Jeg er litt opptatt av alder for tiden av den enkle grunn at jeg ønsker meg et barn til og nå står 38-årsdagen for døren og jeg lurer fælt på hvor lenge jeg skal/kan/bør utsette dette og når jeg eventuelt bør stoppe prøveperioden. Dette tenker jeg såpass mye på, at det kommer nok en egen tråd fra meg om dette med alder og barn snart.
Når det gjelder babylaging spiller jo faktisk alder en rolle og har naturlige begrensninger mtp fruktbarhet. Men all denne grublingen har fått meg til å tenke på alder generelt.
Jeg synes voksne mennesker er veldig opptatt av alder. Og jeg lurer på om vi ikke setter unødvendige begrensninger for oss selv mtp hva vi synes vi kan/må/bør gjøre når man er i ulike aldre?
Man utvikler seg jo veldig gjennom barndom og ungdom, og også gjennom tjueårene synes jeg. Men nå som jeg er "ordentlig voksen" synes jeg ikke det er nødvendig å være så opptatt av hvor gammel jeg selv eller folk rundt meg er. Jeg kjenner at folk jeg har mye til felles med og trives med på arbeidsplassen er i alle aldersgrupper - de fire jeg søker mest til i pausene er henholdsvis 28, 34, 50 og 55.
Jeg synes det snakkes om alderskriser i ett sett fra man nærmer seg 30-årene og til man takker for seg. Det er naturlig at vi av og til stopper opp og tar opp regnskap over livet og kjenner at man må justere seg til nye livsfaser. Men er det nødvendig å føle seg "gammel" fra man nærmer seg 30-tallet? Da er man jo "gammel" 2/3 av livet! Jeg synes selv at 70+ kan betegnes som gammelt, men selv i den kategorien er det jo mange som lever veldig sprekt, og nå som mange lever til de blir 90 (barn født etter 2000 kan visst forvente å bli over 90) er det nok endel som ikke føler seg så veldig gamle før de runder 80 heller.
Trenger vi å ha alderskriser for hvert tiår? Har vi et unødvendig negativt syn på det å gå over i et nytt tiår? Kommer disse følelsene innenfra, eller er det i stor grad trigget av et veldig aldersfokus i samfunnet?
Jeg synes det er fint å "bare" være voksen og ikke ha et kjempefokus på om jeg eller andre er i 30-åra, 40-åra eller 50-åra, og at det skal følge med så veldig forskjelleige muligheter og begrensninger i de ulike tiårene. Jeg synes det er trist om man skal gå rundt å føle seg så gammel hele tiden eller kjenne på så mange begrensninger som kanskje ikke er der.
Jeg er glad for at jeg jobber et sted med mange eldre kolleger (mange er rundt 60) som fortsatt gløder for jobben sin og er positive og entusiastiske og ungdommelige - det ligger liksom en negativ forventning om stagnasjon i 50+ kategoien, som jeg ikke tror har rot i virkeligheten. Det MÅ ihvertfall ikke være sånn om man ikke ønsker det selv.
Jeg har flere venninner som har rundet 40 den siste tiden og det er ingen ende på 40-årskrisene. Jeg blåser ikke av det, for det er reelle følelser i sving. Men jeg synes det er synd. Jeg synes det er synd at man skal kjenne på så mye sorg og tap og vonde følelser rundt det å runde år når man er langt fra gammel og heller kanskje kunne fryde seg over å ha landet ordentlig i sitt voksne jeg.
Det kunne være interessant å høre hva andre tenker om dette?
Jeg har selv kjent på livskriser - de kommer når livet forandrer seg eller indre forandringer er i emning. Men jeg tror ikke jeg har lyst til å rydde så veldig mye plass til 40-års krisen. ;)
JEg fryder meg over å ha landet i mitt voksne jeg, Det var en nydelig måte å si depå! Førti blir meg om to måneder. Jeg ønsker meg et barn til, og jeg tenker at det er ikke alderen i seg selv som evt stopper meg, det blir i så fall at fornuften seirer over følelsene, fordi vi egentlig ikke har helse til ett barn til...
Jeg er veldig glad for ikke å være i 20-årene lenger. 30-årene har vært de beste jeg noen gang har hatt. Jeg har blitt trygg på meg selv, jeg kjenner mine styrker og svakheter stadig bedre, jeg har familie, god jobb og trygg økonomi.
Men jeg venner meg bare ikke til å være ... ikke ung lenger. Jeg klarer ikke å tenke på meg selv som voksen. Nå er jeg temmelig barnlig av meg også, som i leken og fnisete og tidvis vulgærfull, så jeg blir veldig overrasket når det går opp for meg at jeg er ganske mye eldre enn personer jeg føler meg jevnaldrende med.
Jeg kommer godt overens med personer som er eldre enn meg også, men jeg føler meg sjelden jevnaldrende med dem. De gamle vennene til mannen min er 4 år eldre enn meg, og jeg føler meg alltid ung når jeg er sammen med dem. :knegg:
Jeg kan godt se for meg at jeg kan få en liten trøkk når det går opp for meg at jeg ikke bare er voksen, men godt voksen. Jeg håper at det ikke blir noen midtlivskrise, men en spore til å gjøre noen forandringer, forsøke noe annet, oppfylle en drøm - ja, det kan godt komme. Ellers tror jeg at jeg kunne fått en stor midtlivskrise hvis jeg ikke hadde gått fra mitt forrige forhold, men fått barn, latt karrieren gå meg forbi og sittet i et rekkehus i Bergen Vest med unger hekk- og hagelangs. Det var tanken på den som fikk meg til å gå.
Jeg syntes det er helt supert å ikke være 25 år lenger. Jeg bryr meg ikke mye om hva jeg bør og ikke bør gjøre, ref alderen min. Jeg var verre på dette da jeg var yngre enn nå.
Tror neppe det kommer noen alderskrise her. Jeg ser ikke "greia" med å deppe over ting man overhodet ikke kan styre og hver alder har sin sjarm.. tenker jeg. (Håper jeg).
Hehe. Dette kunne jeg skrevet selv.. mye av det. Jeg gruer meg nesten til å begynne å jobbe. Liker så godt å være student og leve det livet. Det har sin sjarm (mye unge mennesker) på tross av dårlig økonomi. :knegg: Jeg må stadig minne meg selv på at jeg ikke er 21, men 31.:o
Jeg har vært nokså opptatt av alder (min egen), og jeg har ikke vært komfortabel med den. For min personlige del tror jeg det henger sammen med nettopp det å kunne få barn. Vi sleit i veldig mange år som ufrivillig barnløse, og når vi endelig var i mål med to, og jeg funderer på en til, så opplever jeg at tiden løper litt fra meg aldersmessig. Ikke fordi jeg er for gammel, men fordi jeg ikke tidsmessig har råd til å vente litt og se an, og risikere fem år til med prøving. I tillegg føler jeg at det var en del år som gikk med til famileforøkelsesprosjektet, det ble ikke den fremdriften man forventer i livet.
Bortsett fra det er jeg enig med deg, det finnes glødende, spreke og motiverte sekstiåringer, og det finnes slappe, triste og holdningsløse tyveåringer. Alder er i hovedsak et tall, og har lite å gjøre med hvordan man opptrer og føler seg.
Mja. Joda. Men alder er en stor del av hvordan andre oppfatter deg. Sjarmerende full på firmafester defineres ganske annerledes når man er 22 og "høy på livet", enn 52, nyskilt og "desperat".
Hasselnøtt, nå fikk jeg en liten aha-opplevelse på hvorfor jeg også har vært litt opphengt i alder. Jeg har også vært gjennom dette. Jeg fikk barn da de fleste av mine venninner fikk nr 2 og nr 3. Så fikk jeg riktignok to i slengen og var ferdig med hele saken (trodde vi da!), men jeg har alltid følt meg hjemme i kategorien moden mor - selv om jeg var - i etterpåklokskapens klare lys - ei ungpia på 30 da jeg fikk tvillingene... :sparke: Da jeg ble spontant og uplanlagt gravid etter fylte 35, plasserte jeg meg rakst i kategorien gammel mor. Jeg skjønner at det objektivt sett ikke er tilfelle, og jeg har fått noen påminnelser fra venninner som ikke er i gang med barn osv på at jeg ikke må si slike ting høyt i hvert fall. :nemlig:
På den annen side, når man ser bort fra det med barn og foreldrerolle: Jeg liker den alderen jeg er i nå. Jeg har egentlig aldri ønsket å være eldre eller yngre enn jeg faktisk er. Men akkurat nå kunne tiden godt stått stille noen år. (Det har jeg for øvrig også tenkt før.) :)
Selvfølgelig spiller alder inn i enkelte settinger ala den beskrevet av Scarlett. Men det gjelder jo for begge deler av skalaen, altså i dag er mødre opp til 22-23 år beskrevet som ung-mor. For en generasjon siden var det en helt normal alder for å være mor. Og gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende har jo en stigende kurve. Vil den nå en topp/flate ut? Dette har jo en sammenheng med blant annet økt levealder, desverre er det ikke samtidig hevet alder for overgangsalderen (som jeg er kjent med). Så eggene våre vil gå ut på dato selv om kanskje man form-messig er i stand til å ta seg av små barn til man er langt opp i 60 årene.
For min egen del så tenker jeg ikke så mye på alderen i mine valg i livet. Jeg vil heller si det er familiesituasjonen som har endret mine vaner. Om/når den endringen kommer blir jo da avhengig av flere faktorer som man ikke kan styre 100% selv. Så da er det egentlig ens egne tanker/meninger om hva som er gammelt sett i forhold til hva man har planer om å gjøre, uansett hva det måtte være? Gift seg, få barn, kjøpe hus, studere osv.
Jeg er veldig glad for å være i 30-årene. Har en venninne som er 25 år og vi kommer godt overens, men noen ganger ser jeg aldersforskjellen vår på 7 år. F.eks. når hun står og maser på samboeren om å få dra på fylletur til Trysil - da er forskjellen mellom oss tydelig. Det er jeg skikkelig ferdig med! Jeg kan komme godt overens med eldre kvinner også, min siste jobb var fleste 10-30 år eldre enn meg, og de var veldig hyggelige. Men det blir en kløft noen ganger der også. De er jo ferdige med småbarn og i en annen fase av livet. Noen ganger er det godt å være sammen med jevnaldrende som også har småbarn og de utfordringen pluss gledene det fører med seg.
Jeg synes det er veldigmange som har meninger om andres alder osv. Når du snakker om å få barn så er jeg veldig sjokkert over hvor ekstremt negativt mange snakker om de som velger å få barn i relativt moden alder. For meg har det vært tøfft. Spesielt når det finnes en del forskning som sier at det ikke er negativt for barna, (tvert imot har jeg hørt tale om seriøs forskning som sier at barna er mer intelligente, selv om det kan skyldes annet enn alderen) og ikke minst at kvinner holder seg bedre og forblir mer ungdommelig når de får barn som mer voksne.
Jeg er ikke så opptatt av hverken alder eller kjønn når jeg ser på hvem jeg trives sammen med som venner.
Hvorfor er det ille om man blir vulgærfull når man ikke er 22 lenger? Det er jo en opplest og vedtatt "sannhet" at det ikke passer seg når man er ordentlig voksen (:mumle:), men what the heck?! Hvorfor skal man ikke få kaste sg litt uti ting og slippe å være så fryktelig stilfull og kontrollert selv om man har rundet 30? :woohoo:
Jeg føler meg på bølgelengde med mange midt i tjueårene, og blir alltid litt overrasket når det går opp for meg at de nesten føler seg som en generasjon yngre. Man utvikler seg jo (heldigvis) gjennom livet, så jeg er jo ikke den samme nå som da jeg var 25 - men det jeg har opplevd/lært/utviklet meg på gjennom de 12 årene ville jeg på ingen måte vært forruten, og jeg synes jo ikke jeg trenger å føle at jeg har "mistet" noe selv om jeg ikke er i 20-årene lenger? Jeg har fortsatt samme blikk på livet og samme humor og føler jo ikke akkurat at jeg ikke kommuniserer med folk som er ti år yngre eller ti år eldre enn meg.
Man er på bølgelengde med folk avhengig av hvilken type de er, ikke alder. Det merker jeg veldig godt i min lærerhverdag også. Jeg har elever jeg er ordentlig på bølgelengde med og som fint kunne vært mine venner, om det ikke var for at de var tenåringer og ikke voksne. Og jeg morer meg av og til godt (i det skjulte, selvfølgelig :humre: ) over "gamlisungdommene" - gutter og jenter på 16-17 år som har rukket å bli ordentlig grinebitere allerede. :knegg:
Jeg har alltid likt å bli eldre - fordi jeg så ekstremt ung ut som barn og ungdom, og alle kommentarene og ertingen plaget meg veldig. Det er en lise å ha blitt så gammel at man endelig kan ta slike utsagn som komplimenter. :p Jeg gledet meg alltid til å bli voksen, snusfornuftig som jeg var.
Ellers har jeg litt av de samme erfaringene som Hasselnøtt, som mangeårig prøver. Når jeg syntes det var litt sårt å runde 30, var det utelukkende fordi jeg ennå ikke hadde lyktes med å bli gravid. Jeg er ikke akkurat den fødte optimist, og følte at tida var i ferd med å renne ut. Det skulle ta enda tre år før jeg fikk jenta mi, og plutselig hadde vi to barn, og nå er bekymringene for å bli eldre forduftet igjen. Jeg er 35, men mentalt har jeg vært gammel i 25 år, minst. Antakelig var jeg enda eldre som 15-åring enn jeg er i dag, men jeg skårer alltid 55+ på tester av typen "finn din mentale alder". :fnise:
Jeg er 38, og jeg er så heldig at en av mine nærmeste kollegaer,og venn er 68 år. Hun er ikke en vanlig 68-åring, hun er faktisk en av de mest barnslige og mest sprudlende voksne jeg kjenner. Hun har satt hele aldersgreia i et perspektiv for meg, og jeg har for lengst innsett at alder er bare et tall, ikke noen verdi som sier hvordan jeg skal føle meg, oppføre meg eller te meg.
Men allikevel kan jeg forstå folk som kommer i en slags krise når de nærmer seg 40. Kanskje noen syns jeg har tendenser også. jeg har merket at kroppen ikke følger med lenger uten at jeg aktivt tar vare på den,så jeg har både slanket meg, begynt å spise mat som kroppen liker og trener mye mer enn før. Bivirkningen er jo at jeg ser bedre ut enn før også,men dette var egentlig ikke et mål i seg selv. Det var å føle seg bedre i den kroppen jeg har.
Men jeg tror mange som nærmer seg 40 kommer i en slags krise fordi livet kanskje er sånn middelmådig. Kanskje ikke jobben er alt for spennende, kanskje forholdet til ektefellen er sånn middels, og tankene kommer vel raskt inn på "er dette alt med livet". Men jeg tror trikset er å ha en positiv grunnholdning til livet, gjøre det beste ut av det du har, ha det godt med deg selv, og prioriter deg selv. Ta nå gjerne en oppsummering av livet, samlivet, og jobben, og kanskje det for noen er rett å gjøre noen grep for å bli mer fornøyd. Men ikke gjør det større enn det er.
Nå tenkte jeg ikke på de fornuftige tenåringene,da (takk Gud for at det finnes noen av dem i klassene også!), men på grinebiterne - det kan jeg ikke se for meg at du noen gang har vært!
For meg er alder i stor grad en påminner om at kroppen min blir gammel. Og det liker jeg ikke. Det er heldigivs (og forhåpentligvis) lenge igjen til jeg kan forvente store slitasjer ennå, men jeg har fått en forsmak det siste året. En forsmak i form av omfattende ryggproblemer, som har gjort at selv om jeg har følt at jeg kan klare noe (bare jeg tar meg sammen), klarer jeg det ikke. Den følelsen av ikke å ha kontroll over kroppen sin (som jo kan komme av forskjellige årsaker uavhengig av alder) kombinert med vissheten om at du ikke kan regne med full rekonvalens (fordi du rett og slett er for gammel) høres helt håpløs ut, og det har føltes så nære den siste tiden at jeg begynte å grue meg litt til å bli gammel...
Generelt sett ser jeg ikke på alder som en klar indikator på hvilke muligheter eller begrensinger et menneske har. Det er veldig individuelt. Samtidig reagerer jeg hvis jeg ser noen som har bommet totalt på for eksempel sminke (ved at de har på seg en mengde pudder/foundation som sikkert funka mye bedre før de fikk rynker som all sminken kunne samle seg i) eller feriested (backpacking i Australia er helt fint, men må de 40 år gamle damene være med på organisert busstur med en haug 20-åringer?).
Når det gjelder sjarmerende full (vulgær, hva er det?) forbeholder jeg meg imidlertid retten til å fortsette med det uansett alder. (Der synes jeg forøvrig det er verre med 22-åringer, jeg. Synes det er så ungpike-harry og påtatt å skulle være så pokkers "høy på livet" i tide og utide.)
...det er vel egentlig sånne holdninger jeg synes er litt kjipt, og som jeg hadde i tankene da jeg brakte dette temaet på bane.
Om jeg, som er et par år unna 40, hadde kost meg på Australiatur og satt meg på en buss sammen med 20-åringer så hadde det vært veldig feil? Hvorfor? Jeg tror ikke jeg ville cramped their style, for å si det sånn. :humre:
Jeg ser ikke for meg at jeg hadde satt meg godt til rette med korsstingbroderiet, kamferdropsene og ødelagt den festlige 20-års stemningen med surmagede kommentarer om ungdommen nå til dags, eller noe slikt!
Vi var forresten på hyttetur med jobben for en stund siden - den yngste var lærlingen vår på 18 og den eldste var over 60. Vanvittig morsomt, og vi var en ordentlig samstemt gjeng og fullt på bølgelengde hele veien. Jeg håper ikke jeg vil kvie meg for å være med på en slik tur når jeg blir et par tiår eldre i frykt for at de yngste deltakerne vil synes det er kjipt å ha med meg på lasset bare pga. alderen min.
Jeg synes nesten kravet om å være krampeungdommelig, som jeg leser litt mellom linjene et par steder i denne tråden, er nesten enda verre. :flau: "Jeg er 60, men jaggu er jeg ikke frisk og leken som en hvilken som helst 18-åring - tjohei!" Skal man bli godtatt som eldre, må man liksom bevise at man ikke er stivnet og gammel til sinns. (Dette skriver jeg bare fordi jeg innser at jeg neppe kommer til å bli barnslig og sprelsk noen gang - jeg er sikkert misunnelig. Men jeg synger karaoke, da! :moahaha::Partykiller: )
Men egentlig ikke, heller.
Og gjerne omvendt også - altså poenget mitt er vel helst at man bør føle seg fri til å tilbringe tid med andre uvhengig av alder og gjøre/si/mene ting uanvhengig av alder - og heller etter interesse og type.
Jeg synes ikke det er noe mål å hoppe og sprette rundt og hvine som en fjortis hele livet (om vi kunne få slippe at folk gjør det, så ville det jo vært fint! :humre: ). Men jeg synes det er fint om folk føler seg frie til å fylle livet med ting de selv trives med - og om det er broderi når man er 20 eller backpacking når man er 50, spiller ingen rolle.
Jeg har også kost meg masse med eldre (og yngre også, forsåvidt) kolleger og venner, både på fest og i jobbsammenheng. I det konkrete bussturtilfellet jeg sikter til var det faktisk mer sånn at det var de unge (og et stort flertall også, vet jeg) som la bånd på seg fordi de to 40-åringene var der. Det er jo noe med å la de unge være unge alene også, selv om de ikke var av typen som dro frem kamferdrops ( :nam: ) eller var surmagede, på ingen måte. Og jeg mente ikke at backpacking generelt er forbeholdt de under 25, jeg mente denne konkrete bussturen, som var myntet på de 20-åringer, noe som også ble tydelig understreket i reklamen.
Ja, jeg skjønner hva du vil fram til her - særlig hvis det var sånn at det var annonsert som en tur myntet på en spesiell aldersgruppe.
Ellers er det vel sånn at vi kanskje er litt for opptatt av å gjøre ting hver for oss - store familie- og nabolagsfester med folk i alle aldre ar ganske vanlig i en del andre land, men heller uvanlig her. Det er kanskje nettopp derfor man føler man må legge bånd på seg som ung når man er sammen med eldre og at de som er godt voksne føler at de må være litt krampeaktig festlige fordi det er yngre til stede?
Jeg synes det er litt synd, jeg da, for selvfølgelig er det naturlig å søke til egen aldersgruppe i mange sammenhenger, men jeg liker godt å være sammen med mange ulike typer mennesker, også aldersmessig.
I motsetning til deg så tror jeg at jeg aldri kommer til å bli voksen. Jeg er barnslig sprelsk og tidvis mer aktiv enn de som er langt yngre enn meg. Det er ikke krampe, det er sånn jeg er.
Tror ikke man skal tilegne folk "krampetendenser" fordi de føler seg spreke. Man blir nok aldri 18 når man er 60, men det kan hende at vedkomne ikke føler seg så mye eldre for det. :nikker:
Festmessig er jeg vel (dessverre??) ikke kommet forbi ut-og-drikke-seg-full-stadiet, det er bare sjeldnere anledningen byr seg. Mens andre jeg kjenner liksom er fordi det for lengst. Vi føler bare at vi er litt "on-hold" når jeg er gravid/ammer, og så er det tilbake til samme greia igjen. Da er det vodka og battery, og man blir sjarmerende eller usjarmerende. Vanskelig å si på forhånd. :D Å sitte på et utested og drikke og prate er topp, og heldigvis er mannen og jeg helt på bølgelengde der.
Jeg tror nok jeg noen dager oppfatter meg selv som yngre enn jeg kanskje er eller ser ut som. Samtidig kan jeg i prat med folk som er 10 år yngre, merke at jeg er blitt eldre. Jeg merker at jeg tenker og snakker annerledes om en del ting. Men jeg føler meg jo som den samme som jeg var.
Jeg er ellers ekstremt mye tryggere på meg selv enn jeg var i starten av tjueårene, og har det sånn sett bedre. Jeg har derimot 3 barn å bekymre meg over, noe jeg føler gjør meg mer redd og sårbar enn jeg var før.
Jeg er 38 og har aldri hatt en "alderskrise". Jeg syns det var helt topp å runde 30, og jeg kan ikke tro at jeg ikke kommer til å like å bli 40. Jeg har, sant å si, aldri skjønt hvorfor det skal være et problem å bli eldre og blir ganske snurt når folk antyder at det er en selvfølge at jeg skal grue meg til 40 eller tar det for gitt at jeg aller helst ville vært 29.
Jeg henger gladelig sammen med Scarlett, hun er oldisalternativet mitt.
:dukker og løper fort-fort-fort, men antageligvis ikke fort nok:
Nå bikka jeg akkurat 26, og fikk en kommentar fra min søster om at "det er kanskje likegreit at du får noen år til å backe opp erfaringen din", og da forsvant alle tanker om overgangsalder og rynker. :knegg:
Age is nothing but a number, men krampeaktig "la meg være ung!"-oppførsel er slitsomt å være vitne til.
Ja. Det er forskjell på å drite i hvor gammel man er og gjøre det man føler for ikeve, og desperat, krampaktig "jeg er ikke gammel"-oppførsel.
Og det er veldig lett å se denne forskjellen også.
Jeg har snudd mitt forhold til alder. Med en ekkel følelse en gang imellom om at kjeg burde la være enkelte ting fordi jeg er for gammel, men som regel alltid med konklusjonen om at det er jeg næmmen ikke.
Jeg blir snart 38. Jeg hadde en krisefølelse da jeg ble 30. Nå som jeg nærmer meg 40 ser jeg ingen tendenser til det samme. Med unntak av at jeg tenker at det er på tide å bestemme seg for om vi skal ha et barn til eller ikke.
Men det henger kanskje sammen med hvordan jeg har det? Da jeg ble 30 veide jeg ... jeg vil ikke si hva jeg veide, men det er mange titalls kilo mer enn nå. Og jeg var ekstremt ukomfortabel med meg selv. Jeg følte at jeg var i et forfall som viste meg enden på tilværelsen fortere og fortere og jeg tror nok jeg rett og slett var redd.
Nå er jeg i knallform og tar vare på meg selv og helsa mi. Jeg har for første gang i livet etter fylte 35 begynt å sminke meg, ordne håret, ta på pene sko, bruke skjørt og greie å gå opp en bakke uten åndenød. Jeg er komfortabel med meg selv. Dermed liker jeg Snart Førti Smilefjes.
Så hender det jeg lurer på om jeg virkelig kan gå på jobben i batgirl t-skjorte - gjerne etter at jeg har kommet på jobb. Men jeg lander på at det kan jeg.
Derimot føler jeg meg mer hjemme i kantina med de som ikke lenger er atten-tyve år. Men det er fordi vi ikke har noe som helst felles å prate om. Jeg er blitt så gammel at jeg ikke lurer på hvorfor en eller annen fyr ikke ringer - jeg ville ringt og sagt at enten degger han oppunder egoet mitt ved å varte meg opp litt og ringe og sånn, eller så blir det ikke mer av den fantastiske sexen han vet han ikke finner noe annet sted. Og det er visst ikke helt gangbart på atten til tyve bordet. På trettifem til pensjonsalderbordet derimot - jepp.
Når det gjelder å drikke seg sjarmerende pussa på firmafester så har vi uansett lang tradisjon med å drikke oss usjarmerende dritings i mitt firma. Og det gjør jeg når det passer meg. Så får det heller gå at der jeg dro på nachspiel frem til morgenkvisten før og bøtta innpå femten-tyve pils kanskje, så er usjarmerende dritings noe som inntrer i løpet av vinglass nummer tre nå - før midnatt. Men heyhey - jeg er uthvilt neste morgen og ikke fyllesyk - og jeg har gjerne trent også når resten av firmaet bleknebbet kommer til frokosten. :knegg:
Jeg hadde en kjempekrise da jeg ble 30 for et par år siden. Jeg syntes det måtte være slutten på livet, følte meg utgammel og satt. Men i løpet av de to årene som er gått så har jeg jo innsett at det er jeg som setter standarden i mitt. Den eneste som kan begrense hva jeg skal gjøre er meg selv. Det har vært veldig deilig etter mange år med bekymring for hva alle andre syns og mener, å løsrive seg og stole på seg selv.
Jeg har alltid hatt venner og omgangskrets i alle aldersgrupper og kan ha det like morsomt med de som er ti år yngre enn meg som de som er ti år eldre. Folk er forskjellige uansett alder, og menneskelige egenskaper er oftest helt uavhengig av alder. De jeg ikke likte da de var 20 er ikke nødvendigvis mer likande som 30-åringer.
Jeg tror forresten aldri jeg blir for gammel til en skikkelig fuktig fest og rølpete konserter. Det er ting jeg syns er altfor gøy til å la gli inn i "passer seg ikke"-boksen.
Nei, nå er dere urettferdige altså. Jeg har perfeksjonert 29-årsdagen min ved nå å ha feiret den 12 ganger. Jeg er skikkelig god på å fylle 29 år. :nemlig:
Jeg er av dem som har hatt 40-årskrise. Grundig og skikkelig, men det har ført mye godt med seg. Jeg har fått byttet jobb, bygget på og om huset (ikke helt selv det skal innrømmes), jeg har begynt å trene og jeg har staret på Grete Roede-kurs. Jeg har simpelthen tatt tak i livet mitt og prøver å endre på det jeg ikke er fornøyd med og det har kommet som en følge at jeg vel innså at de vaner som nå er inngrodd, ikke blir noe mer inngrodd med årene, så skal de røskes opp i må det bli nå og ikke en gang senere på et udefinert tidspunkt.
Jeg er av dem som ikke liker å bli eldre. Jeg tenker alltid at "Her, akkurat her, nå har jeg det bra. Her burde jeg være." Det går jo ikke.
Jeg unngikk førtiårskrisen siden jeg da akkurat var ferdig med kreftbehandlinger og var lykkelig over at jeg levde fortsatt. Nå gleder jeg meg for hver bursdag jeg har og tenker at det er godt at jeg fortsatt er her. Må samtidig innrømme at det er litt rart at jeg blir 45 år iår. Det høres litt gammelt ut, men det stemmer jo ikke. Jeg er ikke gammel.... :knegg:
Jeg lar meg ikke begrense av alder. Jeg er 35 år, men både ser ut, og føler meg som om jeg var 27 år. Jeg nekter å la alder være til begrensing for meg og måten jeg vil leve på.
For eksempel; Jeg tenker at jo mer jeg trener, jo sprekere blir jeg. Jeg tenker ikke at jeg begynner å bli gammel, og at jeg derfor må trene for å holde meg godt/ung. Det finnes ingen fysiske begrensninger i mitt hode mht. alder; Jeg kan klare akkurat hva jeg vil - like lett som om jeg var 25.
Når det gjelder graviditet, så føler jeg at jeg er sunnere og friskere nå enn da jeg bar på mitt siste barn, og at jeg derfor hadde taklet en graviditet minst like godt som sist.
Jeg synes det er helt fint å bli eldre, og føler meg ikke som noen annen person bare fordi jeg har blitt eldre - det som har endret seg, har endret seg på grunn av mer erfaring, ikke fordi jeg synes det spiller rolle for hvordan man bør oppføre seg ut fra hvor gammel man er. Jeg jobber sammen med folk som stort sett alle er eldre enn meg, noe som gjør at jeg føler meg omtrent like ung som da jeg begynte der for tretten år siden. :knegg: Og så har jeg aldri vært "ung og hipp", så det gjør kanskje at jeg ikke synes det spiller så stor rolle at jeg ikke er 24 lenger. Jeg synes ikke jeg har mistet noe ved å bli eldre.
Men samtidig som jeg er helt enig i at man ikke skal la alderen - antallet år, liksom - hindre enn i å være den man vil og gjøre det man vil, så synes jeg det er greit å faktisk være klar over at jeg er nesten førti, og at for de som er ordentlig unge, så er jeg faktisk ganske gammel, selv om jeg selv ikke opplever meg som gammel. Man kan i mange sammenhenger føle seg som "nesten jevnaldrende" med tyveåringer når man er førti, og det er helt greit, men man kan jo likevel være oppegående nok til å forstå at de ikke nødvendigvis ser det helt på samme måte. :humre:
(Farmoren min, som nylig rundet 95, sa for noen år siden at hun hadde sagt til legen, som kommenterte at hun holdt seg godt: "Vet du, når jeg sitter for meg selv og kikker ut i luften og tenker, så føler jeg meg omtrent som da jeg var 17. - Men så ser jeg meg i speilet og skjønner at det er jeg jo ikke!")
En del lar vel alder begrense hva man gjør. Hører stadig av personer som er på mine foreldres alder (60-70) at f.eks. data og nettbank, nei det er sikkert så vanskelig og at de er for gamle til å lære. Men så kjenner jeg heldigvis mange i andre enden av skalaen som kjøper seg nye PC/Mac og går på kurs og synes slett ikke at alder trenger å stoppe de i å lære ny teknologi. Dette går jo også på interesse, men jeg tror det er slik på de fleste områder når det gjelder alder. Det går på hvilken instilling du har, ikke hvor gammel du er.
Jeg klarer liksom ikke henge med på at jeg fyller 38 år i år.
Jeg føler at jeg har stoppet litt opp ved 26-årsalderen. Jeg fikk eldste da jeg var 26 år og årene etter det har gått så fort og det har skjedd så mye at jeg nesten ikke har klart å henge med.
Jeg har akkurat begynt i ny jobb og en av mennene som jobber der lurte på hvor gamle barna mine var. Da jeg sa at eldste var 11 år ble han litt slik :eek: og mente at jeg måtte ha fått barn veldig tidlig. Han trodde jeg max var 28 år :knegg:
Men jeg kjenner jeg blir eldre, kunne aldri tenkt meg tilbake i 20-årene, har ikke hatt noen 30-årskrise og kjenner ikke noe til 40-årskrisa.
Ellers kan jeg ikke si at alderen heller setter noe begrensninger. Jeg kan godt bli vulgærfull hvis jeg vil og synes det er kjempeartig.
Jeg tror ikke jeg lar alderen min begrense meg. Jeg hadde ingen krise da jeg ble 30, men det virket som om mange forventet at jeg skulle ha det. Alder er bare et tall og det tallet sier lite om meg som person. Den største krisa for meg med å fylle 30 var at rompa ramla ned omtrent samtidig. :knegg:
Jeg er nok ganske barnslig til å være 34, samtidig som jeg er voksen på noen områder.
Mitt syn på alder har endret seg etter at jeg selv har blitt eldre. Jeg skulle være ferdig med barn før jeg var 30 for senere ville jeg ikke ha barn, da var jeg for gammel. De som var nærmere 40 var altfor gamle til å få barn. Jeg har endret synet mitt på dette. Mitt siste barn kom da jeg var 33 og hadde vi ønsket oss flere barn så hadde det ikke vært alderen som stoppet oss fra å få det.
Det er ikke ofte jeg føler meg gammel, men da jeg pratet med ei venninne som hadde vært på byen og ikke kunne huske noe av det og begrunnet det med at det var jo hele 2 mnd siden hun hadde drukket så det var ikke rart hun ble så full, da følte jeg meg gammel. Det har sikkert mer med interesser å gjøre, jeg har ingen ønsker om å drikke meg drita og reise på byen, men jeg har vært der jeg og. Jeg føler ikke at det er alderen som begrenser meg her, men mer livssituasjonen og hva jeg trives med.
Jeg syns det er dumt om man ønsker å gjøre noe, men dropper det pga alder. Jeg håper jeg gjør ting jeg ønsker å gjøre uavhengig av alderen min også om 10 og 40 år.
Der sa du det. :nemlig: Det virkelige tegnet på at jeg er gammel, er kanskje at jeg ikke en gang har vett til å ergre meg over at jeg aldri var ung og hipp. :fnise:
Jeg fyller 40 i år, og har hatt en liten eksistensiell krise nå i vinter. Jeg synes jeg har gått fra å være relativt ung og i etableringsfasen til plutselig å være godt voksen. Jeg får litt noia ved tanken på at livet mitt på en måte er definert nå. Jeg har valgt den mannen jeg skal ha og jeg skal ikke ha flere barn, for eksempel. Jeg kan aldri gå tilbake til den fasen hvor livet ligger som en åpen bok foran meg og jeg ikke aner hva det vil bringe. Alt dette har gitt meg en liten knekk. Men jeg jobber med saken. Hvis jeg luller meg inn i en "livet er snart over"-tankegang nå, vil jeg angre meg som en hund om 20–30 år når jeg skjønner at 40 faktisk ikke var så veldig gammelt.
Jeg synes det er veldig greit å bli eldre. Nå får vi sjelden kommentarer på hvor hårreisende unge foreldre vi er, og det er godtatt å være litt kjip og kjedelig og sitte hjemme i helgene med film og rødvin. :knegg:
Jeg ser ikke helt den, jeg altså. Jeg tror i hvert fall ikke jeg hadde reagert på at det hadde vært feil, og jeg ser heller ikke at det er opplest og vedtatt av folk flest heller. :niks:
DER sa du det. Akkurat sånn. Jeg tror det var derfor jeg begynte å røske tak i alt som ikke var som det skulle være, alt jeg faktisk kan påvirke og gjøre noe med fortsatt, alt som ikke er låst. Hjelpes, så forutsigbar jeg er. :knegg:
Jeg synes 30-åra har forsvunnet i bleier, og lengter titt og ofte tilbake til da jeg var noe med 20. Sterk i kroppen, sugen på livet. Bare sliten når jeg var fyllesyk. Nyutdanna og full av selvtillitt. Kunne lese aviser sammenhengende, og forstå meningen. Kunne gå på jobb, og jobbe. Jeg var både smart og ganske pen.
Nå er jeg (snart) førti, feit og føler meg ferdig. Hjernen er full av våt loff. Karrieren min er en vits. Huset er en slagmark. Bilringene går aldri bort, og jeg må nå vurdere å kutte ut potetgull. :mumle:
Men JADDAJADDAJADDA. Jeg ville seff aldri valgt annerledes. Men HALLO som jeg skulle ønske jeg var 10 år yngre.
Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende har stabilisert seg på drøye 28 år, ifølge SSB.
Jeg lar for øvrig ikke alder begrense meg. Noen aktiviteter, sinnstemninger og relasjoner har jeg "vokst fra", men det føles bare godt. Jeg synes det er veldig mye bedre å være Karima 32 enn Karima 22.
Jeg kan ikke tenke meg at jeg ville latt være å få barn hvis jeg ville og kunne, på grunn av alder. Synes jeg ingen andre skal heller. :niks:
Jeg plages ikke av alderen. Nå fikk jeg riktignok barn tidlig å kan ikke lengte tilbake til voksenlivet uten barn fordi det rakk jeg egentlig aldri å erfare. Jeg synes det er godt å bli voksen, og er ikke omringet av venner som er opptatt av dette heller. Jeg tror at hvis man har et godt selvbilde i 20 årene vil det også være godt 10 til 20 år etterpå. Hvorfor skulle man plutselig begynne å la seg begrense av alder hvis man ikke har latt seg begrense tidligere? (om enn av andre "årsaker")
Generasjonen over oss fikk barn tidlig ja. Men besteforeldregenerasjonen gjorde ikke det, fordi de brukte mye lenger tid på å få ordnet økonomi nok til å forsørge familien sin. Både mine og mannen min sine besteforeldre fikk første barn etter de var 30, og det gjaldt tilogmed mine farforeldre som var i overklassen.
Og eldre mødre over 40 år er heller ingen nymotens greie, de fleste kvinner før prevensjon ble vanlig fikk barn etter 40 år. I grenda der mor vokste opp fikk alle de 7-8 nærmeste gårdskonene flere barn etter de var 40.
Når jeg ser over mine og mannen min sine bestemødre og oldemødre
fikk de faktisk alle barn etter fylte 40! En av oldemødrene mine fikk sitt siste barn da hun var 46....
Jeg kan si akkurat det samme som deg Kasia, men det er snart 16 år siden jeg fyllte 30.
Årsaken til min 30-årskrise var at min(nå ex)mann lå på Sunnaas Sykehus med brukket rygg og varige lammelser. Et annet liv i tillegg til å fylle 30.
Men livet har bare blitt bedre, og å fylle 40 var bare et tall. Lille E født tre måneder før 40-årsdagen min, og jeg synes det har vært flott å være voksen, ha erfaring, ha hus og bil og penger. Ikke være blakk og på leting etter bolig.
Jeg er meg og alder er liksom noe alle andre bryr seg med.
Ja, det er helt sikkert. Husker da jeg selv var 20 og bodde på hybelhus sammen med en som fyllte 24 - husker jeg syntes hun var veldig gammel. :knegg:
Dette synes jeg er veldig viktig. Og det er litt slike ting jeg hadde i tankene da jeg startet denne tråden - plasserer vi oss ikke i litt for trange båser? Jeg tror det er veldig viktig å virkelig kjenne at man er i utvikling livet igjennom, ikke forvante at man må stagnere på et tidspunkt. Endring og nye muligheter har man livet igjennom. Stadig nye ting å oppdage, lære, gjøre , kose seg med!
Ja dette har jeg tenkt litt på også. Dette med at kvinner får barn senere enn for et par-tre tiår tilbake blir gjerne framstilt som noe nymotens tull og tøys som man bør slutte med og "ta til vettet", på en måte. Men det er jo akkurat som du sier, Esme - tidligere var det jo vanlig å få barn så lenge man var fruktbar.
I går kveld tok jeg forresten en sjefsbeslutning - når jeg ønsker meg et barn til så veldig, skal jeg kaste alle negative tanker på båten og GO FOR IT! Eggløsningstester kjøpes inn i morgen. :jupp:
Jeg er 55, og alder er noe jeg finner svært lite interessant. I den grad at jeg ikke vet nøyaktig alder på flere gode venner, eller til og med på egne barn. Etter at de fyller 20-25 gidder jeg ikke huske på det lenger. Det er ikke viktig. Jeg husker bursdager og vet fødselsår, det får holde.
Jeg lar svært få ting begrense meg, alder inkludert. Fra jeg var 14 og dro på egen hånd rundt i Europa, - autoriteter har heller aldri hatt nevneverdig begrensende effekt - til trailerhaik i godt voksen alder. Jeg har heller aldri latt alder være bestemmende for når ungene fikk lov til ditt og datt, individuell modenhet og selvstendighet har blitt lagt tl grunn.
Noen alderskrise har jeg aldri opplevd, det har faktisk aldri slått meg at det har vært noe jeg kunne forvente. Det vil absolutt ikke si at jeg går rundt og føler meg som en 20-åring. Gud forby, det hadde vært ganske tragisk om min mentale utvikling hadde stått på stedet hvil i flere tiår. Nei, alder begrenser ikke, men ting forandrer seg underveis. Jeg drikker ikke særlig med alkohol lenger, jeg røyker ikke pot og jeg kjeder som regel vettet av meg på fester. Dette er likevel ikke begrensninger, det er resultat av preferanser og valg.
Jeg merker at jeg har begynt å tenke mer og mer på alder de siste årene. Jeg liker ikke at jeg nå er nærmere førti enn tretti. (Snart 37) Det er likevel fint lite å gjøre med det, og jeg lar ikke aldreren sette begrensninger for meg hvis det er noe jeg har lyst til å gjøre. :barnslig:
Jeg er like gammel som aC, og irriterer meg over denslags kommentarer. Det er ikke bare som 40-åring man må legge bånd på seg for å oppføre seg aldersmessig korrekt. Jeg er langt yngstemann på jobb, og det passer meg utmerket å jobbe sammen med mennesker som er en del eldre. Med unntak av sekretæren, har alle på min arbeidsplass fått barn de siste årene. Jeg opplever i liten grad at førtiåringen føler han må oppføre seg annerledes fordi jeg er mye yngre.
Tvert i mot, så opplever jeg faktisk at det er flest fordommer knyttet til meg. Jeg har fått masse kommentarer på å få barn så hårreisende tidlig (i fjor :rolleyes:) og de fleste ser ut til å tro at folk på min alder er ute på byen hver dag, bor i kollektiv og lever herrens glade dager (hva nå det er?). Sjarmerende full er helt ok i min bransje, men det har jeg vel så og si aldri vært i jobbsammenheng. Jeg opplever også en del fordommer på at jeg ikke skal være flink i jobben min, til tross for at jeg faktisk har jobbet der en stund. En helt nyutdannet førtiåring hadde garantert hatt mer troverdighet, uavhengig av faktisk kompetanse.
Det er mulig jeg vil få en liten identitetskrise når jeg ikke lenger er "tidlig ute", meg jeg tror det bare blir fint å få et litt høyere tall i aldersrubrikken.
Alder er bare et tall.
Mentalt har jeg forhåpentligvis blitt litt eldre enn 19, men ellers er det bare å kjøre på.
Har noen blaff innimellom, at jeg nok burde begynne å ta det litt med ro, men what the granhekk, hvorfor skulle jeg det så lenge jeg har det bra?
Får alltid høre at jeg ser mye yngre ut enn jeg er, men det kan ha sammenheng med at jeg har små barn, og driver med utdanning. Noe de fleste gjør et tiår og kanskje to til og med før meg, ergo så tror alle at jeg er yngre? :knegg:
Jeg trives, og da er det ikke så veldig viktig hva andre mener.
Alder er ikke begrensning. Alder er muligheter man ikke turte ta før.... fordi man er tryggere på seg selv og bryr seg ikke så mye om hva andre syns og tror...
Her er dere (og flere andre i tråden også) inne på noe jeg synes er viktig.
En ting er at jeg synes det er unødvendig og dumt om noen slutter å gjøre noe de synes er morsomt fordi de selv eller andre ikke synes det "passer seg" lenger. Men på den andre siden er det vel så viktig at man ikke heller fortsetter å gjøre ting man ikke har interesse av lenger av frykt for at man ikke er ung og kul nok om man gjør noe annet.
Poenget er at jeg synes man i så liten grad som mulig skal la det tiåret man er inne i for øyeblikket legge veldig sterke føringer på hva man tar på seg om morgenen og hva man ellers velger å fylle dagen med. Det er sikkert mange som føler seg frie i så måte, men jeg synes det virker som mange har et relativt anstrengt forhold til dette. Mange (og særlig kvinner?) blir litt beskjemmet når de snakker om alderen sin og da får jeg lyst til å rope høyt i frustrasjon! Man kommer fort inn på temaet alder og det er så mye følelser knyttet opp til det - og det blir gjerne snakk om rynker og grå hår og noen kilo ekstra på magen og what not... :rolleyes:
Da får jeg lyst til å rope: "Carpe Diem!" , "Enjoy life!" og andre potensielt irriterende saker. :knegg:
Jeg tror virkelig ikke det er meningen at man skal gå med bøyd nakke og huffe seg fra man runder 30 og fram til livet er slutt.
Ut fra hendelser i familien, hos bekjente, og i nyhetsbilde, er jeg glad for all den tid jeg får. Jeg forsøker faktisk å tenke litt voldsomme takknemlighetstanker av og til, for å begrense misnøye og idiotiske klager. De være seg tanker om alder, kropp, jobb, økonomi, et.c. Jeg er veldig heldig. Veldig.
Jeg er 30 år og har begynt på Høyskole sammen med 19åringer..
På eldig mange områder er det ingen forskjeller mellom oss, jeg kan ha det hysterisk gøy sammen dem samtidig merker jeg at på en del områder er 10 år myyye...
Jeg tror på det å være seg selv uansett, alder er en indikasjon på erfaring, ikke noe mer.
Hvordan tror dere at mange ser på meg da? Over 40 år, studert med folk stort sett mye yngre enn meg, hopper slengtau med jentene, springer bortover veien med hoppetau, har det rasende festlig på akebrett og spark, husker så høyt huska klarer å ta meg og hopper av i fart, slår hjul, går på epleslang, osv. osv.
Naboene i det nye nabolaget her vi bor nå har i alle fall sperret opp øynene der jeg suste forbi med hoppetau! :knegg:
Nei, alder er ingen hindring. Kardemommeloven gjelder! :nikker:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
