Jeg kom over en påstand om at en ateist gjerne har det tøffere på dødsleiet enn en troende, nettopp fordi de ikke har følelsen av å gå videre, men rett og slett ende for evig og alltid.
Nå kjenner jeg ingen som har kjempet mot døden, så jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tenke om dette. På den ene siden slår det meg som arrogant, på den annen side slår det meg at det gjerne er lettere å gi slipp i livets siste fase om man genuint tror at man får det bedre. Det er gjerne her snakk om yngre mennesker som ikke er ferdig med å leve.
Ja det tror jeg. Men det kommer jo selvsagt an på hva personen som skal dø tenker om døden. Mange ateister kan jo også se på døden som en befrielse fordi man da endelig får "sove" og bare være borte, mens andre synes det å bare forsvinne ut i ingenting fremstår som et mareritt.
Min morfar var ateist og var livredd for å dø. Jeg er "troende" (men ikke religiøs) og tror fullt og fast på et liv etter døden, og jeg er overhodet ikke redd for å dø. Jeg ser frem til den dagen (misforstå meg rett) jeg forhåpentligvis får treffe igjen mine avdøde venner og slektninger. Det jeg er redd for er å dø fra de som er igjen eller å miste dem.
Forresten; nå så jeg at du skrev at du snakker om yngre mennesker som ikke er ferdige med å leve, da stiller det seg kanskje litt annerledes. Men jeg tror allikevel det oftest er "lettere" for troende å dø, fordi man "vet" at noe veldig godt venter på den andre siden.
Jeg vet ikke noe om akkurat den problemstillingen her. Men jeg har lest at undersøkelser viser at barn som blir forklart at døden ikke er slutten men en overgang til noe annet takler dødsfall i familien bedre enn andre barn, og det er jo litt beslektet tematikk?
Ellers synes det jo ikke urimelig at man kan oppleve mindre frykt i en slik situasjon om man selv er overbevist om at slutten på livet ikke er slutten på eksistensen.
Men sålenge det bare er snakk om en påstand og ikke undersøkelser, så er det jo ikke godt å vite - og helt sikkert høyst personavhengig.
Jeg tør ikke annet enn å tro at det finnes mer etter døden.
At jeg i det minste får se igjen alle mennesker jeg har vært glade i og som har gått bort. Jeg vil ikke tenke annet.
Utrolig interessant spørsmål da!
Jeg faller vel selv under kategorien ateist kanskje. Slev om jeg ikke liker å sette merkelappen på meg selv.
Jeg har aldri hatt noen tro, men har aldri vært redd for å dø fordi jeg ikke vet hva som venter meg.
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg tror, eller hva jeg skulle ønske hadde skjedd når jeg dør.
En del av meg ønsker å treffe igjen farmor og Bnår jeg dør. En annen del av meg ønsker at sjelen min får leve videre i noen som fortsatt er her på jorden. EN ting er i alle fall sikkert, jeg skal fortsatt være tilstede i denne verdenen og passe på mine kjære etter at jeg dør. Det har jeg bestemt. Sådetså! ;)
Det som er litt interessant også er at da B døde fant jeg en enorm ro i at presten velsignet han, og i det presten sa under begravelsen til tross for at jeg ikke er troende. Tror det handler en del om ritualer altså. Det var i alle fall veldig godt å ha en prest der, eller en sjelesørger da. Det var vel det presten var akkurat da.
Jeg kan vel skjønne at noen syns det er vanskelig å ikke vite hva som skjer etter døden, men det vet jo ingen sikkert før man faktisk dør.
Jeg ser det blir nevnt at man som troende tror man møter igjen sine kjære på den andre siden. Det tror jo jeg også, eller håper da, selv om jeg ikke tror på Gud. Det å tro på Gud og det å tro på at det er noe etter døden trenger nødvendigvis ikke ha noen sammenheng i mine øyne. For slik er det for meg.
Hvillken bås passer jeg inn i da mener du? Jeg tror ikke det finnes noen Gud som passer på oss og dømmer oss.
Jeg tror at sjelen vår lever videre et annet sted, men det er ingen Gud der.
Jeg klarer ikke se at det ene betyr at man tror på det andre. Men det har jeg fått pepper for før og. ;)
Dette har jeg lest andre si også i en tråd for lenge siden - men jeg husker ikke helt hva som ble sagt?
Jeg har alltid tenkt at troen på et liv etter døden=religiøs, men kan huske at jeg har blitt motsagt på dette tidligere. Jeg husker bare ikke helt hvordan det ble forklart - også tror jeg at jeg heller ikke forsto forklaringen. Ble kanskje for avansert for meg? :humre:
Jeg tror det ikke avhenger av tro først og fremst, men av personlighet og refleksjoner en har rundt livet og døden. Å ikke tro på et himmelrike, men heller se livet som en helhet her og nå kan like fullt være en trøst. Veldig mange gamle mennesker er trette av livet når de er gamle, uavhengig av religiøs tro. En kan finne trøst i at livet tar slutt også.
Ateisme er avledet av det greske uttrykket Atheos, som betyr "uten gud". Uttrykket betyr kort og godt at man ikke tror det finnes noen gud - eller guder, siden religiøse grekere ikke begrenset seg til å tro på én gud. Viktige filosofer som Demokrit og Epikur utviklet filosofiske systemer som fungerte helt fint uten noen guddommelige elementer.
Som ateisme kommer ordet agnostisisme fra gresk. På gresk betyr "gnosis" viten, mens forstavelsen "a" er en nektelse. Agnostisisme betyr dermed å nekte for at vi kan vite noe om gud og det transcendente (nok et vanskelig ord, som betyr "overskridende" i betydningen "overnaturlig"). Dermed er det vanlig blant agnostikere å si at det er umulig å vite om det finnes noen gud eller ikke.
Ja, ser ut til at jeg går for å være agnostiker. :nikke:
Liker ikke merkelappen her heller siden det antydes at jeg kan være tvilende om det finnes en Gud eller ikke.
Nei, jeg tror ikke det er verre for ateister å dø.
Jeg er forøvrig ofte i kontakt med døende mennesker i jobben min, og jeg har flere ganger opplevd kristen mennesker som er skikkelig redde for å dø. Dette fordi de selv mener de har gjort gale ting i i livet, og dermed at de havner i helvete.
Jeg tror dette kan stemme for mange. Særlig eldre, men kan skjønne at det er vanskeligere å akseptere at man skal dø når man er ung. Særlig om det kommer ganske brått på. Om man er langvarig syk har man kanskje mer tid til å forberede seg.
Jeg har vokst opp med søndagsskole, bedehus og tensing, og forsåvidt betraktet meg selv som kristen, uten at jeg har vært opptatt av hva som skjer etter døden. (Barne)troen var mer noe jeg kunne finne i støtte i her i dette livet. :nemlig: Etter at rasjonaliteten og akademia tok meg, er barnetroen min tilnærmet forduftet, og jeg er vel mer for agnostiker eller ateist å regne. Men om det er verre å dø for en ateist enn for en troende? Næisj. For meg blir det litt som å si at det var fælt å ikke være født, lizzom. Etter døden er det ikke noe mer, og det kan jeg leve med. :knegg:
(Men jeg tror det er jævlig å bli dødssyk når man har små barn, f.eks. :nemlig:)
Men nå nevner jeg jo ikke religion spesifikt her, man kan jo ha tro på reinkarnasjon, på en åndeverden, altså at man i det hele tatt tror på at det finnes noe etterpå, fremfor at det ikke er noenting.
Men hva er forskjellen på å tro og å ha en religion? Jeg forstår at det trolig ikke finnes noen institusjon eller samfunn rundt det du tro på, men hvis man tenker ateisme vs tro er det vel ingen forskjell?
Forskjellen er vel at man ikke tilhører noen bestemt religion? Jeg tror jo på endel, men har tilhører ingen som helst religion. Altså i forhold til det å tro men ikke kalle seg religiøs. Jeg føler ikke jeg kan kalle meg religiøs når jeg ikke har noen religion.
Jeg tror tanken på å kunne møte sine kjære avdøde igjen, og å kunne titte ned på sine etterlatte, kan være veldig trøstende i dødsskyggens dal. Men hvis man har avfunnet seg med at tiden er inne, tror jeg ikke det er noen forskjell. Da er det ens evne til å si at "sånn er det, og nå er det sånn" som avgjør.
Hehe det får du bare gjøre, men blir det egentlig riktig når jeg ikke tilhører noen religion? Jeg synes det høres rart ut, hvertfall. Er jeg religiøs fordi jeg tror på gjenferd, feks?
Jeg tror det er langt mer personlighetsavhengig enn livssynsavhengig.
Jeg er ateist, og jeg er overhodet ikke redd for å dø. Tanken på at jeg ikke skal få se familien og de jeg bryr meg om etter at jeg er død, plager meg ikke det minste. Da er jeg jo død og er ikke mere.
Derimot er jeg redd for å måtte forlate mine nærmeste. Tanken på at jeg kanskje må forlate ungene mine mens de er små, mens de fortsatt trenger meg, at jeg ikke skal få se dem vokse opp, være der for dem når de har behov for meg, er lei seg eller lykkelige og oppleve livet sammen med dem. Den tanken synes jeg er grusom, men den tanken ville vært akkurat like grusom om jeg hadde vært troende; jeg ville jo ikke vært noe mer til stede for dem her og nå, selv om de kanskje kunnet finne trøst i ideen om at vi skulle møtes når de også var ferdige med livet sitt.
Jeg er veldig komfortabel med mitt syn på døden. Det som skremmer meg er ikke det å skulle dø eller være død, men det å ikke lenger være i live, og den frykten tror jeg altså ikke ville blitt redusert om jeg hadde hatt en tro på liv etter døden.
Jeg tror at i mange tilfeller kan det være verre å dø for en som ikke tror på evig liv ja. Det høres fornuftig ut i utgangspunktet.
For min egen del regner jeg meg som ateist. Men jeg tenker ikke på døden som at man slår av en lampe for siste gang og det var det. Jeg tenker at man vet ikke. Jeg har jo hørt såpass mange med nær-døden opplevelser som ser ut til å fortelle det samme om dette lyset og denne følelsen av fred om som ikke er redde for å dø igjen senere at jeg regner med at det er noe i den stilen sikkert. Og det høres greit ut det. Det går sikkert fint.
Men jeg har et sterkt ønske om å fortsette å leve lenge enda.
Jeg tenker at den som mener at ateister må være redd for å dø, selv finner mye trøst for døden i sin tro. Men jeg tror nok ateister har funnet sine svar på døden, og kan være like trygg og rolig på det som de som tror på andre ting.
Kristne har også bare en "tro", jeg ville kanskje tenke at noen kunne begynner å tvile på om de virkelig er verdig å havne i himmelen når de ligger for døden.
Det som er skremmende med døden for meg, handler om at jeg eller den jeg er glad i ikke skal leve i dette livet lenger. At livet slik jeg kjenner det nå er over. Den redselen/sorgen vil være den samme uansett hva som måtte være etterpå. Jeg er ikke redd for selve døden uansett om det er slutt i dette livet eller om vi går videre til noe annet. For det spiller på en måte ingen rolle her og nå, det er ikke noe jeg kan eller skal vite noe om i dette livet.
Ja, jeg tenker også at ateisme er 100% fravær av noe som helst tro på et liv etter døden og en åndeverden. Med én gang man åpner for noe mer, så er man vel en agnostiker og kan ikke klassifiseres som ateist.
Når det gjelder hva som definerer en som religiøs, trodde jeg som deg Iset, at man må bekjenne seg til en av de etablerte religionene. men FP-damene har i en tidligere diskusjon hevdet meget insisterende at så lenge man tror på en guddommelig kraft i en eller annen form, så ER man religiøs. Og har FP damene sagt det, så er det vel sånn? :p
Jeg mener jeg er ateist. For meg betyr det at jeg ikke tror det finnes noen stor, god bestefar noe sted som tar vare på noen verdens ting. Jeg tror at skal vi ha noe gjort så får vi ordne det selv, for det er ikke stort mer her enn det vi ser.
Og skulle det mot formodning finnes noen Gud så anser jeg denne for å være en såpass lite god kraft at det ikke kunne falle meg inn i halvsøvne å rette en eneste millimeter av beundring i den retningen. Jeg mener - en som kan stoppe overgrep mot barn som velger å la være? Sorry, mac - ikke noe emne for beundring herfra uansett hva som skulle være grunnen. Der er det resultatene som teller.
Men det betyr ikke at jeg mener at alt trenger å gå i svart når man dør. Jeg synes det blir helt feil å si at jeg ikke er ateist hvis jeg sier at jeg ikke vet hva som skjer når vi dør rett og slett?
Men jeg er ganske interessert i hva som ligger i begrepet her. ER man religiøs selv om man ikke bekjenner seg til noen religion og samtidig tror på feks. gjenferd og at det meste som skjer har en mening?
Det både finst og har funnest ateistiske religionar;det vil seia religionar som ikkje har ein gudsfigur, men som harein heilag dimensjon. Det mest typiske dømet på deter jainismen i India, som var ein viktig religion fram til år1000, men som no er liten med fire-fem millionar tilhengarar.Det er ein erklært ateistisk religion som byggjer påsjelevandring og frelse utan Gud. Det same gjeld ein stor delav buddhismen og ein viss del av hinduismen. Det er ei typiskvestleg oppfatning at religion og gudsdyrking er det same, menden viktigaste definisjonen på ein religion er at livssynethar ein heilag dimensjon som gjev meining i tilværet. Detsom skil religionen og ikkje-religionen er ikkje trua påGud, men trua på det heilage.
Zoë - den synes jeg var veldig fin!
Sånn føler jeg det! Det er nok mye der ute som vi enda ikke vet noe om, og det kan hende det skjer noe mer når vi dør for alt jeg vet, men noen Gud tror jeg ikke på.
(Så får det heller gå at jeg da skal si at jeg bekjenner meg til en tro som er på vei ut etter å ha vært stor i gamle India. :flau:)
Etter min erfaring, og jeg har jo sett og snakket med ganske mange som har dødd, og jeg har også diskutert dette en gang med en kreftlege så er erfaringen den at det til dels kommer an på personlighet, men mest om man har et avklart syn på hva som skjer når man dør. De som har det verst er agnostikerne, de som ikke er helt sikre på hva de mener. 100 % overbeviste ateister er absolutt ikke mer redde enn 100 % overbeviste religiøse, er virkelig den erfaringen som vi hadde begge to.
Og ja, at nyreligiøsitet som at man tror på ånder og slikt, det er en religion. Det er absolutt ikke bare FP-damer som sier det, men religionshistorikere også. Det er sånn sett spennende tider fordi vi ser en ny religion bre seg, og det er jo lenge siden sist.
Jeg er ikke redd for å dø. Ikke akkurat det å dø, men som Teofelia sier så er jeg også redd for å da fra de jeg er glad i. Jeg tror i grunn jeg dør, og that`s it.
Jeg er nok en tviler. Jeg vingler litt. Noen ganger ønsker jeg å tro, og synes det høres fint ut. Men samtidig klarer jeg det ikke helt. :gal: Jeg er døpt, jeg har giftet meg i kirka og jeg har døpt mine barn der. Det føltes på en måte riktig, men samtidig kunne jeg like gjerne gjort alt "borgelig". Så på en måte burde jeg nok latt være.
Jeg er på linje med Esme og Teofelia. Jeg kan ikke forestille meg at det er "bedre" for f.eks. en kristen å dø fra familien sin, enn en ateist. Selve døden tror jeg kan være skremmende for hvem som helst, uansett om man tror noe venter en på den andre siden eller ikke.
For meg så finnes det ikke noe bedre enn å være med mannen min og barnet mitt, så hvis jeg hadde trodd at noe ventet på andre siden kunne det uansett ikke være bedre enn det jeg har nå.
Hehe, jeg er vel en agnostiker. Og jeg synes det virker rart det du sier uten at jeg skal bestride det altså. Men for meg personlig så hadde jeg trodd det var enklere for agnostikere. Mer spennende i det minste. :knegg:
Det kommer jo også an på personligheten, det finnes agnostikere som synes det er spennende å dø fordi det er en ny opplevelse, men av de som har sterk dødsangst så synes jeg agnostikere er overrepresentert. Og av de som tar det svært rolig så er de fleste overbevist religiøs eller ateist.
Spennende er vel i denne sammenheng å sidestille med usikkerhet, og da gir det jo mening at agnostikerne sliter på dødsleiet. Usikkerhet er meget angstprovoserende. :nemlig:
Innen den eksistensialistiske filosofien og psykologien er det et utbredt syn at man må vedkjenne seg sin egen dødelighet for virkelig å kunne omfavne livet og nå sitt potensiale som menneske. Litt på siden av diskusjonen, kanskje, men jeg synes det er et interessant perspektiv på livet.
Jeg tror det blir for enkelt for oss å sitte her og si "jeg er ikke redd for å dø". Jeg er heller ikke redd for døden pr dags dato. Men jeg har aldri hatt dødsangst, jeg har aldri fått beskjed om at jeg har begrenset tid igjen og jeg har aldri måttet kjempe for å overleve. Jeg kan umulig uttale meg om hvordan jeg ville reagert om jeg faktisk var i en situasjon der jeg skulle dø. Jeg kan faktisk se for meg at jeg ville blitt redd i større eller mindre grad. Om det ville vært fordi jeg måtte forlate ungene, eller fordi jeg var redd for å slutte å eksistere, eller begge deler, det kan jeg ikke hevde på noen som helst måte.
Men sånn er det jo bare. Jeg kan jo ikke si at jeg er redd for å dø nå, fordi det er ikke noe jeg tenker på. Men om jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde en sykdom som gjorde at døden plutselig kom noen hakk nærmere, så kan det godt hende jeg ble redd. Men det kan jeg ikke bekymre meg for nå på en måte.
Jeg diskuterte akkurat dette med mannen min og han har den faste meningen at livet slutter med døden og sier at han makter ikke å tenke på noe annet. Livet gir ikke mening for han om det ikke skal være begrenset, og han er enig med meg om at en evighet sammen med familien er faktisk ikke ønskelig.
Jeg tror at det eneste som kunne ha fått meg til å ønske at jeg tenkte annerledes er om jeg hadde mistet et barn, da hadde jeg ønsket å kunne treffe det igjen, men jeg tror ikke det er mulig for meg å tenke på den måten.
Jeg tror jeg skjønner hva mannen din mener. Når jeg tenker over det, ville jeg neppe takket ja til et tilbud om å leve på jorden (eller et annet sted) i det uendelige. Det er noe fint og beroligende ved tanken på at livet har en begynnelse og en slutt. Vi har en begrenset tid vi skal fylle med innhold og mening, og etter det er det ikke mer.
Samtidig må jeg innrømme at jeg er redd for å dø NÅ - jeg føler meg på langt nær ferdig med å leve, og jeg har så inderlig lyst til å få barn og følge dem et stykke på veien, om ikke annet. Jeg har også lyst til å bli bestemor før jeg takker for meg. Mulig jeg vil føle det annerledes når alderdommen virkelig tar tak i meg, men slik jeg ser det nå virker det meningsfult og naturlig å dø og ikke være mer etter et langt liv. Tror ikke jeg kunne tenke meg å begynne helt på nytt igjen, f.eks.
Nemlig. Det å dø mens man er ung og har små barn er grusomt uansett livssyn.
Men om jeg er heldig og lever til jeg er gammel, og om man kan gjøre at dødskampen ikke blir vond, så tror jeg ikke at jeg kommer til å være redd for å dø. Jeg synes jeg har allerede opplevd nok til å fylle mange liv og har allerede fått gjort mye av det jeg ville, så jeg tror jeg kommer til å være ganske fornøyd som gammel dame.
På mange måtar trur eg at religiøsitet kan føre til langt større dødsangst enn ateisme, nettopp fordi tanken om ein himmel også opnar for tanken om eit helvete.
Om min egen død tenker jeg at den kommer når den kommer. Og at det da er viktig å ta vare på livet mitt på en god måte mens jeg har det fordi det ikke gis noen garantier. Jeg har levd en stund med en stor frykt for å dø brått og følte at jeg ble fri fra redselen da jeg innså at jeg ikke kan styre tidspunktet for min død i særlig grad, men jeg har stor påvirkning på tiden min inntil da. Dermed har det blitt viktig for meg å ta inn og kjenne på det som er å glede seg over i livet. Hver eneste dag skal ha inneholdt noe godt, noe som gir den dagen en mening. Så kan jeg vite med meg selv at jeg har gjort og fokusert på noe positivt i den tiden jeg har hatt, så får det bli som det blir med hvor lang den tiden blir.
I faglitteraturen om Barn i sorg og krise står det at barn med foreldre som har tro på noe etter døden kommer lettere gjennom sorg enn de som tror at døden er endelig.
Jeg tenker at det trenger ikke å ha noe med å tro på en religion, men at det som kalles det alternative også kan være like godt. Barn er konkrete og det hjelper dem å tenke at det finns et sted etter døden.
Agnostikere vil også ha det lettere om de tror på noe etter døden.
Jeg har tydeligvis mistet grepet på diskusjoner om religion, og hang meg mest opp i at Zoë skriver FP-damene.
Hvordan det føles i dødsskyggens dal, som Scarlett skrev, er vanskelig å uttale seg om uten å ha vært der. Dog er jeg klar over at det i mer... alternative religioner, knyttes mye håp og trøst til hva som skjer etter døden. Jeg er nok litt mer "so be it!", tror jeg.
Jeg har selv vært der at det jeg ønsket meg mest var å få dø. Jeg gjorde meg mye tanker rundt livet og døden i den perioden, og jeg konkluderte med at etter dette livet er det ikke noe mer, da er det fred å få. Nå er det klart at de refleksjonene var svært farget av det at jeg ikke ønsket å leve mer, og da ville det jo virkelig være mot sin hensikt å tro eller håpe på mer liv etter døden. Jeg sitter alikevel igjen med den ideén fra den perioden. Jeg vil alikevel kalle meg religiøs, om enn ikke en svoren tilhenger av en bestemt religion. Og døden skremmer meg ikke, mangelen på liv derimot kan gi meg litt fnatt.
Hattifnatten: Godt sagt! Vi har mange forskjelllige ståsteder og utgangspunkt for tro og ikke-tro.
Da jeg lå med dødsangst var det ikke døden jeg var mest redd, men tankene rundt barna mine var det verste. Hva de skulle sitte igjen med etter meg, og hva det ville gjøre med dem. Heldigvis slapp jeg å forlate denne jord da. Får håpe det er lenge til....
Men jeg tror barn kan slå seg til ro med ateistiske forklaringer også, så lenge de formidles av fornuftige voksne som selv har et avklart forhold til døden. Man kan f.eks. si noe sånt som at etter døden vil kroppen råtne og bli til jord, som igjen gir næring til blomster og trær, osv., og at det å være død er litt som ikke å være født - da har man ingen tanker eller følelser lenger, for da fins man ikke mer.
For min egen del er jeg ikke noe redd for selve døden, siden jeg ikke tror at jeg vil merke noe til den. Men det å vite at man skal dø, og alt man vil gå glipp av, og menneskene man må forlate, det vil nok være vondt uansett. Jeg tror ikke jeg ville følt meg noe bedre om jeg visste at jeg fikk treffe besteforeldrene mine igjen "på den andre siden", det er jo de menneskene jeg er sammen med i levende live som vil bety mest for meg, og sorgen over å forlate dem vil uansett være størst. Men hvordan man vil reagere i en slik situasjon er det vel fryktelig vanskelig å spå noe om.
Hva er en redd for ved døden? Det virker som om mange knytter frykten til det å ikke vite hva som er på den andre siden? Frykten for det ukjente? Det jeg synes er mest trist og vemodig med døden er alle minnene som en mister. Min fortid går tapt, min fortelling. Ting en like godt kan miste ved sykdommer som demens og alzheimer. Det er ikke det biologiske livet i seg selv jeg er redd for å miste.
Det er jo i grunnen ikke så rart i og med at INGEN av oss vet hva som er på den andre siden eller om det er noe der i det hele tatt. Jeg føler en sånn angst-spenning av tanken på det. Spennende, men også litt nifst. Men jeg er ikke redd for å dø selv. Min "dødsangst" går mer på frykten for å forlate mine nærmeste eller å miste dem, og så synes jeg omstendighetene rundt døden (kroppen som plutselig aldri skal virke mer og bare råtne) er uholdbart å tenke på. Får helt angst av å se døde mennesker, feks. Det kom etter at jeg så pappa død, før det hadde jeg ikke angst for sånt så det har nok satt spor i meg, rett og slett.
Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd de tror jeg er død, og blir begravet levende- Eller at jeg står opp igjen nede i kisten :angst: Prøver ikke tenke for mye på disse tankene, men de dukker opp av og til. Jeg tror vi får møte igjen mennesker som har dødd før oss, og så håper jeg at Gud tar godt i mot oss.
Sånne tanker har jeg også av og til. Jeg har klaustrofobi og en av mine ALLER største mareritt er å bli begravet levende. Det er jo i grunnen en ganske irrasjonell angst, men den er der likevel.
For meg virker det innlysende at de med en tro på "noe etterpå" møter døden lettere. Da kan man se sine kjære igjen. Alt er ikke over.
Jeg har bare fulgt ett menneske som kjempet mot døden, og han fant en slags tro på slutten. Jeg tror at det å møte døden uten noe håp om å se sine kjære igjen, ble for tungt.
Jeg kan ikke skjønne at noen kan si det, uten å ha erfart det.
Jeg tror nok at veldig mange religiøse mennesker ikke tror på helvete.
Hvis det var kjønnsaspektet du hang deg opp i. kan jeg berolige deg med at det faktisk var nettopp damer som insisterte på at undertegnede skulle betegne seg som religiøs.
For min egen del var jeg redd for å dø og hadde et problematisk forhold til døden i en periode og det har jeg ikke lenger. Det henger kun sammen med min personlige åndelige utvikling og at alle bitene i mitt livssyn fallt på plass etter en forholdsvis ugrei livsfase.
Sjelen lever evig og døden er ikke slutten, kun en overgang - det opplever ikke jeg som en tro en gang, jeg "vet" at det er sånn. Jeg er også av den oppfatning at bevisstheten min mens jeg er på jorden slett ikke strekker til når det gjelder å forestille seg hva dette innebærer så jeg slår meg fullstendig til ro med at jeg ikke skjønner hvordan dette vil oppleves når den tid kommer.
Det er rart dette med hvordan noe som høres veldig sansynlig ut for én høres vanvittig usasnsynlig ut for en annen. For meg er det det enseste logiske at sjelen lever evig og er i stadig utvikling - for andre er dette vedlig ulogisk og en riktig ugrei tanke.
Det viktige er nok som Fnatten poengterer - at man gjør rom i livet sitt til å gå igjennom noen prosesser og finne ut av alt dette istedet for å skyve det unna og leve med et ullent ubehag.
Men under hvilke betingelser kunne du tenke deg å se dine kjære igjen? Kunne du tenke deg å være med dem for alltid, i det u-e-n-d-e-l-i-g-e? Eller hadde det vært greit med en slags ramme for det hele? Gud: "Nå får dere en uke sammen til å ta ordentlig farvel. Bruk tiden godt."
Eg tenkte ikkje nødvendigvis på helvete som det er skildra i t.d. kristendommen. Eg tenkte generelt sett på at om det fins noko etter døden så kan det jo like gjerne vere verre enn livet før ...
Eg har i allefall eit heilt anna forhold til døden til vanleg enn dei gongane eg har stått meir ansikt til ansikt med faren for å dø. Det verkar som om kroppen har ein heilt eigen biologisk psykisk reaksjon på slike situasjonar.
Jeg jobber tett med døende mennesker hver eneste dag. Det jeg legger mest merke til i forhold til dødsangst er alder og evnen til å snakke om døden. Gudstro eller ikke har vi faktisk ikke vært så vesentlig tema. Dette tar jeg heller ikke opp om ikke pasientene gjør det.
De eldre som dør har jeg aldri opplevd dødsangst hos, de har ofte på forhånd sakt mange ganger at de har vært godt forsynt og har ønsket å snart "få fred" eller " få slippe" Flere har vært troende, men det har ikke vært noen vesetlig forskjell på dem og de ikke troende.
De unge pasientene mine som dør ser anneledes på det, natrulig nok. Det er grusomt å se dødskampene til enkelte som virkelig ikke er klare for å dø. Å se mennesker kjempe og kjempe mot det uungåelige er uendelig vondt. Ingen av mine unge pasienter har vært troende så jeg har ikke noe sammenlikningsgrunnlag her. Vi har snakket mye sammen rundt døden, og det er ikke akkurat selve døden de er opptatt av, men som mange sier her inne, det å dø fra familie, barn og venner som er vondt. Mange opplever det som godt å kunne f.eks planlegge begravelsen sin, foreberede ting i hjemmet slik at familien skal kunne ordne ting lett etter at de er borte, gi bort ting, klær osv. Slike ting oppleves av og til vanskelig for de rundt den døende og da blir det ofte min jobb å fortelle dem at nettopp dette er viktig for den som skal dø. Jeg ser at mange finner en slags trøst og ro i denne ryddeprossessen.
Jeg tror det finnes Gud, det gir meg trøst når jeg jobber med syke mennesker, det gav meg også uendelig trøst når vi holdt på å å miste et av barna våre for noen år siden. Jeg er akkurat der pasientene mine er, ikke redd for døden, men redd for å dø fra barn og familie.
Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg anser meg vel som ateist og jeg er redd for å dø. Jeg føler allikevel at jeg har et helt avklart forhold til døden, jeg føler meg sikker på at ved døden så er det takk og farvel - that´s it. Mange ganger ønsker jeg at jeg kunne være religiøs, og tro på at jeg får treffe mine kjære igjen. For meg tror jeg at det hadde vært veldig behagelig og betryggende.
En rimelig forenklet og flåsete tanke, men jeg må ærlig innrømme at jeg innimellom tenker at religion blant annet er en følge av at man ikke synes det er behagelig å leve med at det etter døden ikke er noen ting. At man har behov for forklaring på det uforklarlige på et vis.
Jeg kan ikke tenke meg noen ramme nei. Jeg hadde forsåvidt mer enn en uke til å ta farvel med faren min som døde, uten at det på noen som helst slags måte føltes greit. Men det hadde kanskje føltes annerleldes om det hadde skjedd 30 år senere. Jeg vet ikke, jeg har ikke vært der.
Nå er uendelig er veldig lenge, men jeg kan likevel ikke helt tenke meg at jeg på et eller annet tidspunkt hadde "fått nok". "Kjære Skatten, Rusket, Pøbeln og Punktum, nå har vi vel sett hverandre nok" lizzom? Jeg kan ikke helt tro det. Jeg klarer ikke å se, at man ikke skal ville eksistere lengre, eller ikke ville være nær de man er glad i.
Men nå snakker jeg om "nær" som det å være bevisst, å vite at man har dem til stede. Jeg vil jo gjerne ha litt egentid og ta et par øl med venninner, ikke sitte i en sofa og gnu sammen med alle mine kjære i all evighet.
Det aller mest irriterende med å være ateist er at jeg vil aldri få oppleve at jeg har rett.
Det nest mest irriterende er at alle dem som luller seg inn i troen på det fabelaktige neste livet, være seg himmelen, Nirvana, reinkarnasjon eller whatever, aldri vil få oppleve at de tar feil.
Jeg er ikke redd for å dø. Før var jeg. Før jeg opplevde å bli påført en alvorlig skade og fikk noen minutter hvor jeg forstod at jeg faktisk kom til å dø. Det endte med en gedigen reoperasjon og pust i meg igjen.
Fra den største lykken hvor jeg lå med nyfødte tvillinger i armene, til et smertehelvete og en intuisjon som fortalte meg at nå er det over. Smertene forsvant og jeg opplevde at jeg raskt "ble klar" til å ta i mot døden.
Det er forøvrig korrekt det som blir sagt om at hørselen er den siste sansen som blir borte.
Jeg startet med å si at jeg ikke er redd for døden. Min opplevelse er jeg svært glad for at jeg har erfart. Det var flott og har gitt meg stor tyngde i mitt videre liv.
En dag kommer tiden. Jeg vet at jeg kommer til å bli klar. Uansett om det skal gå fort eller ikke.
Vel. Dette var egentlig ikke noe bidrag til diskusjonen, men dog. Jeg tror at det er viktig for mennesket å ha noe å henge fast i. Vi har en frykt i oss for det ukjente. Vi søker trygghet hele livet. Om troen på at noe etter døden vil være bra for oss kan gi styrke til å leve et godt liv, så gjerne det. Selv er jeg nærmere å ikke tro, enn å gjøre det.
Klart det er å bidra, å høre at du i løpet av veldig kort tid aksepterte det som du trodde kom til å skje, uten å være særlig troende. Jeg syns det er veldig greit å få en slags bekreftelse på mitt syn. Jeg tror jo at jeg har det greit med meg selv i forhold til døden, selv om jeg som Mauser sier syns det vil være temmelig irriterende å ikke kunne si "I told you so!".
Selvfølgelig har man behov for forklaring på det uforklarlige. Det som forundrer meg, er at dette blir sett på som noe svakt og ynkelig av enkelte mennesker.
Det å søke helhet og mening i livet er et grunnleggende behov. Livet er strengt tatt et mysterium for oss alle - og å grovt nedvurdere menneskers livssyn (snakker generelt nå, og ikke spesielt til deg) til å være å "lulle seg inn" i noe finner jeg svært krenkende og ikke oppegående mennesker verdig.
Jeg har noen strabasiøse perioder bak meg på vei mot eget livssyn som langt i fra har vært preget av lulling og trøsting eller hva det måtte være, men tvert i mot i overkant tøffe indre prosesser som har ført til at jeg står grunnstøtt i eget livssyn. For meg har det en enormt positiv innvirkning på livskvaliteten i hverdagen - det fører til glede og mening her og nå og et fravær av frykt for døden.
Jeg ser ikke på det som svakt og ynkelig, håper ikke jeg ga et slikt inntrykk. Jeg lar meg forundre innimellom, det gjør jeg. Når folk blir bastante på hva som er sannheten for eksempel, at man vet at den Gud eller Allah eller hva det måtte være man tror på er sannheten. Hvis man ser på de ulike religionene på verdensbasis så tar jo sinnsvakt mange mennesker feil i det de tror på eller dyrker. Det gjør inntrykk på meg iallefall, selv om jeg forstår at svært mange religiøse (og ikke-religiøse også forsåvidt) gir beng i om de skulle ta feil.
I og med at jeg tror det ikke er noe mer etter døden, er jeg heller ikke redd for det å dø. Jeg antar at det er som jeg sover - da kan verden rase ned rundt ørene mine for min del, for jeg merker ikke noe lell. :knegg:
Men det må også være godt, tror jeg, å ha en tro slik min mor hadde. Da hun lå for døden var hun så trygg og så lykkelig fordi nå skulle hun "hjem," og hun gledet seg genuint til å se bl.a. faren sin igjen. Hun hadde en dyp og trygg kristentro i seg, så for henne var døden velkommen.
Så - i motsetning til Mauser - håper jeg det er hun som nå sitter et sted der oppe, peker nese av meg og sier "told you so," for det fortjener den dama inderlig.
(Så får jeg heller innse at dersom det finnes et Helvete, er det reservert en liten iskald avkrok der for meg, hvor jeg blir underholdt av lange og daglige doser med "sing star." )
Jeg er kristen, men jeg vet ikke om jeg synes det hadde vært enkelt å dø nå. Jeg føler meg langt fra klar til å reise fra denne verden, selv om jeg tror jeg kommer til et bra sted. Jeg vil se mine barn vokse opp og jeg tror nok de har godt av å vokse opp med en mor. Jeg er ikke redd for det å dø, jeg har bare ikke lyst til det nå - og tror ikke jeg hadde hatt et lett dødsleie, i hvert fall ikke i den fasen av livet som jeg er i nå.
Jeg er overbevist om at det er lettere å takle døden, både egen og andres, hvis man tror på "noe".
Jeg ser for eksempel at mange som har mistet barn finner trøst i å tenke på barnet som en engel. Dette er en slags billedliggjørelse av at barnet alltid er med i tankene og i hjertet.
Tilsvarende ser jeg at mange forklarer for barn at besteforeldre eller andre som dør ER et sted, og der har de det godt. Det trenger etter mitt skjønn ikke ligge noe religiøst i dette, det er bare billedliggjøringen. Se for seg et sted hvor den man er glad i har det godt.
Men i bunn og grunn, ja jeg tror det er lettere å dø for en som tror at de nå kommer til et godt sted, enn for den som tror at nå er alt slutt.
Enig i det du skriver, at de som står igjen finner en trøst i troen på at deres kjære har det godt.. Sist men ikke minst barna... de takler jo sorg på en helt annen måte enn oss voksne, og de ønsker jo å tro at den de har mistet har det godt.
Hva med oss som i så fall har evig pine å se frem mot? Eller gjenfødelse som noe forholdsvis langt nede i matkjeden? Eventuelt 72 jomfruer ... av hankjønn, med enorme ***?
Jeg tror at de som tror på "noe" nettopp gjør det fordi tanken på at ting er slutt er skremmende. For noen er derimot det at alt er slutt, en mer beroligende tanke enn at det ikke er det. Og for disse, som da som oftest er ateister er det ikke skremmende at det er slutt, og døden hadde heller ikke blitt mindre skremmende om man hadde fått en tro på at det fantes noe.
Om man selv tror at det er noe så skal man være forsiktig med å uttale seg om hva andre som ikke tror synes er skremmende eller ei.
Jeg tror at de som tror på "noe" ikke gjør det utelukkende fordi de synes det høres skummelt ut at det er slutt når man dør.
Min tro på "noe" har alltid vært der, lenge før jeg begynte å tenke på døden og heller ikke som noe tillært hjemmefra (aldri noe snakk om Gud eller annet hjemme hos oss).
Jeg synes det er en småliggjøring av et religiøst livssyn det å betrakte det som noe man "finner trøst i".
For meg rommer det uendelig mye mer enn bare døden og en evt. frykt for den. Det står for meg som noe ikke-troende har fokus på, dette, at en tro er noe man på en måte "klamrer seg til" og at dens eneste funksjon er "trøst".
Min tro er basisen i livet mitt. Den har alltid vært der, er ikke styrt av en speisell religions dogmer, men heller bare en visshet om en gudommelig kraft. Den er ikke en redningsbøye i åpent hav som en betuttet sjel kan klamre seg til - den er en livsbejaende kraft i livet mitt og genererer glede og mening og setter alt som skjer og alt som er, også døden, i perspektiv. For meg.
Det var ikke det jeg skrev. Det var som et forsøk på å forklare de som mener at det er mer skremmende å ikke tro at det er noe etter døden enn å tro at det er noe etter døden, at det faktisk ikke stemmer for alle. At det å tro at det er en slutt faktisk kan være beroligende, ikke skremmende.
Jeg er ateist, og før jeg ble mor var jeg ikke redd for å dø. Tvert imot, jeg syntes døden til tider bare virket befriende. Nå som mor er jeg veldig redd for å dø.
Jeg synes det er ganske utrolig at man kan hevde noe slikt på vegne av andre og tro at det finnes et universalsvar, for min del. Nå er vi opptil flere ateister i denne tråden som har hevdet at vi ikke er skremt av tanken på døden, så hva bygger dere egentlig påstandene om at det automatisk er vanskeligere å takle døden for ikke-troende på?
For meg fungerer logikken motsatt: fordi jeg ikke tror det er noe som helst etter døden, er det da heller ikke noe å frykte.
Jeg tror - og understreker at jeg tror - det vil være lettere for meg å dø, som ikke tror på en pøkk, en for en som er overbevist om at det finnes et Helvete og at hun/han er på vei dit om ikke forholdet til "sjefen" er godt nok. Så vondt det må være å ligge på dødsleiet og være redd.
Ja, nettopp derfor. Tanken på at jeg skulle dø fra datteren min er helt grusom. Jeg ser hvor avhengig hun er av meg samtidig som jeg ønsker å se henne vokse opp. Livet har fått en helt ny mening etter hun ble født.
Jo, men da trenger du jo ikke være mer redd for selve døden enn før, gjør du? Man kan jo ha et greit forhold til at man slutter å eksistere når man først dør, samtidig som man har et langt større ønske om å leve.
Nei, ikke selve døden, den har jeg ikke vært redd for siden jeg som barn synes det måtte være skummelt å ligge helt alene under jorda. Det er nok det at jeg skulle forlate dette livet for tidlig som skremmer meg. Det at jeg ikke skulle kunne være der for datteren min. Hadde jeg da trodd at jeg skulle få se henne igjen eller våke over henne fra "himmelen" hadde det kanskje vært lettere. Det at jeg slutter å eksistere er greit, men nå som jeg har henne er jeg redd for hvordan min død ville påvirket henne. Når jeg er gammel, derimot, blir noe helt annet. Da kan hun ta vare på seg selv. Vi skal jo alle dø en gang og det har jeg ingen problemer med. Tror det må være deilig å få sovne inn etter et langt liv.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
