Vi har hatt tre permisjoner, hvorav pappan alltid har hatt sin del av permisjonen alene. Jeg har ikke engang diskutert muligheten for å ha ferie samtidig som han er hjemme. Jeg synes det er viktig at pappan får tid alene sammen med barna - både for å bli bedre kjent med barnet/barna, få tettere bånd, men også for at han skal få prøve seg litt på hvordan det er å være alene og lære seg å håndtere ting på egen hånd. Dessuten vil jeg gjerne at vi skal være så lenge hjemme med barnet/barna som mulig og hvis jeg tar ferie samtidig som han er hjemme, minsker det på den totale tiden hjemme.
Mange bruker pappapermen til å ta ferie samtidig som pappan er hjemme, og gjerne dra på ferie sammen. På den måten mister pappan denne tiden alene med barnet/barna og muligheten til å oppleve alt det jeg nevner ovenfor her. Det er vel ikke ukjent at mamman har en tendens til å gjøre det meste av det praktiske og ta hoveddelen av omsorgen, når hun har mulighet til det. Da får ikke pappan gjort alt dette på egenhånd. Jeg skjønner at man gjerne vil ha tid sammen som familie, men da kan jo man heller ta ferie sammen utenom pappapermen, kanskje i sammenheng med pappapermen.
Jeg tror det er en stor fordel og kanskje det beste for de fleste at pappa har sin perm alene. Hva er deres tanker om dette?
Jeg tenker også som deg at far bør få tid alene med barnet og lage sine egne rutiner. 6 uker er veldig kort tid, så synes han bør få denne tiden alene. Så kan vi heller ta en lengre ferie alle sammen senere.
Vi skal prøve å strekke ut tiden fra permisjonen min star slutt i mars til august neste år ved at han tar ut pappaperm og avspassering og jeg jobber 60%. Da får han tre dager i uka hjemme over en lengre periode. Håper det fungerer for oss.
Jeg tror det er ekstremt individuelt. Hos oss er det ikke nødvendig at vi begge må være alene i våre respektive permisjonsdelen. Vi har ett barn, og jeg hadde det meste av permisjonen med ham. Allikevel var jeg ikke alene, da mannens arbeidssituasjon åpnet for at han kunne tilbringe veldig mye tid sammen med oss på dagtid. Det var utrolig verdifullt, den beste delen av permisjonen var da vi var sammen alle tre. Neste permisjon vil bringe 10 uker med fedrekvote, og vi ønsker å tilbringe denne tiden utenlands alle fire. Glimrende anledning til å få et langt utenlandsopphold sammen. Men min mann tar ikke mindre av det praktiske ansvaret for barnet, og trenger ikke denne opplæringen. Han er tilstedeværende far på samme måte som jeg er tilstedeværende mor. (Jeg skiftet blant annet ikke mer enn en håndfull bleier de første åtte ukene av barnets liv, han tok barnet med til helsesøster på kontroller, han vurderte selv hvilken størrelse i klær han burde kjøpe til barnet, han tenkte ut triks for å lure i barnet tran etc. Eneste han ikke fikk til var amming.)
Jeg tror permisjonsdeling er viktig på flere nivåer, både for å sikre likestilling i arbeidslivet og for å opprettholde likestillingen parene imellom. Og for de fleste familier er det vanskelig med noe annet enn at far og mor er alene i sine permisjonsdeler om far skal ha mer enn fire-fem uker. Men at en far må være alene i permisjonstiden for å lære å være far er jeg ikke nødvendigvis enig i at må være en absolutt regel. Det er forskjell på folk.
Enig med Tito, og til dels enig med Monsoon, - men det er faktisk mange som må lære å være aleine med barnet. Det er dessuten mange som opplever at fedre får en helt annen holdning til dagliglivet hjemme når de er alene om å stelle barn og hus og gjerne stille ferdig middag på bordet til den andre kommer hjem fra jobb.
Som leder får jeg litt lyst å si "nei" når jenter i permisjon spør om det er greit å ta ferien direkte etter sin permisjon, altså samtidig med at mannen deres har fedrekvota. Har lyst å si nei, vi trenger deg på jobben da. :knegg: Men det kan jeg jo ikke gjøre, det er ikke min jobb å oppdra dem på hjemmebane :humre:
Monsoon: Det er selvsagt forskjell på menn. Din mann høres ut som han er veldig flink til å ta "sin del". Men jeg synes at det er godt for mannen å få litt alenetid med barnet, helt uten mamma for å knytte enda sterkere bånd. Dette tror jeg er lettere uten mamma til stede. Hvis pappan er flink til å gå ut med barnet og gjøre masse sammen med barnet, kan nok det kompensere for alenetid. Men det aller beste tror jeg er å ha pappapermisjon helt alene. Det er selvsagt ikke alle som kan dette, kanskje mamman ikke er i jobb og er hjemmeværende uansett. Da får man bare gjøre det beste ut av det.
Her i gården skal mannen min har fire uker ferie samtidig med meg, og så skal han ha fjorten uker perm alene. Han trenger ikke lære seg å være pappa, det er han jo. =)
Jeg tenker at dette avhenger av hvordan man deler permisjonen for øvrig. Hos oss har pappaen vært like mye til stede som mammaen de første månedene av barnas liv, og da ser jeg ikke helt poenget med at far skal ta fedrekvoten alene. Fordi pappaen allerede fra nyfødtalder faktisk har hatt barna minst like mye som mammaen og dermed kjenner barna like godt. Generelt sett vil jeg si at fedre bør ta større del i barnas liv, og dermed bør ta større deler av permisjonen enn fedre statistisk sett har gjort hittil. I det bildet passer det seg ikke at fedrekvoten blir brukt til felles ferie.
Alenetid med barnet er selvfølgelig viktig. Men det er jo ikke bare permisjonstid som kan gi det. Jeg mener ikke at det generelt er uviktig at far er alene i permisjonstiden altså, jeg prøver bare å få frem at det ikke trenger å være det eneste riktige. Jeg synes også lang ferie sammen i fred og ro kan være veldig godt for familielivet. Og da særlig hvis det ikke er veldig nødvendig å lære opp far, fordi far er kompetent forelder allerede.
Nå var v i begge student da eldste ble født, så pappaperm hadde vi ikke rett på. Likevel har denne pappaen ikke behov for å lære seg å være far. Han har fungert supert fra dag en. Vi er foreldre sammen og tar felles ansvar. Da de var spedbarn hadde han ansvar for badinga for å ha eksklusiv alenetid hver dag. På samme måte som jeg hadde ansvar for amminga. Resten delte vi og deler vi fortsatt. Han har til og med alltid gjort mer husarbeid. Selv da jeg var hjemmeværende.
Heldigvis har vi en pappa som virker uten å tvinges til det.
Jeg mener fars permisjon har lite å si i forhold til det som betyr noe - det liv som er etter permisjonen. Permisjonen er i så måte en slags vakumtilstand. En lang ferie. Men man blir godt kjent med babyen/barnet, og ser kanskje noe på en annen måte, og far får en del nyttig erfaring hvis man har eldre søsken i tillegg. Det er mer å tenke på. Men det som er mer avgjørende er fars rolle i livet fra permisjonen er slutt og framover. Hvordan man fordeler daglige gjøremål, hvor, hvordan og hvor lenge man jobber, hvem som kjører og henter, deltar på ting, ordner mat, kveldsvask, den som leser, koser, snakker, er med på tur, ser film og ordner til bursdag. Skal vi rangere pappaer så la oss starte der, og ikke med hvem som var hjemme lengst. ;)
Her synes forresten begge at det er fint når vi begge er heime. Da trives vi best. Skulle gjerne hatt mer tid sammen i starten i permisjonen. Pappaen her skal ha permisjon om en stund. For han blir det litt å holde orden på i forhold til barnehage for søsken, men ellers er det jo det samme som man gjør ellers i ferier og helger. Jeg har jo ikke holdt barnet unna ham fram til hans permisjon.
Hos oss har det aldri vært aktuelt at jeg skulle ha ferie når han var hjemme, fordi vi ønsker å ha ferie samtidig. Ferie ellers har jeg lagt inn i permisjonen for å strekke den ut.
Individuelt. Min mann har, selv om han jobber og jeg ikke gjør det (enda) tatt minst 50 % av alt "arbeid" med begge ungene, ofte mye mer enn det jeg selv har gjort. Så om vi hadde reist på ferie sammen i en evt. permisjon hadde det uansett vært han som tok seg mest av barna, eller hvertfall minst like mye som jeg. Så hos oss hadde det ikke spilt noen rolle.
Men om moren tar det meste og faren lite, så blir det jo annerledes og da er jeg jo enig med deg.
Jeg syns det blir så individuellt at det er umulig å mene at det ene eller andre er riktig eller feil.
Min påstand må bli at mamma og pappa skal være sidestilt i hverdagen helt uavhengig av permisjonen.
Det betyr i enkelte familier at mamma må gi litt slipp på kontrollen, i andre familier at pappa'n må engasjere seg mer. Og så har du familier som fungerer utmerket som det er.
Jeg har barn med to forskjellige pappaer og det har ikke vært noen problemstilling med noen av de. De har fått masse alenetid med barna og har tatt sin del av stell når de ikke har vært på jobb. Men så har jeg også vært bevisst på det fra dag en at jeg ikke ønsker en tilværelse hvor pappa kommer og går som han vil men skal være delaktig i det meste fra dag 1.
Når jeg gikk hjemme var det naturlig at alt som skjedde på dagtid falt på meg, da syns jeg det er naturlig at kveldsstellet er pappa sitt ansvar.
Men klart, jeg ser jo hvordan det er hos andre hvor ting ikke fungerer like bra. Og da kan nok en 'tvangsstyring' inn på rett spor være litt på sin plass. Men det må allikevel være opp til hver enkelt.
Det triste må jo være i de tilfellene hvor far ønsker å delta mer men har vanskeligheter med å slippe til, eller hvor mor ønsker mer avlastning men pappa er opptatt av alt mulig annet rart.
Jeg tror dette er veldig individuelt. Jeg har en samboer som har tatt sin del av foreldreansvaret fra dag en, og han trengte overhode ikke å ha permisjonen sin alene verken for å lære å være pappa, ta ansvar for husarbeide eller å bli kjent med ungen og å knytte bånd. Alt dette var på plass fra før av. Jeg føler vi har stilt ganske likt hele veien, både med å ta ansvar for husarbeid og for unger, uavhengig av hvem av oss som var i permisjon. Nå har jeg aldri vært den som har hatt problemer med å la ham "slippe til" heller da, og han har aldri unnlatt å involvere seg, selv når det var jeg som var hjemmeværende.
Siste permisjonen delte vi slik: 6 mnd til meg, 6 mnd sammen, 12 mnd til ham. Det var helt klart de 6 månedene sammen som ga oss mest som familie!
Jeg sier ikke at man kun blir pappa av å være alene hjemme. For noen kan det være en nyttig erfaring. For andre klarer de seg fint uansett. Men det jeg sier er at jeg tror det er viktig for både far og mor å ha alenetid med barna. Jeg tror det er viktig i første leveåret å starte tilknytningen til barna sine. Men det er også viktig å fortsette dette videre i oppveksten til barna. Jeg tror det er til stor fordel om både mor og far har alenetid med hvert barn inn i mellom etterhvert som de blir eldre også.
De fleste som svarer her, ser ut til å ha menn som er flinke til å ta seg av barna sine og knytte bånd selv om de ikke har perm alene. Men jeg er ganske sikker på at mange menn er hjemme pappapermen fordi de "må" og tror nok at de for disse så er denne permen en veldig verdifull tid som de nok ikke angrer etterpå. Og mange som er på ferie med mamman når de har pappaperm, gjør nok ikke like mye som de hadde gjort med tanke på omsorg og arbeidsoppgaver som de hadde gjort hadde de hatt pappaperm.
Jeg beklager, men jeg må kverulere litt til. For dette med alenetid - det skjer jo uansett. Man har perioder hvor mor er mer travel enn far, og far er derfor mye alene med barna. Eller omvendt. Eller far er på reise og mor er alene med barna. Og så videre. Mens det med å ha lang ferie sammen, hele familien, det er mye mer sjelden. Og kan gi en veldig fin tilknytning det også. Hvor ofte har man anledning til å ta kanskje så mye som to måneder i et varmt land, hvor man har tid til å leke med barna sammen, ingen som må stresse avgårde til jobb, få storesøsken i barnehage osv? Det er også verdifullt, og jeg har derfor ikke lyst til å kritisere by default når familier velger å bruke den ene forelderens (ofte fars) permisjonsdel på det. Men også, for å gjenta meg selv, jeg har ikke vanskeligheter heller med å se for meg tilfeller hvor det er synd at far ikke får prøvd seg på hjemmebane alene.
Fra juli blir fedrekvoten økt til 10 uker, noe som antakelig gjør at mor ikke kan ta ut all ferie for å være sammen med pappaen i fedrekvoten, med mindre hun har overført all ferie fra fjoråret. Dermed får far tid alene med barnet.
Helt enig. En familieferie kan være gull verdt for en travel familie, og knytte både mor og far nærmere ungene. Det å være kritisk til at man bruker pappa-permisjonen til ferie uten å se på helhelten blir jo helt meningsløst. Om en kvinne ikke lar mannen slippe til eller finner seg i at mannen ikke har lyst å bruke tid på familien sin, må jo det endres på uten at man nødvendigvis må bruke pappapermisjonen til det.
dette er veldig individuelt tror jeg, fra familie til familie. Vi har veldig glidende overgang mellom jobb, permisjon, ferie for pappa. Han jobber hjemme, han jobber når vi er på ferie, han har hatt pappaperm når jeg har hatt ferie. I begge permisjonene jeg har hatt har vi således fått til å ha noen uker i Spania. Det har vært verdifull tid for oss som familie som ikke lar seg gjøre uten permisjon.
At andre prioriterer annerledes og har andre jobber, andre behov, annen familiesituasjon ser jeg på som helt naturlig.
Her har pappaen både når de små er babyer og nå når de har blitt større et stort daglig ansvar for smått og stort som skal gjøres, som henting, lage mat, legge, leke, kose osv. Men han har en jobb som er krevende, og har ikke anledning til å være borte fra den i ukesvis,men tar da det igjen oppfølging i det daglige. Sist permisjon ble delt opp over lenger tid, med en lavere prosent for pappan sin del.
Ja, klart man kan få alenetid med barna f.eks. pga jobbreiser. Men da har man gjerne flere barn hjemme alene samtidig - det er ikke alenetid med et barn. Og det kan fort bli en mer stresset tilværelse fordi man da må sjonglere jobb, barnehagehenting, middagslaging og andre ting alene samtidig (sender samtidig beundring til alle aleneforeldre).
Familieferie er også viktig, og kan være veldig bra kvalitetstid det også. Men jeg synes allikevel at det ikke bør komme på bekostning av pappapermen - i hvert fall ikke i sin helhet.
Ja, og det synes jeg er en bedre løsning. Men den totale permisjonstiden vil uansett bli innskrenket av å ta ferie samtidig som permisjon. Har man ikke råd til å ta ulønnet permisjon, vil det bety tidligere tilbake til jobb enn hvis man bruker ferien til å forlenge permisjonen.
Akkurat som i den andre diskusjonen hvor det ble diskutert at mor skulle ut i jobb tidlig mener jeg nå også at det er opp til hver enkelt. Det som passer for deg passer ikke nødvendigvis for alle. Jeg ser ingenting galt med at mor tar ut ferie samtidig som far tar sin del av perm, hvis det er det begge ønsker.
Vi tok ut mesteparten av minimumskvote for far samtidig som jeg tok ut ferie. Første gangen tok vi ut hele samtidig. Andre gangen tok mannen ut 4 uker av minimumskvoten samtidig som jeg tok ut ferie. (Den siste gangen hadde minimumskvoten økt til 6 uker.) Vi syntes det var praktisk å gjøre det sånn da vi la permisjonskabalen.
Det meste av argumentasjonen for at far skal være alene hjemme i permisjonstiden har som forutsetning at menn er håpløse, umodne og egoistiske pappaer helt til de "våkner" og blir "oppdratt" i pappapermen. Vel, det er ikke alle som velger slike menn som fedre til barna sine. Jeg syns ofte menn blir kraftig undervurdert i slike diskusjoner.
I permisjon med vårt andre barn leide vi en leilighet Frankrike i tre måneder. Babyen fikk da litt over et år permisjon sammen med oss, og begynte i barnehagen siste uken i august. Vi kunne altså strukket permisjonen litt lenger, men da hadde barnet måttet begynne en måned eller to etter innkjøringsopplegget i barnehagen. Hvis vi i det hele tatt hadde fått lov til å la barnehageplassen stå tom i to måneder når vi fikk plass i hovedopptaket da. Virkeligheten er jo ikke akkurat slik at man velger når barnet skal begynne i barnehage ...
Planen vår er at vi skal være en tokarrierefamilie i årene fremover. Med tre små barn, to fulle jobber og hus og alt som følger med. Det skal nok bli travelt, og mest morsomt håper jeg. Men vi så altså permisjonen som en super anledning til å ta en timeout fra hverdagen. Et gullkantet minne som vi kommer til å huske og snakke om resten av livet.
Det var ikke bare rosenrødt selvsagt. Nattevåk og trassalder blir med på flyttelasset selv om man drar til sydligere strøk. Og en to og et halvtåring krever sitt av aktivisering og tilrettelegging for lek med andre barn. Men vi fikk verdifull tid som familie sammen, ikke bare en hektisk ferieuke eller to. Vi fant rytmen på dagene sammen, storebror fikk være sammen med oss og bli skikkelig kjent med lillesøster. Vi var flinke til å gi hverandre egentid til trening og til å slappe av med en bok på balkongen innimellom. Det var kjempefint for forholdet. Naboleiligheten huset jevnlig familie (=barnevakter) og vennerpar som kom på besøk. Så vi var oftere ute sammen som par enn hva vi har vært de de siste årene tilsammen.
Så for oss var dette den optimale utnyttelsen av pappaperm. Men jeg ser helt klart at dette er superindividuelt, og at hver famillie må finne ut hva som er riktig for seg.
Jeg er glad for at jeg var alene med babyen de første månedene (selv om jeg var ute av meg selv, i sjokk, vantro og mistrivsel det meste av tiden), fordi jeg var håpløs, umoden og egoistisk helt til jeg våknet og ble oppdratt i mammapermen.
Jeg er også glad for at mannen min var mer eller mindre alene (jeg studerte, så jeg hadde en del flexitid i forhold til en vanlig arbeidende ville hatt) de neste månedene av samme grunn, og også fordi han hadde begynt å spørre meg om alt mulig som han egentlig visste like godt selv.
Ferien tok vi ut om sommeren i fellesskap, etter at minsten hadde vært et par måneder hos dagmamma.
Det er noe annet det synes jeg, fordi mamman er som regel hjemme ganske lenge allikevel og dessuten er det ofte en nødvendighet. Vi er jo gjerne hjemme et helt år, og mannen kan ikke la være å ta ferie et helt år.
Nei, men jeg er enig i at når pappapermisjon diskuteres så høres det ofte ut som en slags lærdom man ønsker å tre ned over menn som ikke vil ta ansvar. "Her skal du se, min gode mann, hva farsrollen innebærer". At de liksom ikke vil forstå betydningen og viktigheten av barna hvis de ikke er alene med dem over en viss tid.
Man kan også bruke samme ekstreme argumentasjonen, snu på det, og si at det er kvinnene som er så selvgode og ikke tror at pappan er like flink som dem og ikke vil slippe dem til.
Mannen MÅ ikke ta ferie samtidig som mammaen har permisjon selv om mammaen skulle ha lengst mulig permisjon. Hvis mammaen begynner å jobbe 1.8 er det enda mye igjen av året for pappaen å ta ferie hvis man vil ha den etter permisjonen er avsluttet, eller for foreldrene å ha ferie samtidig.
For å være helt ærlig så liker jeg veldig godt å ha fri jeg - gjerne lenge, og når pappaen kommer hjem fra jobb så slipper han til. Når man har flere barn så er det liksom ikke så mye annet enn å ta seg av dem som foregår. ;)
Jeg er helt enig med deg! Det var først da mannen min hadde pappaperm (alene) med vår eldste, at han skjønte hvordan hverdagen min hadde vært de foregående månedene. Han har snakket varmt om dette til alle pappaer, og har trukket fram nettopp dette at det er viktig å vite hvordan hverdagen til mor er. Mange fedre har ikke den fjerneste anelse, dessverre. I tillegg kommer jo selvsagt verdien i samværet med barna, det å ha en egen pappatid. Våre barn har en tendens (av en eller annen grunn) til å prioritere meg når de har valget mellom oss to, så derfor er det så viktig at barna er sammen med bare pappa av og til.
Nå er jeg i permisjon med barn nummer tre, og pga. ulike omstendigheter passer det ikke mannen min å ta permisjonen alene denne gangen. Nå vet han jo hva det dreier seg om, og han er en veldig tilstedeværende og aktiv far ellers, så ingen av oss lider noen nød. I en travel hverdag med mange barn og aktiviteter, er det en fin mulighet for oss å tilbringe litt tid sammen som par - når man har tre barn føles det nesten som fri når man bare har det ene barnet, selv om det bare er snakk om på dagtid og for en kort periode.
Jeg tror det kommer an på mannen og situasjonen. Min eks burde absolutt hatt permisjon alene med ungene, men jeg overtok hans permisjon.
Min samboer skal ha permisjon når jeg er hjemme i ulønna permisjon så vi får tiden sammen. Han tar absolutt sin del av ansvaret her hjemme og han har vært en veldig tilstedeværende pappa siden dag 1. Fra han kommer hjem etter jobb og til leggetid har han hovedansvaret for lille, jeg er den som er mest ute av oss to.
I kveld var det nesten krise for meg her hjemme for samboeren min jobbet overtid og jeg måtte legge lille alene. Jeg klarte det ikke. :flau: Det er jo hans jobb. :flau: :flau:
Haha! Jeg husker første gang jeg skulle bade eldste. Hun var vel ni måneder og jeg var tomsing. Det blir som når mannen reiste på jobbreise og jeg reagerte på vond lukt på kjøkkenet. Etter noen dager fant jeg ut at det var søppelet. Det gikk visst ikke ut av seg selv når han var borte. Vi har fordelt arbeidet med ungene og huset mellom oss og om han ikke er der er det stor sjanse for at jeg glemmer hans del. :flau:
Jeg hadde ferie/ulønnet perm mens pappaen tok sin kvote. Fordi:
Jeg skulle være i ulønnet permisjon etter fødselspermisjonen, og så ingen vits i gå tilbake til jobb i fem uker. I barnehage er det vanskelig nok å få ansatt-kabalen til å gå opp.
Jeg var syk, og podens første år var knallhardt for oss alle. De fem ukene sammen var fantastiske for oss alle tre.
Gubben og jeg har helt siden starten vært så og si likestilte som omsorgspersoner for poden (så godt det lar seg gjøre når den ene ammer). Jeg kjenner ingen andre fedre, ei heller de som var alene i permisjon, som er mer deltagende enn ham. "Gjøre ting på egenhånd"? Gubben har gjort ting på egen hånd hele tiden, i like stor grad som meg.
Helten er en svært flink pappa og ektemann på alle måter, likevel er vi begge glade for at han fikk kjenne litt på hverdagen hjemme alene med ettåringen i noen uker i vinter. Med førstemann hadde vi ikke den samme muligheten fordi jeg var student.
Jeg kjenner oss ikke igjen i beskrivelser som "mor lar ikke far slippe til" eller "far er en umoden dust som trenger opplæring" (han ville jeg ikke fått barn med).
Samtidig ser jeg argumentet til moonson om det å være sammen, alle sammen i lengre tid. Det er ikke like gyldig for oss, fordi mannen er lærer og vi hadde masse tid sammen om sommeren med begge guttene da de var babyer og jeg var i permisjon. Vi reiste riktignok ikke langt unna til et spennende sted, men fikk god tid til å være masse sammen alle 3 og 4 (i fjor sommer).
På grunn av den samme lærermannen og hans ferier hadde vi opprinnelig tenkt å bestille oss et par uker til syden i hans permisjonstid, fordi vi vanligvis aldri kan reise utenom høysesong/skoleferiene. Men vi utsatte det til sommerferien i år ettersom det ikke var så mye å spare likevel.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
