LaLuna sa for 17år siden:

Er vi klare til å begynne diskusjonen nå, tro?

Claire sa for 17år siden:

Jeg har bare noen få sider igjen, og sier ikke så mye før jeg er helt ferdig, tror jeg. Men kjør diskusjon - det går fint. :)

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg har lest den ferdig, men har feber og hodepine og føler ikke helt for å starte. Men jeg likte den veldig godt. :nikker:

annemede sa for 17år siden:

Jeg har aldri diskutert bøker seriøst før. :nybegynnerangst:

Ryli sa for 17år siden:

Jeg har egentlig selvpålagt forumforbud for tiden, men siden ingen tør å begynne, så får jeg jo bare bryte det forbudet. :tøff:

Jeg savnet litt bilder i boka, jeg. :flau: Dere aner ikke hvor mye tankekraft jeg har brukt på å forestille meg hvordan DVS ser ut.

Ellers tok det litt tid før jeg fikk taket på boka. Etter min smak ble det litt for mye beskrivelse av karakterer i starten, jeg liker bedre når det kommer litt mer innimellom og gjennom handlingen. Så det var litt kjedelig de første 50 sidene eller noe sånt, men etter hvert tok det seg kraftig opp. Stort sett koste jeg meg veldig mens jeg leste, det var en artig bok. Det er ikke den beste jeg har lest, men det er slett ikke utenkelig at jeg prøver meg på flere bøker av samme forfatter.
Det var det jeg hadde på hjertet i dag, men etter hvert som diskusjonen blir litt heftigere, så er det mulig jeg kommer på noe mer. :stolt førstegangsbokdebattant:

Vær så god, neste!

annemede sa for 17år siden:

Jeg likte det at karakterene i boka ikke likte Bush ...

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg har lest et par Auster-bøker før, for mange år siden, og det som har slått meg ved alle, er at de alle skifter retning og tema ganske tidlig i boken, og at det som ser ut som en liten digresjon fra hovedhistorien viser seg å i stedet være hovedhistorien. Det var mye sånt her også, selv om boken begynner med Nathan som flytter til Brooklyn, og ender opp med å være en historie der Nathan er sentral hele veien. Selv om han selv sier at det er nevøen som er helten i boken, så synes jeg det er Nathan som best fyller den plassen.

Ryli sa for 17år siden:

Nathan er sjefen, ja. Det synes jeg også. :ja:
Jeg likte forøvrig veldig godt vendingen boka tok helt på slutten, jeg. Det var vel på den aller siste sida, da vi brutalt ble revet ut av fiksjonen og ført tilbake til den virkelige verden igjen.

Ryli sa for 17år siden:

Dessuten var det en artig vri dette med at han fortalte om hva han ikke skulle fortelle oss: I beskrivelsen av det påfølgende møtet forteller jeg ikke om (og så legger han ut om alt som skjedde, som han egentlig ikke hadde tenkt å fortelle om). Dette moret meg litt … jeg er nok en enkel sjel. :rolleyes:

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg liker alle de tilsynelatende avsporingene og tilfeldighetene som ender opp med å bli så viktige. Det gjør personene så virkelige.

Nathan begynner som ganske selvsentrert, både krangelen med datteren og den ubetenksomme flørten med servitrisen viser at han ikke tenker stort på hvordan han påvirker andres liv. Men jeg liker veldig godt hvordan han bestemmer seg for å forholde seg til menneskene han møter som virkelige, og for eksempel straks går bort og begynner å snakke med kvinnen som Tom er så "livsfjernt" forelsket i - og så oppdager Nathan at hun nok ikke er fullt så perfekt som Tom tror, men hun er en veldig hyggelig dame som han blir venner med. Slike ting.

Og hvordan han gjenfinner sin egen sjel (etter en sjelløs karriere og et mislykket ekteskap og en alvorlig sykdom) gjennom å ta opp igjen forholdet til nevøen, og prøve å hjelpe ham og andre han bryr seg om. Han ender jo opp med å dramatisk forbedre livet til ganske mange til slutt, og tar på seg rollen som "forsvarer" for mange av dem.

LaLuna sa for 17år siden:

Jeg synes Paul Auster skriver knakende godt, og jeg elsker alle de små historiene og "sidesprangene". Synes dette var en svært underholdende roman, jeg koste meg hele veien.
Men jeg lurer veldig på hva som skjedde etter siste linje. Hvor var han da det smalt? Overlevde han?

Ryli sa for 17år siden:

Pepper Lemon sa for 17år siden:

Nå har jeg ikke boken foran meg, men slik jeg husker det så var han i Brooklyn da det smalt. Og ble altså ikke rammet fysisk.

Toffskij sa for 17år siden:

Her var det jo diskusjonstråd! Forsømt mitt eget litteraturforum, har jeg! :nono:

Jeg likte boka veldig godt, jeg også. Jeg likte kanskje begynnelsen aller best (av en eller annen grunn er det ofte sånn) – jeg synes all miseren der på starten er så fantastisk beskrevet. Jeg lo masse! "… when a month had passed he was still working for the 3-D Cab Company. Tom had always wondered what the D’s stood for, and now he thought he knew. Darkness, Disintegration, and Death". :haha: Toms utlegning om hvem som blir forfattere, som svar på Nathans "No one becomes a writer at sixty", er helt fabelaktig.

Så blir alle lykkelige. Tom får seg dame og arv. Lucy finner seg til rette. Lucys mor blir befridd fra sin skrekkelige fundamentalistmann og enda verre sektleder. Nathan får den perfekte elskerinne. Aurora og Nancy faller for hverandre! Nathan er sikker på at han skal dø, men har bare et forholdsvis uskyldig mageproblem. På dette punktet minnet boka meg om de 35 lykkelige sluttene oppå hverandre i Love Actually. Litt i meste laget, altså.

Men så, pang! 11. september. Og så skjønte jeg jo at det var derfor hele boka var skrevet. Det smalt skikkelig i mellomgulvet.

Jeg har bestilt meg mer Paul Auster.

LaLuna sa for 17år siden:

Hun ser sånn ut, Ryli:

Claire sa for 17år siden:

Jeg ble omsider ferdig i går kveld. Selvsagt hadde jeg vært innom her først, så den overraskelsen på slutten ble ikke så overraskende for meg. :rolleyes: Jeg er ellers enig i at det ble litt i overkant "alt ordner seg til det beste for alle"-stemning på et tidspunkt. Men samtidig var det litt mer snert og dybde i disse hendelsene allikevel, i forhold til den klassisk romantiske settingen.

Det skjedde noe med Nathan fra de første sidene i boken til bare noen sider senere. Jeg likte umiddelbart den sarkastiske, og til dels kyniske, livsinnstillingen hans. Som når han omtaler sin datter som noe sånt at hun aldri hadde sagt en original setning i sitt liv. Men pang, så blir han betydelig mykere, og jeg hadde gjerne sett at han hadde bevart litt mer av skarpheten gjennom boken. For troverdighetens skyld.

Så tenker jeg på dette med Toms fantasi om "Hotel Existence". Blir dette et slags Paradise Lost-tema i forhold til dramatikken med 11. september? Eller hva representerte egentlig denne drømmen? Jeg ble ikke helt klok på det. Og hvorfor hadde Nathan (og Tom) så få betenkeligheter med å gå inn i samarbeidet med Harry i den bedragerisaken? Nathan forsøkte jo å advare Harry om at Gordon antakelig var ute etter hevn, men han virket heller ikke overbevist. Hvis "Hotel Existence" skulle blitt noe av, ville det jo blitt et sted bygget på bedrag og svindel? :gruble:

Claire sa for 17år siden:

Ikke 100 % sikker, siden han var på vei ut fra sykehuset. Men det var 45 minutter før det smalt, så antakelig hadde han uansett kommet seg til Brooklyn innen den tid.

Jeg tror kanskje heller ikke det handler om at Nathan (eller noen av de andre, for den saks skyld) ble fysisk rammet, men at de ble forandret for alltid - mentalt. Slik mange opplevde det etter 11. september.

Skilpadda sa for 17år siden:

Bygget på det beste og verste i menneskenaturen, kanskje? Litt som USA selv. En slags drøm om hvor bra det kunne ha vært?

Og mot slutten av boken går alt så bra, på fine, små måter; problemene lar seg løse, folk er glade i hverandre og hjelper hverandre, og med kjærlighet og tilgivelse og innsatsvilje får man det til. Amerika (eller forsåvidt "verden", da, men dette er jo en bok om Amerika) på sitt beste. For å gjøre det enda mer brutalt når 11. september kommer: Det var ikke bare "corporate America" som ble angrepet, det var alle disse små, vanlige, flotte, varme menneskene med sine egne, små historier og egne, små problemer og løsninger. Noe slikt. Og at de ikke lenger kunne innbille seg at de kunne leve livene sine isolert og beskyttet fra verden omkring seg.

Claire sa for 17år siden:

:nikker: Tap av uskyld, selvsagt.

Så tenker jeg på tittelen, som også spiller på tittelen på den boken Nathan skriver i boken, Book of Human Folly, om alle menneskets tåpeligheter, banaliteter og pinligheter. Men så, helt på slutten av boken, får han ideen om Bios Unlimited, som jo er noe helt annet: Biografier om helt vanlige menneskers liv (der er det temaet igjen, "den lille mann"), trykket i små opplag bregnet på nære og kjære av avdøde. For å bevare de vanlige menneskene i folks bevissthet. Det kan vel kanskje kalles en transformasjon hos Nathan dette her? At han går fra å fokusere på vanlige menneskers dårskap, til å bli opptatt av å bevare deres liv for ettertiden? Denne ev. "oppvåkningen" skjer jo da også som en direkte følge av at han tror han er døden nær, når han ligger på sykehuset. Og jeg vil kanskje tro at den hendelsen som inntreffer rett etterpå - 11. september - vil ytterligere forsterke denne ideen om å huske på "det lille mennesket"? :babler:

Skilpadda sa for 17år siden:

Enig, Claire. Nathan ser enkeltpersoner veldig tydelig, han har jo jobbet hele karrieren med "alminnelige" mennesker i forsikringssaker (og da spesielt med svindelsaker, får vi vite, så han er flink til å "gjennomskue" folk). Men det er en voldsom overgang i innstillingen hans, fra å synes at de/vi er latterlige og meningsløse, til å mene at "alminnelige mennesker" er grunnleggende viktige og verdifulle og spennende.

Claire sa for 17år siden:

Ja, og referansene til Kafka (som er Toms favorittforfatter) underbygger kanskje temaet ytterligere; siden han vel kan betraktes som en talsmann for den lille mann. (Og historien om dukken var jo rørende.)

Når det gjelder Hotel Existence, og Toms lengsel mot et slags utopisk paradis, så er jo også tittelen på avhandlingen hans helt i starten av boken (før han gir opp sin akademiske karriere): "Imaginary Edens: ..." Kanskje ikke tilfeldig?

(Forøvrig litt morsomt når Tom snakker om hvordan Poe og Thoreau rimer; "An unfortunate rhyme, dont you think? All those os filling up the mouth. I keep thinking of someone chocked into a state of eternal surprise. Oh! Oh no! Oh Poe! Oh Thoreau!" :knegg:)

Ryli sa for 17år siden: