Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
En spørre undersøkelse gjort av Visendi for klikk.no, viser at ca 18.1 prosent av foreldrene svarte ja på dette spørsmålet:
I artikkelen jeg leste sto det også at de jobber for å få endret barnelovens paragraf 30 etter høyesterettsdommen fra 2005 som slo fast at det var lov å klapse barn. Så nå er den inne til høring, og dersom den blir godkjent, så vil det bli helt forbudt å slå barn i Norge. (Jeg vet ikke hva endringene skal være? Er det noen som vet det? Skal denne ordlyden: Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. - bli endret til at det er forbudt med all vald og fysisk avstraffelse, slik at det ikke blir rom for skjønn?)
(I spørreundersøkelsen, så ønsker jeg svar på ja, selv om det ikke var til skade for barnet, bare om dere har kommet i situasjoner der dere opplever at dere tar hardere i enn dere hadde som intensjon.)
Jeg er overrasket over at så mange svarer ja på dette, selv om jeg regner med at det for de aller fleste dreier seg om "småting" som å ta tak i armen og at det har vært få ganger. Likevel er jeg sjokkert. Er det virkelig så vanskelig å la være å være fysisk hard mot et lite barn? Jeg mener, jeg blir da til vanlig mye mer forbannet på pasienter og arbeidskollegaer enn barnet mitt og det er da ikke noe vanskelig å la være å klabbe til de voksne.
Ja. Min teori er vel at de som har svart, har svart hvor mye de går over sine egne intensjoner og grenser, og at dette gjelder situasjoner ala: Ungen nekter å spise og sitte ved bordet og bare tuller seg, og så blir forelderen irritert og skal løfte ungen opp fra gulvet og sitte barnet bestemt ned på stolen, og så ender de opp med å røske ungen opp, for ungen var lettere og var ikke forberet og slenger litt med hodet og reagerer veldig negativt, og det hele ble mer dramatisk enn de hadde tenkt i utgangspunktet. Jeg tror overskriften er en stor overdramatisering av resultatene i undersøkelsen.
Jeg håper i hvertfall det.
Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør. Jeg har aldri slått ham, og tror aldri jeg kommer til å gjøre det, heller - men jeg har tatt ham hardere i armen, eller flyttet/kledt på ham mer hardhendt, enn jeg burde, fordi jeg har vært sint. Jeg synes ikke det er sjokkerende (som i "veldig overraskende") med den prosentandelen det er snakk om, selv om jeg selvsagt er enig i at det er galt å bruke vold mot barn. Det kan jo også være snakk om store barn - jeg mener ikke at det er riktig da heller, for all del, men det er kanskje lettere å forstå at noen kan bli så sint på en usannsynlig frekk tolvåring enn at man blir det på en småtrassig toåring.
Jeg har kontroll på armer og ben ja. Og jeg synes barn skal ha som en selvsagt rett at alle voksne rundt dem har den kontrollen og ikke bruker vold.
Jeg er ekstremt enkel i det prinsippet jeg har for fysisk inngripen - om jeg hadde reagert om sjefen min gjorde det mot meg så er det ikke ok mot ungene.
Jeg tenkte umiddelbart at 18% var et høyt tall, men da jeg så spørsmålsstillingen så stiller det seg noe annerledes. Hvis man tar utgangspunkt i at de fleste har null fysisk reaksjon som standard, så er jo den minste overtredelse mer fysisk enn man hadde tenkt seg, og da tenker jeg ikke på klapsing eller knipsing (som jo er bevisste handlinger), men mer av typen rykke med seg ungen (som man leier i hånda) ut av butikken under et trassanfall, holde litt for hardt mens man løfter barnet unna en uønsket situasjon, el.l. Det er jo selvsagt ikke ønskelig det heller, men det blir jo noe annet enn den dystre statistikken det hadde vært om en av fem slo barna sine.
Jeg må si jeg er litt skeptisk til hva som er intensjonen bak en slik undersøkelse.
Er det å bevise at "alle" bruker jo fysisk avstraffelse i større eller mindre grad, derfor er det vanskelig å trekke en grense for lovverket, og derfor bør man ikke lage strengere lovverk? (Her synes jeg ikke at svarene på dette spørsmålet beviser noe som helst eller er i motsetning til det å sette en grense gjennom lovverket)
Eller: Huff, se så mange som bruker vold mot barna sine, dette beviser at et strengere lovverk vil være nyttig? (Til dette mener jeg at utbredelsen av voldsbruk mot barn er irrelevant for hvordan man bør beskytte de som faktisk blir utsatt for vold).
Jeg svarte nei!
Det betyr ikke at jeg ikke har vært sint, og kanskje litt hardhendt (som skilpadda beskriver), men jeg har aldri tatt i mer enn det jeg har hatt til hensikt. Har aldri slått eller utøvd noen form for vold, men kanskje tatt en av dem litt hardt i armen, satt dem litt hardt ned på en stol, kledd på med en vel nestemt hånd, eller liknende.
Jeg stemte ja, og det er utfra episoder der poden har stormet ut i veien og jeg har grabbet tak i det jeg har fått tak i nærmest. Da har jeg nok tatt litt hardere enn nødvendig i ham, men da er det mer redsel og frykt for at noe skal skje, enn at jeg har vært sint. (Selv om jeg nok har vært lynende forbannet i etterkant.)
Jeg kunne også svart ja på dette, som en følge av situasjoner som Kanina og DM beskriver. Og de gangene det har skjedd så har jeg følt at jeg har reagert for sterkt, og at jeg har krysset en grense jeg helst ikke vil krysse.
Med forbehold om at sønnen min ikke er så stor og at man kan befinne seg i mer raseri når de blir større, så blir jeg aldri så sint på noen jeg er glad i og liker som jeg blir på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige. Da må jeg innimellom virkelig sitte på hendene mine.
Jeg skjønner også at det som oftest bare dreier seg om småting som sagt, men synes det er litt rart lell, at uansett grenser at man mister kontrollen liksom. Jeg synes det er litt rart. Jeg kan godt lempe unna sønnen min, men da er det fordi jeg har tenkt å gjøre det og med den kraften jeg har tenkt å gjøre det.
(Ikke at jeg mener at de som sier at de har gått over grensen i det hele tatt er noe dårligere foreldre eller noe sånt, det kan like godt være at jeg har mindre ideelle grenser for den saks skyld. )
Jeg har aldri reagert mer fysisk enn jeg hadde intensjoner om. Jeg har reagert fysisk ved å ta tak i armen på Poden, men men ikke hardere enn jeg hadde tenkt eller på noen måte som en straff. Mer for å få/holde på oppmerksomheten hans.
Jeg svarte ja i din undersøkelse (denne pollen) og jeg straffer ikke barnet mitt fysisk. :)
Jeg regner for eksempel det å heve stemmen og reise seg å gå som en fysisk reaksjon. (Jeg hadde ikke akkurat tenkt å oppføre meg slik som dette i utgangspunktet i en krangel med en fireåring: :trasser: :snurt: )
Spørsmålet sier mer om hvilke grenser man har til fysiske reaksjoner mot barnet, enn hva man faktisk har gjort. Og da forteller ikke svarene oss så mye.
En person som syns det er greit å slå ville kanskje svart nei på spørsmålet, mens en person som syns det er ugreit å heve stemmen, ville kanskje svart ja.
Man kan gjerne tolke det dithen at en høy andel som svarer ja kan bety at de fleste setter grensene for fysiske reaksjoner lavt, samt at mange har god selvinnsikt og innser at man tråkker litt feil av og til.
Jeg svarte ja. Jeg har aldri slått, klapset eller knipset ungene, men jeg har av og til tatt hardere i armen enn jeg hadde til hensikt. Jeg har også kledd på eldstejenta med makt.
Du er mor til en treåring. Jeg skal ikke si "bare vent å se", for det er forskjell på unger, og noen unger har ganske sikkert ikke evnen til å provosere like mye som andre, men sjansen for at du ender opp med å bite i deg ordene om et år eller to, tror jeg er ganske stor.
Jeg har til dags dato aldri vært virkelig rasende på min 2,5-åring. Snart syvåringen, derimot … Jeg sier som Skilpadda: Jeg har aldri vært så sint på noe annet menneske som det jeg av og til har vært på henne. Hvis en kollega eller venn hadde behandlet meg slik som hun av og til gjør, kunne jeg kanskje endt opp med å gå til fysisk angrep på vedkommende.
Jeg kan i grunnen bare signere på denne. Og jeg hare en 4,5 åring. Når brillene mine blir grabbet og slengt vegg i mellom, etterfulgt av slag og spark og kloring, bare fordi han hadde ombestemt seg når det gjaldt pålegg på skiven ... Da blir jeg rasende, lynende forbannet. Og hadde det vært mannen er jeg sikker på at jeg kunne funnet på å kastet maten i ansiktet på ham.
Men det kan man ikke med en liten tasseladd. Da må mor taseg en timeout i stedet.
Ja, jeg syns ofte "ville jeg sagt eller gjort sånn mot en kollega" er en bra syretest på oppførsel overfor barn, men noen ganger kommer den til kort. Jeg har for eksempel aldri måttet forholde meg til en kollega som biter meg i rumpa. :knegg:
Også etter å ha lest eksemplene som ramses opp i denne tråden? Som å smelle igjen døra, heve stemmen, rykke barnet med seg ut av butikken? Eller er du overrasket over at så mange foreldre tydeligvis føler at de av og til gjør ting de ikke har 100% kotroll over?
Nå skal det jo sies at jeg uhyre sjelden treffer på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige, da. :) Det er heldigvis ikke så mange sånne i min bransje, og jeg har ikke "publikumskontakt" heller.
Jeg hever stemmen og bærer barnet ut av butikken om det slår seg vrangt. Men jeg bruker ikke mer makt enn hva jeg har tenkt, så jeg føler ikke at det er noe mangel på kontroll inn i bildet.
Og spørsmålet er jo ikke om barnet har fått en fysisk reaksjon (jeg regner også med sånne ting som at jeg må leie barnet, helt uten tvang, fordi han hører ofte ikke på verbale instruksjoner) men om forelderen har gått over sin grense.
Ja, så det er jo egentlig en undersøkelse på hvor mange som går over den grensen de trodde de hadde, og ikke på hvor mange som straffer barnet sitt fysisk. (Folk som hele tiden har syntes at fysisk avstraffelse er greit, vil jo ikke svare ja på dette.) Det er interessant det, altså, men det er liksom ikke det det fremstilles som å være.
Nei man er heldig sånn i helsevesenet, der treffer man på voksne som faktisk helt klart er mer ufordragelig enn noe som helst barn.
Og som Teo sier: Jeg har et lite barn og jeg tviler ikke på at jeg kommer til å bli mer sint på ham etter som han blir større. Derimot tviler jeg faktisk på (men jeg skal være ærlig å si ifra om jeg tar feil altså, den lover jeg) at jeg noen gang kommer til utøve fysisk makt som er sterkere enn hva jeg har tenkt. Jeg har såpass god trening med å tøyle mine aggressive tendenser at jeg kommer ikke til å snappe ovenfor barnet mitt når jeg greier å la være å banke opp pasienter og pårørende. Men som sagt, vi får se. :knegg:
Jeg var bare interesset i å høre hva det var jane var sjokkert over. Det er klart at vi har forskjellige grenser og mål for hva som er akseptabelt, og vi kan også overreagere i forhold til målene våre i forskjellig grad. Det er mange andre situasjoner enn de som direkte involverer barna mine, at jeg føler at jeg mister litt kontroll over meg selv. F.eks. om morgenen når jeg er skikkelig morragretten. Og jeg har nok opplevd å bli lettere sjokkert over meg selv i forhold til Kløver, uten at det er snakk om vold eller fysisk avstraffelse. Vel så ille er det jo når jeg tar emg selv i å kjefte mer enn jeg hadde sett for meg på forhånd.
Nå er min lille frøken så liten at det er ikke snakk om å ha blitt sint på henne enda, men jeg opplevde i en alder av nitten å bli "helgemamma" for en gutt på tre med Cerebral Parese, Epilepsi og alvorlige hjerneskader. Før dette hadde jeg overhodet ingen erfaring med barn, og jeg var greit og enkelt sagt vettaskremt til tider. Særlig fordi faren slett ikke var god, og jeg var omsorgspersonen når vi hadde denne vakre lille gutten hos oss. Etter å ha vært ute og trillet tur en dag var han særdeles sutrete, og jeg hadde forferdelig dårlig samvittighet. Han sutret fordi han hadde vondt, det var mer enn én time over tiden han skulle ha medisinene sine, og det var fordi jeg hadde feilberegnet helt hvor langt vi gikk. Jeg reagerer ofte med litt innbitt sinne når jeg føler meg dum og slem, og dyttet trillen hans litt for hardt inn over dørstokken hjemme. Så røyk selen, gutten føk på ansiktet ned i gulvet og begynte å blø neseblod. Jeg har aldri, aldri følt meg så grusom i hele mitt liv. Enda sitter denne følelsen så godt i meg at jeg kan bli småkvalm når jeg tenker på det, og jeg tror jeg har lært mye av det. Så ja, én gang har jeg reagert med mer fysisk kraft enn jeg trodde meg i stand til, og jeg har sett hvilken utilsiktet virkning det fikk. Aldri mer.
Jeg har aldri tatt tak i han hardere enn jeg hadde tenkt (eller ikke tatt tak i hard i det hele tatt, omtrent) - Men jeg har kanskje brøla litt, og det hadde jeg ingen intensjoner om å gjøre :sparke:
Jeg singerer i grunn Skilpadda. Jeg har aldri blitt så sinna på noen som på Hannah. Ingen får meg tent så fryktelig som hun. Jeg er ekstremt sjelden sint på jobb, samt ellers privat. Men hun trigger meg veldig! Jeg har aldri dasket eller noe sånt, men jeg har tatt litt vel hardt i arma, og kanskje "kledd på hardt" noen ganger. Dette har som regel vært i situasjoner der jeg i utgangspunktet er sliten, trøtt eller sur. Og at hennes oppførsel får begeret til å renne over. Men om jeg tråkker over grensa har jeg alltid sagt unnskyld etterpå, og forklart henne situasjonen.
Nei. Siden jeg har barn som pga. diagnose kan være en utfordring til tider og kanskje også utagere, så er det å ha kontroll på egne impulser vesentlig.
Jeg er helt enig. Jeg har aldri slått ungene mine, men det var ikke vanskelig å svare ja på denne undersøkelsen. Det er jo ikke det man spør om. Man spør om man har opplevd situasjoner hvor man har reagert mer fysisk enn man hadde trodd at man ville gjøre. Det er noe annet enn å være fysisk voldelig mot ungene sine, spør du meg.
Mener du det?
Det er ingen som kan irritere meg så mye som dem jeg elsker mest. Det er jo kanskje nettopp derfor de irriterer. Fordi de betyr noe. Andre mennesker er ikke like signifikante for meg, så jeg har ikke noe behov verken for å være glad i dem eller å bli særlig forbannet. Selv om jeg selvsagt kan bli forbannet på andre også.
Jeg måtte svare ja på denne, ja. Jeg hadde en ekstremt søskenutagerende jente som nesten tok kverken på den lille babyen min, og med hormoner i sving og ekstrem søvnmangel vet jeg ikke om jeg har helt gjennomtenkt da jeg så henne holde tak i håret til bittebaby og denge hodet i gulvet. Skulle bare fjerne hånda og løfte vekk, men det ble vel kanskje litt mer kraftig ja.
Og jeg signerer Guniss. Kan bare bytte ut navnet på jentungen, så er vi der. Frøkna mi kan til tider ha en veldig provoserende oppførsel, og selv om jeg kan boka framlengs og baklengs, og innerst inne vet akkurat hva som lønner seg å gjøre, hender det at jeg er sliten, sur og sulten, og ikke reagerer som jeg burde. Men jeg har aldri slått/klapset/knipset etc.
Uten å ha lest tråden: Nei. Jeg kan rive meg i håret, gå inn på soverommet og tenke at jeg må ha et øyeblikk ro fordi trass og mas holder på å drive meg til vanvidd, men jeg har aldri vært i nærheten av å gjøre noe fysisk mot barna (skjønt det er hittil er kun Lillemor som i blant kan trigge meg veldig). Og heldigvis føler jeg meg veldig trygg på at det aldri vil skje.
Nei jeg bruker ikke fysisk avstraffelse av noe slag. Har hatt lyst å hive en av ungene i snøskavvelen noen ganger, men nei man gjør bare ikke det. Har selvsagt tatt og stoppet ungene med å ta de i armen i faresituasjoner.
Det jeg desverre har opplevd ved å være mamma til utagerende asperger gutt, det er å måtte nedlegge han fordi han har vært farlig for seg selv eller andre, men jeg ser ikke på det som straff, men avvergelse.
Jeg har vært frustrert og oppgitt på barna,men det er ikke de jeg har vært mest sint på.
Vi fikk ikke fysiske straffer når vi voks opp, og aldri har jeg vært i en slåsskamp, hverken med brødre eller barndomsvenner.
Jeg klapset lillesøs på hånden i ren refleks en gang , og fikk helt vondt i hele meg.
Misteri: Jeg tror ikke de fleste har snakket om fysiske avstraffelser, men om at man reagerer fysisk når man blir sint. (Jeg synes overskriften er noe villedende.)
Ok, joda det hender jeg tramper i gulvet når jeg blir skikkelig sinna. Akkurat som 4 åringen min. Rart det der, når man omgåes med små barn mye og man noen ganger blir så sint at man blir barnslig. Det gjør hvertfall jeg. :flau:
Veldig enig i denne.
jeg har tatt begge ungene mine hardt i armen for å fjerne fra en situasjon f.eks.
Jeg ville allikevel ikke bruke fysisk avstraffelse som klaps, knipsing på hånd osv.
