Vi er ganske mange som har svart at vi blir sinte på barna våre. Det jeg lurer på er hva er det som gjør deg sint. Hva er forskjellen på når du blir oppgitt/irritert kontra skikkelig sint? Ligger det i adferd eller ligger det i egen dagsform?
Selv merker jeg at sinne mange ganger bunner ut i min egen følelse av utilstrekkelighet. Når han tar tak i små konfliktsituasjoner og jeg får følelsen av at han kun ønsker en eskalerende konflikt. Når jeg da frustrert må innse at jeg ikke greier å "fikse" situasjonen, merker jeg at jeg ofte reagerer med sinne.
Man kan svare selv om man ikke har blitt sint på barn?
En kjapp analyse tilsier at jeg blir sint hvis jeg blir urettferdig anklaget. Jeg ble skjelt ut i jobbsammenheng en gang for mange år siden av en jeg hadde personalansvar for. Da gikk jeg, gikk inn på kontoret mitt, talte til 10, gikk tilbake til kontoret til individet, sa med store bokstaver at jeg ikke aksepterte slik oppførsel og at jeg forventet at vedkommende kom inn på mitt kontor om 1 time for at vi skulle diskutere dette på en sivilisert måte. Vedkommende kom som avtalt og var from som et lam.
Jeg var skikkelig, skikkelig sint og jeg kokte innvendig. Det var helt uavhengig av dagsformen.
Det er mye som kan gjøre meg sint. Dumhet er en slik ting.
Når det kommer til barna mine så blir jeg ofte sinna for de samme tingene som gjør meg irritert,når de fortsetter selv om de har fått beskjed på hundre måter om å holde opp og likevel fortsetter :kjevle:.
Det som kan gjøre meg sint er etter en lang henting i barnehagen, med trøtte, sure og slitne unger. Grøten til middag er nesten ferdig, da minstemann heller oppi en hel boks med bakepulver. :mad:
Veldig ofte er nok min egen dagsform avgjørende, men jeg kan bli sinna på en solskinnsdag også, og da gjerne over det å bli totalt ignorert, slik at ting må gjentas i det uendelige, eller grove brudd på ting som slettes ikke er lov. Det skjer ikke så ofte da.
