Storebror har kommet i "hvorfor-det-alderen" og vi gjør vårt beste for å gi han adekvate svar på alle de fantastiske, vanvittige, banale og vanskelige tingene han lurer på. Følgende konversasjon målbandt meg i dag;
S: Hvorfor sier hunder voff, mamma?
M: Fordi det er sånn de snakker med hverandre og sier hvordan de har det.
S: Men hvorfor det?
M: Fordi de ikke sier mø? (:flau:)
S: Men hvorfor sier de voff?
Jeg gledet meg til ungen skulle komme i spørrealderen så jeg kunne øse ut av meg all min kunnskap og livsvisdom, og så kom det bare slike vanskelige spørsmål som var umulig å svare på. :humre:
Den fasen er høyst fremtredende her også. "Hvorfor er den der?" "hvilken "den"?" "Den der, vel!" "Eh, jeg vet ikke hvilken du mener, er det den røde knappen der du mener?" "Neeeei, den gule der!" [hvis jeg er heldig] "åh den, ja, nei du det aner jeg ikke".
"Hvorfor har vi hår?" "hvorfor må man ha kanel på grøten?" "hvorfor, hvorfor, hvorfor".
Jeg tenkte at noen her kanskje kunne hjelpe meg med å greie ut om hva det er som gjør at de sier voff (og kuer mø, og hamstre gniff, og kråker kra). Nå lurer nemlig jeg også.
Gutten spurte her om dagen hvem som laget eggene.
Høna lager nemlig bare kyllinger!! :nemlig:
Jeg forklarte at det er høna som lager (legger) eggene, men da titta han dumt på meg og gjentok; mamma, hvem lager eggene??
Herlig at andre også har disse spørsmålene.
Hvorfor de sier voff? Jo, for når de åpner munnen og prøver å snakke, så er musklene i stemmebåndene slik at de bare får til å si voff. De kan ikke snakke fordi de ikke har lepper som kan forme seg som menneskenes lepper - tror jeg at jeg har svart på det.
Storebror her i huset pleier å slå fast at "sånn er det bare" når han innser at hans forsøk på å virkelig gå inn i materien på et spørsmål er mislykket.
Jeg og mannen har lovet hverandre å aldri svare "sånn er det bare", "fordi jeg sier det" eller "jeg vet ikke" (når vi egentlig vet). Noe sier meg at det løftet blir tøffere å holde enn vi trodde.
:lol:
Jeg prøvde meg på å forklare vinden for Kløver, og la ut om varm luft og kald luft og sånt, helt til jeg innså at jeg ikke kunne dette godt nok til å forklare på et 4-årings-nivå. I et slikt tilfelles synes jeg det er greit å svare "jeg vet ikke" i betydningen "jeg er usikker, og vet ikke hvordan jeg skal forklare deg dette"..
Jeg synes oppfølgingsspørsmålene er verst. I det jeg har gitt et, etter mitt skjønn, fantastisk og velgjennomtenkt svar, så kommer det bare enda et tørt "men hvorfor det?". Det kan fortsette i det uendelige virker det som.
Her er det "hvor mange minutter er det til"....(du og pappa skal legge dere, vi skal reise til bestemor, etc) - Han kan heldigvis dagene, så den slipper vi å fortelle han særlig ofte.
Når man får falsk krupp får man en bjeffende hoste. Kan det være noe fysiologisk relatert til stemmebånd og vevet rundt (falsk krupp er vel virusangrep på slimhinner i området rundt stemmebåndene) som gjør at hunder forsøk på verbal kommunikasjon ender i et bjeff?
Noen ganger synes jeg folk som får ny jobb med personalansvar også kan bli litt bjeffete jeg. Men jeg hadde ikke tenkt på at det kunne være stemmebåndene før nå. :nemlig:
Nei, det står ikke svarene på alt. Men det står noen alternative forklaringer på det meste. Hvorfor sebraen har striper, hvorfor hyener ler etc.
Jeg finner den ikke på noe nettbokhandel, jeg må se når jeg kommer hjem hva den heter. Det er mulig den har en annen/flere titler.
Da storesøster var i verste "hvorfor det?"-modus, funket det bra å stille spørsmålet tilbake til henne. "Hvorfor tror du det?" Ofte var det bare hennes måte å kommunisere på. Hun visste svaret, men formulerte det veldig ofte som et spørsmål.
Jeg har en sønn på snart seks år som mobber meg med å spørre "hvorfor det" igjen og igjen, og lattermild observerer at jeg roter meg inn i de særeste forklaringer.
Jah, der fikk man igjen for å påstå at mødre er allvitende. :sparke:
Denne perioden kan jeg huske at jeg selv var i, og min mor hadde mange gode svar. Det hendte selvfølgelig at også hun (!) kom til kort, og da ble svaret "derfor". Andre ganger hadde hun tålmodig svart på alle mine rare og kanskje ikke fullt så rare spørsmål bare for å bli møtt med et "hvordan vet du det?", standardsvaret var "fordi jeg vet alt". Jeg ble så irritert av det svaret at jeg ganske raskt sluttet å spørre om sånt. :D
Jeg introduserer nye og spennende ord hvis det blir for lang, lang rekke av oppfølgingsspørsmål. :sparke: Det fungerer overraskende ofte. Hva er trær? Hvorfor har vi trær? Spørmålsrekken kulminerer når en 4-åring blir opptatt av å smake på ord som økosystem.