreldrene vet at det blir igjen et tomrom som aldri fylles. Her er det selvfølgelig relasjonen og ikke biologien som er poenget.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Pulverheksa og Zoë - takk. Dere formulerte så godt at jeg hiver meg bare på og signerer jeg.

Mississippi sa for 15år siden:

Denne signerer jeg.

Jeg er ikke uunnværlig for familien min, de klarer seg godt uten meg. Men savnet etter en mamma/kone/datter vil nok være tilstedei aller høyeste grad.
Jeg har ei venninne som mistet begge foreldrene sine da hun var liten. Savnet etter dem har vært, er og vil alltid være der, men hun klarer seg jo ...

007 sa for 15år siden:

Slettet bruker sa for 15år siden:

Jeg ville ikke gå i detalj fordi vi er på åpent område.

Men mine unger har bare den ene forelderen igjen. Derfor er jeg ganske uunnværlig for dem. Ikke fordi jeg er mora men fordi jeg er den siste.

Om unger mister én forelder er det hardt, men det går jo. Om de mister den ene som er igjen er det et betydelig større problem.

Nå er jo ikke mine barns far død, men han er ikke noe jeg unner dem å ende med hvis jeg dør. Og siden jeg er det eneste som skjermer dem fra en skjebne hos far er jeg dermed relativt uunnværlig. Som jeg har sagt en del ganger nå - svaret mitt gjelder i vår spesifikke situasjon, ikke for alle i hele samfunnet.

Ellers synes jeg det at man er uunnværlig fordi man er høyt elsket er et vakkert svar som sier det jeg føler. Jeg vil jo ikke dø om det skulle skje noe med et av barna mine. Men jeg kan si med hånden på hjertet hundre prosent at de er fullstendig uunnværlige begge to.

Sitron sa for 15år siden:

Jeg tror nok du føler deg uunnværlig fordi din situasjon er som den er. Mine unger har også bare meg. Og da mener jeg bare meg. Selv om jeg ikke har noen som automatisk ville blitt overtagende forelder, verken biologisk forelder eller familie, så føler jeg at jeg fremdeles ikke er uunnværlig.

Skulle jeg dø, så tror jeg at jeg måtte gitt dem til en FP-er eller noe.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Kanskje vi legger forskjellig mening i ordet uunnværlig? :gruble:

For meg er man uunnværlig hvis det er et stoooort problem om man blir borte. Det er med andre ord en gradvis overgang hvor man ett eller annet sted på skalaen passerer punktet for uunnværlig. Når jeg har lest det andre svarer så lurer jeg på om dere mener uunnværlig som i at jorden stopper å rotere rundt solen eller noe sånt mye større noe? For i den settingen er jo menneskeheten ikke av betydning i det hele tatt.

Er min definisjon av uunnværlig rett og slett et tegn på at jeg lever i et ganske innskrenket univers kanskje? :skeptisk:

Sitron sa for 15år siden:

Med uunnværlig mener jeg at de kan få det like bra med andre, over tid, som med meg, selv om jeg antar/håper at det vil være et stort savn om jeg forsvinner.

Kirsebær sa for 15år siden:

Jeg føler meg uunnværelig på jobb, selv om jeg vet at det ikke er sånn. Men jeg er av typen som får helt hetta om jeg må være hjemme med sykt barn en dag, eller, gud forby, jeg skulle bli syk selv.
Tåpelig, jeg vet, men det føles nå en gang slik likevel.

Jeg føler ikke at jeg er den eneste som kunne vært mamman til Poden.

Kirsebær sa for 15år siden:

:hjerter:
Åh! Selvsagt er det sånn. Alle burde føle dette!

Blondie sa for 15år siden:

Markedsplassen, gis bort. :nemlig:

Tangerine sa for 15år siden:

Jeg ville hatt audtion først. :nemlig:

Skvetten sa for 15år siden:

Vakkert skrevet!

Selv mistet jeg et uunnværlig menneske, min mamma, da jeg var 10 år. Jeg kan med hånden på hjertet si at livet uten mamma er et liv som mangler det aller mest vesentlige. Selv føler jeg meg uunnværlig for min sønn forid jeg vet at hans liv ville blitt et sant helvete til tider uten mamma.
[size=1][/size]
Til de som nå skal irettesette meg med at fedre er like viktige som mødre, ikke gjør det. I mitt tilfelle er det ikke slik, min far var og er et monster.

Skvetten sa for 15år siden:

Neida, QXL vel, høystbydende for ungene må da ha litt på konto også.

Fruktflua sa for 15år siden:

Fingeren i vannet lager små "bølger" som forflytter seg, og de små bølgene blir aldri helt borte.

Pebbles sa for 15år siden:

Jeg kan jo skjønne at man liker å tenke at barna ville fått det like fint hos andre, men det er nok som Skvetten skriver over her,ja. Det er også min erfaring med folk som har mistet en eller begge foreldrene som barn.

livit sa for 15år siden:

Når det gjelder jobb så er jeg absolutt unnværlig..

Som mamma til unga mine - tja..

ullmor sa for 15år siden:

Jeg føler meg ikke uunværelig, men føler meg viktig ganske ofte. Familien min ville klart seg bra uten meg, men om jeg skulle bli borte (dø) tror jeg ikke barna mine kunne utviklet like følelser for noen andre. Jeg tror det er noe eget ved den biologiske tilknytningen som er mellom barn og foreldre som alltid vil være sentral i livet (mer eller mindre). Selv om mannen min hadde giftet seg på ny med en god "morsfigur" for mine barn tror jeg ikke de ville fått samme følelser overfor henne som overfor meg fordi jeg er deres biologiske mor.

Pebbles sa for 15år siden:

Jeg tror ikke det handler om biologi, men om den unike relasjonen man har til barna fra de er bittesmå og gjennom barneårene.

Skvetten sa for 15år siden:

Jeg tror ikke man evner å få det like fint hos noen andre dersom foreldrene dør. Det er noe med de unike båndene som blir knyttet fra fødselen av.

Helt enig med Zoë her.

Kråka sa for 15år siden:

Jeg tror ikke jeg er uunnværlig, jeg ER uunnværlig. :stolt:

ullmor sa for 15år siden:

Jeg tror det handler om en kombinasjon av biologi og identitet, som kan være to sider av samme sak. Det forklarer hvorfor mange adoptivbarn leter etter sitt opphav.

Klart at relasjon og tidsbruk sammen har sammenheng med tilknytning, men jeg tror ikke det er hele svaret. Tenker du at barna har mest tilknytning til den forelderen de er mest med? Eller tror du det har med alderen også? Andre ting?

Slettet bruker sa for 15år siden:

Det er klart at et barn på tre måneder lettere knytter seg sterkt til en ny forelder enn et barn på ellve år for eksempel. Så alder spiller inn.

Ellers er det vel gjort nok forskning på babyer og mødre til at man kan si nokså bestemt at det er en biologisk tilknytning mellom disse. Og tilsvarende forskning på menn (ta det med en klype salt for jeg kan ikke linke til undersøkelser her, jeg bare mener å huske) viser at de fedrene som tar del i ungene får en like sterk tilknytning til dem som mor, mens de som ikke tar del ikke får det - dermed ser det ut til at tilknytningen til far er sosialt betinget - men ikke dårligere eller mindre verdt eller noe i den retning. De bare kommer fra ulike steder.

Dette er jo ikke så ufornuftig heller hvis man ser på oss i lengre tidsperspektiv. Babyen vokser inni mammaen som påvirkes kjemisk til å binde seg uendelig sterkt til babyen når den fødes. Det er en ren overlevelsesmekanisme for baby. Mamma skal føle smerte når babyen hennes gråter og det skal være omtrent umulig å ikke lystre - for da vokser babyen opp med større sannsynlighet.

Pappa var jo i urgamle tider ute og skaffet mat til familien sin og hadde dermed en annen tilknytning til babyen enn mor. Men begge trengtes for at babyen skulle vokse opp.

I våre dager er pappa mye mer på banen som nær forelder enn før og dermed får pappa også et mye tettere bånd til barnet. Det er en flott ting. Men den er da antagelig ikke der at den tilknytningen kommer fra biologien vår foreløpig. Tror jeg.

Men som sagt - uunnværlig kommer litt an på hva man legger i ordet da. I den store sammenhengen er alle og alt unnværlig. I mindre sammenhenger vil jeg si at konsekvensene av å miste noen er så store at det er ok å si at denne er uunnværlig.

Filifjonka sa for 15år siden:

Selvfølgelig er man uunnværlig for barna sine. Det er en katastrofe for et barn å miste en av foreldrene.

Jessica sa for 15år siden:

Jeg er enig i at for vårt barn så er vi uunværlige, men vi skal ikke gjøre oss uunværlige. Da gjør vi våre barn urett. Ingen av oss vet hvor lenge vi får følge våre barn gjennom livet. Derfor er det viktig at det er flere rundt barnet som er viktige for barnet. Det vil ikke erstatte en forelder fullt og helt, men godt nok til at barnet kan få et godt liv uten oss. Når barn kommer i kriser, som f.eks. å miste en forelder så er det viktig hvordan de voksne rundt takler det for hvordan barnet kommer ut av den krisen i livet. Dette kunne jeg sagt mye om, men jeg tror dere skjønner...

Karima sa for 15år siden:

Pussig diskusjon. Jeg er selvfølgelig ikke uunnværlig på den måten at noen ville sluttet å puste hvis jeg forsvant. Men det finnes de som ville savnet meg, og aldri kommet over savnet. Barna mine er blant dem.

Jeg "mistet" moren min i en periode som barn. Hun døde ikke, men flyttet til en annen by. Det er til dags dato det vondeste jeg har opplevd, og ingen og ingenting annet enn henne kunne ta vekk savnet. Jeg tror det kom som et sjokk for henne hvor dramatisk tapet var for meg. Men jeg har lært. Selv om mine barn har en veldig mye mer tilstedeværende far enn jeg hadde, kommer jeg aldri til å forlate dem for en lengre periode dersom det kan unngås. Sånn sett betrakter jeg meg som uunnværlig. :nemlig:

Pebbles sa for 15år siden:

Jeg synes også at det er en litt pussig diskusjon. Av og til dukker det opp tråder av dette kaliberet på FP, og jeg tror ofte det kan bunne i at man legger ulikt innhold i det samme begrepet.

Jeg tror man må tåle å være i den vonde følelsen det utløser når man av og til begynner å tenke på hva som ville skjedd med barna om en selv eller den andre forelderen (eller grøss og gru begge) ble borte.
Å tro at man ikke er uunnværlig og at andre kunne fyllt dine sko vel så bra er selvfølgelig et rent selvbedrag og i grunnen en merkelig tanke i mine øyne. Om noen ble borte i mitt liv, ville slett ikke en annen person kunne erstattet akkurat dette mennesket på noen som helst måte. Men at man kan fylle livet sitt med nye mennesker som hver på sitt vis kan gå inn i den samme type rolle, er selvfølgelig (og heldigvis) sant.

Ikke noe annet menneske kan fungere 100% like godt som en mor eller far (bioligisk eller ikke biologisk) som har fulgt barnet sitt fra fødselen (eller evt 1-2 års alderen om man har adoptert). Man har en høyst unik kjennskap til barnet fra de tidlige, grunnleggende barneårene som selvfølgelig spiller en stor rolle i forholdet videre i livet også. Et voksent menneske som går inn som mor/far på et senere tidspunkt vil uten tvil kunne elske barnet like høyt - vi møter jo partener som vi elsker i voksen alder - men de vil likevel ikke ha med seg den uinke kjennskapen til barnet som man får i de tidligste barneårene.

Vi går ut og inn i situasjoner og relasjoner gjennom hele livet - og ikke noe sted faller folk døde om om man forsvinner - men at man kan være mer eller mindre uunværlig i enkelte relasjoner/situasjoner tro jeg ikke vi skal være i tvil om. Vi har alle vårt unike fingeravtrykk i tilværelsen.

Dronningen sa for 15år siden:

Da oppsummerte vel Zoë det hele.

Grøten sa for 15år siden:

Jeg føler at jeg er uunnværlig, men vet at jeg til syvende og sist ikke er det.
Mange finne innlegg her synes jeg da.:nikker:

Dronningen sa for 15år siden:

Man kan vel heller si at man i aller høyeste grad er viktig og betydningsfull i noens liv. Det er både godt og skremmende. Jeg er ikke opptatt av biologi sånn sett. Jeg mener at det å være forelder - en omsorgsperson - er noe du er mot noen, uansett blod eller ikke. Fravær av en trygg og nær omsorgsperson kan virke brutalt på et barn - og en voksen - uansett hvem det er. Det vil kunne påvirke én for resten av livet, selv om nye forbindelser skapes.

(men nå vil jeg ikke være mer i denne tråden, for jeg blir så lei meg) :sparke:

007 sa for 15år siden:

Relasjoner har mye mer å si enn biologien. Alle kan erstatt en biologisk forelder om den biologiske ikke duger.

Skvetten sa for 15år siden:

Vet du, det er kun de som faktisk har vokst opp uten en av sine foreldre som kan fortelle noe om det. Når det var som det var etter at mamma døde kan jeg fortelle at til tross for at min far var som han var, så var det bedre enn å miste begge to. Sikkert veldig vanskelig å forstå de som har vokst opp med begge sine velfungerende foreldre rundt seg.

007 sa for 15år siden:

Vet du...det vet jeg. Og jeg er helt enig med deg.

Benzo sa for 15år siden:

Pappa var uunnværlig for meg, dessverre mistet jeg ham da jeg var 12 år og det har preget meg veldig. Takk og lov for at jeg har hatt moder'n, og jeg er veldig glad for at jeg slapp en stefar. Tror jeg hadde klikket i vinkel om hun hadde dratt inn et mannfolk i ungdomstiden. Jeg synes rett og slett det var grusomt å ikke ha en far, alle hadde jo det. Jeg får en dyp sympati for mennesker som enten har mistet en forelder eller er alvorlig syk. Som ved all annen smerte, det må føles på kroppen selv for å vite akkurat hvor jævlig det er. Sorry, en liten avsporing, men jeg ble litt trist av denne tråden.

Dronningen sa for 15år siden:

Måtte inn og lese her igjen.

Jeg hører hva du sier her. Men det er jo situasjoner der barn får det mye bedre og opplever trygghet og kjærlighet og alt det foreldrerollen krever, hos noen som ikke har født dem. Eller tror du ikke adopterte har det like bra og er like elsket som barn som er "født av" noen?

Og tenker man egentlig så mye på i hverdagen at man har født et barn. Greit nok at man har det og vet det. Men i hverdagen så er det jo relasjonen mellom mennesker som er de viktige.

Noen biologiske foreldre er helt udugelige, slemme, bryr seg ikke, gjør vonde ting mot et barn. Noen foreldre dør. Noen er fattige. Noen blir syke og klarer ikke å ta seg av et barn.

For noen barn har livet bare vært med de foreldrene de har, uansett om de har født dem eller ikke. For noen ble redningen de foreldrene de har, uansett om de har født dem eller ikke.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Electronica - jeg har tenkt litt mer over dette. (Igjen).

Jeg tror at man kan si at en god forelder er uunnværlig. En dårlig forelder er ikke det. En god forelder har bånd til barnet som ikke kan brytes opp mens barnet er lite, og kanskje ikke fullstendig noen gang, uten at det gjør stor skade. Barnet dør ikke, men skaden vil være så stor at jeg synes man kan si at den forelderen er uunnværlig for barnet sitt. Det vil gjelde enten det er mor eller far, steforelder, adoptiv eller fosterforelder.

Joika sa for 15år siden:

Jeg tror de jeg er mest unnværlig for er mamma og pappa. Et barn kan aldri erstattes.
Tror nok andre kunne oppdratt poden og gjort en god jobb. Tror også at han kunne fått det bra om han ikke var veldig stor da jeg forsvant.

Grøten sa for 15år siden:

Hvis man kanskje kaller det omsorgs person, da definerer det mamma, pappa, steforeldre, adoptivforeldre osv osv.
Hvis en omsorgsperson som har stått barne nært, gitt det trygghet og kjærlighet og alt et barn trenge, om denne personen faller fra, tror jeg aldri noen kan fylle dens plass 100%. Det vil alltid på et tidspunkt være om så bare 1% tomrom, så vil aldri noen kunne dekke fult ut den personen. Selv om man i hverdagen kanskje ikke går å tenker på og konstant savner ,så vil man for evigtid savnen denne personen. Føle at noe mangler. Eller?
Og da blir jo på en måte alle mennsker litt uunnværlig? På sin måte for dem som står oss nærmest.
Vil si det kommer litt ann på defininsjon av ordet selvfølgelig. For verden og folks liv stopper aldri opp selv om noen faller fra.

Jeg som er så dårlig på ordlegge meg er usikker på om jeg i det hele tatt burde poste innlegget. :o

DollyDuck sa for 15år siden:

Jeg skjønner hva du vil fram til og jeg er helt enig

Dronningen sa for 15år siden:

Ja så klart. Jeg er bare opptatt av at blodet ikke teller. Det er rollen man har i et barns liv. ;)

Slettet bruker sa for 15år siden:

Jeg har hele tiden svart hvordan det er i akkurat mitt liv og der har vi jo samme blodet. Men for en baby som har kjent son morsfigur siden starten vil jo denne ha den sterkeste tilknytningen uavhengig av biologi ja. Absolutt.