Lykken sa for 15år siden:

Ja, da ble det "psykologkrig"…:knegg:

Hva synes dere, hvem er dere mest enige med? Regner med å sette igang en ny og heftig Ferberdiskusjon…or not.

Lykken sa for 15år siden:

www.aftenposten.no/helse/article3012231.ece

www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3007850.ece

Olympia sa for 15år siden:

Jeg er bare glad for dette utsagnet:

Jeg roller nemlig hver gang jeg hører denne påstanden. :rolleyes:

Lisa sa for 15år siden:

Jeg synes det blir feil å kalle 6-7 mnd gamle babyer for "barn". Det er babyer og det er etter min mening naturstridig å la små babyer skrike seg i søvn.

Lykken sa for 15år siden:

Det er ikke det han sier, er det vel. At de skal skrike seg i søvn.

Travolta sa for 15år siden:

Hvis vi skulle sitte sammen barna til de er i dyp søvn, ja, da hadde vi ikke fått mye tid til andre ting. Lillesøster sovner raskt, men storesøster bruker ofte lenger tid. Dog uten å skrike, og hun sovner uten at vi må være der.

Det har vært lite problemer hos oss ifm. legging. Storesøster på 4,5 år kan ha hatt perioder hvor det tar lang tid å sovne, men det har vært lite skriking. Lillesøster på snart 8 mnd. virker å være samme type. Hun spreller og er helt hyper når vi legger henne i senga - selv om hun er mett og trøtt. Men hun skriker ikke, bare vifter med armer og bein, smiler og turner i senga. Det eneste vi gjør er å gå inn med jevne mellomrom for å legge henne til rette, samt dytte inn smokken. Hun blir mindre og mindre hyper for hver gang, og til slutt har hun sovnet av seg selv (ca. 10-15 minutter).

Når hun er urolig om natta er det som regel tilstrekkelig å dytte inn smokken eller holde en hånd over kinnet hennes. Hvis det ikke hjelper tar jeg henne opp en liten stund, holder henne inntil meg, så legger jeg henne ned igjen. Da blir det som oftest rolig.

Jeg tror ikke barnet blir utrygg av at vi ikke sitter i samme rom til det sovner. Men jeg tror at barnet vil kreve slik tilstedetværelse dersom det blir vant til at mor/far sitter der til det sovner.

Lisa sa for 15år siden:

Gråte eller skrike ... samme greia for meg. Jeg kan ikke annet en å riste på hode av det han sier. Foreldre har ikke "tid", ord som "luksus" om man sitter med barnet til det sover ... nei, for all del, det har vi det alt for travelt til. Og bare så det er sagt, jeg har et barn som ikke sov gjennom natta før hun var nærmere 3 år men jeg lot henne aldri gråte seg i søvn.

Lykken sa for 15år siden:

Han sier: fra barna er 6-7 måneder kan de fleste barn utmerket godt lære seg å sovne uten at foreldrene trenger å bysse dem i søvn hver eneste gang. Og at det ikke er snakk om å forlate dem.

Mex sa for 15år siden:

Det er jo ikke snakk om å la babyer eller barn gråte seg i søvn. En sånn formulering innebærer at barnet/babyen blir liggende å gråte helt til det sovner. Hvorfor må alt være så svart/hvitt enkelte ganger?

Guttungen min har ALDRI grått seg i søvn, selv om vi kansjke har brukt "ferber ligth" om man vil kalle det det. Jeg har gått ut og inn av rommet med korte mellomrom. Jeg har også sittet på rommet og holdt i hånden, og det har vært like mye skriking av sånt.

Lisa sa for 15år siden:

Det er først og fremst uttalelsene om den såkalte "Ferber-metoden" som får Solbue til å reagere. Grunnprinsippene går i grove trekk ut på å lære barnet at det er i stand til å roe seg selv, med øvelse. Det er derfor i orden å la barnet gråte litt, men man kommer inn i rommet og trøster det i stadig lengre intervaller - uten å ta det opp.
[b][/b]
Han sier jo det er i orden å la barnet gråte og å forlate rommet. Hvor mange barn gråter i den alderen hvis voksene forlater rommet? De fleste skriker. Jeg kjenner flere som bruker Ferber og da illskriker jo ofte barnet til det til slutt blir så utmattet at det faller i søvn. Det synes jeg er grotesk, det er min mening. Og igjen, jeg snakker med utgangspunkt i at vi snakker om babyer på 6 mnd og oppover.

Manitoba sa for 15år siden:

Barns læringskompetanse? Nei, man skal ikke undervurdere den. Og da mener jeg at man heller ikke skal undervurdere den læringen som ligger i å være redd og alene mens du roper på dine nærmeste på ditt eneste språk - nemlig gjennom gråt - og det ikke kommer noen. Det er mye god læring i det, eller......

Lykken sa for 15år siden:

Varianter av Ferber går ikke ut på at barnet ligger og skriker, lærer å være redd og ingen kommer. Det er heller ikke snakk om å skrike og skrike uten at foreldrene reagerer. Det er snakk om å gå ut og inn i intervaller, gi trøst og prat.

Travolta sa for 15år siden:

Enig, det er ikke svart-hvitt. Vi bruker nok også "ferber light" ved å gå ut og inn av rommet med korte mellomrom. Men mulig blir det annerledes for foreldre som har barn som virkelig sliter med søvn. Og det kan vel skyldes flere ting, som f.eks både dårlige leggerutiner så vel som at barnet uansett sliter med å finne roen.

Lisa sa for 15år siden:

Jeg merker meg at du sier varianter av Ferber og kanskje de er annerledes en de jeg har sett praktisere Ferber. Det jeg har sett er foreldre som sitter med klokka og gjør det helt etter boka, timer og går inn og gir trøst og rett ut igjen. Ofte illskriker babyer i opp til en halvtime / time før de utmattet sovner. Det er vondt og grusomt å observere og igjen, for meg en ganske grotesk (kan ikke komme på noe annet ord) ting å gjøre.

Lisa sa for 15år siden:

Men hvis barnet ditt aldri har grått seg i søvn er det vel ikke noe problem? Å være urolig og å lære seg til å finne roen selv er jo noe annet en det jeg snakker om i alle fall.

Travolta sa for 15år siden:

Men han sier vel også at det er greit å gå inn med jevne mellomrom. Jeg er ingen tilhenger av å la barnet skrike i en evighet uten å komme, men jeg er heller ingen tilhenger av å lage rutine som går ut på å sitte i samme rom hele tiden. For når vi snakker om læring, så vet man jo like godt at barn lærer raskt hvordan de skal utnytte situasjonen.

Manitoba sa for 15år siden:

Jeg har til og med lest råd for de som praktiserer Ferber om hvordan de skal reagere hvis barnet gråter så mye at det kaster opp. Da skal man gå rolig inn, vaske bort oppkastet uten et hyggelig ord og så gå rett ut igjen. Noe annet vil ødelegge metoden.

Mex sa for 15år siden:

Så den setningen der er underforstått at barnet ligger å illskriker og faller i søvn at utmattelse? Du mener at det ikke er mulig å trøste et barn uten å ta det opp?

Lisa sa for 15år siden:

Utnytte situasjonen? En baby på 6-7 mnd som vil ha nærhet fra voksene? Jeg synes ikke man kan snakke slik om babyer, det er naturlig for de å ville ha nærhet og trøst. Det er en uting i vår vestilige kultur synes jeg å se på babyer som "bortskjemte" og at de lærer seg å ville ha nærhet som om det er noe feil i det. Det er helt naturlig.

Mex sa for 15år siden:

jeg er helt enig med deg at det der høres helt grusomt ut. Men er det virkelig så mange som driver på sånn?
Jeg tror da de fleste velger å bruke sunn fornuft og finner en mellomløsning på ting.

Lisa sa for 15år siden:

Jo selvfølgelig kan man trøste uten å ta opp men ikke når en baby som er så liten illskriker, de må jo ofte ha hjelp til å roe seg før de skriker seg helt ut.

Lisa sa for 15år siden:

Jeg aner ikke hvor vanlig det er men jeg kjenner flere som har gjort det. Par som fortviler når barnet ikke sovner av seg selv ved ca 6 mnd alder, "behovet" for å få igjen kveldene er sterke og ofte tror jeg helsesøstere sier det er helt ok å la babyer gråte seg i søvn ... mulig det er en generalisering men som sagt, jeg snakker ut fra meg selv og de jeg kjenner som praktiserer Ferber ...

Blåbær sa for 15år siden:

Men babyer ned i 6-7 mnd har jo ingen begrep om tid, 2 minutter kan være en evighet for de.

safran sa for 15år siden:

gajamor sa for 15år siden:

Det er ikke slik at man enten må samsove eller la ungen skrike til den spyr. Noen har unger som roer seg kjapt på egenhånd. Jeg hører godt forskjell på gråtingen til ungene mine, og når det er noe galt går jeg inn med en gang. Men hvis jeg prøver å være der og "trøste" under hele innsovninga deres, så tar det dobbelt så land tid, og de sutrer dobbelt så mye. Jentene mine er akkurat som foreldrene, de trenger litt alenetid innimellom.

Jeg har hatt bestemødre på besøk under legginga, som har løpt inn til hvert eneste knyst. Det eneste det har gitt oss, er urolige og overtrøtte barn. Bestefar, derimot, har vært her så mye at han hører forskjell på gråtingen. Hvis han mener at barnet bør tas opp så stemmer det nesten alltid.

En tilfeldig person som var på besøk her om kvelden, ville nok syntes vi var onde "ferber"-foreldre. Men vi følger ikke klokka, vi følger barnet. Hvis hun sutregråter fordi hun er trøtt, så får hun være i fred. Er det noe galt så høres gråten helt anderledes ut, og vi er der i løpet av sekunder. Og da får hun det hun har behov for, enten det er kos, mat, drikke, eller rett og slett å være våken litt lengre.

Begge jentene mine har hatt perioder i 6-7-måneders-alderen der de har sover natta rundt. Og andre perioder hvor jeg har amma dem hele natta. De har alltid fått mulighet til å sovne alene og sove i fred.

Mex sa for 15år siden:

Jeg har hatt inntrykk av at dette er få ytterpunkter, kanskje det er mer vanlig enn jeg tror? De fleste rundt meg og de jeg prater med har praktisert en "Ferber Ligth" hvis jeg kan kalle det det. Sette klare grenser og rammer, men også skape trygghet og ro. Og om barnet virker redd/utrygt så blir man gjerne sittende i rommet. Det finnes en mellomløsning på å la barnet illskrike til det sovner av utmattelse og det å bysse/bli sittende til barnet sover tungt.

Lykken sa for 15år siden:

:nemlig: Disse ytterpunktene var egentlig ikke basis for diskusjonen, for det er ikke det som tas opp i artiklene.

goldnugget sa for 15år siden:

Vi har 3 helt forskjellige barn, men de har lagt seg om kvelden og funnet søvnen selv. Dette har vi øvd på helt fra dag 1 med alle 3 og ingen "ferber" er velkommen her i huset!

Jeg tror at babyer som får ferber-behandling gir opp til slutt fordi de vet at ingen gir dem trøst likevel!

Stellebord sa for 15år siden:

Dette er vel en av de diskusjonene som for min del er en ikke-diskusjon. Det finnes mange gode metoder for å gi fine soverutiner uten at det er behov for den minste grad av ferber.

Mams sa for 15år siden:

Det er et hav mellom å gråte litt og å illskrike da.

Pappalille sa for 15år siden:

Jeg kjenner at jeg føler meg litt rar når jeg tenker at det som føles rett for meg er det som får funke her i huset. Det vil aldri føles rett for meg å la jenta mi skrike seg hes for så å se henne sovne utmattet av gråt.

Om jeg må bruke tid på å legge henne på en slik måte at hun føler seg trygg og god, ja så må jeg bruke tid på det. Det er en del av dealen man er med på når man blir forelder.

Nora H sa for 15år siden:

Jeg ble anbefalt på helsestasjonen å bruke Ferber-metoden. Jeg fikk til og med et ark hvor det stod nøyaktig hva jeg skulle gjøre og hvor mange minutter det skulle gå mellom hvert intervall :herregud:

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å krølle sammen arket og kaste det på søpla. Aldri om barnet mitt skal gråte seg i søvn.

Ferbermetoden er vesten og industrilandene i et nøtteskall. Barn skal ikke ta for mye av vår tid.

Dronningen sa for 15år siden:

Seriøst? En baby? Så klart vil de ha nærhet og trygghet. Er det så vanskelig å kunne gi det da og legge livet sitt opp etter det en periode? Synes så mange har så store vanskeligheter med å være villig til å være til for noen andre, og ikke bare tenke på seg selv og egne behov. "Alt man ikke kan", "alt som er så vanskelig", man er "så bundet", "må gjøre sånn og sånn". Man skal ikke skjemme bort, ikke lage dårlige vaner, ikke la seg utnytte. Som om en baby er en utspekulert liten plagånd, som må temmes fra dag 1. At de kan bli bortskjemt på kos. Bortskjemt på morsmelk. Bortskjemt på alt.

Noen babyer kan legges og sovner. Noen kan sikkert "øves" litt i dette ved at man sitter der i nærheten. Jeg satt/sitter med dem i stua jeg, og de har sovet/sover ved siden av låret mitt i sofaen til jeg legger meg. Det er nært, trygt, lukter mamma og aldri noen gråting. Gråt/klynk er språk, og det å respondere raskt gjør at de får bekreftet at de blir forstått. Det gjør godt inni meg å ha denne nære kontakten. Det er godt å kunne gi dem det de ønsker for å ha det bra.

Travolta sa for 15år siden:

Dreide artikkelen seg kun om babyer på 6-7 mnd.? Det var i så fall ikke det jeg mente. Selvfølgelig er det forskjell på en baby og en 2-åring, og som sagt flere ganger tidligere, så er jeg ingen tilhenger av å la barnet skrike seg i søvn.

Men å måtte sitte i samme rom som en 2-åring for at barnet skal klare å sove, ja, det mener jeg feil. En 2-åring vet hvordan snurre mamma eller pappa rund fingeren (ikke en baby). Jeg tar opp min baby dersom hun gråter vondt, men i likhet med Gajamor hører jeg forskjell på gråten.

Minerva sa for 15år siden:

Unger er forskjellige og familiesituasjoner er forskjellige. Jeg syns det er greit å lese om forskjellige teorier men helt feil å "følge en oppskrift". Jeg lytter til magefølelsen, og ser an hvordan barnet har vært gjennom dagen. Og prøver å være konsekvent. :nemlig:

Minerva sa for 15år siden:

Er det noe jeg har lært meg av å ha barn er det å ikke dømme andre som gjør ting forskjellig fra meg.

Det trenger ikke å handle om å ha "store vanskeligheter med å være villig til å være til for noen andre, og bare tenke på seg selv og egne behov". Som oftest handler det vel rett og slett om at man gjør det som man selv synes er best for sine egne barn?

Og også å tenke langsiktig. Ikke brenne ut lyset i begge ender. Det gavner ikke mine barn at vår hverdag bare handler om dem. Og jeg vet at jeg har trygge barn selv om jeg har lært dem at mamma sover i sin seng og de i sin.

Travolta sa for 15år siden:

Helt enig! Magefølelsen forteller mer enn de ulike teorier.

Noen ganger krever barnet trøst, andre ganger føler jeg at jeg forstyrrer innsovingen. Da er det mer snakk om sutring enn gråt.

Gaia sa for 15år siden:

Cille: :dulte: Her er vi helt på linje, men det vet du jo.

Problemet med de forskjellige søvnmetodene er at barn er forskjellige og responderer derfor forskjellig på de forskjellige metodene. Jeg tror det viktigste er at man, som en kompetent forelder, tar seg tid til å bli så godt kjent med sitt eget barn at man skjønner hva som fungerer for det barnet.

Jeg er ingen tilhenger av å la barn gråte seg i søvn, dersom gråten er et uttrykk for redsel og ensomhet. Hvis gråten derimot er av typen "lakenskrekk" eller "jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette selv, jeg vil ha melk eller bli bysset for å sovne" så mener jeg at situasjonen er en annen. Fordi både barnet og foreldrene har best av at barnet knekker koden for hvordan det finner søvnen på egenhånd.

Jeg har to "søvnterrorister" i hus, delvis fordi jeg har barn som sover veldig lett, og delvis fordi jeg har valgt meg de enkle løsningene mens de var bittesmå. Det jeg nå opplever er at selv om de to søsknene er veldig like på mange måter så må jeg tilnærme meg søvnproblemene deres på helt forskjellige måter. Hvis Snupp ikke fikk/får sove så er det alltid en eller annen årsak av typen vondt i magen/syk/tørst/må på do/mareritt osv. Hvis jeg klarer å eliminere årsaken til at han våkner så er "stille tilstedeværelse" det som fungerer på ham. Da sitter jeg ved sengen hans, uten å ta på ham eller snakket med ham, til han sovner. Og sånn har han vært siden han var liten. Nattavvenning/sengetilvenning ble tatt ved at jeg satt ved sengen hans og la ham ned hver gang han reiste seg, uten å snakke med ham. Det førte til noe sinnagråt, men han godtok relativt raskt situasjonen. Og sånn er han fortsatt. Kontakt forlenger bare våkenperioden.

Mini er derimot en helt annen type. Hun krever mye kroppskontakt, elsker å sove tett inntil og er avhengig av kontakt med mannen eller meg for å sovne, hvis hun har kavet seg opp. Hun er ikke mulig å nattavvenne/sengetilvenne samtidig. Først må hun nattavvennes, noe som krever mye kos og å få ligge på armen. Så kan hun sengetilvennes ved at jeg ligger og holder henne i hånden til hun roer seg og til slutt holder det å legge henne ned hvis hun våkner fordi hun ikke finner smokken sin. Dette er en mye mer omstendelig og tidkrevende prosess. Og hun gråter også mye mer under hele prosessen enn det Snupp gjorde. Men jeg ser jo, som mor, at hun har godt av å få sovet hele netter, fremfor å stykke dem opp fordi hun ikke klarer å sovne uten hjelp.

Hele tiden er det viktigste verktøyet jeg har den trygggheten som ligger i at jeg, som mor, kjenner igjen de forskjellige typene gråt og kan respondere på dem på riktig måte. Mini har en "fortvilet" gråt som er en "nå syns jeg skrekkelig synd på meg selv"-gråt, og som må responderes på på en helt annen måte enn "dette klarer jeg altså ikke, mamma, nå må du redde meg."

Dronningen sa for 15år siden:

Jeg dømmer glatt andre for mange ting jeg. Jeg respekterer ikke alle andre, og i alle fall ikke alle andres valg. Jeg vet at en del er redd for å gjøre en del ting, er redd for uvaner, er preget av fortidas holdning det det å ha barn, og veier egne behov opp mot barnets i en del saker.

Og så klart - de aller fleste klarer å finne løsninger som fungerer. Disse lager heller ikke tråder her inne. Mange barn sover tidlig rundt. Men noen tror at det andre og det andres barn gjør gjør burde også fungere hos dem selv, og er lite villig til å fire på dette. Det gjelder ikke bare søvn, det gjeder mange ting. Da får man sånne "hjelp hva gjør jeg"-tråder her inne. "Ungen vil kose og ikke sove"? "Hjelp vi må stå opp 4 ganger hver natt!", "Barnet vil bare roe seg sammen med mamma", et.c. Så ligger svaret der, så nært og klart, men man skal liksom ikke gi seg.

Det jeg har lært er at det spiller faktisk liten rolle hva man gjør i forhold til soving, dulling, kos, nærhet. Det går bra likevel. Man trenger ikke alltid tenke langsiktig. Man kan tenke for en periode også. Man kan finne gode overganger, og alt trenger ikke være så ideelt og riktig. Minste motstands vei er mye morsommere, pleier jeg å si. Den er dessuten artigere å tenke tilbake på.

Minerva sa for 15år siden:

Electronica:

Jeg vil råde deg til å bytte ut "man" med "jeg". For det som virker fint for deg, virker ikke for alle andre. Mener jeg.

Lykken sa for 15år siden:

Electronica, mener du at folk som starter tråder her inne for tips, råd og støtte ikke er i stand til å se gode og egne løsninger selv? Man kan lure på om andre har funnet løsninger man selv ikke har sett eller ønsker tips og råd til vurdering, uten å være blind og kun se til hva andre har gjort.
Jeg fatter ikke at folk skal se alt i så svart-hvitt. Og jeg tror i sånne tråder, som omhandler søvn, babyer, ferber etc, så er det fort gjort at man misforstår og tolker i ytterpunktene.

apan sa for 15år siden:

Jeg tror nesten ikke en gang jeg skal si hva jeg tenker om dette for jeg greier ikke involvere meg så voldsomt idag, men jeg hadde foreldre som valgte minste motstands vei med meg, og det ødela hele forholdet mitt til søvn og det å sove for de neste 15 årene; jeg kunne knapt sove borte, turte ikke sove borte og har ikke tall på alle gangene jeg lå våken hos venninner, ble hentet hjem fra telt etc etc.

Jeg tror at barn har godt av å lære å sove hele natten og jeg tror barn har godt av å lære å sovne alene - begge deler for at de skal få et fint forhold til det å legge seg og for at de skal få god søvn og være uthvilte til dagen som kommer.

Jeg mener vi har lyktes med det med S, og jeg tror ikke jeg går inn på hvordan vi har gjort det, men vi har bevisst jobbet med det helt fra starten og aldri valgt minste motstands vei, og jeg mener det har vært det rette for oss. For oss ville de løsningene som der og da har virket enklest neppe vært gode for hverken foreldre eller barn, særlig på sikt.

Mei sa for 15år siden:

Her er jeg hundre prosent enig med deg.

Skvetten sa for 15år siden:

Definitivt helt enig med apan her.
Jeg mener det er viktig at barn lærer å sovne på egen hånd uten byssing og dikking nokså tidlig. Det kan være noe så enkelt som faste ritualer en gjennomfører som får barnet til å lære at disse betyr søvn. Selvsagt skal en ikke la en baby skrike til den kaster opp det grense i mine øyne til omsorgssvikt men det er like mye omsorgssvikt mener jeg dersom man suller og duller så mye at barnet utvikler søvnforstyrrelser.

Olympia sa for 15år siden:

Det er jeg også.

Og jeg mener helt klart at noen få netter med protest og gråt er bedre for alle, barnet inkludert, fremfor å ha en 2 åring som fortsatt trenger en voksen i rommet for å kunne sovne eller som får lov å sovne i stua sammen med foreldrene og lignende.

Jeg mener også at temaet ikke kan ses svart hvitt. Selvsagt er det bedre å ha ungen 2 år i egen seng enn å la den ligge i flere uker i et lukket, mørkt rom og la det skrike hele natten uten å få noe respons. Det er gjerne slik det blir argumentert, og jeg blir helt matt av denne typen utsagn (som det jo også er kommet en del i denne tråden).

Blåbær sa for 15år siden:

Jeg har tatt det rolig med mine.
Sittet litt med de, og listet meg ut. Latt de ligge å surve litt, men ikke gråte/skrike. Begge har lagt seg aleine i egen seng på eget rom uten problemer før de fyllte året. Å la de ligge å surve eller klage litt syns jeg er ok, men jeg greier ikke å la små barn ligge å hylgrine seg i søvn. Jeg busser/duller ikke, men hvis de trenger å vite at jeg er der, så sitter jeg der litt.

Enig i at det beste er at små barn finner noen og sover i egen seng, men jeg legger vekt på å lage trygge gode omgivelser rundt legging fra de er bittesmå. Jeg tror en får mye igjen for det i det lange løp.

Jeg er veldig enig md Cille da. Foreldre løser dette på ulike måter, og en skal respektere at andre har ulikt syn enn en selv. Jeg har med lillebror fått kjenne på kroppen hva søvnløshet kan gjøre med en, og har nå større forståelse for andre med småtroll som sover dårlig. Storebror sov 6 timer natten fra han var nyfødt nemlig.

Tjorven sa for 15år siden:

Jeg er ganske lett å fyre opp når det kommer til søvndiskusjoner.

Knerten sover mye og gjerne. Det er ikke alltid at han finner roen umiddelbart når han blir lagt. Da hender det han ligger og styrer litt før han sovner. Han gråter ikke, men roterer, reiser seg, legger seg ned og annen aktivitet. Dette får han gjøre i fred. Bruker han lang tid så synger vi en sang til, og han faller til ro. Har man bare opplevd slike barn bør man være uhyre forsiktig med å kritisere de som forsøker ferber.

Snuppa ville ikke sove da hun var liten. Fra hun ble født til hun var 15 måneder hadde vi et sant lite helvete når det kom til søvn. Nå var det slik med snuppa at hun hylte stort sett hele tiden uansett; ganske så uavhengig av om hun skulle legges eller ikke. Så for oss var det ikke helt den store forskjellen om hun hylte i våre armer eller om hun hylte i sin egen seng. Etter 15 måneder med dette blir man ganske desperat. Vi forsøkte ferber. Det funket ikke med henne, men vi ble til slutt så desperate at vi var klare til å bruke ganske ekstreme metoder.

Bokormen sa for 15år siden:

Hvor gamle barn er det snakk om?

MIn erfaring med hele to barn :knegg: er at de kan være vidt forskjellige. Vi hadde en baby som sov godt og til dels mye de første månedene, nettene har alltid gått greit, men etter 3-4 mnd alder har søvnbehovet vært forholdsvis lite. Og så har vi en som slet med å sovne som baby og til dels enda, men som fortsatt sover på dagtid. En sov best i sin egen seng, en sov best i vår seng. (Hadde jeg hatt bare ett barn hadde jeg vel enten snakket varmt om gode rutiner og egen seng, eller jeg hadde anbefalt samsoving og MykeVerdierTM.)

Claire sa for 15år siden:

Enig. "Minste motstands vei" kan like gjerne være å unnlate (av ulike, og helt sikkerte legitime nok årsaker) å ta den jobben det er å skape gode, faste og trygge rutiner, som å gjøre det.
Det handler vel i bunn og grunn om å være bevisst på det man gjør, og slett ikke at man behøver å gjennomføre et Ferber-regime. Det er viktig at barnet føler seg trygt og ivaretatt, uansett.

Avelonia sa for 15år siden:

Holder en knapp på samsoving jeg.

Interference sa for 15år siden:

Du klarte faktisk å provosere meg ganske så godt her.
Det er ikke alltid så enkelt at det er "bare å innføre faste ritualer" og vips så sover babyen!
Vi har hatt gode søvnrutiner på Lille fra hun var veldig liten, og hun vet at de betyr søvn, hun blir trett og vil sove.
Men, siden hun hadde KISS II og det tok så lang tid før det ble oppdaget, så forbant hun soving med smerter, lenge. Hun hylgråt ved hver eneste legging, fordi det gjorde vondt å ligge. Hva skal man da gjøre?
Jeg valgte (for oss) minste motstands vei, nemlig å amme i søvn. Det var det eneste som fikk henne til å sove på det verste. Når vi fant ut hva som var problemet og løste det, kunne vi starte å jobbe med søvn.
Nå er det litt amming, kos, over i egen seng, natta og bang sove. Jeg tror faktisk ikke at jeg hadde klart å bygge den tryggheten hos henne hvis jeg ikke hadde ammet henne i søvn når hun hadde det vondt, eller når hun skulle finne ut at det å sove faktisk ikke var vondt. Jeg var der for henne når hun hadde det vondt og trengte meg, og det er jeg fortsatt.
Ja det går utover min søvnkvalitet, men jeg ofrer gladelig den for at hun skal føle seg trygg i senga si og med leggingen og soving.
Jeg merker at ting blir litt bedre for hver dag, og det gleder meg stort.
Og ingen skal komme her og fortelle meg at mine valg på dette området grenset til omsorgssvikt fordi jeg ammet henne i søvn.
Rutiner er alfa omega for god søvn, MEN ofte finnes det andre grunner til søvnproblemer og da blir det for enkelt å si at det er bare å innføre rutiner så løser alt seg.

Åh, det er få som klarer å trykke på knappene mine som deg vennen. :humre:

Claire sa for 15år siden:

DET er det vel ikke noen som mener? Det kan jo finnes et utall årsaker til at det ikke nødvendigvis er den beste løsningen. Det er vel ment slik at i endel tilfeller kunne det vært fordelaktig med noe mer faste rutiner. I hvert fall mener jeg det slik. :forsikrer:

Interference sa for 15år siden:

I en del tilfeller og fordelaktig, da er jeg helt enig. :jupp:

Mams sa for 15år siden:

Jeg vil tro at ha Skvetten mente ikke akkurat gjaldt tilfeller som deg og ditt barn. Kan ta meg selv som eksempel.
Eldstegutten min var vant til å enten sovne ved puppen eller ved å bli bysset. Det tok en evighet før han lærte seg å sovne av seg selv.
Når vi fikk minsten hadde jeg lært av tidligere "feil", og minsten ble fra første stund vent til å sovne av seg selv i egen seng. Når jeg merket at han begynte å bare kosegnage på puppen og ar på vei til å sovne ble han lagt i sengen sin. På den måten lærte han å sovne av seg selv og lærte det ganske fort.
Her var det i begge tilfeller snakk om barn som ikke hadde smerter eller noe når de sovnet, men 2 som hadde fått forskjellige vaner..

Interference sa for 15år siden:

Jeg vet at Skvetten ikke mente det, men siden vi er så nære venner og hun vet hvordan jeg har slitt med dette søvngreiene, så synes jeg at hun kan være litt mer nyansert i sine uttalelser.
Når det er sagt så liker vi to godt å provosere hverandre og utfordre hverandre i diskusjoner, som jeg skrev, det er få som klarer å trykke på mine sinnaknapper så godt som hun klarer og omvendt.

Dronningen sa for 15år siden:

Jupp, vi unnlater å gjøre så mye. Enkelt å greit. :nikker: Det er svært få "kamper" knyttet til natta her i gården. Vi har bare ikke sett på det som noen viktig jobb å ta når de var/er små, og det gikk utrolig greit likevel når de bare var blitt litt eldre. De liker jo bare å være der vi er.

Og at det å amme noen i søvn skulle være galt, ja det har jeg faktisk aldri tenkt på. Minstemor ser ut til å like det, så....

gajamor sa for 15år siden:

Før de er ett år tror jeg det meste handler om personlighet og flaks, og jeg tror egentlig ikke det er så nøye om man "skjemmer dem bort". Men når de nærmer seg to år syns jeg man kan begynne å revurdere om de skal ammes i søvn.

Skvetten sa for 15år siden:

Og jeg hadde vært den første til å ta affære dersom det var noe som helst antydning omsorgssvikt, til og med hos deg på samme måte som du hos meg.

Ja, det handler om rutiner men det er heldigvis ingen baby som er lik eller som har lik problematikk rundt søvn. Alt i alt burde jeg kanskje presisert mine meninger på generelt grunnlag slik at flisespikkende Stælker ikke hisset seg opp, men jeg gadd ikke. Til syvende og sist er det hva foreldrene makter å stå i over tid som vil være avgjørende i forhold til hvor man legger seg i søvnspørsmål tror jeg. Vet med meg selv som hadde et barn som nektet å die, som var hyperallergisk og hylte store deler av døgnet at jeg ikke hadde maktet alt sammen om ikke det hadde vært for de rutinene som faktisk gjorde at han sov etter fast mønster nokså tidlig. Det var forskjell på dag og natt, til og med på hvor man sov på dag og natt. Det fungerte for mitt syke, premature barn men om det hadde funket på alle barn, nei det vil jeg ikke påstå. Jeg vil imidlertid påstå at det er vikitg å forsøke å lage en rutine som danner grunnlaget for gode søvnvaner så tidlig som mulig.

:elsker:

Bokormen sa for 15år siden:

Flott at dere trives, men det som funker for ett barn kan være en dårlig løsning for et annet. (Jeg kunne ikke ha byttet om på søvnvanene til våre to, de var og er forskjellige.) Noen barn takler overgangen til egen seng helt fint, men jeg vet også om skolebarn som fortsatt ikke har sovet en hel natt i hele sitt liv.

Nora H sa for 15år siden:

Jeg og. Det funker veldig fint hos oss.

Skremmern sa for 15år siden:

Jeg skulle ønske at det gikk an å amme minstemor i søvn fremdeles. Det er det mest effektive som finnes, spør du meg. Men rundt 14-15 mnd alder var det slutt på det, og hun var like våken ved starten som ved slutten av måltidet.

Lykken sa for 15år siden:

Det er min erfaring med mine to også, det gikk så fint å amme i søvn, men etter en viss alder sovnet de aldri ved puppen mer. Ganske naturlig, de blir jo mer og mer våkne og aktive og en naturlig utvikling med alder er jo at de skal lære seg å sovne selv. Så varierer jo dette veldig, når og hvordan de får det til, om de må læres, ledes eller om de bare får det til på egenhånd.

Travolta sa for 15år siden:

Min er straks 8 mnd. og sovner ikke lenger ved puppen. Det må i så fall være i f.eks 06-tiden om morgenen og hun egentlig er trøtt. Veldig dumt!!

Tjorven sa for 15år siden:

Knerten derimot ammet jeg i søvn til han var 15 måneder. Da ville jeg slutte å amme, og da kunne han legges rett over i senga og sovne av seg selv. Så for hans del bød ikke overgangen på noe problem overhode. Men; så har søvn aldri vært noe problemområde for ham heller.

Interference sa for 15år siden:

:fniser:
Det er godt at du presiserte poenget ditt, for jeg er jo enig med deg. :jupp:
Jeg syntes bare du var i overkant generaliserende og siden det var deg så var det litt ekstra provoserende siden jeg vet du kan så mye bedre. :knegg:

Jeg vet at du ville tatt affære hvis noe var galt fatt, og det liker jeg, det gir meg en trygghet å vite at om jeg skulle miste gangsynet så vil du være der og tenke på Lilles beste uansett. (Skjønt jeg vil tro at det aldri kommer til å skje da. :humre: )

Og ja, søvnrutiner er utrolig viktig, det skaper trygghet og forutsigbarhet.

Karima sa for 15år siden:

Mine to barn har fått meg til å konkludere med at det eneste riktige er å være pragmatisk når det kommer til barn og søvn. De har rett og slett trengt helt forskjellig behandling for å få sove godt.

Førstemann sov helt utrolig dårlig da han var helt liten, type våknet hvert 30.-40. minutt store deler av natta. På dagtid sov han i en periode aldri mer enn 30 minutter av gangen, våknet stuptrøtt og grinete og var konstant overtrøtt. Jeg/vi møtte dette med å trappe opp "servicen" knyttet til søvn. Det var dog ikke kos og nærhet han var ute etter, puppen var uinteressant når han ikke var sulten og i vår seng roet han seg aldri. Det var stadig heftigere bevegelsesstimulering som skulle til (jeg måtte ut av senga og gå rundt i rommet i 10-15 min minst en gang i timen i løpet av natta på det verste, aller helst hadde han nok villet ha en trilletur i vogna). Etter noen søvnløse og rådville måneder gikk jeg meget motvillig med på en mild gråtekurvariant. Vi gikk ikke fra han, sto ved siden av senga og holdt han på hodet, men tok han ikke opp av senga selv om han gråt (jeg sier vi, men i virkeligheten var jeg ikke involvert, siden jeg aldri hadde klart å gjennomføre det). Etter tre dager sov ungen veldig mye bedre, dag og natt. Han trengte å erfare at han kunne sovne inn, og dermed komme seg gjennom søvnfasene, liggende i senga uten å bli bysset/båret/trillet. Han fortsatte å sove godt. Men det forutsatte at vi var strenge på rutinene og gjorde ting forutsigbare for han. Alle brudd på rutinene medførte dårligere søvn.

Lillesøster derimot, har i hovedsak sovet godt siden hun ble født, de første månedene dog bare så lenge hun hadde noens (helst min) kropp i umiddelbar nærhet. Hun kunne sove i timevis i bæresjalet og roet seg ved nattlige oppvåkninger bare hun ble lagt mellom oss i dobbeltsenga. Hun sover i egen seng nå, men har fortsatt behov for nærhet i forbindelse med søvn. Hun kan foreløpig ikke sovne alene, og vil helst ha en hånd å holde i til hun sovner. Det får hun. I hennes tilfelle har det aldri kommet på tale å være streng og innføre noen bestemte rutiner, ettersom "kravene" hun stiller er helt overlevelige. Hun har tilsynelatende heller ikke behov for rutiner og forutsigbarhet på den måten broren hadde; hun takler ferier, overganger og rutinebrudd uten problemer. Med sånne barn er det lett - og for meg riktig - å ha løsere grenser.