Jeg vokste opp på 80-tallet og hadde en mor som gikk i brune cordfløyelsbukser og kakifargede skjorter og gjerne med et skaut på toppen av det hele. Ikke helt i samsvar med 80-tallets klesmoter. Pappa´n min var heller ingen typisk 80-tallspappa (i mine øyne) av den typen som hadde bart og adidasshorts og engasjerte seg i fotball og gjerne var bussjåfør av yrke. Ellers var de verken spesielt gamle eller unge i forhold til jevnaldrende, de var heller ikke spesielt engasjerte, de dukket alltid opp en og en i skoleavslutninger o.l. Det foresvever meg at det var en slags kjøpslåing, "nå er det din tur - jeg var sist"-type ting. Jeg var dessuten den eneste som betalte skoleaktiviteter med sjekk :flaut: og ankom bursdager og håndballtrening i taxi. :enda mer flaut: Jeg hadde nok ofte følelsen av å komme fra et annerledes hjem enn klassekameratene mine, men jeg kan allikevel ikke huske at jeg var direkte flau over foreldrene mine.
Jepp. Husker spesielt at jeg skulle i en butikk med mamma lørdag formiddag og nektet å gå sammen med henne i gågata, jeg kunne til nød møte henne inne i butikken.
Jeg var flau over foreldrene mine ja. Og min far utnyttet dette til fullt monn. Om jeg ikke oppførte meg truet han med å hilse og rope høylytt til meg i sentrum om han møtte meg når jeg var på vei hjem fra skolen. (med tanke på det grufulle antrekket han ofte syklet i på vinterstid var det strengt tatt ikke rart jeg ble flau...)
Det har jeg aldri vært.
Venninne mine syntes at faren min var kul og muligens en anelse anderledes enn de andre fedrene.
Han var mye i utlandet (jobbet ikke i Norge) og spilte tennis (som ikke var så vanlig der jeg vokste opp)De var relativt unge, var 20 og 18 år da jeg ble født. Relativt med på motene også, og veldig engasjerende i alt min søster og jeg holdt på med av aktiviteter. Vår mor satt i
En anelse pinlig syntes søster min og jeg det var da vi skulle ta tennistimer med privat trener fra Sverige. Hadde intensivkurs i en uke, hver dag hele dagen.Slikt kunne vår far finne på ..litt vel mye engasjement.
Og jeg blir fremdeles flau over mamma i visse situasjoner. Feks når hun ikke får hjelp raskt nok i en butikk, en ekspeditør motsier henne, det er noe galt med maten på reataurant, noen ikke kjører slik hun forventer osv. osv.
Både ja og nei.
I hodet mitt hadde jeg verdens gamleste foreldre (fikk meg da de var 31 og 33) - Det som reddet meg var at jeg var attpåklatt og at de derfor hadde fått barn tidlig.
Jeg hang stort sett sammen med akademikerbarn og da var det litt vanskelig å innrømme at mamma vasket - Det var lettere å påpeke at pappa var ingeniør, liksom. I tillegg hadde jeg et stort og inderlig ønske om at mamma skulle sminke seg mer. Gjerne med blå mascara.
Sånn utenom det, så tror jeg de aller fleste syntes at jeg hadde supre foreldre og at jeg heller var vel så stol som flau over de.
Selvfølgelig var jeg det. De fossilene av noen foreldre jeg hadde (23 og 25 når jeg ble født) var eldgamle, ekstremt gammeldagse og skjønte ingenting. :nemlig:
Jeg kan ikke tenke meg at mine unger kommer til å være mindre flaue over meg.
Nei, jeg var ikke flau. Det er i såfall enkeltepisoer jeg fullstendig har fortrengt. Det har vel hendt flere ganger nå at jeg har blitt flau enn den gangen. Bare :himle:-flau altså - ikke flau på den måten at jeg må gå på andre siden av veien.
Jeg var vel aldri flau over dem i oppveksten. De var populære foreldre i vennekretsen, og vi hadde et fint forhold.
Det hender jeg er litt flau over mamma nå, men det er bare fordi vi fungerer så fryktelig forskjellig, så vi forstår ikke hverandre alltid.
nei har aldri vært flau over mine foreldre, de var de hippe når jeg var ung, fordi dem var så unge selv.... Alle venna mine elsket mine foreldre så det var aldri no problem....
Jeg hadde den desidert eldste faren på skolen, men var ikke flau i et eneste øyeblikk, han var også den kuleste, mest morsomste og mest engasjerte av noen.
Jeg var vel ikke flau over moderen heller, men hennes overgangsalder kom i mine tenår. Det var ikke alltid lett, og mor var temmelig humørsyk, og litt uforutsigbar. Jeg var flau over at hun var sint på andre også. Ikke mine venner, men ikke så lett å ha få betegneslen Mad Max Jr.
Jeg tror heller mine foreldre og mine søsken skjemtes litt over meg, jeg var aldri sånn de ønsket jeg skulle være.
Pappa var omtrent ikke tilstede så han teller ikke. Han var rett og slett en ikke-person nesten hele oppveksten. Han bodde bare under samme tak som oss, men var ellers lite opptatt av oss. Mamma var jeg på en måte flau over. Men det var sjeldent jeg hadde noen med meg hjem. Det måtte mamma vite om i mange dager på forhånd slik at hun fikk ryddet og vasket hele huset, selv om hun faktisk tørket støv og vasket gulv hver eneste dag. Så jeg gadd liksom ikke styre med det. OVernattingsgjester kunne jeg bare glemme. Det som var flaut var at jeg fikk kommentarer fra andre om at mamma ikke hilste på de og så sur ut.
Jeg har ikke vært særlig flau over foreldrene mine, men jeg kjenner godt til fenomenet ettersom storesøsteren min syntes de var skikkelig pinlige, og ble rasende om de gikk og leide hverandre for eksempel. Jeg var imidlertid litt flau over mammas bil en periode, hvor jeg fikk for meg at den var spesielt dust. Så jeg nektet å sitte på i den, og om jeg måtte så lå jeg flat i baksetet. :flau:
Desverre så må jeg nok helt ærlig kunne si at jeg var flau av min far i hele ungdomstiden, til tider er jeg det enda. Dvs, jeg har så og si ingen kontakt med ham foruten det som er strengt tatt nødvendig. Grunnen til at jeg val flau har nok utgangspunkt i livsstilen til min far og det at han sjeldent stilte opp for meg og min bror til tross for at det var hos han vi bodde. Det var heller besteforeldrene våre, som bodde under samme tak, som tok seg av oss. :nemlig:
Det er utrolig synd å tenke på at jeg følte det slik, og fortsatt gjør det. Jeg håper inderlig jeg greier å være en mye bedre rollefigur og et forbilde for mitt barn, og at hun vokser opp med å føle at hun elsker meg og pappaen. At vi ikke gir henne noen grunn til å være flaue over oss, til tross for det faktum at en tenåring finner vel gode grunner til å være flau over sine foreldre uten at det er noe veldig negativt bak det.
Ja, var det. Særlig når mamma alltid skulle fikse opp i all uro i gata og skulle engasjere seg i alt på skolen:o
En brautende mamma som alltid sprang rundt i pysj-lignende klær og brusete krøller til alle kanter :fnise:
:dulte:
Jeg ville gjerne at de (mamma og stefar) skulle passe mer inn, for jeg tenkte at da ville kanskje jeg gjøre det også. I en periode bodde vi et bittelite sted på østlandet, og jeg var det eneste barnet med skilte foreldre, raddisforeldre, gamle foreldre og humanetikerforeldre.
Når jeg ser på det i ettertid, skjønner jeg ikke hva jeg var så flau over.
Syntes de var gamle, de var 29 da jeg ble født, og jeg har en eldre søster. Til sammenlikning var jeg 30 og 33 da jeg fikk barn selv.
Uff, jeg merker at jeg gremmes når jeg tenker på det.
Jeg var vel ikke flau på en generell basis, men det var masser av episoder som gjorde meg hinsides flau. De var unge og engasjerte foreldre, og jeg husker spesielt da mamma ble gravid med min minste søster. Jeg var da 14 år, og var uberflau over at de fortsatt bedrev slikt:fnise:
De hadde og har ennå en særs liberal holdning til nakenhet (noe min kjære oppdaget første gangen han var med meg hjem), og de er opptatt av kunst og bla har et nydelig bilde av noen som bader nakne (som ble bønhørlig kommentert av vennene mine). Det har gjort meg flau flere ganger mens jeg vokste opp.
De var absolutt ikke mainstream, og det irriterte meg kraftig. Fikk ikke barbie, fikk ikke adidas joggedress, vi spiste masser av linser og bønner, med andre ord gjorde de stort sett alt det de andre foreldrene ikke gjorde.
Men de gikk for å være kule og forståelsesfulle blandt mine venner, og jeg tror helt ærlig at de syntes det var litt fasinerende at de var slik de var.
Jeg var ikke det sånn generelt sett. Vi var en ganske vanlig familie fra arbeiderklassen, og det var de andre rundt oss også, sånn noenlunde.
Men det har selvsagt vært enkeltepisoder. Husker veldig godt en klassefest der noen roper fra balkongen. "Apple! Mora di er her!":eek:
Var ellers litt flau over at vi hadde Lada, men den ble byttet ut før jeg ble for flau. Ellers syntes jeg det var flaut å aldri ha vært i Syden. Det var også flaut at vi lenge ikke hadde oppvaskmaskin og at min mor hadde en tendens til å kjøpe alt så billig (klær osv).
Kom litt ting allikevel, gitt. Men jeg hadde alltid med venner hjem, og gikk ved siden av foreldrene min i byen.
Ja, jeg var det. Jeg tror ikke det var noe spesielt galt med dem, jeg var bare flau likevel. Vel, det var unødvendig av mamma å komme inn på klassefesten for å hente meg, når de andre foreldrene bare ventet utenfor da.
Å ja, det hendte ofte. Mamma solte seg toppløs og barberte seg ikke under armene, dét syntes jeg var ekstremt pinlig i en periode. En gang hentet pappa meg på fritidsklubben i full ishockeymundur (han kom fra trening), det syntes jeg også var flaut. Pappa og hans nye kone var nyforelsket og utagerende kjærlige - dvs håndholding og raske kyss - veldig lenge. Pinlig, pinlig. I etterid ser jeg jo at det var jeg som var en døll og konform fjortis.
Og så husker jeg da vi akkurat hadde flyttet fra Oslo til et lite sted i Akershus. Jeg var vel 9 år gammel. Det var stortingsvalg, og vi "diskuterte politikk" i friminuttene. Det vil si at alle holdt med det partiet foreldrene våre stemte på. Hun ene med SV-foreldre ble skikkelig ertet. Haha, sosialist, liksom. Mens jeg som "stemte" RV slapp unna, for dét partiet var det ingen som hadde hørt om. Men jeg husker jeg tenkte at mine foreldre var veldig annerledes i den lille bygda vi flyttet til.
Nei, det kan jeg ikke huske. Innerst inne tror jeg at jeg var litt stolt, faktisk. :nemlig: De var oppegående, greie, stilte opp og gjorde ikke noe spesielt ut av seg.
Ja det var jeg, spesielt over mamma. Alle som har møtt ho skjønner hvorfor og blir flau på hennes vegne. Ho gjør seg bemerket for å si det sånn. Nå ler jeg mest av det.
Jeg var også litt flau over at jeg hadde så eldgamle foreldre. De var 29 år da jeg ble født og "alle andre" hadde foreldre som var nesten 10 år yngre. At jeg hadde søske som var eldre enn meg telte ikke. :rolleyes: De hadde også pult for mange ganger, vi var jo så mange søsken. :knegg:
Flau og flau.
HAdde og har egentlig ganske "rare" foreldre. Alle var velkommne på det meste hos oss, ikke så de sånn rare ut at jeg ble flau, men pappa :dåne: Han kunne finne på å si og gjøre de mest utrolig ting. Jentene flira seg i hjel og jeg var bare flau. Men, men. Kunne vært verre tenker jeg. Nå er jeg nesten sånn selv :flau: Og verre blir jeg nok ...
Tja- de var av de eldste foreldrene i klassen og blant vennene mine. Det var jo litt kjipt om diskusjonen dreide seg om å ha unge foreldre. "Heldigvis" var foreldrene til bestevenninna mi eldre. Slike faktorer er jo viktige blant barn og unge.
Begge er lærere; mamma på barneskolen der jeg gikk og pappa på ungdomsskolen. Det var jo utvilsomt flaut om noen sa noe negativt om dem som lærere slik at jeg hørte det.
Ellers så har vel de fleste tenåringer en periode der foreldrene fortoner seg som både gammeldagse og teite tror jeg.
Jeg har sånn far som Camomilla som kunne si og gjøre de rareste ting, og jeg husker at det var utrolig pinlig til tider, vennene mine syntes han var utrolig kul da. Han presenterte seg alltid som Balthazar von Dedenløwe, Syphilia Morgenstierne eller et lignende navn. (Og da mener jeg alltid og til alle). I ungdomsskolen fikk jeg brev med hjem fra rektor pga. at vi hadde vært ute om natten på leirskolen. Rektor var svært kristen og brevet var underskrevet med: *** ***** - Rektor. Min far, som syntes hele brevet var særdeles tåpelig, skrev under med: *** ***** - Faderen. Jeg husker enda følelsen da jeg skulle levere den underskriften til rektor. :o
Nei, stort sett var de helt akseptable og greie foreldre, og de var godt likt av vennene mine, men det var episoder med mamma der jeg ville at hun skulle synke gjennom jorden sammen med meg. Det hender fremdeles. :knegg:
jada! En periode i tenårene var det meste flaut, de sang for høyt på allsangen skoleavlutninger for eksempel. :rolleyes:
Pappa er en type som gjerne stikker seg litt ut så han var jeg vel mest flau over. Men for all del, vi hadde huset fullt av folk og alle vennene synes jeg hadde veldig greie foreldre.
Ja, over pappa. Han pleide (eller, han gjør det sikkert ennå) å nynne eller plystre når han ruslet rundt i butikker. Jeg pleide å holde meg langt bak ham.
Og hva er det jeg nå titt og ofte gjør selv, når jeg går i butikker, triller barnevogn osv....? :flau:
Pappa var veldig streng og jeg var ganske flau alle gangene han hentet meg på de rareste steder :knegg:
Ellers kan jeg ikke huske at jeg var flau over dem på noe vis.
Faren min hadde 50-årskrise. Han kjøpte Honda 350, full skinndress, cowboy-boots og hadde visiret oppe for å kunne røye pipe mens han kjørte. Ja, jeg var flau. I wonder why. :knegg:
Ja, jeg var flau over dem. Moren min har leddgikt, og hadde en tendens til å stønne ganske spesielt når hun gikk i trapper. Jeg husker jeg hadde mest lyst til å synke ned i et stort hull når jeg var ute og handlet med henne. I tillegg hadde hun en tendens til å bryte ut i spontan sang over alt eller ingenting. Far gjorde ofte hagearbeid i bar overkropp med magen dissende utenfor buksa og rørleggersprekken blottet for alle å se. Det var også veldig pinlig.
Håper ikke mine barn blir flaue over meg noen gang, men det er vel stor sjanse for det. Jeg er i hvert fall ikke flau over foreldrene mine i dag, og det er vel det som er det viktigste. Altså, som ungdom er man gjerne i en usikker periode og vil gjerne være kul og gå inn i mengden. Og det er vel da at usikkerheten gjør at man blir flau over foreldrene sine. Når man kommer over den perioden, ser man at det egentlig ikke var noe å være flau over.
Å, stakkars mamma. jeg husker med gru en periode jeg gikk til tannlegen for å trekke et par tenner. Måtte vel inn til byen 3 ganger i den perioden tror jeg. Mamma hadde ikke førerkort og pappa var på jobb, så vi måtte ta bussen. jeg kunne ikke ta bussen sammen med mamma, så jeg gikk på bussen et stopp før henne slik at ingen kunne se at jeg kjente henne.
Også husker jeg også at jeg skammet meg sånn over at hun var eldre enn pappa, og de var selvsagt oldinger (hun var 29 og han var 27 da jeg ble født).
Jeg har verdens snilleste og fineste foreldre og kan ikke forstå at jeg skammet meg over dem. :hjerter:
Jeg var flau over pappa på skitur. Han brettet ned oppbretten på lua, og hadde hele greia ovenfor ørene, istedet for å trekke den godt nedover som alle de 'normale' fedrene gjorde.
Nå for tiden hadde han vært helt inne blant hiphoperne med en slik lueføring, men det var virkelig ikke kult på tidlig 80-tall.
Jada, jeg var flau over mamma, ganske så ofte også Hun gikk i flagrende, lilla gevanter, sandaler med raggsokker i, og sang gjerne høyt på gata. :knegg: Jeg gikk på motsatt side av veien med nesa i sky, og holdt på å dø på meg. Mamma går fortsatt i mye rart, men det er lenge siden jeg sluttet å bli flau. Mamma er fin som hun er, noe helt for seg selv. :)
Pappa sovnet på et foreldremøte, det fikk jeg høre i lang tid etterpå, bortsett fra det har jeg aldri vært flau over pappan min.
Uff, ja, jeg hadde en periode som jeg var umåtelig flau over de, og ikke ville bli sett noe sted med dem, spes mamma. Er ikke så stolt over det nå, men syns likevel at mamma er litt småteit som fortsatt er sur for det:rolleyes:
Flau over min mor ja, men det var fordi hun var i fullt opprør fra jeg var 18 til jeg var 23 år ca. Ellers er jeg litt flau over henne enda egentlig, men merker jeg bryr meg mindre og mindre.
Frem til jeg var 18 år var hun en kul mor som jeg sjelden var flau over. Hun var veldig flørtete og direkte eneste, noe som kunne være svært pinlig dersom hun snakket med noen jeg likte godt (noe hun ofte gjorde siden hun løftet av telefonrøret støtt og stadig :knegg: ).
Pappa var rektor på barne- og ungdomsskolen jeg gikk på, og det var flaut. Han var nok egentlig relativt godt likt, men han var jo så synlig. Jeg husker spesielt en episode der han holdt en tordenpreken fra skoletrappa om ett eller annet, og noen i forsamlingen hvisket "overlærer'n er en bæsj". Akkurat da skulle jeg gjerne sunket i jorden.
Mamma var heldigvis en veldig godt likt lærer på den samme skolen, det hjalp.
Jeg kan ikke huske at jeg har vært spesielt flau over dem noen gang etter at jeg forlot grunnskolen.
Eg var av og til flau over at alle visste kven foreldra mine var, eller kven eg var søster til. Me budde på ein litan stad, og foreldra mine var sånne som alle kjente. Dessutan var dei ti-tjue år eldre enn "alle andre" foreldre.
Men alt i alt var eg vel fornøgd med dei i ungdomstida og, i den grad eg var fornøgd med noko som helst. :nemlig:
Min mor er en meget sterk personlighet og har alltid "utmerket" seg. I oppveksten kunne det være en prøvelse. Alle i byen kjendte moren min og hun var ikke en som gikk stille i dørene. Sånn er det ennå, men nå er hun så gammel at det kan tilskrives alder :rolleyes:
Ja, det var/ er jeg nok innimellom ja :knegg: Mamma har en indre trang til å bryte ut i sang og dans hvor det skal være, hun liker også å kle seg ut og være "litt gal" som hun så "gøyalt" sier det selv. Nå bryr jeg meg ikke særlig om det (bortsett fra at jeg synes det er litt slitsomt), men da jeg var yngre synes jeg det var fryktelig pinlig og ble skikkelig sur.
Pappa blir jeg flau av enda. Han er av typen som alltid skal klage/kommentere/spøke/ha avslag når vi er i butikker og restauranter og det blir jeg helt svett av.
Sånn type: "hvis jeg kjøper den og den, hvor mye avslag får jeg" eller "hvor mange reker/blåskjell/what not får jeg med på den retten? Jeg vil ikke bestille den om det bare er fire stykk som svømmer oppi suppa" osv.osv. :humre:
Men jeg liker dem veldig godt altså, så jeg klarer godt å ignorere det som gjorde/gjør meg ille berørt. :jupp:
Jeg kan fortsatt bli flau over foreldrene mine. De har f.eks. en utpreget sans for bæsjehumor.. Type: "Nå hadde det vært herlig med kaffe og klystèr, gitt!":dåne:
Jeg var superflau en periode. Tror ikke det var mamma jeg var flau over, var mest det at jeg ikke var stor nok til å gå alene liksom, som gjorde at jeg var flau. Selv om jeg pleide å gå alene, altså. ;)
Droppet skoleballet i 9.klasse pga av mamma var foreldrekontakt og skulle være der og passe på. :rolleyes: Teit.
Å ja, de var så fryktelig rare og gjorde ingen forsøk på å passe inn. De var ti år eldre enn alle de andre foreldrene, hadde rare jobber, stygg bil og feil dialekt. Også hadde vi det så fryktelig stygt hjemme, bilder som ikke forestilte noe på veggene og rotete bokhyller i stedet for veggseksjon. Mamma var rarest, og hadde nærmest ingen ting til felles med de andres mødre. Pappa var også rar, men litt lettere å takle siden alle vennene mine syntes han var fryktelig morsom.
Da vi flyttet fra småborgerland til akademikerland gikk det over, da var mamma blant sine egne og jeg slapp det tyngende ansvaret for å veilede henne i det sosiale landskapet og dekke over de verste blødmene. :knegg:
Jeg var nok litt flau innimellom over moren min, selv om de fleste misunte meg en saa ungdommelig mor (hun var knapt 18 da jeg ble født). Husker jeg ønsket at hun kledte seg mer damete, hun saa jo mer fjortis ut enn meg da jeg var 14. Jeg gikk i skjørt og bluser mens hun gikk i dongeri og collegegensere (1984).
Nei, jeg kan ikke huske at jeg var det, egentlig. Men jeg kan fint finne på å bli flau over mamma nå i voksen alder. Det hender at hun sier og gjør utrolig merkelige ting.
Og så fniser jeg litt av foreldrene til Pida :fnise:
Ja og nei.
Ja fordi de var litt ungdommelige og stilte opp på ting, nei, fordi de var så annerledes. Jeg er vokst opp i ett meeget konservativt miljø med høyt inntektsnivå, alle venninnene mine hadde store hus med hjemmeværende mor, mens mamma var yrkesaktiv, høyt oppe tilogmed, og ikke helt respektert av de andre..
De var også korpsledere i skolekorpset.. Ikke alltid like gøy.....
Nei det var jeg ikke. Mine foreldre fortonet seg som sterke, involverte og trygge. Begge er akademikere, og mamma den med høyes utdanning. Fokus var på utdanning og selvstendighet. De var strenge, men hadde begrunnelse for det, og jeg forundret meg over andre som kranglet og t.o.m. løy for foreldrene sine. Helt utenkelig for meg. De var viktige støtte og samtalepartnere på vgs, og et stilas som gradvis falt vekk litt ut i utdanningsårene. Men fortsatt snakker vi mye, og de er viktige for meg.
Cordfløyelsbukser var da på moten, jeg hadde mange sånne og i perioder bare det. men jeg fikk en rød bredstipet av tante som ikke hadde passet til kusina mi den var jeg flau over. Rød bukse likte jeg ikke men ble tvinget til og bruke den.
Jeg ser jeg har nevnt den pissgule Ladaen vi hadde. Men vi hadde også en styggammal Audi 100.
I samme periode lekte mor seg med symaskin, og sydde skoleklær til oss barna. Dessverre brukte hun mønster 10, 15, 20 år tilbake i tid. Farger passet aldri inn, og jeansen hadde firkantet, fæl form og en ufyselig (billig) look. Meg ville hun dolle opp i kjoler, kjøpt i Englad. Med blonder og blomster og sukkersøt og kvalmende. Jeg brukte mye tid på å redesigne dem med sprittusj.
En bruker som registrerte seg, skrev en håndfull innlegg om cordfløyel og forsvant, og som dukket opp nå, to år etter, for å dra opp en gammel tråd og skrive om .. tata! ... cordfløyel.
Jaja, gammel tråd eller ei, det gjelder vel fortsatt?
Dessuten gikk foreldrene mine i cordfløyel. Særlig pappa.
Jeg var flau over foreldrene mine. Det var ikke deres skyld -de var helt normale, greie folk.
Ja, for å svare på tråden, så kunne jeg være litt flau over mamma av og til, på grunn av tidvis manglende sosiale antenner, noe hun fortsatt kan ha, men som jeg med alderen innså at ikke jeg hadde noe ansvar for, så det var ingen grunn til at jeg skulle bli flau over det. Ellers var jeg ikke spesielt flau av dem. Faren min var lærer på en annen barneskole i kommunen, og elevene derfra som begynte i min klasse på ungdomsskolen hadde hatt han som klasseforstander, men det var stort sett positive tilbakemeldinger jeg fikk (og fortsatt får) i den forbindelse. De var kledd helt ok for sin alder (altså verken for ungdommelig eller for gammeldags), mamma gjerne litt freshere enn de fleste i bygda (det skulle ikke så mye til, når sant skal sies), men ikke på en slik måte at det ble pinlig.
.jpg)
