Tror du rutiner vil bli gjennomgått og nye retningslinjer kommer? Det har i lengre tid vært stort fokus rundt saken, men jeg er redd at den kun blir stående som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå uten at det endrer noe.
Når mange svikter er det også mange som har mye å lære. Hver dag er det barn som blir begått overgrep mot, hver dag er det barn som lever i ensomhet med grusomhetene de opplever, hver dag er det barn som gråter i ensomhet fordi de vet at ingen beskytter dem.
Selvsagt skal man si ifra, men jeg tror det er mange som er usikre på når de skal si i fra, til hvem og på hvilken måte. Helst vil man kanskje at "noen andre" skal si ifra.
Hva kan vi gjøre for å oppdage barn som har det vondt?
Hvordan kan vi vite at det er snakk om omsorgssvikt og ikke bare andre verdier enn de vi selv har?
Før jeg blir spikket så skal jeg presisere at jeg sier følgende på generelt grunnlag, ikke på grunnlag av akkurat denne saken.
Men det er så lett å varsle når det er en livredd jente med skitne fillete klær som gråter alene hver dag og som alltid sier unnskyld. Da skjønner alle at det må inn hjelp.
Men når det er en bråkete gutt som kanskje har issues, kanskje røyker eller drikker, kanskje sloss eller gir finger'n - hvordan skal man da klare å se sårbarheten som kanskje gjemmer seg bak det tøffe trynet? Og skjønne hva som skjer? Og ønske å ta grep og risikere å trekke noe veldig vanskelig inn i sin egen idyll eller forsøk på idyll eller bare forsøk på å overleve?
Det er et problem at bare noen barn viser tårer når de er lei seg. Det finnes noen som viser finger'n også som det er veldig vanskelig å se riktig.
Jeg aner ikke om C var en av disse. Men jeg kjenner noen som er sånn og ser hvor vanskelig det er å få hjelp til en sånn en. Eller i det hele tatt å skape forståelse for at en liten bråkmaker med plenty av attitude kan være en sånn en som trenger et fang også.
Dermed er svaret mitt til ullmor - jammen om jeg vet. Det kommer nok noen nye regler. Noen forsøk på å skape rutiner som skal fange opp og noen ektefølte ønsker om at dette aldri skal skje igjen. Men om de vil virke? Jeg er ikke så sikker på det som jeg skulle ønske at jeg var.
Jeg tror ikke det kommer til å skje noe som helst.
Utover det er jeg stor tilhenger av at barnevernet oppdrar barnehager og skoler. En av barnevernstjenestene i Oslo har et prosjekt hvor to ansatte tar runder til alle som jobber med barn i bydelen, informerer om sitt arbeid, lar folk diskutere saker anonymt osv. - som jeg har forstått det har de svært god erfaring med dette. Førskole- og lærerutdanningen bør man også gjøre noe med. Generelt er andelen bekymringsmeldinger fra instanser de fleste barn er innom, forbausende lav.
Jeg tror ikke det kommer til å skje noe, med unntak av at sykehuset og skolen neste gang for¨håpentligvis tar kontakt med BV og ikke regner med at andre gjør det for de.
Men noen retningslinjer eller noe tror jeg ikke at kommer.
Jeg har hørt at det har vært en økning i meldinger til barnevernet i det siste.
Og det er jo ikke opp til hver enkelt av oss å avgjøre om det er omsorgssvikt eller ikke, det er det barnevernet som skal vurdere. Men for at de skal vite hvor de skal lete, må man si fra. Det er bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite.
Både skole og sykehus har jo fått refs, så her tror jeg det (forhåpentligvis) har endret seg noe.
Men jeg tror det er en lang vei å gå.
Det at barnevernstjenesten i Oslo går rundt å informerer tror jeg er ett kjemebra tiltak. Også må man ha fokus på dette. Man vil jo ikke tro at noen faktisk mishandler sitt barn, det er så utenkelig, og der tror jeg endel av kjernen til dette ligger.
Men sykehuset hvis jeg har skjønt dette rett, hadde plikt å varsle om denne saken også, hadde de ikke det? Og skolen også?
De kan med fordel få innskjerpet rutinene sine, men jeg håper systemet er så godt i utgangspunktet at dette er en systemsvikt - ikke en systemsvakhet. :sukk:
Helsepersonell og bhg/skoler er jo pliktig til åmelde ifra, derfor har begge de fått refs. Sykehuset i Vestfold har jo endret sine rutiner, skal iallefall ha gjort det.
Men jeg vet ikke helt, vi var der i julen da mannen mistet lillemann i gulvet når han snublet, og han ble sjekket og vi ble sendt rett hjem. Ifølge helsesøster skal man da observere i 24 timer for å se etter andre tegn på om noe er galt. Det er jo mange som kan skylde på fall osv.
I alle dager. Lillebror her falt på sykkelen i fjor sommer og da lå vi inne vel 24 timer til observasjon. De sjekket reflekser og diverse hvert kvarter i starten og deretter hver time.
Tror ikke det skjer så mye. Jeg jeg håper at enkeltpersoner ikke stoler på at andre melder fra for dem, som de ansatte på skolen gjorde (i tråd med skolens regeler den gang).
Det kommer jo litt an på hvor hardt fallet er, og hvor langt man falt. Enern falt fra stolen og rett i gulvet uten å ta seg for, og de observerte henne ikke for det i det hele tatt.
Champion har falt fra relativ store høyder flere ganger (f.eks. rett på hodet fra Tripp Trapp stol mens han stod oppreist). Vi har dratt til legevakten hver gang og ble sendt hjem med en gang med beskjed om å observere hjemme og komme tilbake hvis tilstanden skulle forverre seg.
Jeg har aldri hørt om noen som har tatt barna til legevakten pga. fall eller andre ulykker som har hatt dem til observasjon på sykehuset.
Det er ikke noen generell retningslinje at barn skal observeres i 24 timer nei.
Men ellers er jeg enig i hva du og andre også har sagt i tråden her, jeg tror det først og fremst er en ukultur i helsevesenet, barnehager og skoler at man ikke melder fra. Jeg har jobbet mange år i den delen av helsevesenet som får inn skader og har hatt mange krangler med kollegaer som sier sånne ting som dette "Ja, jeg tok en prat med foreldrene jeg, men de virket helt oppegående, jeg tror ikke det er de som har gjort det".
Og det er det som er problemet. Lærere, leger, sykepleiere og barnehagepersonell har en slags tro på at de greier å vurdere foreldrene til å være mishandlere eller ei og det er en grov og alvorlig feil. Man skal ikke innbille seg at man greier det, man skal bare henvise til barnevernet og så får de gjøre vurderingen. Og etter min erfaring er det en ganske grei ting å gjøre. Om jeg sier til foreldre at denne typen skader melder jeg alltid så skjønner de det. Foreldre som blir gale av raseri når jeg sier det, tenker jeg at det var antagelig helt riktig å melde.
Og så må voksne bettremeg tåle å få en sur forelder som skjeller en ut, man kan ikke la barn bli banket opp fordi man ikke selv tåler en skjellskur altså. Pokker heller.
Det handler ikke om "det offentlige" det handler i stor grad om enkeltmennesker som er konfliktsky. Og før man kommer med for stor pekefinger så bør man tenke etter om man hadde hatt guts nok til å gjøre det selv.
Men det er en ukultur og man må få bukt med det, barnehager, skoler og helsevesen må få rutiner på at man melder, og helst at det er leder som gjør det formelt sånn at enkeltansatte slipper å stå til rette for rasende foreldre.
:trist:
Det er så vondt å lese. Jeg blir uvel av tanken på at lærere mistenkte mishandling hjemme, men likevel sender han hjem fra skolen pga at han er uvel. :leppe:
Ja, det er akkurat det. Varslingsplikt har de jo. Kanskje vi mange ha lille Christoffer i bakhodet og derfor ha guts nok til å melde i fra ved mistanke. Jeg håper ihvertfall det.:(
Jeg tror ikke noe skjer, men jeg vet hva jeg ønsker meg. Det kommer ikke til å skje for det krever mye større middler til barnevernet og et annet barnevern.
Jeg ønsker at alle skader forenelig med misshandling skal følges opp. At hjemmebesøk blir vanlig. Det betyr at mange av oss ville fått besøk etter en uskyldig skade men det synes jeg er helt ok.
I Norge skjer det meste av kontroller på helsestasjonen, jeg mener helsesøstre burde komme på flere hjemmebesøk.
Jeg ville fått panikk selv ved besøk i et rotehus, men jeg tror mye ville avdekkes der.
Videre ønsker jeg en spesialgruppe som jobbet med dette. Vold mort barn anmeldes jo sjelden, med mindre barnet dør. Jeg mener man burde tiltale og straffe også. I steden blir saken overført barnevernet, og som oftest blir barnet værende i hjemmet sammen med de som har utøvd vold mot dem. Der det samme mot en voksen ville medført tiltale.
Det blir litt som da man pratet om barnehagen på hjemmebesøk. Jeg synes at dersom man først skal sende noen hjem for å vurdere om hvorvidt et barn kan ha krav på hjelp etter barnevernsloven, så kan man like godt sende hjem en barnevernspedagog.
Kanskje helsestasjoner og barnehager i større grad burde ansette barnevernspedagoger? :vetikke:
Jeg er så enig, så enig, Esme. Det er klart det ikke alltid er like enkelt når man må følge varslingsplikten men det å vite at man i det minste har gjort det som skal gjøres er godt. Vi skal ikke underslå at det er en unnfallenhet i systemet som gjør at noen saker kan få et slikt makabert utfall som vi nå har vært vitne til. Det at et barn dør som følge av mishandling blir enkelte ganger ikke oppdaget fordi den obligatoriske rettspatologiske undersøkelsen av spedbarn nå ikke lengre er like tilgjengelig. Man gjør derfor regning med at det er noen dødsfall i året blant spedbarn som er drap men som ikke fanges opp.
Denne tverrfagligheten burde vi definitivt få inn i skoleverket også. Tror det kunne bidra til at man ville kunne få terskelen for å melde ned.
Jeg er veldig enig i det Esme sier.
Håper denne saken kan skape "presedens" for at de instansene som er i kontakt med barnet melder i fra, både ut fra reell mistanke og magefølelse. Den siste skal man ikke kimse av.
Jeg hørte bruddstykker av en sak på radioen, som handlet om opplæring av lærere og førskolelærere når det gjaldt å si fra om bekymring. En ting de snakket mye om var at vi alle har et instinkt eller en ryggmargsrefleks som reagerer med å "tro det beste" når det handler om folk vi kjenner eller ser rett foran oss. Hvis en mor forklarer underlige blåmerker med fall i trappen, så reagerer vi med lettelse og VIL tro henne. Alternativet - at dette tilsynelatende normale mennesket kan drive eller dekke over vold mot et barn - er så uhyrlig at hjernen vår skyver det bort og fortrenger det.
Kursingen handlet mye om å kjenne igjen sine egne fortrengningsmekanismer og om teknikker for å forbigå dem slik at man ikke lar hjernen slippe unna de ubehagelige tankene.
Og problemet var også at dersom man melder til en overordnet så sjekker man at det går videre til barnevernet. Om det ikke gjør det, så ordner man det selv. Jeg mener det ikke er en gyldig unnskyldning for lærerne som varslet rektor og så at ingenting ble gjort. Jeg fratar likevel ikke rektor for skyld her altså.
Og når man varsler, men opplever at barnevernet sier; vi kan ikke gjøre noe, det er helg/ferie/vi har ikke tid/vi har ikke ressurser/vi har ingen som kan ta i mot barna...
Klart man kan/skal fortsette å varsle, men det føles litt håpløst når man ser at det ikke følges opp.
Dersom man som fagperson har mistanke om at barnet blir utsatt for omsorgsvvikt, vold eller overgrep SKAL vi melde selv dersom en rektor velger å stoppe den første meldingen som kommer tjenestevei. Det kommer også litt an på hvor i tjenestemannssystemet man arbeider men en tjenestemann kan straffes for brudd på varslingsplikten i et tenkt tilfelle.
:nemlig:
Klart man skal fortsette. Det er ikke lett for de som sitter der i 1. linjen som er overarbeidet og underbemannet. Nå kan jeg love deg at alle meldinger som kommer inn blir undersøkt fordi det er en undersøkelsesplikt i loven. Noen ganger vil man føle seg maktesløs fordi ting tar tid, men jeg kan love deg at det er bedre å bli hentet ut litt sent enn ikke i det hele tatt.
Tenk om denne saken kan få ministerdama til å våkne!
Jeg håper vanlige mennesker blir mer oppmerksomme på barn i sin omganskrets og sitt nærområde, at man både ser barnet og ikke er redd for å bry seg. Jeg tror mye kan være avverget om flere turte å bry seg og ikke være redd for å melde ifra om ting man syns virker merkelige.
Forresten så hørte jeg at Høyre ville ha strengere straffer på slike saker, men jeg syns i grunnen det er litt sent, man bør heller sette inn ressurser for å unngå slike saker/ fange dem opp før det er for sent.
Ja, er det ikke herlig. Vi skal vemmes mer over at et barn blir drept enn at en voksen blir drept på en måte. Rent følelsesmessig blir vi nok mer opprørt fordi vedkommende er et barn. Men hvorfor skal det være strengere straff for å drepe et barn enn en voksen?
Jeg har også tro på at dersom det settes inn ressurser, store ressurser i form av statlige og øremerkede midler så vil terrenget endres. Kanskje vi til og med får en 1. linjetjeneste hvor mennesker orker å være over tid, hvor symeldingsraten går ned og ikke minst flere får hjelp. Dersom de i samme rennet stopper nedbemanningen på de statlige institusjonene, får en ny rettighetsforskrift på plass, vel da kan vil mange liv reddes enten det skyldes det ene eller det andre.
Det jeg kunne ønske meg i etterkant av denne saken, er at det medfører straffeansvar å ikke varsle ved synlige skader. Jeg synes det er ille at ingen får så mye somm en bot etter denne saken.
Men hva er en "synlig skade"? Da må jo bv få utrolig mye mer ressurser ihvertfall, for å håndtere alt som skyldes naturlige årsaker. Junior her har jo kommer i barnehagen med blåmerker, skrubbsår og kul i hodet.
Greit for meg å bli meldt til bv hvis det var rutine, men jeg er ikke helt sikker på hvordan de skal håndtere tusenvis av slike saker i hver kommune.
Pelle - hvis det meldes hver gang et barn har skade som kan skyldes vold så er det ikke rare jobben å ha et datasystem for eksempel som varsler om de familiene hvor barnet har slike skader oftere enn statistikken sier at er normalt. Det kan være et system som rusler og går nesten av seg selv - gjerne hvor leger/skoler osv registrerer saken selv over nett. Det skulle ikke kreve stort av barnevernets ressurser.
Og om det står på ressurser så får det heller komme flere ressurser. Man kan ikke ha det slik at systemet som skal sikre de aller svakeste menneskene i hele samfunnet vårt skal være basert på at folk føler for å gjøre jobben sin. Det bør ha konsekvenser å ikke gjøre jobben sin.
Har man statistikk på hvor ofte barn har skader da, slik at man har noe å sammenlikne med?
Og er et slikt register i tråd med Datatilsynet (det tviler jeg neste på, siden omtrent alle barn i landet vil bli innrullert og lagret der til de er 18 år)?
Selvsagt. Men jeg tror ikke dette er den mest effektive bruken av økte ressurser i barnevernet, fordi de aller fleste sakene vil gjelde helt normale forhold.
Om man ikke allerede har en slik statistikk så vil man iallefall fort få en med et slikt meldingssystem.
Om det er i tråd med Datatilsynet eller ikke vet jeg ikke, men det kan gjøres mye for å anonymisere og begrense innsyn for eksempel. Om det ellers skal gjennomføres eller ikke får være opp til politikerne å bestemme. Jeg synes det høres helt uproblematisk ut. Vi har allerede masse informasjon liggende på alle barn om vaksiner, legejournaler, skolesituasjoner osv.
En kraftig opprustning av barnevernet bør i alle fall på plass. Jeg synes det er forkastelig at vi som samfunn ikke tar bedre vare på denne etaten og de som jobber i den.
Da ville det kanskje også bli mer til forebyggende barnevern. Jeg skulle ønske barnevernet var en mer naturlig samarbeidsinstans også i situasjoner der man faktisk har et barn med en diagnose. Ikke bare fordi disse barna kan være mer utsatt for mishandling enn andre, men også på grunn av slitasjen de ekstra utfordringene representerer. Jeg vet at det er slik noen steder. Man kaller det forebyggende barnevern.
Hvordan ville denne saken ha sett ut da? Dersom det var standard at en barnevernspedagog var en del av fagteamet rundt Christoffer?
Og så vil jeg gjerne slå et slag for foreldrevern, jeg. Det er et ord mange gjerne spytter ut i sinne og sier at det er mer foreldrevern enn barnevern og lignende. Selvsagt skal foreldrevern ikke gå utover barnevernet. Men det å ta vare på omsorgspersoner slik at de kan gjøre en bedre jobb er viktig. Ved å få frem denne biten, så vil man kanskje endre folks syn på det å selv ta kontakt eller melde inn en bekymring til barnevernet.
Jeg ønsker ikke å ta debatten med datatilsynet og personvern oppi akkurat denne saken kjenner jeg. Derfor nøyer jeg meg med å si at det finnes jo løsninger og prosedyrer man kan lage som vil sende røde flagg ved store avvik. Så får det være opp til andre å vurdere om det er viktigst å ivareta det ene eller det andre hensynet.
Jeg jobber i en bransje der vi blir innimellom kan måtte ta slike valg om å melde eller ikke. Generelt er jeg ikke imponert over holdningnene til dette. Spesielt er det utfordernde med legene som ikke har tradisjon på å vurdere annet enn den pasienten de har til behandling.
Jeg har også opplevd hvordan barnehager unnviker dette.
Så selv om vi blir bedre, er det en lang vei igjen. Hva kan man forvente av privatpersoner når selv fagfolk kvier seg for å melde?
Det er blitt mer fokus på meldeplikten etter C-saken, heldigvis. Jeg håper inderlig at det fortsetter og at det blir mer kursing av alle som jobber med mennesker i årene framover.
Og så syns jeg det er viktig at kursingen anerkjenner at det ER vanskelig å melde. For det er reelle sperrer folk har, og hvis de ikke får hjelp til å gjenkjenne de sperrene, så vil man i praksis vegre seg.
Det hjelper ikke å si at man har plikt til å melde og så være ferdig med saken, det er viktig at det er folk som jobber med slike saker som underviser og lar folk uttrykke hvor vanskelig slike ting er.
Jeg skulle så inderlig ønske at man også fikk bukt med holdningen om at det å melde ifra om bekymring for et barn, er det verste i verden som man kan gjøre mot barnets foreldre. For det er det ikke.
Det vil nok ikke nødvendigvis si at det er en dans på roser. Men jeg skulle ønske det kom bedre frem hvor mange foreldre det egentlig er som har et godt samarbeid og forhold til barnevernet. Og der kan kanskje resten av samfunnet gjøre noe ved å ikke stigmatisere foreldrene til barn som har rettigheter hos barnevernet? Ved å ta et oppgjør med egne fordommer i forhold til hvem, hva og hvordan disse foreldrene er?
Også synes jeg det går an å si rett ut at det er en jobb å gjøre mange steder for å skape et barnevern som fungerer også. For det er mange steder vi ikke har det - spesielt dersom problemstillingene for et barn ikke er A4.
For eksempel har jeg inntrykk av - uten å vite mer enn det jeg ser i avisen - at mora i eksempelfamilien her har flyttet såpass mye rundt fra kommune til kommune at de like greit bor i campingvogn. (Aner ikke om det er derfor de bor slik, men skal man flytte mye så er det jo lettere.)
Og da ser det ut for meg som om barnevernet i den kommunen som flyttes vekk fra legger ned sin sak når barnet ikke lenger bor der. Så må neste barnevern først rekke å oppdage familien, deretter rekke å bli bekymret, og deretter utrede i inntil seks måneder før det eventuelt skjer noe. Og da kan de ha flyttet igjen.
Jeg har ikke sett nasjonale tall, men jeg så tall fra en del barnevernstjenester i Groruddalen i fjor. Der var politiet absolutt største melder. Av ca 300 meldinger i den ene bydelen, kom noe slikt som 10-15 fra familiemedlemmer/slekt og 6-7 fra privatpersoner som ikke var i barnets familie (uten at jeg husker tallene helt nøyaktig).
Men skoler og barnehager var påfallende lavt representert.
Der står det vel bare at "andre" (altså andre enn helsestasjon, barnehage og skole) står for 79% av meldingene?
Vil anta Groruddalen har noe høyere antall politimeldinger enn mer rurale strøk, siden husbråk o.l sikkert ikke meldes like ofte der det er mindre tettbygd - men jeg vil likevel tro politiet er en temmelig stor del av disse "andre," ikke nødvendigvis privatpersoner.
Har ikke lest hele tråden men ville bare kommentere dette...
Det finnes en lovparagraf som sier at enhver privatperson som kjenner til et lovbrudd(altså f eks det at et barn blir mishandlet) Skal melde ifra om dette, ellers kan vedkommende få fengsel i inntil et år. Husker ikke eksakt paragraf, men jeg var netopp på kusr med Stine Sofie stiftelsen, der temaet var vold mot barn. Kurset var rettet mot barnehagepersonal, barnevern og helsearbeidere. Utrolig bra, men også gripende kurs :nemlig:
Så det vi alle må huske på er at vi skal melde en bekymring til barnevernet, så er det opp til barnevernet å vurdere om det er grunnlag for tiltak.
Forskjellen på privatpersoner som melder,og f eks en melding fra barnehage/skole er at som privatperson kan man velge å gi en bekymring anonymt. Navnet på melder vil ikke komme frem, før saken eventuelt havner hos fylkesmannen. Da får de foresatte kjennskap til melderen.
Barnehage må melde ved navn, og da får foreldrene vite umiddelbart hvem som har sendt melding, og det kan ofte vanskeligjøre det tette foreldresamarbeidet som man har og må ha i barnehagen. Mange foreldre reagrere da med å ta barnet ut av barnehagen...:nemlig:
:confused:
Fylkesnemnda - ikke fylkesmannen. Og man blir som regel oppfordret til å melde med navn, selv om man har en mulighet til å være anonym. Akkurat det med anonyme meldinger blir gjort litt ulikt ved de ulike barnevernkontorene, noen steder får man beskjed om at man ikke kan være anonym lenger enn til fylkesnemnda. Andre steder noterer de ikke navn og nummer selv om de har det, dersom melder sier han ønsker å være anonym. Da er jo melder anonym også dersom saken skulle gå til fylkesnemnda.
Dette var jeg ikke klar over. Jeg kan ikke fatte at ikke rektor på skolen til denne ungen samt div andre burde hatt en runde med denne paragrafen.
Jeg var heller ikke klar over at anonymiteten bare gjelder et stykke. Det kan jo være viktig å vite om man skal melde - slik at man sørger for å faktisk være anonym om det er behov for det og ikke bare er anonym på papiret.
Jeg vet. Jeg ble ganske forbauset av motvilligheten jeg møtte da jeg ringte, men så er det jo noe med å få til et samarbeid, da. Mor var jo også litt redd, så hun ville ihvertfall ikke pushe på. For henne var det tøft nok å godta at jeg ba om hjelp på hennes vegne.
Så da løste vi det sånn halvveis med en halvgod løsning. Heldigvis ble mor bedre etterhvert. Men jeg mistet litt troen på barnevernet i akkurat den bydelen der.
Saken er opprørende og det gjør vondt å lese om gutten.
Jeg har registrert at svært mange mennesker har engasjert seg i Christoffer-saken. Blogger, Facebook-sider, artikler og hjemmesider vitner om det. Men hva er det de engasjerer seg for? Jo, for den døde gutten. For at ting skulle vært gjort annerledes for han. Men på hvilken måte påvirker det alle de andre barn? Min påstand: ikke i det hele tatt.
All fokus på Christoffer minner litt om fråtsing i andres ulykke. Det er så lett å sitte å si at huff og huff, hvorfor gjorde ingen noe? Men kanskje i stedet for å fråtse i Christoffer skjebne at man burde vende blikket ut og rundt seg, se etter de barna som har det vondt der, og gjøre noe for dem, før det er for sent?
Det mest paradoksale syns jeg er at besteforeldrene til gutten har stått frem og blitt fremstilt som guttens eneste faste holdepunkt, der han var trygg. Men strengt tatt gjorde ikke besteforeldrene noe de heller. Burde ikke de være de aller nærmeste til å se og forstå, og gjøre noe?
Men klart, det er lettere å skylde på diffuse motparter som Skolen og Kommunen, og kanskje Helsevesenet.
Det er lett å være etterpåklok, og jeg tror at alle som hadde kontakt med Christoffer i ettertid har skjønt at det VAR signaler, men at de overså dem. Jeg vil tro at mange har tenkt på sin egen rolle i dette, og hatt det vondt av at de ikke gjorde noe. Christoffer har blitt et symbol, og det er greit nok. Men la nå ikke fokuset rundt Christoffers liv og tragiske skjebne overskygge det faktum at dette skjer rundt oss, i blant oss, hele tiden. Lignende saker pågår over alt. Denne er spesielt grov, ja, men mishandling, misbruk, omsorgssvikt og vold mot barn foregår kontinuerlig.
Jeg syns vi har så lett for å lulle oss inn i enkle sannheter. Henge oss opp i en sak og i rettferdig harme være enig om at HER har altså mange sviktet! Så hauser vi opp oss selv og hverandre, fråtser i en stakkars gutts skjebne, og gradvis slapper vi av og føler at nå har vi gjort vårt, for vi var jo med i en eller annen gruppe som mente at stor urett var begått.
Jeg tror derfor ikke at noe som helst vil skje i etterkant av saken. Annet enn det jeg har beskrevet over. Barnemishandling, vold og misbruk er ikke alltid lett å oppdage, og det er vanskelig for både naboer, lærere, slektninger og andre å "blande seg". Det er vanskelig å komme med beskyldninger, enten de er sanne eller usanne. Og slik vil det fortsatt være. Kan ikke se at noe lovverk skulle endre på det. Dessverre.
