I en annen tråd her inne var det mange som skrev at de ble sinna på ungene sine. Noen skrev vel også at de aldri ble så sinte på noen som de ble på ungene sine (fritt etter hukommelsen på en fredagskveld).
I barselklubben med førstemann husker jeg også at det var mange som sa at de hadde vært sinte på ungen. For meg så var det en helt fremmed tanke da og fremdeles nå - jeg har aldri vært i nærheten av å være sint på ungen. Jeg får legge til at jeg er avbalansert av natur og det er særdeles sjelden jeg blir sint på noen som helst.
Det jeg nå lurer på er hvor vanlig det er å bli sint på ungene.
En klok person fortalte meg, lenge foer jeg fikk barn, at det er sjelden det er barnet som er vrang eller skaper problemer, det er de voksne. Jeg tror det er veldig riktig. Jeg faller inn i samme kategori som deg, jeg har ikke vært sint på barnet mitt. Jeg kan bli irritert, ja, men når jeg tar et skritt tilbake er det som regel jeg selv som er skyld i at jeg blir irritert.
Jeg begynte å bli sint på dem etter at de kom i den såkalte trassalderen, før det var jeg aldri sint, da var de bare søte og deilige. Etter trassalderen ble de enda søtere, men de fikk også stålben i nesen. Tøfft! Og til tider vannvittig irriterende. :mumle:
Jeg sliter litt med å skille helt mellom irritert og sint, men jo, det har jeg. Mange ganger, faktisk ukentlig. Minst. For eksempel kjenner jeg at det bobler inni meg når seksåringen sutrer over strømpebukse med søm der det helst ikke skulle vært søm eller genser som ikke kan brukes fordi det er lommer foran på genseren.
Jeg er ingen tålmodig sjel.
Ja på eldstemann kan jeg desverre bli ganske så sint på ja, men det er nok mye meg selv jeg er sint på også. Fordi jeg ikke forstår han. Vi er blitt ganske så flinke til å si unnskyld til hverandre også da. Går veldig fort over, er sint der og da, men når vi har roet oss begge to så er vi venner igjen. :)
En ting jeg ikke fikser er å legge han uten at vi er venner, så vi skværer heldigvis fort opp.
Å være irritert eller sint - jeg vet ikke helt om jeg ser forskjellen. Irritert er kanskje en mindre hissig følelse enn sint. Men det har også med hva slags ord man selv setter på det å gjøre. Jeg har det med å si jeg er sint når min mann som åpenbart er sintere, sier han er irritert eller frustrert.
Jeg er forøvrig enig i at hvis man greier å ta et skritt tilbake og tenke, er det minst like mye den voksne som er skyld i at man blir irritert/sint. I hvertfall hvis vi snakker om barn under skolealder.
Eg stemte ja, men synest eigentleg ikkje det er heilt sant. Eg blir sint, men ikkje sånn rasande, liksom. Men det er vanskeleg å vite kvar grensa mellom irritert og sint går.
Ja, jeg blir sint. Spesielt når snart ni-åringen oppfører seg som en tre-åring og trasser og er sint for tull og tøys og ingenting. Da koker jeg innvendig - og av og til litt utvendig. Seksåringen trigger meg sjelden.
Og jeg var ikke sint på noen av dem da de var babyer.
For meg er det en fremmed tanke å ikke bli sint på ungene. Jeg er nok sint på en av dem flere ganger i måneden, og særlig Herremannen er sint på meg. Vi er to skikkelige hissigpropper som flyr fort i taket og kommer (nesten) like fort ned igjen.
Faktisk bekymrer jeg meg ganske ofte for at Frøkna blir så sjeldent sint, og jeg oppfatter henne tidvis som ganske selvutslettende (det samme sier kontaktlærer). Jeg var på samme måten som barn og ungdom, og har måttet jobbe hardt med meg selv som voksen for å lære å sette grenser for meg selv overfor andre.
Nå mener jeg selvsagt ikke at det motsatte av selvutslettende er sint, men jeg tenker at sinne kan være et første steg på veien mot å lære å sette tydelige grenser på litt mer konstruktive måter.
Jeg har vært mor i snart 17 år og JA jeg har vært sint på mine barn, maaange ganger.
Jeg fatter egentlig at det går an å aldri være sint på sine barn. De prøver ut grenser og vil ha reaksjon. Selvom vi er voksne så har vi gode og dårlige dager, og lunta er ikke alltid like lang.
Samtidig må det sies at jeg ber også om unnskyldning når jeg har gått over streken. Jeg er ikke av den sinten typen, men begeret kan bli fullt for meg og, OG jeg har mine dårlige dager.
Jeg er veldig laidback og avbalansert, vanligvis, og det er veldig sjelden jeg blir sint, og når jeg blir det, blir jeg stort sett bare sta og noen ganger sarkastisk. På Poden har jeg vært så sint at jeg har brølt, kastet ting (ikke på eller mot ham, altså, men slengt ting bortover gulvet for å avreagere) og nesten hatt lyst til å slå til ham. Jeg har aldri vært i nærheten av å være sint på den måten på noen andre noen gang. :niks: Jeg ville kanskje sagt for fem år siden at jeg ikke trodde jeg var i stand til å bli så sint.
Det er ikke så ofte det skjer, men ja, det hender jeg blir ordentlig sint på ham. (Og det har hendt at jeg har reagert på en måte som har gjort at jeg ba ham om unnskyldning etterpå også.) Jeg tror ikke jeg var det de første tre årene.
Ja, det glemte jeg vel å si, men jeg er opptatt av at vi må prate gjennom det som skjedde når vi har vært sinte på hverandre. Mange ganger flyr en av oss i taket, og når vi har roet oss viser det seg at det stakk hull på en eller annen "byll" og vi får pratet om noe som har ligget og ulmet.
Javisst har jeg vært sint. Jeg ser ikke noe galt i det heller, så lenge man er voksen nok til å håndtere følelsen og situasjonen på en ok måte. Og forhåpentligvis en måte som setter et godt eksempel for barna.
Jeg har jo bare hatt barn i 4 år, så det kommer kanskje noen overraskelser, men fra min egen barndom så husker jeg bare at mor hevet stemmen mer enn "streng" bare noen få ganger. Min far: Aldri. Dvs. - det største utbruddet fra min far var da han sa til meg som var midt i verste puberteten: "Herregud, Veronal." :knegg:
Barna mine får fram det beste - og det verste - i meg. De får fram hele registeret av følelser i meg, også sinne. Jeg opplever nærmest daglig å enten bare føle meg sint og/eller irritert på minst én av dem, eller faktisk vise sinnet mitt. Trassfaktene til snart treåringen, rot og slendrian hos snart niåringen og sovevegring hos babyen er eksempel på triggere. Jeg er bevisst på at det er lurt å opptre konsekvent og tydelig, men dessverre har dagsformen mye å si på hvor lang lunta er til enhver tid og hvor rasjonelt man tenker om situasjonen der og da.
Jeg kan heller ikke huske at foreldrene mine har vært sinte på meg under oppveksten, Veronal. "Var nå det nødvendig?" er omtrent det sterkeste jeg kan huske. :knegg:
Ja, jeg har vært sint på ungene. Spesielt eldste kan få meg så sint som bare det. hun kan forøvrig erte på seg gråstein noen ganger. Hun og jeg er forøvrig ganske like i sinn, så det kan være derfor vi blir så innmari sinte på hverandre noen ganger. Minsten kan også gjøre meg sint, men ikke på langt nærså sint som eldste kan få meg.
Jeg har alltid vært en hissigpropp; fyrer på alle pluggene fort, men blir fort blid igjen og er den første til å be om unnskyldning hvis jeg har gått over streken.
Mulig det er en filleting for deg. Men for Prototypen vil jeg tro det er ganske seriøse saker.
Jeg har overrasket meg selv i forhold til hvor tålmodig jeg er ovenfor Poden, men jeg føler likevel innimellom et veldig sinne. Det er sjeldent behov for å vise at jeg er sint. Men jeg føler sinne jevnlig. Og de gangene jeg viser ham at jeg er sint så er det nødvendig og sunt. Det er jeg ikke i tvil om. Men jeg har aldri eksplodert. Og jeg tror ikke jeg er av typen som gjør det heller.
(Jeg husker en gang jeg har eksplodert skikkelig, og det var da noen ungdommer hadde skremt/plaget Stesnuppa ute på lekeplassen. Da ble jeg fryktelig sint, og ufin, og eksplosiv. Den følelsen har jeg aldri kjent verken før eller siden.)
Poden er en følsom fyr og føler vel hele spekteret av følelser hver dag, og han kan også være sint. Og selv om det kommer de mest tåpelige trusler om at: "da får du ikke komme i bursdagen min" eller "da får du ikke leke med meg" så er det ikke veldig tåpelige trusler for andre enn meg. For ham er det ramme alvor, og fortjener å få reaksjoner som om det skulle vært alvor for meg også.
Inimellom stopper han opp, ser på meg og sier: "Mamma, når du sier sånn blir jeg lei meg". Og det er jo i gunnen ikke mer alvorlig for ham det, enn når han truer med lekenekt og slikt? Selv om det oppfattes som to veldig forskjellige ting fra mitt ståsted.
Jeg er glad for at han viser både sinne, sorg, glede og opprømthet så tydelig som han gjør, og jeg kommer til å gjøre mitt for å oppmuntre til at han utrykker alle følelsene like tydelig i framtiden også.
Med "verste som har skjedd" så mener jeg å kategorisere det som noe annet enn "sint" - for noe som lignet på sinne er ikke involvert. Sur, kanskje? Eller enda bedre: Snurt. Det passer best med hvordan ultimatumet presenteres.
Om jeg har vært sint på barna mine?
:grineler:
Jeg har vært mamma i 15 år, jeg er den heldige eier av en tenåring og ja, jeg har vært (og er stadig vekk) fly forbanna.
det har vi også oppmuntret til og sett på det som en god egenskap det å kunne vise følelser.
Jeg lurer nå kanskje på om jeg angrer bittelitt på det med en prepubertal følelsesladd 11-åring i hus :knegg:
:knegg: Ja, altså, det er ikke alltid jeg er like enig med meg selv ...
Når 3-åringen som ikke får sjokolade hulker og sier jeg har ødelagt livet hans, så angrer jeg meg litt for at jeg ikke har gått for den familiemodellen der barna bare skal være blide, stille og lukte som blomster hele tiden. :nemlig:
Er det et ideal å ikke være (vise?) sinne overfor barna? Jeg synes det er viktig å vise de følelsene man har og helst sette ord på dem og forklare hvorfor man følte det (når man har roet seg). Å si unnskyld synes jeg er selvfølgelig hvis man har trådd over en grense.
Jeg kan forresten koke på innsiden uten at det synes for de som ikke kjenner meg godt. Jeg prøver å la sinnet komme ut på en noenlunde balansert måte overfor ungene, men det er jammen ikke lett noen ganger.
Og jeg kan være streng selv om jeg ikke er sint. Jeg er ikke sikker på at barna oppfatter meg som mest streng/sint når jeg faktisk er det.
Ja, jeg har vært sint ja, og flere ganger. Men det er jo en helt naturlig følelse, og man må jo få lov til å være sint i blant? Men jeg kan også fint unnskylde meg hvis jeg innser at jeg har blitt sint uten god nok grunn eller i overkant for sint. Det synes jeg er viktig, at voksne også kan si unnskyld.
Det er helt fjernt fra den virkeligheten jeg vokste opp med. Hos oss var det rimelig høylydt med tre premenstruelle hissigpropper under samme tak. Vi har ikke for vane å skjule noe som helst av følelser, og glede, sorg, og sinne ble behørig uttrykt. Levende.
Eg har ikkje særleg lang lunte, så ja eg har vore sint på begge mine barn. I dag var eg sint før eg sto opp. Gutekvalpen vakna 0530 og Jentungen vakna 0545. Mann er sjuk, eg er halvskral. Ingen god start. Og så er det f*** i meg helg i tillegg. Hadde det berre vore mandag!!!!
[size=1][/size]
[size=1][/size]
:sukk:
Stadig vekk. :nemlig: Spesiell i PMS-tida, da kommer MonsterMamma TM frem i tide og utide.
Jeg pleier å be om unnskyldning hvis jeg har vært urettferdig.
Ikke eitrandes forbanna - men jeg har brøla og vært irritert. Ingen lang lunte på meg heller - spesielt ikke om jeg er stressa. Det er forøvrig veldig, veldig sjeldent - men så er jo storebror bare fire da.
Jeg har det som Skilpadda. Ingen får meg så sint som guttungen. Men det er en ny greie, egentlig. Det begynte like før jul, da han var 3,5 år. Han har alltid vært et svært rolig og enkelt barn å håndtere, men fikk til gjengjeld en trassperiode av en annen verden. Han har ikke bare fått meg sint, han har til og med klart å få meg til å begynne å gråte, to ganger! Det er ikke hverdagskost hjemme hos oss at jeg gråter altså, så da har han tøyd strikken ekstremt langt.
Jeg er vokst opp i et hjem hvor moren min aldri ble sint. Det gjør at jeg alltid har følt at jeg ikke kan bli sint på henne, at hun er for skjør på en måte. Så det trøster jeg meg med når jeg har vært sint - han lærer i hvert fall at det er ok å krangle med meg, vi fyker i taket begge to, og skværer opp etterpå.
Når du skriver det sånn så lurer jeg litt på om du kanskje tror at jeg (og mine foreldre) ikke har et register av følelser som uttrykkes. Akkurat det har jeg i høyeste grad - men jeg mangler foreløpig en lunte.
Jeg har vært sint på mine. Men veldig lite de siste årene når jeg tenker meg om. Det hender jeg er streng, men det ligger ikke sinne bak.
Rekorden i hvem jeg har vært mest sint på holdes vel i en deling mellom min gale mor, eksen fra helvete og meg selv. Ungene kommer aldri til å komme inn på skalaen der engang.
Jeg har en på snart 4, men jeg har likevel vært sint mange ganger. Jeg har vært sint når han har vært så liten at det ikke er "hans skyld" også, og da har jeg hatt dårlig samvittighet. Men det var mer sint, litt høyere stemme og en følelse av sinne inni meg. Jeg vet jo at det handler om andre ting, mangel på søvn feks, og at jeg i de tilfellene ikke har hatt rett til å være sint på ham. Likevel har følelsen vært der.
Nå som han er eldre tenker jeg at det er ok at han ser at voksne også kan være sinte. Han skjønner godt grunnen for at jeg blir sint. Jeg blir sjelden sint av sutring eller skriking, men kan bli det av enkelte handlinger, som feks når han slår gjentatte ganger og det gjør sykt vondt. (han har forresten blitt MYE bedre der)
Når han spør om jeg er sint på ham, så benekter jeg overhodet ikke det. Det er viktig for oss at vi også tillater ham å bli sint, altså at det er ok å gråte, slå i gulvet osv.
Jeg mener at det er viktig å vise at følelser tåles og er greit. Det handler også om (som andre har skrevet her) selvhevdelse, identitetsbygging og selvutvikling.
Det er viktig at det vi sier og det vi viser henger sammen og er logiske for barnet. Barn merker irritasjon og sinne og da er det ok å bekrefte deres observasjoner.
Direkte sint har jeg vel bare blitt en gang eller to. Men irritert og småkjeftete er jeg rett som det er. Omtrent som jeg husker min mor fra oppveksten, da tenkte jeg at sånn skal jeg aldri bli. :knegg:
Storebror er en hissigpropp. Sinne er en slags kanal for andre følelser som utløses: Han blir sint når han slår seg, når han blir redd, når han er sjenert, når han blir såret, osv osv. Da kan han være særdeles vanskelig å nå inn til, og paradoksalt nok har jeg det med å bli irritert på han for det. :rolleyes:
6 åringen kan virkelig være en prøvelse noen ganger, men det blir bedre og bedre.
Vesla på straks 4 er nok veldig lik meg, og kan terge på seg gråstein.
Jeg har kort lunte, men kan si unnskyld også, og tror jeg har blitt noe roligere.
Men dagsform osv har jo også mye å si.
Lillemann kan man jo ikke bli sint på, bare sliten noen ganger.
Jeg har det som Tinetoff. Jeg blir hoppende sint på begge to. Hverken de eller jeg er selvutslettende av natur. :knegg:
Jeg tror ikke at sinne er en uting (ei heller det å vise andre følelser), så lenge man håndterer følelsen og situasjonen på en adekvat måte. En anelse selvkontroll er greit å kunne vise overfor ungene (og andre).
Å herregud, ja! Jeg kan se rødt når Storesøster setter i gang med en av sine runder med dramatikk og selvmedlidenhet. Jeg er dog sjelden sint når jeg er alene med barna (og de ikke har en pappa å trøste seg med når mamma går bananas) og jeg beklager som rgel når gemyttene har roet seg og vi kan se tingene litt fra utsiden. Hender også vi tilbyr Storesøster å ringe besteforeldre for støtte når både mamma og pappa er verdens dummeste.
Av og til føles hverdagen med Storesøster (snart 8) som Norvegiareklamen "Aldri i livet"...
Jeg kjenner meg vel best igjen i denne kategoriseringen. Jeg har vært og kan være skikkelig sinna på guttungen på 11 år. Han vet hvilke knapper han skal trykke på for å få meg skikkelig sinna. Mange ganger kan se at han faktisk "bare" provoserer for å få frem konflikt og for å se hvor langt han kan dra strikken før jeg blir skikkelig sinna. Da er det '"enkelt" å holde seg på irritertsiden av skalaen. Men, jeg går mange ganger i fella og det er vel aldri noen situasjoner som jeg blir så sint av som det. Når jeg står der og er usikker på om jeg er mest sinna på guttungen eller på meg selv.
Jeg er veldig glad for å se at det er så mange sinte her. :knegg: Om jeg aldri ble sint, ville jeg (dessverre) ikke vært meg sjøl. (Eller dessverre og dessverre - det er jo ikke noe å være stolt av, akkurat, men her er det temperament på alle mann.)
Nei, jeg hever aldri stemmen min overfor barna! :lyve:
Her i huset går det hett for seg titt og ofte. Men jeg merker at lunten min er for kort når jeg har sovet for lite over tid, så der må jeg skjerpe meg. Men jeg er glad for at ungene mine blir "vant" til litt temperatur, så får de ikke ras om de opplever det senere i livet - på skole eller jobbe eller whatnot.
eller rettelse: jeg har kort lunte når jeg er sliten og lei noe som har vært ofte den siste tiden.. :himle:
jeg er som regel lettere irritert når det er noe som utspiller seg, men det hender det smeller skikkelig i blant.. da ser jeg vel ut som en lemmen og snuppa vet godt at da går hun stille på rommet sitt og gir meg noen minutter.. :knegg:
Jeg kan nok bli sint ja, og ser ikke det som noe problem heller. Her smeller det kinaputter rett som det er, fra begge hold.
Om ikke jeg skal få vise at jeg blir sint, så blir det litt rart om jeg skal si "jeg forstår at du er sint, men..." til barna mine. For temperament har vi alle 4.
Det er noe med hvordan man håndterer sinnet sitt. Å gi uttrykk for følelser er helt naturlig i mitt hjem heldigvis.
Og jeg ber om unnskyldning om jeg opplever det urettmessig plassert. Det samme gjør barna mine.
Å jada det har jeg gitt. Ingen som kan få meg så margesint som Plutten. Når det er sagt så går det begge veier og vi ber hverandre om unnskyldning dersom vi har vært helt på bærtur.
Samme her.
Ser ikke helt forskjellen på irriter og sint, hva er best liksom?
En irritert mamma eller en sint mamma? det er spørs jo hva man definerer
som sint eller irritert, for meg er det det samme:nemlig:
Her får jeg noen ganger høre fra snart 3 åringen " Du får ikke bli med meg hjem"
Ellers så har både mor og barn i dette hus relativt kort lunte, så her hender det vi blir både sinte og ganske rasende på hverandre. Heldigvis er vi ikke langsinte, og vi er flinke til å snakke med hverandre i ettertid, om hvorfor vi ble sinna.
Ja, men ikke før han var nærmere fire år. De gangene jeg har blitt sint har lunten som regel vært avkortet på grunn av lavt blodsukker, og det syns jeg ikke er OK. Så jeg prøver så godt jeg kan å håndtere situasjonen uten sinne.
Jeg har enda ikke blitt sint på sistemor som er like gammel som din, Veronal. Altså 4 år. Men gutten min og eldste jenta mi har jeg faktisk vært sint på. Eldste var jeg heller mer redd enn sint.
Men uannset jeg tror det er sunt for barna å se sine nærmeste kan bli sinte sånn at det er ikke helt fremmed for dem å oppleve sinne. Det er en helt naturlig ting å vise følelser. All slags føleser. Ingen skam å være sint, eller glad, eller lei seg eller skuffet. Vi har ett hav med følelser i oss. Det er som sagt helt naturlig å vise følelsene sine også.
Med mitt temperament er jeg stolt av meg selv hvis jeg klarer en dag uten å være sint på en av ungene. :flau: Jeg blir fort sint, men fins ikke langsint og jeg ber ofte om unnskyldning til ungene.
Sint innimellom ja, selv om jeg er en tolmodig sjel.
Storebror har en egen evne til å hisse opp. Som regel greier jeg å bite det i meg og tele til ti, men hender det blir noen :gaah: og timeout`er på meg også. :nikker:
Jeg har vært sint på eldstejenta, ja. Yngste har foreløpig bare fått meg til å blitt streng og småirritert. Kombinasjonen av fødselshormoner, søvnunderskudd og løvemorbeskyttelsesinstinkt mot min lille baby har fått meg rasende mang en gang, når hun største var meget voldelig en periode. Men det ble ikke bedre før jeg slutta å være sinna hele tida. ;) Nå er jeg bare sinna en gang innimellom, men jeg kan ikke huske sist.
Mannen derimot er jeg veldig sjelden sint på. Det har vel bare skjedd et par ganger i løpet av 10 år. Eller hvis :gaah: er sint, så er jeg jo det. Men det er mest irritasjon/oppgitthet føler jeg. ;)
Ja jeg blir sint på unga men jeg var ikke det da de var babyer. Men det er ikke spesielt moro når begge holder på som babyer nå i en alder av snart 9 og 5,5
Etter snart 13 år som mor har jeg vært sint på barna mange ganger ja. Da har de som regel tøyd strikken ganske langt. Kjenner jeg at jeg begynner å bli sint, prøver jeg å roe meg ned, for jeg liker ikke å bli sint på ungene. Men noen ganger når de selvsagt grensa for hva jeg synes er nok, og da blir jeg sint, ja. :nemlig: Noe annet ville vært unaturlig synes jeg.
Ber gjerne om unnskyldning hvis jeg etterpå synes at jeg ikke reagerte rett, og/eller forklarer hvorfor jeg ble sint.
Har lært ungene mine at alle har lov til å vise alle følelser, og at det er sunt å få det ut, så lenge man ikke skader andre.
Jeg blir ofte både sint og irritert. Men jeg er litt usikker på om jeg retter følelsene mine mot dem. Det er mer mot situasjonene, tror jeg. en jeg skal prøve å kjenne etter neste gang, og evt rapportere tilbake da. :knegg:
Ja, det har jeg vært og det kommer jeg nok til å bli igjen. Det går heldigvis fort over - for oss begge. Vi er nok litt for like enkelte ganger - Poden og jeg.
Ja, jeg har vært sint på S, men mest de siste par årene da. Det skjer jevnlig det. Jeg er sint på et eller annet ganske ofte jeg da, jeg har IKKE lang lunte.
Jeg er en ganske hissig person. Men jeg er merkelig avbalansert overfor Junior. Dette betyr ikke at jeg alltid har lang tålmodighet, men at jeg gjennomfører ting uten å bli sint. Skrur noen ganger nesten av følelsene? Men det har skjedd at jeg har sprukket, men det kan jeg telle på en hånd, det har hatt en årsak og det har gått fort over. Man er jo bare et menneske.
Det har hendt at jeg har blitt sint på LilleVenn ja, men det skjer egentlig veldig sjelden. Vi har havnet inn i et litt skjevt mønster hjemme hos oss; hvor LøveMannen blir sint og jeg er fredsmekler :( Ikke akkurat idéelt det heller.
I den verden befinner jeg også meg. :nikker: Det gjør også alle tre barna. Mannen er på Veronals.
Her kan det smelle både en og ti ganger i løpet av en dag. Ingen av oss er langsinte heldigvis. Det kan gå temmelig hett for seg hos oss. Alle untatt mannen gir klart utrykk for hva de vil og mener. Jeg er veldig glad for at vi bor enebolig. :fnis: Jeg er vokst opp i en familie hvor man gir høylytt uttrykk for sine meninger. Det er ikke mannen. Stor forskjell der. Man kan alltid høre oss. Vi er generelt høylytte. Ungene må stadig vekk minnes på at det finnes en innestemme og en utestemme. Det trenger jeg selv å bli påmint om stadig vekk. :o
Før i tiden ble jeg aldri sint, bare irritert. Et par år i terapi tok av "irritertlokket" og sinnet kokte da det var grunn til det. Jeg kjente på de ekte følelsene. I dag kan jeg kjenne forskjell på irritasjon og sinne og jeg er ikke lenger redd for sinnet eller for å vise meg slik jeg er. Poenget mitt er at om man aldri kjenner sinne kan det være en grunn til det (for noen).
Jeg blir heldigvis aldri sint på barna så lenge de er små, under 2,5-3 år kanskje? Etter det kan jeg bli ordentlig sint i visse situasjoner, mer jo eldre de blir egentlig. På tenåringer kan jeg bli veldig sint.
Sjuåringen er utrolig vennlig og hyggelig og lite vrien for tiden, så det er egentlig aldri noe å bli sint på ham for. Det går igrunnen ukevis uten at vi er sinte på hverandre.
Heller sint enn skuffet og manipulerende og overføre dårlig samvittighet til barna. Ja jeg blir sint. Jeg blir sint når de biter hverandre, når de biter meg.
Jeg blir fullstendig rasende, både på barnene og på andre. :flau:
Jeg har kort lunte og et eksplosivt temperament. Jeg skrek til storesøster senest i dag. Vi har en ødelagt bok liggende som et minne om hva som skjer dersom man kaster bøker i gulvet for hardt. :sparke:
Men jeg sier unnskyld. Når jeg ser at det er mest min egen feil at jeg ble sint, så sier jeg det også. Og vi er veldig flinke til å snakke om det og gå videre.
For meg er dette den eneste måten jeg klarer å takle det på. Bare fremtiden vil vise om det gjør noe galt med barnene. Men jeg satser på at det å si unnskyld og snakke om det også er bra. Og tenker litt, som Miss Norway, at andres reaksjoner må de lære seg å takle, på godt og vondt.
Jeg har til tider vært rasende på Snupp og han har vært like sint tilbake. Vi er begge veldig hissige av natur og vi blir fort sinte og like fort venner igjen. Mannen er litt oppgitt av over hvor kranglete Snupp og jeg til tider kan være. :knegg:
Jeg har hittil ikke vært sint eller irritert på Mini. Hun er alt for liten.
Men det skal sies at jeg blir sint på Snupp på en helt annen måte enn jeg ville blitt på en voksen. Rett og slett fordi han bare er et barn og jeg derfor ikke krever samme empati eller innsikt av ham som jeg ville forventet av en voksen.
Jeg ser at mange av dere skriver at dere sier unnskyld til ungene etter at dere har blitt sint på de. Men, det er stor forskjell på å være sint og på å eksplodere og ta ut sinnet på en uheldig måte. Jeg kan mange ganger være ekstremt sint på poden, uten at jeg agerer urimelig eller voldsomt.
Klart jeg har vært sint! Jeg har tross alt vært mamma i snart tolv år. Men sint eller irritert spiller vel liten rolle - det viktigste er vel hvordan man uttrykker sinnet eller irritasjonen sin.
