Hva er den mest tragikomiske krangelen du har hatt med mannen/sambo/kjæresten?
Den teiteste krangelen min mann startet var en gang da han mente at min koffeinfrie kaffe ødela kaffetrakteren...:rolleyes: han reiste ut i full fyr og kom hjem med en egen kaffetrakter til meg...den satte jeg bare i skapet. Og han har mange ganger drukket koffeinfri kaffe fra den "ødelagte" trakteren i den tro at det var vanlig kaffe...:flex:
Vi krangler sjelden, og de gangene vi gjør det, er det som regel over teite ting.
Det nærmeste vi har vært "skilsmisse" var da vi monterete en IKEA kommode. (En høygravid Liven full av hormoner) Jeg insisterte på ar bruksanvisning bare var for amatører, min kjære var passe forbanna, kommoden ble ferdig og lure Liven stod igjen med 4 skinner i hånden som hun ikke visste hvor skulle være. :flau:
Vi krangler omrent aldri - men vi var temmelig ampre en gang jeg mente det ikke var noe poeng i å bruke hundrevis av kroner på en diger og fancy kokebok med indisk mat...
Jeg visste av erfaring at den boka ville bli brukt ca 2 ganger og aldri mer...
Min kjære kjøpte boka lell, i rein trass... Den er brukt ca 2 ganger - og har nå stått i hylla og støvet ned i sju år. :nemlig:
Noe av det dummeste må være en krangel om åpning av en isboks. :flau:
Jeg var høygravid med vesla, og det var en utrolig varm sommer. For å avkjøle meg skulle jeg lage litt milkshake. Lokket på isboksen satt litt hardt, og jeg spurte mannen om han kunne åpne den for meg. Han bad meg prøve en gang til, hvis det ikke gikk skulle han åpne den. På en eller annen merkelig måte greide jeg å skrape opp hånda mi på lokket, og da ble jeg så sint at jeg slengte isboksen mot mannen og ropte at det var hans skyld. :kjevle: Om han skulle være så lite hjelpsom var jeg slettes ikke sikker på om jeg ville bo der lenger!
Det var en varm sommer da førstemann var baby, vi skulle få familien på grillbesøk og vi hadde to bokser med butikkkjøpt potetsalat som jeg, i min gode økonomiske husmorånd, syntes vi burde spise opp. Han insisterte på å koke poteter og lage selv siden han ikke liker kjøpt potetsalat. Det endte opp i en giga stormkrangel der vi bekyldte hverandre for det ene og det andre, og stemningen var ikke god når foreldre kom...det ble ikke bedre av at han krydret min ammemat så sterkt at både svigermor og mor reagerte, og jeg satt med dårlig samvittighet og han enda mer sur.
Da vi flyttet sammen kranglet vi (dvs jeg, det er JEG som krangler her..) om vi skulle blande bøkene våre eller sette dem hver for seg i bokhylla. Han ville blande, jeg ville ha mine for seg selv. Nå synes jeg at jeg var idiot den gangen.
Vi har mange teite krangler - satt i verk av meg som oftest - fordi han er konfliktsky. Det "beste" jeg vet i en krangel er å få ham til å bli sint også (fordi det sitter så langt inne)...
Gud så barnslig jeg er til tider. Mannen min skylder på PMS, mener han ser et mønster... Fint at han har funnet en måte å være overbærende på...
En gang dytta jeg han til og med i badekaret så det ene badekarbenet brakk...
a) Når sluttet Sambo å like Italiensk salat. For flere år siden, eller akkurat nå. (jeg hadde kjøpt inn en økonomipakning)
b) Spiser Billa også "påleggsalater" annet enn Skagen-Baguette Salat fra Denja (det er nemlig blitt observert svinn fra også andre pålegg-salattyper i kjøleskapet(Eks Rødbetsalat og Rekesalat)
Vi krangler stort sett aldri, men hadde en voldsom krangel en gang vi var på camping. Vi kom til en campingplass og vi ble ikke enige om hvor vi skulle slå oss ned. Det endte med at vi ble stående akkurat der vi hadde parkert da krangelen startet, det var skeivt som bare rakkern. Hehe, vi var skikkelig teite begge to.
Noen ganger er jeg skikkelig dum og urettferdig, og midt i det urettferdige tenker jeg : "Forsvar deg da din idiot! Hev stemmen og si at jeg tar feil! Jeg vet jeg er urimelig!"
Jeg har nøyaktig samme type mann som Kirsebær. Skulle nesten tro han pendlet mellom her og der. I tillegg er jeg totalt urimelig dersom blodsukkeret blir for lavt, og kan finne på å lage tåpelige episoder de minste småtterier. Som regel klarer jeg heldigvis å kontrollere meg selv, men det hender jeg tjener godt på mannens tålmodighet.
Det hender vi krangler, men det er ikke så ofte og det er vel stort sett ALLTID bagateller som starter det.
Det varierer hvem som starter det hele, men tror nok jeg er skyldig litt oftere en mannen.
Klarer ikke å komme på noen eksakte grunner akkurat nå.
Husker derimot ei som fortalte at den aller største krangelen hun og mannen hadde hatt startet med at han mente hun lagde for tykke pannekaker.
HUn er søsteren til mannen min, som også lager for tykke pannekaker.
Men husker så godt hun fortalte om det så akkurat den krangler jeg ikke på.
Bare passer på å be han steke noen litt tynnere til meg.
(mannen som må steke pannekaker her i huset for jeg synes det er sååå begredelig kjedelig)
Vi krangler sjelden, kanskje aldri? Kan være sure på hverandre, men krangler ikke. Bare noen smådisputter, der han sier en ting, så svarer jeg "Men det sa jeg jo nettopp til deg!" Han: "Nei, det har du ikke sagt." Jeg: "Jo, det sa jeg nettopp mens ____ - det er bare du som ikke hører etter." :realmad:
Men jeg husker en teit diskusjon med en eks av meg... :flau: Vi var i Torrevieja på ferie. Utenfor puben sto det et fotballspill, og vi spilte litt på det. En av oss scorte, og da begynte diskusjonen om det var utspill fra mål eller fra midtbanen etter scoring. Vi diskuterte det en hel dag, og et vennepar av oss var enig med meg. Jeg var muligens noe hormonell og helt klar for å reise hjem på flekken. :flau:
Noen måneder senere måtte jeg ringe han på arbeid (han reiste på havet), og fortelle at jeg (og vennene våre) hadde feil. Han hadde rett. :sparke:
Hehe! Jeg kom på en dustekrangel (jada jada...vi har en del sånne dustekrangler)jeg hadde med mannen i høst her...jeg tar en årsenhet i samf.fag, hvilket innebærer en god del geografi. Så kommenterer han været og jeg skal prøve å forklare han litt mer detaljer om høytrykk og lavtrykk og det "store" bildet, hvordan det oppstår akkurat dette været vi kjørte i...hvorpå han nekter å tro meg:duell: , blir fly forbanna og drar opp mobilen og ringer opplysningen og ber de sette han over til Meterologisk institutt pronto:badmood: ! Jeg ble dritsur :snurt: og furtet helt til vi var fremme dit vi skulle:sur: ... Sånne krangler har vi! Og vi er løver begge to...ordentlig lidenskapelige løver...:gaah:
Mannen min er også vant til ammetåke fra min side (selv om den har lettet med tanke på at minstemann er 4 år).
Men det har ikke hjulpet noe på hans evne til å huske hva vi trenger på butikken. (med unntak av kaffe og Brelett, for det skal skal ikke jeg ha)
Men nå er hukommelsen hans virkelig dårlig, en dame med virkelig ammetåka har bedre hukommelse. Det er såpass ille at det plager han.
Vel. Vi skulle på ultralyd, og var pittelitt sent ute.
Da vi skulle gå ut av bilen oppdaget jeg en buse helt ytterst.
Jeg er en type person som bare mååå si i fra om sånne ekkelheter som viser seg frem,
for på en feil dag kan jeg ende meg å brekke meg. Faktisk.
Så jeg sier til ham at han har en buse, og viser på min nese,
den siden den er på. Han tar først motsatt nesehull, jeg sa at det var på andre siden,
han sa at alle andre viser alltid feil side, hvorpå jeg svarer at han etter så mange år
burde vite at jeg alltid viser den riktige siden.
Så finner han den ikke, og blir litt frustrert for hver gang jeg påpeker at den fremdeles er der.
Og tilslutt renner det over for ham, og han roper: "Jammen kor i helvete e den jævla bussiken då?!"
Da ble jeg steik forbanna, for ingen roper til meg på den måten,
så jeg begynte å hylgrine, grylte noen fraser, snudde på hælen og gikk.
Han kom springende etter, og angret sine synder.
Jeg var utrøstelig og steika galen. Og når tårene først kommer, så er det gjort,
så jeg måtte ta meg krampaktig sammen for ikke å komme hylgrinende gjennom dørene.
Denne krangelen tok vel kaka tror jeg. Ellers krangler vi veldig lite.
Akkurat nå kommer jeg ikke på noen, men dersom det har vært en krangel er det vel jeg som har vært teit! Spesielt PMS ...
Men med min ex; Vi skulle i juleselskap til hans søster, M var pyntet i dress (var vel 2-3 år), jeg hadde på meg skjørt, så kom han.
I dongeribukse, marineblå og hvit stripet t-skorte og RØDE bukseseler!
Han måtte ringe sin søster og si at vi ikke kom, for jeg ville ikke gå i juleselskap dersom han skulle ha de RØDE selene på.
Han ville ikke ta de av.
Det som er litt morsomt er at jeg fikk låne disse bukseselene da jeg gikk gravid med W (ti år og en skilsmisse etter), jobbebuksa mi ville ikke henge oppe :glis:
Brede, lange og røde ...
Lavt blodsukker er livsfarlig! Jeg har så mange historier der jeg har hatt lavt blodsukker og medfølgende hysterisk temperament og helt tragiske reaksjoner på bagateller. Det blir som å tirre en sulten løve...
Blant annet endte vi opp på hver vår side av veien og på hver vår kafè i fullt drittsinne på vår første ferie (virkelig love-ferie) i Karibien, nettopp fordi det tok for lang tid før jeg fikk mat og drikke, og jeg dere kan ikke gjette hva jeg fikk meg til å beskylde ham for. Nesten rart vi fortsatt er sammen:o
Min kjære har en fortid i FNs fredsbevarende styrker, og det merkes på hjemmefronten også til tider.
I det siste har dog alt Regjeringen sagt vært min skyld. Det er i hvert fall jeg som får som ørene flagrer, til jeg slipper lenge nok til til å informere om at jeg ikke er i Regjeringen. Enda. :knegg:
Jeg er utrolig døll og konservativ på enkelte områder. Selv om jeg vet at det er galt av meg, står dinosaurer som Telenor og Tine mitt hjerte nær. Det er liksom noe betryggende og solid over de gamle statseide selskapene, som har vært der så lenge jeg kan huske. Jeg synes videre at tannbørster bør være laget av Jordan. Rett etter at mannen og jeg hadde flyttet sammen, brukte jeg meg fordi han kom hjem med en tannbørste fra Aquafresh. (Det er i grunnen rart han har holdt ut med meg i alle disse årene.) Aquafresh-tannbørsten var vepseaktig gul og sort, og jeg mislikte den intenst. Jeg nevnte det ikke hver eneste gang vi pusset tenner, men ofte nok til at han utmerket godt kjente mitt syn på saken.
En gang hadde jeg vært ute og drukket øl etter jobben, og kom hjem litt brisen utpå kvelden. Jeg var lystig og fnisete, og skravlet i vei mens jeg gjorde mitt aftentoalett. Mannen trippet bak meg, og ventet på å slippe til ved vasken. Med ett grep jeg den forhatte tannbørsten. Nok en gang uttrykte jeg min hjertens mening om den, før jeg lynraskt dyppet den i toalettskålen.
Jeg kommer aldri til å glemme hans sjokkerte ansiktsutrykk. Først vantro, deretter så jeg raseriet bygge seg opp. Det siste var litt overraskende; han blir nemlig svært sjelden sint, og dette var første gang jeg opplevde det. Jeg innså at jeg måtte komme frem med overraskelsen jeg hadde i bakhånd i en viss fart. Jeg hadde nemlig vært innom Rimi på hjemveien, og der falt blikket mitt på en ny design-tannbørste fra Jordan. Den med de ovale formene, om noen husker den (jeg tror faktisk den vant en designpris en gang).
Skremt av mannens mørke øyne, sprang jeg ut i gangen og fisket den splitternye Jordan-børsten opp fra vesken. Men han lot seg ikke straks formilde, slik jeg hadde ventet. Blikket hans sa at han mente jeg ikke var vel bevart. Det var lett å se at han ikke fant spøken like morsom som jeg (med fem øl innabords) gjorde. Jeg på min side syntes han var selvhøytidelig og teit, og for første gang gikk vi surmulende til sengs.
Jeg må bare spørre Xian. Var det hans tannbørste du var så opphengt i, eller hadde han kjøpt en slik tragisk tannbørste til deg?:p
Uansett, morsom historie.:D
Oooo, jeg trodde ikke jeg hadde noe å skrive om i denne tråden, vi krangler omtrent aldri. Men så kom jeg på en gang jeg var skikkelig, skikkelig sint. Det var på danskebåten, av alle steder. Utpå kvelden fant vi ut at det var lurt å finne noe nattmat, kjekt å ha noe å spise før man legger seg. Så vi lette rundt på båten, og alle sandwhichautomatene var tomme, bortsett fra én. Der var det en enslig sandwhich igjen som vi kjøpte og la nede på lugaren. Et par timer senere når vi skulle legge oss kom jeg på sandwhichen igjen, men what?!?! Den var borte!?!?! Sambo så ekstremt skyldig ut, og innrømte at han hadde vært nede og spist den mens jeg var på disko. Og ikke nok med det, han hadde delt den med venninnen min. :sur: Den siste sandwhichen på hele jævla danskebåten, som vi hadde kjøpt sammen, til oss, hadde han og venninnen min spist opp.
Jeg ble så rasende at jeg tok den ene(ste) colaboksen vi hadde, drakk så mye jeg klarte og helte resten i do, så tok jeg sjokoladeeggene han hadde hamstret i resepsjonen og trampet dem ned i gulvet og på det nye beltet hans. Needless to say, vi lå ikke i samme seng den natten. :fnis:
Det er vel omtrent den eneste gangen jeg har vært ordentlig sint på ham. Du kødder ikke med maten min altså! :badmood:
Noe lignende er det for meg også.
Da jeg var gravid skulle vi lage pizza, så skulle han raspe ost, men det ble så mye med deigen, at han ba meg om å gjøre det. Jeg HATER å raspe ost, det vet han.
Og jeg raspet selvfølgelig knoken på tommeltotten og ble enda mer irritert. ....var jo selvfølgelig hans feil som satte meg til det arbeidet :nemlig:
:skratte2:
Her har jeg egentlig en hel masse å bidra med, men jeg kommer ikke på en eneste ting. Sitter her og flirer skikkelig av at andre også kan være sånn som meg... hehe.
Jeg kom forresten på den aller første krangelen vi hadde. Vi var på påskeferie hos hans foreldre i nord, og som tradisjonen er i påsken så skulle vi ut på ski. Jeg hadde fortvilet forsøkt å forklare han at jeg ikke kan gå på ski, og han lovet at vi skulle ta det rolig, bare gå der det var flatt. Så vi pakket niste i sekken og tok på oss ski og labbet i vei, rett oppover. Jeg prøvde forsiktig å spørre om det ikke ble flatt snart, og det var visst rett etter den bakken vi var i. Vel, det var ikke helt tilfellet, for etter den bakken kom det en ny, og en ny, og halvveis opp i fjerde bakken eksploderte jeg. Å gå oppover er jo ikke noe problem, men jeg visste jo at vi skulle ned igjen, og ikke f... om jeg turde det. Alt dette fortalte jeg mannen, i mindre pene ordelag. Så de som satt midt i fjerde bakken, etter femten minutter på ski, og spiste sjokolade og drakk kakao, det var oss. Og mens vi satt der gikk den ene naboen etter den andre forbi og så rart på oss. Det er visst ingen som stopper der.
Vi kom oss videre til slutt, og kom oss til hytta (som var det hemmelige målet til mannen). På tilbakeveien tok jeg av meg skiene og gikk ned alle bakkene. Og jeg fikk bevist en gang for alle at denne jenta er ikke født med ski på beina.
En gang i tiden, før vi fikk barn kranglet vi om ett eller anet. Jeg kan ikke komme på hva det var da.....
Men jeg husker jeg ble skikkelig forbanna, pakket med meg bok og litt mat og tok med meg hunden og gikk.
Jeg skulle bli ute så lenge at han ble skikkelig bekymret for meg hadde jeg bestemt meg for. Så det så..........
Problemet var at etter en liten gåtur satte jeg med ned og koste litt med hunden og fant fram boka mi. Og så begynte det å regne......
Da var det bare å tusle hjem igjen da og håpe han ikke kommenterte det.
Heldigvis gjorde han ikke det.
Jeg må innrømme at den siste måneden av svangerskapet så var jeg ikke alltid så lett å leve med. Og på en måte så var jeg vel litt missunnelig på han som slapp unna alle plagene. Jeg slet veldig med å sove om natten, og av en eller annen grunn så hengte jeg meg veldig opp i at jeg måtte ha god plass i sengen når jeg sov.
Dette blir jo nesten litt for flaut å fortelle, men shut heller: Kom han over på min side av sengen så prøvde jeg å skubbe han tilbake til sin side, men siden det ikke alltid var så lett så endte det ofte med at jeg tok på lyset, vekket han, og viste han hvor streken gikk. Dette er min side og dette er din side.
En natt så tok hormonene litt vel overhånd, og jeg var på vei for å hente spritusjen for å tegne skille på madrassen, men da fikk han nok og røsket med seg ene sengebunnen, og tok den med seg inn på rommet ved siden av. Dette var jo helt krise for meg for jeg kunne jo ikke ligge i nedoverbakke, så jeg gikk med vilje inn til han og kjeftet på han lenge nok til at han satt seg i bilen og kjørte. Da kunne jeg bære sengen inn igjen og legge meg til å sove.
Det verste av alt er at jeg ikke en gang så at det var jeg som var urimelig her, og jeg krevde til og med en unnskyldning fra han som kunne behandle en gravid dame på den måten. Det var nesten litt sånn: gjør hva du vil, men sengen rører du ikke. :rolleyes:
Vi kan heldigvis le av det nå, og jeg har sagt unnskyld til ham i ettertid.
Divine: Bla bla bla bla bla blablablablabla ...
Divine-mannen: [ser på Rush-musikkvideoer] Eh.. yeah ...
Divine: Bla bla bla bl... ARE YOU LISTENING? :skingrestemme:
Divine-mannen: Well, eh ... I was watching this actually ...
Divine: I KNEW IT. You DO love Rush more than me!! Buh hu huh... [gråting, banning og sverting.]
Ved nærmere ettertanke, så var det vel bare jeg som kranglet. :himle:
Jeg er heldigvis smart nok til å sørge for å ikke stille et ultimatum. Meg eller Rush? Meg eller ManU? Jeg lar også være å stille spørsmålet om hvem/hva som er elsket høyest.
Se for deg en nordnorsk vinterdal i påskesol. Bortover dalen sitter folk pent dandert i borger. De lyser som kvikklunsj, hele gjengen. Men dit skal ikke vi.
Vi skal opp et wannebemounteverestfjell.
Skigåing er ikke limet i forholdet vårt.
Jeg kan ikke fiskebein. Jeg kan bare sikte meg inn på nærmeste tre.
Han skøyter både opp og ned.
Blodsmak i stedet for søte appelsiner. Satan.
Idet jeg staver meg over toppen av fjellkanten, rødgløende, gjennomvåt og separert, møter vi tilfeldigvis og typisk en gledesstrålende kollega. Jeg tror jeg beit av henne nesa i forbifarta.
Planen var å gå til Finland.
Gå og gå. Utløse leiteaksjon. Men jeg visste ikke hvilken vei jeg skulle ta.
Et snaufjell er et snaufjell.
Og det er godt man kan le av det etterpå.
Mange år etterpå.
Vi krangler lite, men hormonene i svangerskapet med Markus i magen, gjorde jo sitt...
Som at jeg gikk ut av bilen, sto i fellesgarasjen foran mange naboer og skjelte ham ut fordi han nesten hadde parkert så langt inntil veggen at jeg ikke kom ut av bilen.
Nesten holdt altså for meg... Det var riktignok ingen respons på krangelen. *forvirret, men fornuftig mann *
Jeg for min del er tydeligvis bestisten til Bush, siden jeg får høre om alt som skjer i politikken i USA. Jeg er himmelfallen - ikke sitter jeg i sentatet og ikke i kongressen, og jeg er jaggu meg ikke innvolvert i Israel-Palestina konflikten heller. Ikke blir han særlig happy av at jeg kommenterer at det ikke er rart det er krig i verden når vi to kan greie å krangle om ting som
a) ikke direkte angår oss.
b) vi ikke er uenige i
Hva om vi heller diskuterte våre problemer, da? Hæ? Hæ!?
Ellers irriterer jeg meg litt over at mannen min ikke kan snakke og gjøre noe samtidig. Det er litt komisk ... :knegg: Men når jeg er forbanna er det dråpen, at han må slutte å vaske koppene fordi han skal svare meg.
Då eg var gravid med første mann hadde eg eit ustyrleg sinne ,-og en sinnsyk trang til makaroni og ketchup....:rødme:
Etter nesten 9 mnd med makaroni og ketchup,med litt kvitost oppå,til middag føler samboeren min for å gi beskjed, att no klare han ikkje meir av denne "middagen"....Med det resultat at då klikke det for meg:" Då får du til helvete lage middagen sjølv då viss ikkje makaroni og ketchup er bra nok middag for deg!!!!!!!!!!!!!!!!!!!":kjevle: :realmad: :samurai:
Stakkar s samboeren min han prøvde å forklare meg "jammen vi har jo hatt det omtrent kvar dag i 9 mnd no berre utbytta med osteskiver med ketchup på toppen"....Då sprakk det for meg:"Faen då!!!!!!!!!! Då får du til helvete vere uten mat i dag då!!!!!!!!!!!!!!!" Og så tok eg tallerknen med den berømte makaronien på og heiv heile greia i bosset......
Eg tok selfølgelig på tårene, for hallo? en kimser ikkje av matlaginga mi???
No nokre år seinare kan eg kanskje sjå at eg overreagerte "en smule":rødme:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.