Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Interessant kronikk (lenke under) om talentene som dukker opp tilsynelatende fra intet i program som Britain's Got Talent, skrevet av medieviter Iacob Prebensen. Jeg kjenner ikke til han, men det han skriver er interessant, og bekrefter vel egentlig bare det jeg kynisk har tenkt både om Susan Boyle og Paul Potts. Flinke å synge er de, bevares, men den enorme overraskelsen hos dommerne er nok ikke ekte.
Fikk ikke sett på lenken jeg, men jeg er enig med deg.
Jeg kan ikke si at jeg blir så overrasket over kombinasjonen mindre pent utseende, (eller skal man si relativt normalt utseende? ) og god sangstemme. Alle som kan synge kan nødvendigvis ikke være mellom 14 og 30 og se ut som modeller. ;)
Syns det hadde vært nedverdigende om det hadde vært meg.
Jeg skal lese linken senere. Har vel fra starten av hatt mistanke om at Susan Boyle sitt talent og dommernes reaksjoner var like spontane som de morsomme replikkene på Nytt på nytt. (Les; manus.)
Det som slo meg da jeg så klippet på you tube var at det var full regi på alt som skjedde på scenen og i panelet. Det er selvsagt klippet, godt klippet når det kommer til publikums reaksjon. Jeg synes det er en makaber måte å bruke mennesker på. Desverre er det en refleksjon på vårt perfeksjonistiske samfunn at vi ser slike medie jippoer. For tenk bare på hvor mange som kommer til å følge henne videre i programmet, det gir seere og dermed gode inntekter.
Fra spøk til revolver- var det noe nytt som stod i denne artikkelen? Eller er det noen som virkelig trodde at denne dama gikk rett fra et isolert weirdo-liv til showet uten å måtte gå gjennom castingmølla først? Det er show, det er ganske bra underholdning, og selvsagt tjener både hun og showet bra på dette. Det er TV. Jeg synes den typen klipp og redigering er skummelt på TV-aksjoner og veldedighetsprogrammer. I auditionshows synes jeg virkelig ikke at dette er problematisk.
Nå er jeg tilhenger av markedsliberalisme sånn at det er sagt.
Det jeg reagerer på er at man tar et menneske som kanskje er under gjennomsnittet vakkert, har litt annerledes fremtoning og som har en trist historie for å selge tv-programmer. Det synes jeg er å utnytte mennesker. Verden vil bedras og vi røres av historien, men er det virkelig noe vi vil at våre barn skal lære seg, det at det er mer rørende dersom en som tilsynelatende har et begredelig liv lykkes enn om en average Joe gjør det?
Jeg greier altså virkelig ikke irritere meg over dette.
I så fall hadde jeg måtte reagere på ekstremt mye, både på TV, film, litteratur osv. Det begynner jo allerede for de minste med "den stygge andungen"...
Det er dessuten gjort dårlig research i artikkelen generelt. Paul Potts har aldri lagt skjul på at han har vært sanger før, til og med fulltime, men at han så ikke hadde penger nok til å kunne fortsette operautdanning og la alt på is- helt frem til han meldte seg på talentshowet. Er det mindre spektakulært at han har greid å røre så mange mennesker fordi han har sunget for publikum før? Sludder.
Dessuten synes jeg ikke det spilles så voldsomt på utseendet med hverken Potts eller Boyle. Det går på overraskelseseffekten, og denne kommer like mye frem hos andre (penere) kandidater som gjør uventede ting.
Dette har dypest sett med etikk og menneskeverd å gjøre.
Hvis det i noen som helst sammenheng hadde blitt framstilt som en stor overraskelse at jeg var vellykket innen ett område til tross for at jeg var mislykket på et annet, hadde jeg sett på det som vanvittig nedverdigende.
"Wow! Zoë er en glimrende pedagog til tross for at hun er uvanlig brei over rumpa! Give the woman a massive applause!"
Og jeg ble faktisk litt mindre imponert da jeg så henne igjen på YouTube idag. Måtte konstatere at her var det nok en hel del hype ute å gå.
Overraskelseseffekten dengang jeg først hørte henne bidro nok til, at jeg (ikke musikkekspert, kjente ikke sangen) ble litt for mye imponert - selv om hun naturligvis har en veldig flott sangstemme med enorm volum og alt. Hennes oppførsel hadde nok mer å gjøre med at jeg ble overrasket enn hennes utseende.
Da jeg først hadde satt meg litt inn i bakgrunnen for sangen (den synges av karakteren Fantine i musicalversjonen av Victor Hugos 1800-tals roman Les Misérables. Stakkars Fantine er ludfattig ugift alenemor, forladt av kjæresten, har måttet sette sin lille datter i pleie hos folk som lopper henne totalt og har, når sangen synges, akkurat mistet jobben fordi man fant ut av at hun har et uægte barn) ble måten Susan sang på helt feil for meg. Hun gestikulerer nesten som i en Wagner opera, og det er null innlevelse.
Til sammenligning (og ja, jeg vet at dette er en topp sangerinne som har øvet og spillt rollen mange ganger, men likevel):
Stort sett er det vel de pene menneskene som blir brukt til underholdning normalt sett. At stygge, og kanskje overvektige mennesker faktisk kan synge er vel lite interessant. Husker fra min egen barndom hvor glad jeg var i Demis Roussos musikk, mens mine venner ikke engang ville høre på musikk fra en så tjukk og feit mann. David Cassidy ble noe helt annet.
Og på skolen, hvilke barn er det som blir tatt ut som solister, ikke de små og tjukke med tenna på tørk i hvertfall. Artistene må ha en viss underholdningsverdi, noe som tykke og mindre pene mennesker visstnok ikke har.
Dessuten tror jeg de fleste ikke reagerer så mye på utseendet som på oppførselen, og det er det jeg føler er blitt fokusert på av showet også. Det er ikke det at Paul Potts var tykk og hadde dårlige tenner og kunne synge likevel som var fokuset. Jeg føler vel heller at poenget var at han var ekstremt sjenert men likevel dro frem et skikkelig show som fikk alle til å måpe.
Den samme overraskelseseffekten har jeg sett i mange av disse programmene før, men med "pene" mennesker. F.eks. Gareth Gates, som stammet men sang veldig bra. Eller Leona Lewis som var så uskyldig og sjenert og hadde en stemme som den neste Whitney Houston.
Det at to (2!!) "rare" (eller stygge, som andre kaller dem) mennesker har utmerket seg i denne typen konkurranse fører til at det spekuleres i at de blir vist frem som på et freakshow? :rolleyes: Jeg innrømmer at jeg har fulgt Britains Got Talent og britiske X-Factor en del år nå, i tillegg til American Idol. (Jada, noen uheldige interesser må man ha) Og Paul Potts og Susan Boyle er faktisk de eneste som "utmerker" seg med et litt mindre A4 utseendet i løpet av all de årene jeg har sett på.
Jeg er enig med Olympia her, mener også det går mer på overraskelseseffekten.
Når det er sagt så er det vel gammelt nytt at reality ofte har lite med virkelighet å gjøre. En av hjernene bak sjangeren, Mark Burnett, kaller det jo for eksempel "unscripted drama". Hender jo iblant at deltagere også kommer ut å sier at det ble regissert hvem som måtte ut osv, gjerne uttalelser de må trekke tilbake senere.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
