I kveld har vi hatt to herlige diskusjoner i "heimen".
Jeg: Jeg har lyst til å lage meg et skjermbrett på terrassen slik at vi skjermer litt insikt fra veien.
Han: Ingen problem, jeg kan skru fast en stokk som du kan henge en gardin over.
Jeg: Jeg har lyst på en ny lampe i gangen, den som er der nå lyser så hele huset gløder og forstyrrer meg når jeg sitter i stuen.
Han: Jeg liker lampen jeg, det er godt arbeidslys (som om han gjør noe annet enn å gå gjennom gangen likevel).
Her sloss det praktiske mot det estetiske så fillene fyker og jeg kjenner meg sinna. Det blir vel til at jeg må ordne ting selv og så må han innrømme at det nok ser best ut slik jeg foreslo likevel :erfart:
Jeg gjør ting selv uten å spørre eller diskutere først.
Gubben blir alltid fornøyd. Eller for å si det på en annen måte, han bryr seg ikke. Så lenge kjerringa er fornøyd er han fornøyd. :enkel gubbe:
Mannen min og jeg har temmelig lik smak når det gjelder design og interiør sånn at det går stort sett greit å holde seg til det som begge synes er pent. Men begge har absolutt vetorett og om en har sterke følelser for noe for en gangs skyld så pleier det å gå igjennom. Et langhåret raggteppe i burgunder og grønt som jeg hadde falt for gikk på den kontoen en gang.
Det jeg gidder å bry meg om trumfer jeg gjennom, det andre lar jeg han styre på som han vil med, så passer jeg på å presisere at det er HANS valg, når vi får besøk som ler av det. Da forstår han at mine forslag var best, og gjør om på ting. :humre:
Jeg har etter alt for mye bruk og kast, kommet frem til at en ting må være både pen og praktisk for at den skal få plass hos meg. Stort sett er det mannen som monterer. Vi har gjensidig vetorett, men det er stort sett jeg som bestemmer fordi jeg har mest meninger.
Vi er som regel veldig enige, og har lik smak.
Men om det er noe jeg sliter med å få igjennom på den måten jeg vil når det kommer til interiør sier jeg at nå har jeg bestemt at jeg vil ha en slik og en sånn der og der, og det drar vi og kjøper i morgen så vi får fikset det.
Ingen vits i å spørre her i huset da nei, da må man bestemme ;)
Her har drømmeprinsen flyttet inn hos meg. Dermed bar huset lite preg av ham og mye av meg. For å veie opp det har vi pusset opp og endret på en del for å få ham inn i heimen han også. Diskusjoner om hvordan ting skal se ut har vi igrunnen hatt lite av. Det ser ut til at han liker det jeg liker, fir jeg føler ikke at jeg har gitt meg noe sted.
Også jobber begge to med det prosjektet vi har avtalt. Bortsett fra da ene badet og peisestua skulle tas for da var jeg ikke i slaget og veldig sliten - dermed ordnet han hele greia mens jeg bare valgte fargene.
I tillegg er far fantastisk flink til å gjøre som han får beskjed om, så er det noe jeg ikke kan eller klarer å gjøre selv følger han instruksene, selv omm han ikke aklarer å se det ferdige resultatet for seg.
Jeg er praktikere og mannen estetikeren. MEN; heldigvis har jeg litt selvinnsikt på dette slik at jeg lar mannen bestemme mye på interiørfronten.
Jeg synes det er greit at vi har litt av begge, for mannen kunne nok bodd i et interiørmagasin, men jeg vil at det skal være mulig for ungene å leke og rote også.
Både mannen og jeg er opptatt av interiør og at det skal være pent. Samtidig orker ingen av oss at det er upraktisk.
Problemet blir når jeg finner noe knallfint, og mannen ikke liker det. Da ønsker jeg meg at han ikke brydde seg. Men for det meste er jeg veldig takknemlig for at han bryr seg.
Jeg bestemmer stort sett, og så er mannen enig i at det er fint og bra, og at vi har samstemmende smak. Pent og praktisk er det beste. -Men noen helhet i huset har vi aldri klart å få.
Som om jeg skulle sagt det selv. Raggteppeekvivalenten hos oss venter på å bli kjørt ned fra Hedmarken i løpet av våren og heter kubbestol. :biter tenna sammen:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.