Kate sa for 15år siden:

Ja det har jeg. Men jeg viser ikek sinnet mitt ovenfor barnet som med roping etc, jeg prater vanlig. Noen ganger med hevet stemme dersom jeg kjenner at jeg nesten tilter.

Gammel bruker sa for 15år siden:

Så sant så sant. Dere som aldri blir sinte på barna deres må da være utrolig aggresjonshemmede? Sinne/aggresjon er en medfødt, adaptiv følelse som SKAL bli aktivert når noen tråkker på grensene våre, invaderer oss, er urettferdige, osv. Og det gjør ikke barn mot foreldrene sine, liksom? :himle:

Hvis en ikke opplever sinne/aggresjon på et bevisst nivå, har en mindre kontroll over hvordan disse følelsene kommer til uttrykk, og dermed hvordan en virker på andre (for ja, følelsene forsvinner ikke selv om en ikke vedkjenner seg dem). Da er det bedre å kjenne og vite at "nå er jeg skikkelig forbanna" - da har man i det minste en anledning til å reflekter over egne reaksjonsmåter, og til en viss grad velge hvordan en vil agere på følelsene sine. :nemlig:

Veronal sa for 15år siden:

Hoi, det var en interessant analyse, Pida. Nei, jeg er ikke aggresjonshemmet. Jeg er streng, men jeg har mangelfullt uttrykk av det eksplosive elementet som jeg mener er en vesentlig del av det å være sint.

Libra sa for 15år siden:

Når du sier det eksplosive elementet, sikter du da til det som kommer til uttrykk eller det som skjer inni en person når h*n blir sint?

Jeg kan også være streng, men jeg ser ikke på streng og sint som det samme. Det er fint mulig å være streng uten å være sint.

Veronal sa for 15år siden:

Begge deler. Det som kommer til uttrykk filtreres vel av selvkontrollen.

Snuppa sa for 15år siden:

Ja, det har jeg.

Ekorn sa for 15år siden:

Ja. Når ungen løper fort ut av en butikk, rett mot veien med mye trafikk, og nekter å høre at jeg roper på han, da blir jeg sint, redd og forbanna. Vurderer sterkt å ha han i bånd.

Irma sa for 15år siden:

Man behøver etter min mening være aggresjonshemmet fordi om man ikke blir rasende på barna sine. Jeg antar at Veronal ikke startet tråden som i en konkurranse og premie til den som har vært minst lettantennelig overfor barna.

Jeg er ofte sint, og får lett ut aggressjonen min - men når det gjelder Poden eller Pjokken så har jeg aldri, iallefall om jeg kan huske, vært veldig høylytt eller brølt eller noe. Jeg må innrømme at jeg sliter litt med enkelte hypoteser når det gjelder dette, man er forskjellige når det gjelder temperament og hvor man retter temperamentet. At man tenner hver dag, eller tilnærmelsesvis aldri behøver ikke å bety at man har et problem. Ei heller barna. Dette er jo en toveisgreie også. Har man et barn som ikke pirker noe særlig borti ens triggerpunkter, så er det heller ikke så mye å være sint for.

leliane sa for 15år siden:

Ja. Jeg kan bli veldig sint på barna mine. Jeg kan brøle også - og det er ikke noe jeg er stolt av. Nå som jeg sover lite, er jeg ikke verdens mest tålmodige mamma, dessverre. :sparke:

Men det er veldig rart å ha en baby ved siden av to seksåringer. Babyer kan man jo selvsagt ikke bli sint på. Men tenker at sinnet kommer når man har fått forventninger til barnet - realistiske eller urealistiske. Og det er vel litt samkjørt med språk. Tenker jeg.

kie sa for 15år siden:

Jeg blir sittende og tenke litt.

Dersom jeg kun hadde hatt det og det barnet, ville kanskje svaret mitt ha vært at jeg aldri blir sint. Så jeg tror det handler litt om kjemien også. Ikke nødvendigvis at kjemien er dårlig, men man påvirker hverandre i en familie og noen trigger meg på en annen måte enn andre. Og barn har forskjellige måter å oppføre seg på i en "konflikt" og noen av disse oppførslene provoserer meg mer enn andre.

Tramping og smelling med dørene fra barnet/ungdommen er for meg langt mindre provoserende enn en langvarig "in your face"-provokasjon av en som er nesevis og himler med øynene. For eksempel. Hvert barn er forskjellig og jeg merker at jeg trenger forskjellige "verktøy" for å håndtere konflikter med dem. Mens jeg i noen tilfeller må ta meg en timeout, så kan det kanskje være andre tilfeller der jeg må konsentrere meg for å ikke le. Ikke fordi jeg ikke tar barnas følelser på alvor, men fordi situasjonen blir litt komisk.

Miromurr sa for 15år siden:

Hva er det slags vås? Selv om jeg ikke har vært sint på barnet mitt, betyr det da slett ikke at barnet ikke har sett meg sint, for det har han flerfoldige ganger. Jeg blir sint når noen tråkker på grensene mine, er urettferdige, korttenkte og dumme, og så videre, men hvorfor skulle jeg bli sint på barnet når han ikke har gjort noe å bli sint for? Som sagt, jeg regner med at jeg kommer til å bli både irritert og sint på ham i fremtiden, men jeg har ikke hatt grunn til å være det til nå.

Tangina sa for 15år siden:

Jeg var nok ikke sint på storebror før han fikk en lillebror. Etter at de ble to og minstemann har lært seg å ytre sin vilje, blir jeg sint titt og ofte. Ikke bare har jeg mindre overskudd til selvbeherskelse, men minstemann er også adskillig mer temperamentsfull enn storebroren. Det er sjeldent et fredelig øyeblikk i heimen, for å si det sånn. :knegg:

DM sa for 15år siden:

Ja, jeg har blitt sint på barna mine. Eller, lillebror er ikke helt der enda. Men storebror har jeg vært veldig sint på. Men det er liksom mest inni meg. Det kommer ikke ut så mye mer en grensesetting med en strengere stemme, og kanskje en forklaring på hva som opprører meg med ekstra trykk på stemmen.

Hyacinth sa for 15år siden:

Signerer.

Gwen sa for 15år siden:

Jeg må si jeg ble sint på eldstemann når han forsøkte å velte sofabordet (med glassplate) tidligere i dag ja. :himle: Det gjøres en del dumme ting og ødeleggelser som jeg instinktivt blir sint for. De gangene jeg er litt zen og tar "jeg er skuffet"-praten så går det nok mer inn på dem.

Ellers er jeg enig med kie - Jeg og storebror har lettere for å "gå i tottene på hverandre" enn resten av familien her. Om det er fordi vi er mest like eller ulike er jeg usikker på.

Hondacrv sa for 15år siden:

Hjelpes, selvsagt har jeg vært sint!
Ikke når hun var bebi, men når hun protesterer på alt, vil ingenting, osv så blir jeg sint. Og jeg tenker at det ikke er så farlig - hun lærer noe om temperament, om at jeg har grenser for hovr langt jeg kan gå.
Jeg trener meg i tålmodighet, men likevel, av og til blir jeg sint.

Bomull sa for 15år siden:

Sint har jeg blitt, ja.

tiddelibom sa for 15år siden:

Ja, og jeg synes det er rart at flere har huket av på "nei".

Katta sa for 15år siden:

Kie: jeg tror nok du har rett i det at man reagerer forskjellig på forskjellige barn. Jeg blir mye sintere på storebror som ignorerer meg og later som han ikke hører enn på lillebror som argumenterer og skriker meg i ansiktet når han ikke får viljen sin.

Veronal sa for 15år siden:

Ikke akkurat derfor jeg startet tråden, nei. :niks:

LimboLine sa for 15år siden:

Jeg har aldri blitt sint på henne, men oppgitt og frustrert, noe som har ført til irritasjon. Som igjen har ført til litt for streng/høylytt stemme. :sukk:
Min datter er bare 1,5 år, så det er ikke fote jeg blir irritert.
Og det varer max 3 sekunder. Jeg synes vel mest synd på meg selv egentlig, når hun river tjafser ut av hodebunnen min, eller kaster grøt rundt omkring. :knegg:

Det skal bli noe i årene fremover, for jeg er ikke utstyrt med all verdens tålmodighet.

Palmen sa for 15år siden:

Etter å ha lest hele tråden så innser jeg jo at alder så klart har noe med saken å gjøre her. Eldre barn har mer bevisste handlinger, og kanskje dermed større grunn til å kunne bli sint på? Men som sagt, jeg prøver å ta et skritt tilbake. Mamma ropte og var sint gjennom min oppvekst. Sint fordi hun var redd, sint fordi hun var sliten, sint fordi fordi fordi. Var det verdt det? Jeg lytter jo mye mer oppmerksomt til min far, som sjelden eller aldri har vært sint på oss.

Om barnet mitt begynner å trasse når vi sitter på bussen på vei til barnehagen har jeg flere valg. Jeg kan bli sint, eller jeg kan f.eks spørre, kan du se den røde bussen og gjøre bussreisen til en lekereise. Alternativ to krever mer av meg, og så da?

Jeg er en lettantennelig person, og står ikke av veien for å ta en krangel om det er noe som er verdt å krangle om. Ser bare ikke at noe et lite barn sier eller gjør er noe å bli sint for, for grunnen til å bli sint antakelig er noe som er fordi jeg er sliten, trøtt, stressa etc. Men som sagt, dette kan jo helt klart endre seg når barnet blir eldre.

Gammel bruker sa for 15år siden:

Irritasjon/sinne/raseri/aggresjon er variasjoner over samme tema, og uttrykk for en grunnleggende følelse som har hatt stor overlevelsesverdi på tvers av arter. Hjerneorganisk er disse (denne) følelsen lokalisert i gamle hjernestrukturer, og den er knyttet opp mot primitive fight-or-flight responser i hjernestammen. Selv en firfirsle kan bli rasende og vise lignende responser som mennesket når det blir utfordret, truet, hindret i å nå sine mål, osv. Stilig, ikke sant? ;)

Aggresjonshemmet er gjerne et negativt ladet ord, og jeg mente ikke å angripe noen, men dersom man aldri blir sint, på noen, har man gjerne dårlig kontakt med deler av følelseslivet sitt. Det betyr ikke at man behøver å ha et eksplosivt uttrykk for disse følelsene; de med god affektbevissthet (som det heter på fint) kjennetegnes nettopp ved at de er i stand til å stoppe opp og reflektere over det som skjer med dem. Da kan man identifisere kilden til følelsen, og f.eks. la være å skjelle ut mann og barn og når den man egentlig er forbanna på er sjefen.

Jeg ser ingen grunn til at man skal brøle til barn - håper jeg ikke kommer dithen noen gang. :nemlig: Men jeg mener det er aldeles naturlig at man får lyst til både å brøle og denge dem innimellom. Det er vel en grunn til at barn har blitt slått og krenket så mye opp gjennom tidene? Nettopp fordi de fleste er i stand til å reflektere over følelsene sine, og ikke minst å ta barnas perspektiv i situasjonen, gjør at en kan holde tilbake aggressive impulser og ikke bli slave av følelsene sine.

Jeg antar at du blir sint (at disse følelsene blir aktivert rent kroppslig), fordi alle barn i større eller mindre grad utfordrer foreldrene sine, hindrer foreldrene i behovstilfredsstillelse (f.eks. nok søvn), invaderer, osv. Jeg tolker deg dithen at du har kontroll over uttrykket følelsen får, at du kanskje "ventilerer" på en annen og mer gunstig måte enn f.eks. å skjelle ut barnet ditt. ;)

Adrienne sa for 15år siden:

Jeg har vært så sint at jeg bokstavelig talt har hoppet opp og ned på gulvet for å avreagere. Det er faktisk den måten som funker best, for det ser veldig komisk ut og da glemmer både jeg og ungene hvorfor vi egentlig var sinte på hverandre.

Jeg har alltid hatt kort lunte og blitt fort sint. Mannen min har betydelig lengre lunte og tåler mer får han blir skikkelig :gaah:. Men det har hendt et par ganger, og jeg ser jo at ungene reagerer mer på den enn når jeg blir sint, for det er de litt mer vant til.

tink sa for 15år siden:

Både storebror og lillebror har gjort meg sint. Eh, dårlig setning - men vi har havnet i situasjoner hvor jeg har kjent på sinnet. Lillebror er så liten enda at det er mer situasjonen som gjør meg sint, enn noe han kan ta ansvar for. Når han for n'te gang river ned maten sin så blir jeg mer oppgitt enn sint. Men avslutter måltidet.

Storebror er 4,5 år og kan ta ansvar på en helt annen måte. Jeg blir sint - og viser det tydelig når han fortsatt ligger oppå lillebror, som protesterer. Tydelig grensetøying krever tydelige grenser.

Hjemme hos oss har vi temperament, og det er lov til å vise det.

Prøver å skille de synlige reaksjonene mine mellom når situasjonen er håpløs - og ungene er håpløse. Ja, det var også en litt merkelig ting å si.

Merker at jeg blir litt oppgitt når babymødre på helsestasjonen tydelig gir uttrykk for at de er lei av at babyen sutrer sånn at de ikke får gjort alt de skal den dagen. Det er lov å bli oppgitt altså, men ikke nødvendigvis kjefte på en 6 mnd gammel baby.

Ema sa for 15år siden:

Sint, ja, innvendig, men ikke rasende.

Miromurr sa for 15år siden:

Da skjønner jeg bedre hva du mener. Men jeg blir så sint at jeg brøler og skjeller ut andre, da.

GinaK sa for 15år siden:

Ja, det har jeg.

Dronningen sa for 15år siden:

Ja jeg har vært sint, og 1 gang ganske så rasende. Da var et skap rasert, noe som er veldig veldig fjernt fra hvordan de vanligvis oppfører seg.
Men vi blir jo blid igjen. Og det er ikke så ofte man blir sint. Vi har ganske klare grenser, og det gjør det hele ganske greit til vanlig. Jeg sier i fra hvorfor jeg er sint, og er ganske klar i talen. Jeg er også blitt bedre til å vurdere forventninger til barnas alder.

Fibi sa for 15år siden:

Når seksåringen (da fem år) kastet den nye Elstad-boken min i en bøtte med vann og lot den ligge der og kose seg over natta, DA ble jeg sint. :nemlig:

OlleVia sa for 15år siden:

Jeg kan bli sint på min 3,5 åring ja og det kunne jeg bli når hun også var baby. ;) Men det er litt annerledes sint nå når hun er blitt større så klart, om vi har dårlig tid, og hun vil ikke datt, men skal datt og hun strekker grenser alt for langt så blir jeg sint på henne ja. Men jeg pleier ikke å bli sånn at jeg SKRIKER til henne, har ikke lyst å være en "skrike mor", som særlig ei venninne jeg har er.:rolleyes:

Libra sa for 15år siden:

Men, setter dere likhetstegn mellom å være sint og det å viser det gjennom å rope og brøle og vise aggresjon på forskjellige måter? Man, kan da være sint og gi uttrykk for det uten "utagerende" oppførsel, eller?

OlleVia sa for 15år siden:

Jeg tenker at om en skriker og hyler, så er det ukontrollert, men en kan samtidig være like sint, selv om en freser med litt lavere tone. Kanskje en har vært sint så mange ganger at en rett og slett har lært å kontrollere sinnet sitt?:D

Hyacinth sa for 15år siden:

Jeg blir sjelden sint på grunn av sånne ting, selv om jeg har kort lunte. Som regel ble slike ting gjort av en grunn, selv om det kanskje var uheldig. Derimot blir jeg rasende og forbannet over unger som svarer frekt gjentatte ganger, unger som ikke hører etter gjentatte ganger, frekke grimaser, kverulering og sutring for bagateller som ikke vil gi seg.

Dååris sa for 15år siden:

Å ja, mange ganger.

Jeg er en bråsint hissig type. Jeg blir skikkelig sint i ca 4 minutter.
Dette har barna mine, OG gubben lært, at sånn er jeg.
Jeg er av den mening at i en familie skal man være seg selv, gode sider som dårlige. (innen rimelighetens grenser såklart)
Mine barn skal vite åssen mitt reaksjonsmønster er, de skal lære seg at alle er forskjellige, og at det at mamma er sinna ikke er så farlig. Jeg er meget konsekvent i sinningen min.!
De vet at når jeg eksploderer så hold kjeft og helst gå, så går det 4 minutter, så sier mamma sorry for eksplosjonen, så er lufta renset.
Samme med barna, de får også lov å reagere på sin måte.

Nå må det sies at det er ikke såå ofte jeg blir sinna, det er vel de gangene ungene VIRKELIG går over klare grenser de vet ikke er lov.
Spesielt eldste, hun er snart 9 år, og er meget klar over at du f.eks ikke himler med øynene når non snakker til deg, enten det er voksne eller barn.
Sånne ting kan få meg til å tenne, fordi hun viser en respektløshet som jeg ikke takler, fra noen.

Men, stort sett er de nå snille da, så vi er vel mer harmoniske her i heimen enn sinna!

Dronningen sa for 15år siden:

Hvorfor det?

Noen ganger så reagerer jeg bevisst manipulerende og ja med dårlig samvittighet og lærdom som mål. Når storesøster i irritasjon flerrer opp en splitter ny skjorte fra meg så knappene flagrer, så har jeg lov til å bli irritert og skuffet, og også kanskje overdrive litt slik at hun føler at det ble galt. En del oppførsel ønsker jeg skal være fordi det føles riktig/galt inni dem, og ikke fordi mamma kan bli sint. Jeg kan bli lei meg og andre kan bli lei seg. Vi fokuserer også på hvor godt de kjennes når man gjør noe bra. At storsinn og hjelpsomhet, omtanke og det å være litt raus kan være godt for en selv også. For man må jo starte et sted. Det kommer jo ikke av seg selv. Så da må det være i situasjoner som legger opp til det, og som kan brukes som eksempel.

Er du grei er vi grei, er også en "metodikk" vi snakker om. Det skal lønne seg å være grei. Veldig mye ros av god oppførsel. Høflighet likeså. Ros ros ros.

Jeg er nok også ganske streng vet jeg, noe som gjør at ungene vet veldig godt hvordan ting er. Jeg er tydelig, samtidig som jeg forklarer. Det smeller derfor sjelden, men det kan smelle. Det holder liksom å vite det. Jeg brøler nok ikke, men kjefter for så å bli ganske avmålt. Likegyldighet oppleves ille nok.

Dååris sa for 15år siden:

Heelt enig!

Shane sa for 15år siden:

Oh ja... jeg kan bli sint på barna mine ja :filer: Men det går heldigvis fort over.

Shane sa for 15år siden:

Man kan være sint uten å rope og brøle ja :nikker: Ikke så ofte at jeg brøler til barna mine, fordi om jeg er sint på de.

Macky sa for 15år siden:

Irritert ja, men ikke sint.

glamma sa for 15år siden:

Kan ikke si meg annet enn enig med deg trøtt..MÅTTE bare innom og da jeg så tråden-ble nesten skremt bare av spørsmålet-blir du sint.. Det skjer nesten hver dag ja...

Hyacinth sa for 15år siden:

Jeg synes også det er merkelig at det finnes folk som aldri blir sinte. Men det er jo greit nok, det, altså. Jeg er bare ikke sånn. Jeg blir ofte sint, jeg. Jeg er opptatt av å formidle til ungene mine at alle har lov å bli sinte (det er jo en naturlig følelse), men at det er hva vi GJØR når vi er sinte som er avgjørende.

Esme sa for 15år siden:

Sludder.

Som sagt, jeg kan bli veldig sint på alle mulige typer mennesker, og jeg kommer også til å bli mer sint på sønnen min. Men jeg tror ikke han kommer til å klare å gjøre meg 100 % forbannet som andre mennesker kan gjøre, rett og slett fordi han er et barn og det ligger ikke ondskap bak på samme måte.

Hattifnatten greide å formulere det bra. For meg er det en forskjell på at jeg blir sint av oppførselen til sønnen min, men jeg blir ikke sint på ham. Men som Skilpadda sa også, det kommer an på hvilken jobb man har kanskje. Jeg har vært borti mennesker som har truet meg på livet fordi de vil ha morfin og jeg skal love at sønnen min greier aldri noensinne å mobilisere det intense raseriet og forakten som slike folk kan vekke hos meg.

Folk jeg er glad i klarer aldri å mobilisere fullt sinne, de greier i høyden å komme opp til 75 % eller noe sånt.

glamma sa for 15år siden:

Den man elsker tukter man..jeg må si det at jeg kan bli veldig sint på barna mine, men samtidig kjenner de meg så godt at de vet jeg blir blid igjen fort.. Når jeg blir redd, blir jeg sint, og det er også en naturlig reaksjon for mennesker. Som en barnepsykolog fortalte meg; sålenge barna vet at det kommer alltid solskinn etter uvær, er det utrolig mye de tåler:)

Kirsebær sa for 15år siden:

Det er nok motsatt hos meg. Det er bare folk jeg er glad i som kan få meg skikkelig 100 %-sint.
Resten av verden kan få meg 50 %-sint. :nemlig:

glamma sa for 15år siden:

-men spørsmålet her var ikke hva barna tåler da...det vet jeg. Var vel bare en måte å trøste megselv på..;)Lider av dårlig samvittighet etter jeg har blitt sint, og de ligger der søte og uskyldige i sengene sine og sover.. Folk reagerer forskjellig, og barn som er vant til å se mor bli sint, takler det fint, mens de som aldri ser mor sint kan nok reagere kraftig om de opplever en "voksen" sint.. Ett eks. er hos en familie jeg kjenner, der bruker de voksne veldig høyt stemmevolum seg imellom, og har en noe ufin tone synes jeg..jeg opplever dem som sinte når jeg er der, med de er så vant til å bruke den formen for kommunikasjon seg imellom. Så dette er veldig individulelt. Men at jeg kan bli sint på barna mine, det kan jeg skrive under på.. Det skjer nesten hver dag tror jeg..

glamma sa for 15år siden:

Nettopp! "Den man elsker tukter man"....

Libra sa for 15år siden:

Hva mener du med dette? Sånn i sammenheng med å bli sint? :confused:

leliane sa for 15år siden:

For meg betyr tukte noe helt annet enn å bli sint:

tukte v1 (norr tykta, fra lty) oppdra strengt; straffe (korporlig) den som elsker sin sønn, t-r ham tidlig (Ordsp 13,24) / overf: vinne over det norske fotballaget ble t-t av det svenske

Er det dette du mener, glamma?

glamma sa for 15år siden:

Det jeg mener ligger bak dette ordspråket er vel at den man elsker "kjenner" alle sider ved en, på en måte.. at man kan bli sint kan være en av sidene. Vanskelig å forklare dette.. men ordet tukte, tatt ut av denne sammenheng får jo en helt annen betydning da. Jeg viser meg aldri sint for mennesker jeg ikke kjenner, men de jeg kjenner godt kan jeg lett åpne meg helt for og vise alle følelser, som, i dette tilfeller, ved å bli sint. Klokere??

Miromurr sa for 15år siden:

Veldig mye det jeg mener også. Jeg tror ikke Pida og jeg definerer sint på på samme måte (jeg håper ikke det ihvertfall). Klart jeg blir irritert over å ikke få nok søvn, men jeg blir ikke sint på barnet som forårsaket det så lenge det ikke er noe han gjorde med vilje. For meg virker det veldig rart å bli sint på noen for at de har kolikk for eksempel, eller spysjuka. Da har jo barnet forårsaket at jeg ikke har det bra i og med at jeg ikke får nok søvn, men han har ikke gjort det med vilje, og kan ikke noe for det. Folk som burde vite bedre og forårsaker det samme kan få meg til å bli argsint. Naboer som har nashpiel, for eksempel.

Irma sa for 15år siden:

Dette er jeg veldig uenig i. (Nesten så jeg dro en Esme. :knegg: ) Barn er ulike når det kommer til sårbarhet, ergo kan en og samme forelder gi barn med helt ulike reaksjoner på forelderens oppførsel.

leliane sa for 15år siden:

Ja, jeg skjønner nå hva du mener, men det uttrykket dekker etter min mening dårlig det du forsøker å si. Bruker du det, er jeg redd det blir oppfattet ganske bibelsk, all den tid det har sin opprinnelse i Ordspråkene og handler om å straffe. Vi har jo også de gamle tukthusene... Ikke sikkert folk får heeeelt de rette assosiasjonene. ;)

glamma sa for 15år siden:

Nå er jeg ikke helt med.. hva mente du med denne setningen:confused:ergo kan en og samme forelder gi barn med helt ulike reaksjoner på forelderens oppførsel.

glamma sa for 15år siden:

Joda, du har vel rett i det.. men du skjønte iallfall hva jeg mente..:)dårlig valg av ordspråk..

Esme sa for 15år siden:

Det tror jeg også. Jeg hadde en samtale med en venninne en gang og fortalte om min brølepappa som har gjort at dersom menn kjefter på meg så får jeg ikke pulsøkning en gang. Men hun sa da at hun hadde også en brølepappa og hadde en annen erfaring. Søsteren som også var hissig hadde blitt som meg, immun mot brøling, mens hun som ble redd og lei seg strevde skikkelig med det ennå. Om kollegaer eller pasienter kjeftet på henne så tok hun det kjempehardt og ble på gråten, akkurat som da hun var liten.

glamma sa for 15år siden:

Nettopp..altså er dette veldig individuellt. men å er vi snart over på en annen tråd..men den er også veldig interessant..

Chanett sa for 15år siden:

Selvsagt har jeg vært sint på dem. Jeg er da menneske.

Gammel bruker sa for 15år siden:

Hva er det som er sludder, mener du? Jeg formulerte meg gjerne litt uheldig i det første innlegget, men forklarer nærmere hva jeg mener i et litt senere innlegg. Det jeg uansett står fast ved, er at mennesker som hevder at de aldri noensinne blir sinte, mangler kontakt med en av de mest grunnleggende følelsene vi er utstyrt med. Videre mener jeg at mangelfull kontakt med eget sinne har konsekvenser for evnen til å ta vare på seg selv, og at følelsen typisk vil komme til uttrykk på ubevisste måter når man ikke er i stand til å vedkjenne seg denne delen av følelseslivet sitt på et bevisst nivå.

trøtt sa for 15år siden:

Der er jeg og. Jeg klarer ikke å engasjere meg 100% i mennesker jeg ikke bryr meg om og derfor blir jeg heller ikke like sinna på de.

Robyn sa for 15år siden:

Ja, opptil flere ganger.

I helga har de omtrent drevet meg til vannvidd, de har kranglet non-stop føles det som og strikken har vært tøyet lengre enn langt.

Jeg blir ikke sånn adrenalin-/ukontrollert sint, men sint nok til at det helt klart ikke er irritasjon.

Men det tok nok noen år før jeg ble sint på de, de første årene var jeg mer sliten og oppgitt til tider. :knegg:

Mandarin sa for 15år siden:

Jeg har ikke lest hele tråden, kun første siden.
Men her er vi sinte alle mann. Rett som det er.

glamma sa for 15år siden:

Samme her...føler nesten at det går rundt for meg i helgene... planlegger liksom at vi skal ha en koselig helg, alle 3 ungene og jeg, men ender opp med spetakkel og søskenkrangel, og jeg blir sint ja.. Man skal ha en utrolig tålmodighet for å holde ut slikt uten å bli sint, med 3 barn som slåss om oppmerksomheten fra en mor, som prøver å dele den så godt som mulig på alle 3..:giveup:

Snø sa for 15år siden:

Ja, jeg har vært sint. På begge to.

Siwa sa for 15år siden:

Ja dessverre :(

Rug sa for 15år siden:

Men kan det ha like mye med at man har barn som ikke trykker på triggerne som det ble nevnt tidligere som at man selv har lang lunte/kontroll over sinnet/kontroll over ventilasjonen av sinnet?

Jeg blir nemlig sint relativt ofte, størsten får nok en byge omtrent hver dag. Det er ikke alltid jeg er lynende sinna, men det har hendt flere ganger enn jeg kan telle på to hender at jeg enten må gå unna selv eller bærer ham vekk fordi jeg blir litt redd for hva jeg kan gjøre når jeg blir så sint. Jeg har tatt meg i å lure på hvilke bøker jeg bør ha dårlig samvittighet for å ikke ha lest i det siste, jeg behøver sikkert veiledning i kommunikasjon med barn.

Min hører nemlig veldig sjelden det jeg sier, som å ikke stå oppå sin lille bror som illskriker under ham eller setter ham i fare på andre måter (uvitenhet er forsåvidt greit, å fortsette selv om jeg protesterer er til å bli grå i hodet av). Når det kommer oppå at han har trasset hele dagen, ødelegger saker og ting, og så avslutter med å tisse ned den for en gangs skyld nyvaskede trappa - da blir jeg så sliten at jeg blir rasende. På ham. VELDIG høylydt. Slike ting skjer ofte, til tider hver dag, slik at lunta stadig spises litt kortere. (Det har jo litt sammenheng med hans reaksjonsmønster også, man kommer ingen vei med klistermerker og å si ting litt mer innbitt).

Derfor er jeg oppriktig nysgjerrig - er det takket være barna eller takket være de voksne?

glamma sa for 15år siden:

Jeg har vært igjennom PMTO veiledning mht. at jeg har en sønn med adferdsproblemer. Der har jeg bl. a. lært "1 til 5" regelen, dvs. at for hver gang barnet får "kjeft" skal det roses 5 ganger.. hvilket kan være vanskelig..men det er snakk om ros som "nå var du flink og gjorde som mamma sa", eller "det er så hyggelig når vi kan ha det koselig sammen uten at mamma må bli sint" etc.. Poenget med dette er at det skal bli overvekt av ros, for å unngå for mye kjeft i hverdagen... Barn elsker oppmerksomhet fra voksne, og det kan i mange tilfeller reslutere i at barnet gjør negative ting, for å få oppmerksomhet fra den voksne. Iallfall i visse tilfeller.. Hemmeligheten er også å overse negativ adferd, og heller flytte fokuset på det positive og gi mest mulig ros. Klarer man å gjennom føre dette, ender det opp i at barnet vil gjøre positive ting for å få oppmerksomhet...Høres veeeldig enkelt ut, men krever full kontroll over temperamentet fra den voksne, noe jeg selv sliter med...

Dronningen sa for 15år siden:

Ja det kan du si. I snakk med andre har jeg konstatert at mine ikke har tendenser til å gjøre en del sprell som andre har. Hvorvidt det har med meg eller dem selv å gjøre vet jeg jo ikke, men en kombinasjon sikkert.

him sa for 15år siden:

Jeg vil si at man er aggresjonshemmet hvis man aldri blir sint på noen som du har presisert i senere innlegg, men man godt kan være happy-happy-happy sammen med barna sine uten å ha et snev av aggresjonshemmning.

glamma sa for 15år siden:

Du har nok rett i det, men ofte har det nok med oppdragelse å gjøre, såsant det ikke er noen bokstavdiagnoser i bildet...tror nå jeg

Dronningen sa for 15år siden:

Ja det har nok med det også å gjøre. Jeg vet at jeg selv er ganske myndig og streng på en del ting, samtidig som jeg behandler dem som "små voksne" og snakker og forklarer om det meste. De blir vist tillit, får mye ros, og fokus er på både følelser og reaksjoner hos andre og hos seg selv. For andre kan jeg nok fortone meg som old-school-mor, som bare trenger å se på et av barna og det reagerer ganske tjapt. Mens for ungene tror jeg det mer handler om "oss som en enhet" og hvordan vi forholder oss og kommuniserer med hverandre. "Vi gjør ikke sånn", "hos oss er det sånn og sånn", "når vi er borte gjør vi sånn", et.c.

Mauser sa for 15år siden:

:skeptisk: Er dette et lurespørsmål?

Ru sa for 15år siden:

Uten at jeg har lest tråden:
Min sønn var på vei til å løpe ut i en sterkt traffikert vei på lørdag. Han satte avgårde fra parkeringsplassen utenfor senteret i det jeg åpnet bildøren for å få ham inn, og tok ham igjen på den hvite stripen langs med veien.
Om jeg var sint?
Jeg var fly forbannet, rasende livredd og panisk i flere timer etterpå.
Lempet hele ungen inn i bilen, sikkert alt for hardt, gjorde jeg også.

:sukk:

Røverdatter sa for 15år siden:

Jeg har vært illsint på datteren min mange ganger. Hun kan oppføre seg som den verste, urimelige fjortis i en alder av seks, furte og dramatisere over små bagateller som at en bukse er på vask, eller at hun ikke får gå med shorts på vinteren, eller at PC'n vår henger seg, eller at hun må vaske håret eller noe annet bitte-bitte-lite bagatellmessig tull. Jeg blir sint når hvem-som-helst lager masse bråk over små filleting, så det er det som er mitt triggerpunkt.

Karima sa for 15år siden:

Enig. Jesper Juul snakker om forskjellen på å kommunisere personlig og oppriktig med barna framfor det å spille en rolle som oppdrager, det har jeg latt meg inspirere veldig av. Jeg kler ikke på meg følelser for å manipulere folk jeg er intim med, heller ikke med barna mine.

Tjorven sa for 15år siden:

Jeg har vært alldeles rasende på snuppa (nå 4 år). Dette har skjedd mange ganger. Særlig når hun gjør ting hun vet at ikke er lov og som gjør vondt for andre. Hun slår broren sin mye, og når dette skjer umotivert 6. gangen på en halvtime, så blir jeg veldig, veldig sint.

Jeg gruer meg til hun blir 14.

Det ser virkelig ikke ut til å affisere henne det minste. Hun bryr seg ikke om vi blir sinte eller lei oss.

Knerten er en annen type. Han blir lei seg når vi blir sinte, men vi har aldri blitt særlig sinte på ham. Han er foreløpig bare halvannet, så et strengt blikk har foreløpig vært nok. Det var på ingen måte nok for snuppa da hun var på den alderen, så jeg skjønner jo at det er forskjell på ungene mine.

Katarina sa for 15år siden:

Hvorfor skal det være så galt å være sint og ha temperament? Jeg føler at her i Norge er det til tider så lite akseptert, og at sinne stort sett sees på noe som er svært negativt. Jeg er ikke perfekt, og prøver heller ikke å være det. Jeg er MEG.

Jeg blir sint på barna mine. Jeg krangler med mannen min. Det er VÅR måte å være på, men vi tar sjelden av. Jeg tror at barna mine har lært at mamma og pappa kan bli sinte på meg, men det går over. Ergo er ikke sinne så farlig.

Ukontrollert sinne derimot, er ikke bra. At man mister beherskelsen og gjør noe man angrer på senere. Men det meste går det an å rette opp igjen ved å si "unnskyld" og så ikke gjøre det igjen. Men når ungene "skrikesnakker" til hverandre, krangler og IKKE HØRER, og jeg gjentatte ganger har forsøkt å få dem til å roe seg - uten resultat - da blir jeg sint ja! :nemlig: Timeout brukes også, og andre måter å sette grenser på. Barna blir også illsinte noen ganger - MEN DET ER HELT GREIT! Og det signaliserer jeg til dem. De får lov til å være sinte, og vi voksne får lov til å være sinte. MEN - det er ikke dermed sagt at vi ikke prøver å jobbe med å være litt mer tålmodige, det gjør vi :nikker: Man skal ikke skrike opp for ingenting heller... :rolleyes:

Vi er utstyrt med forskjellig gemytt, og jeg syns det hadde vært så mye greiere om man bare kunne akseptert det! :blunke: Nedover på kontinentet er det så mye mer akseptert at man har temperament, og jeg må innrømme at jeg sånn sett føler meg mye mer "hjemme" nedover der. Men så er jo også mamma tysk, så jeg er vel arvelig belastet... :rolleyes:

Veronal sa for 15år siden:

Katarina: Er det noen som har sagt at det er noe galt i bli sint og ha temperament?

Bluen sa for 15år siden:

Kanskje ikke direkte, men det er ganske mange innlegg i denne tråden som antyder at det er "riktigere" å aldri vse sinne overfor sine barn. Det er i alle fall slik jeg (som hissigpropp med bittelitt dårlig samvittighet) leser det.

Tallulah sa for 15år siden:

Jeg syns ikke det er noen grunn til å få dårlig samvittighet over noe 219 stykker sier at de har blitt så langt. Men jeg syns man kan tenke gjennom grunnene til at man blir sint, ligger de hos barnet, eller ligger de hos en selv? Hvis de ligger hos barnet, er det en oppførsel som er trigget av min oppførsel? I mitt tilfelle finner jeg at grunnen ofte ligger hos meg, og det syns jeg ikke er OK. Så da prøver jeg å jobbe med det.

tiddelibom sa for 15år siden:

Det er godt tenkt.
Og det skal jeg jammen tenke over.

Lykken sa for 15år siden:

Nå har jeg lest overskriften på tråden mange ganger, hver gang jeg trykker på uleste innlegg, og første tanke er hele tiden; Er det noen som ikke har blitt sint på barnet sitt altså? Jeg har bare lest innimellom her, ikke hele tråden, og det er mulig man definerer sint på forskjellige måter.

Veronal sa for 15år siden:

Jeg finner ingen slike antydninger, men jeg finner mange som muligens kommer fra skyttergraven, uten at jeg skal påstå det for sikkert.

Katarina sa for 15år siden:

:nikker:

Katarina sa for 15år siden:

Og det er jeg også enig i. Man kan alltid prøve å gjøre ting på en annen måte hvis man når bedre fram med det :nikker:

Katarina sa for 15år siden:

For meg virket bare overskriften sånn: Hvem klarer å la være å være sint på barna sine? DA er man flink da! Jeg føler at det meste av samfunnet generelt er litt sånn, at man BØR ikke være sint, det er en dårlig egenskap! I alle fall når det er rettet mot barn som jo er så uskyldige... :nemlig:

Hvis barnet gjør noe galt, eller oppfører seg galt, er det foreldrenes skyld. Huffameg, man er jammen utsatt som forelder altså. Og dette gikk jeg frivillig inn i - foreldrerollen altså :rolleyes: Med en gang man har gått i den rollen, står man lagelig til hogg liksom... DET gjorde du galt, IKKE BLI SÅ SINT, men DET taklet du bra! Barneoppdragelse er noe av det vanskeligste man gjør i livet. Heldigvis lærer de fleste av oss endel på veien! :cool:

Veronal sa for 15år siden:

Klarer du virkelig å lese så mye inn i et nøytralt spørsmål?

Skilpadda sa for 15år siden:

Det kan være at du ser den undertonen noen steder. Men det har i alle fall kommet et par ganske eksplisitte uttalelser om at det er galt (eller feil) å ikke være sint på barna sine. Jeg antar de fleste ser best det som "rammer" dem selv? :)

Katarina sa for 15år siden:

Det er nok sant :nikker:

Agent Scully sa for 15år siden:

Sint? Ja. Rasende? Ja. :kortlunte+graviditetshormoner=trollmor:

Dronningen sa for 15år siden:

Er det ikke en typisk greie hos mødre (og sikkert hos andre) at man skal berge alle andre barn? I alle tråder der noen spør om råd, så engasjerer mange seg veldig, fordi man på en måte skal gjøre alt man kan for andre barn ikke skal lide på en måte. Det være seg bilsikring, soverutiner, straff, godteri, valg av madrass, et.c. Man forsøker å bidra med noe, ved å engasjere seg og argumentere hardt. Man sitter ofte hjelpeløs og hører om saker som er knyttet til barn som har det vondt, og diskusjonsforum blir så en arena der engasjementet endelig får flomme ut.

En tråd som dette vil nok kunne få svar fra mødre som blir urettmessige sinte, unødvendig sinte, rettmessig sinte, og de som ikke er så ofte sinte. Og for noen kan det oppleves som om en slik tråd legitimerer sinne mot barn, litt unyansert. Man får da behov for å konkretisere hva man mener med å bli sint, når man blir sint, og hva de innebærer. For det er veldig forskjellig å bli sint på f.eks en baby, et lite barn, et barn som ikke har gjort noe galt, men som bare er det det er - et barn, og det å bevisst gjøre noe galt for å provosere. Noen er urimelig som voksen, forventer mer av et barn enn det utviklingsmessig er i stand til, og ikke minst lar ting gå ut over uskyldige. Når man hører om slike voksne får man vondt inn i seg. Det er de man er redde for.

Men kan kan faktisk bli rettmessig sint og man kan være det slik at et barn forstår hvorfor. Man kan være sint og omsorgsfull. Man kan være sint og reflektert. Og man kan bli bedre til å være sint på samme måte som man kan bli bedre i andre ting.

Siw sa for 15år siden:

Ja det har jeg mange ganger,hadde en som stakk av så fort han hadde sjansen,på kjøpesenter,uten for hjemmet,17 mai på tivoli ol. Han var håpløs,var ikke redd for å ikke finne meg igjen når han stakk av. To ganger måtte jeg ringe politiet,ene gangen var han 4 år og andre gangen 6 år og vi hadde nettop flyttet til et nytt sted.Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å se han igjen og var livredd.
Når en blir redd og fortvilt ja da blir man sint også når man ikke finner barnet sitt og attpå til gjemte han seg når han så bilen vi kjørte med da vi lette etter han.
jeg kunne ikke slippe han av synet et sekund før han benyttet sjansen og stakk av!
Når de er tenåringer og trykker på de rette knappene ja da blir man sint!!
Nå er han 15 år senest i stad han han tent på alle fyrstikkeskene i esken på rommet sitt,det er første gang han har gjort noe sånt,om jeg ble sint? ja!! Det er ganske normalt å bli sint på barna sine i løpet av årene frem til de blir voksne. Jo større de blir jo større blir utfordringene.

Siw sa for 15år siden:

Må bare legge til at han er en grei flott gutt men han er en litt sånn "emil i lønneberget" type

kiki sa for 15år siden:

Alt for ofte i det siste. :sukk: Trassen 2,5-åring, og gravid og dårlig hormontroll er ingen god kombinasjon. I tillegg synes jeg han har endret seg så mye etter at han begynte i barnehagen, og det synes jeg er vanskelig å takle til tider. (Før var han stille og rolig, sjenert og tilbakeholden. Nå er han så voldsom til tider, herjer og skal teste ut alt han observerer de andre i barnehagen gjør. Det er bra at han er blitt litt tøffere altså, men jeg sliter litt med å henge med, og å vite hvordan jeg skal reagere på uønsket oppførsel jeg ikke er vant til)

Libra sa for 15år siden:

Jeg er en av de som svarer at jeg blir sint på guttungen. Men, jeg klarer ikke for mitt bare å liv å lese det samme som deg ut av spm eller innleggene i denne tråden.

Hilsen nyeksplodert mamma. :cool:

Katarina sa for 15år siden:

Vel, jeg har sett at et par stk har skrevet at det sjelden er barnet som er umulig, og at det er de voksne som gjerne har skyld i at vi selv blir irriterte...

For meg virker det litt rart... Når mine to jenter, som er 7 år gamle nå, etter gjentatte formaninger FORTSATT somler med å få på seg klær når vi skal forte oss om morgenen, når de gjentatte ganger holder katten fast selv om de vet at de ikke får lov, når de med vilje ellers ikke hører på hva jeg sier - er det da min egen feil at jeg blir irritert eller sint?

Og det som jeg skriver her, er at det ofte henstilles (om enn indirekte) ellers i samfunnet rundt meg (ikke nødvendigvis i denne tråden), at sinne og aggresjon er noe som er stygt og ille, og at man heller burde takle det på en annen måte enn å bli sint. Bare se på alle Nanny-programmene der de viser hvordan man som forelder skal få føle at man ikke duger som forelder, fordi det selvfølgelig er Nanny-metoden eller andre prima metoder som er best for alle barn. Hvis man blir sint, så er man liksom litt sånn primitiv, lite klok og lite reflektert...

Misforstå meg rett, mange metoder som jeg har brukt har sikkert vært helt bak mål til tider (når :kjevle:-meg kommer fram f.eks. :knegg: ), likevel sier jeg at jeg ikke er perfekt. Men målet mitt er heller ikke å bli en perfekt mor, men en passe bra mor, sint som en tyrk noen ganger, men som har masse kjærlighet til mine barn! Kanskje en forsvarstale, men dog...

Fikk jeg forklart meg selv litt bedre nå?

Dronningen sa for 15år siden:

Vel noen ville da kunne foreslå at dere sto opp før, dere fikk det ikke travelt, og det ble ikke mas. Ikke jeg da (vil også sove så lenge jeg kan), men noen. :rolleyes:

Mams sa for 15år siden:

Jeg har vært skikkelig sint på ungene, fly forbanna.
Har herpet ting pga det også. Måtte blant annet kjøpe ny kurv til papir fordi den andre ble sparket til et par ganger og gikk i stykker.
Har alltid snakket med de etterpå hvorfor jeg ble sinna og sagt unnskyld om jeg har dratt den for langt.

Katarina sa for 15år siden:

Og tro meg, det gjør vi også... Og det går for det meste greit om morgenen :nikker: Men andre ganger - nope! Da skal de "bare" ditt og datt... Selv om vi har GOD tid om morgenen... :rolleyes: Det som har hjulpet, er at de må ta ansvar for seg selv nå, og går til skolen alene. Da er det om å gjøre å ikke komme for sent. Men for å komme dit har det vært en vei - og den har ikke gått uten kjefting nei.

Katarina sa for 15år siden:

:knegg: Jeg kan kjenne meg igjen ja... :rolleyes: