Alle graviditeter jeg har vært gjennom har vært planlagte. Dermed har jeg lett etter symptomer fra første dag etter forventet eggløsning, og vært veldig bevisst disse gjennom hele svangerskapet.
Jeg har hatt svangerskap med veldig mange fysiske tegn/plager. Jeg tror ikke at jeg kunne vært gravid uten å være det, men hvis man ikke venter at man kan være gravid så kan man jo kanskje overse symptomer. :vetikke: Jeg bruker hormonspiral og har ikke tenkt å få flere barn. 4 barn er nok for meg, så jeg hadde nok blitt veldig overrasket hadde jeg blitt gravid igjen nå.
Tror dere at dere kunne vært gravide i lengre tid uten å vite det? Kanskje dere har vært det?
Ikke lenge, men siste gangen jeg var gravid, var det mumrik som informerte meg om tingenes tilstand. Da var jeg litt over fem uker på veg, og det var ikke planlagt.
Nei, jeg tror ikke det. Jeg har også stort sett hatt planlagte graviditeter, med unntak av én gang, hvor jeg ble gravid på mystisk vis. Men selv den gang skjønte jeg det før uteblitt mens. Jeg blir veldig rar i kroppen som gravid, i tillegg til en vanvittig kvalme som ikke kunne lurt noen.
Basert på hva jeg vet om meg selv og graviditet i dag, så blir svaret nei. Men et nært familiemedlem fødte en sønn uten å ha den minste anelse om at hun var gravid. Dette er 7 år siden, men jeg er fremdeles sjokkert.
Ikke med de svangerskapene jeg har hatt nei, med ekstrem kvalme i første trimester. Dessuten har jeg jo kjent sterke spark hele tiden fra tidlig av, så nei.
Hørte akkurat en lignende historie, svigerinnen til en kollega fødte en gutt i påsken. Gikk til termin, ante ikke at hun var gravid. Fatter ikke at det er mulig!
Jeg kunne nok vært noen uker på vei uten å vite det, men siden jeg har vært aktiv prøver med førstemann så kjenner jeg jo tegn veldig tidlig også. Så svaret er vel "kanskje". :fnise:
Tre gonger uplanlagt her. Første gongen skjønte eg ingenting. Då var det ei anna som meinte at eg sikkert var gavid.
Nr 2 så kom eg vel på etterpå at dette kunne jo kanskje enda i ein ny spire. Det gjorde det jammen meg og.
Nr 3 kom med storken :nemlig:
Men sånn skikkelig svar. Eg kunne nok gått ei stund uten å vera klar over det. Men etter nokre veker så har kvalmen slått meg ut, trøtt, trøttare, trøttast og bekkenet begynner å hangle. Så det hadde nok ikkje tatt så lang tid før eg skjønte at noko var i gjære.
Tvilsomt. Følte meg gravid og testet positivt 3+4. Men hadde jeg blitt gravid med spiralen inni kunne jeg kanskje gått lenger. Får nemlig graviditets symptomer med noen måneders mellomrom uten at jeg reagerer på det.
Jeg har bare vært gravid en gang og var en syv-åtte uker på vei før jeg fant det ut. Det hadde nok ikke skjedd igjen. I ettertid skjønte jeg jo at jeg hadde symptomer som manglende matlyst/småkvalme/uggenhet, magesmerter (jeg trodde jo det var menssmerter, ventet og ventet på den mensen. :knegg:) og tretthet. Og uteblitt mens da. :himle: Men de menssmertene lurte meg trillrundt, jeg visste faktisk ikke at det kunne være symptomer på graviditet.
Morsomt nok var det min historie som gjorde at en venninne av meg fant ut at hun var gravid, altså menssmertene. Hun ble litt blek da jeg fortalte og kom dagen etter med positiv test. :knegg:
Nei, det kunne jeg ikke. Jeg har ikke bare planlagte graviditeter bak meg, men jeg skjønte det jo fort likevel. Jeg får fort tydelig kul på magen, og etterhvert en mage som stikker nærmere en meter fram, så jeg kan ikke helt se for meg hvordan det skulle være mulig å overse. Og så har jeg kjent liv tidlig, og alle ungene mine har vært av den sorten som virkelig romsterte i magen.
Nei. Jeg har så kort lutealfase og blør så heavy at det bare er såvidt jeg rekker å bli ferdig med å leke kanin før jeg må til med blodoppsamlende tiltak at det er umulig å gå glipp av.
Det tror jeg hadde vært helt umulig for min del. Med både nr. 1 og 2 har jeg visst det tidlig og lett etter symtomer av den grunn og også hatt symtomer tidlig, men med nr. 3 så var det helt uplanlagt og et par dager før forventet mens så slo det meg at jeg kunne være gravid. Jeg blir forferdelig oppblåst i starten at jeg merker at buksene ikke passer allerede i uke 4 + at jeg hadde et hormonutbrudd som var så tragisk at jeg bare var nødt for å være gravid, så da testet jeg når jeg kom hjem for å sjekke. I tillegg har jeg bekkenløsning fra uke 6-7, så hadde jeg ikke visst det innen den tid så hadde jeg fått mistanke da.
At det kunne gått noen måneder skal jeg ikke se bort fra, men ikke hele svangerskapet.
Jeg kjenner folk som har kommet både 6 og 7 måneder før de har funnet ut av graviditeten, men de har vært i 40-årene og trodd at nå var overgangsalderen kommet.
Nei, det tror jeg ikke. Med mindre jeg hadde lagt andre årsaker inn i kvalme og bekkenplager da, i siste svangerskap var jeg dritkvalm fra uke 4 eller noe sånt. Vi har en bekjent som "startet" svangerskapet sånn ca. fem måneder på vei. På den ene siden hørtes det stressende ut, på den andre siden må jeg si det høres deilig ut med et svangerskap på fire måneder.
Nå, nei?
Helt umulig, denne gangen og i fjor (da jeg mistet i uke 6) visste jeg at jeg var gravid før jeg testet meg og før jeg skulle hatt mens.
Da jeg ble gravid med Liten gikk jeg i to uker og ventet på mensen - selv om vi var aktive prøvere! - før jeg testet meg, men var vel egentlig ganske sikker på slutten av den andre uka, ja.
Første gang teller jeg ikke med, da var jeg så altfor langt inni fornektelsen at jeg sannsynligvis fortrengte alt av symptomer om jeg nå merket dem eller ei.
Begge mine svangerskap var planlagt, og jeg ble gravid på første forsøk begge gangene.
Med storesøster hadde jeg derimot mensen til jeg var nesten 3 mnd på vei. Ikke festeblødning, ikke annen blødning, men noe som var som mensen, på samme dato som mensen skulle kommet.
Så til tross for at jeg var kvalm og følte meg litt merkelig tok jeg ingen test, mensen var jo der. Først etter ti uker eller noe sånt ble jeg så utrolig kvalm at jeg likevel tok en test- og fikk meg en overraskelse.
Begge mine graviditeter var planlagte, så er litt usikker på hvor lenge jeg kunne ha gått uten å fatte mistanke om det var uplanlagt. Kunne vel gått noen uker, var ikke spesielt dårlig i noen av svangerskapene, men fatter bare ikke at noen kan gå gjennom ett helt svangerskap uten å vite om det. :gruble:
Hva med sparkene og magen ?
Kanskje. Jeg var halvkvalm døgnet rundt de fem-seks første ukene, men hadde ikke graviditeten vært planlagt ville jeg kanskje tenkt at det var noe annet. :vetikke:
Jepp. Men hvor lenge er lenge? Jeg var mer enn ni uker på vei med nummer to før Mannen fikk overtalt meg til å ta en test. Jeg hadde ikke mistanke om at jeg kunne være gravid engang. Hadde mensblødning første måneden til og med.
Jeg kunne vært det kanskje til uke 25-27, men ikke mer. Da er det litt for mye mage på en tynn kropp, samt at man kjenner jo voldsomt til liv da.
Jeg har vært relativt symptomfri bortsett fra trøtthet og det kunne jeg tolket som noe annet.
Nei, det tror jeg ikke. For det første har jeg i alle mine sykluser i livet hvor jeg ikke potensielt har kunnet være gravid testet fra dag 10 etter eggløsning. Og så har jeg begge ganger jeg har vært gravid vært veldig kvalm og kastet opp mye fra uke 5.
Nei, her kommer symptomene tidlig. Hovne bryster, kvalme, går opp i vekt osv. :nemlig:
Det kan da ikke være mulig å gå gravid i 9 måneder uten å merke noe, det høres ut som fortrenging av noe slag? :confused:
Det vet jeg ikke. Men jeg har trodd jeg var gravid uten å være det. Ingen mens og usikker sex. Noe som førte til feil termin med 3 måneder, noe som ble oppdaget da jeg trodde jeg var 8 mnd på vei og egentlig bare var 5. :o De andre gangene har jeg testet ca. 4 uker etter siste mens (og jeg har vanligvis 5 ukers syklus....).
Nei det tviler jeg på, for jeg får gravidemage tidlig. Men nå har jeg da litt mage til vanlig, så det kunne kanskje vokst en huleboer der inne et par tre mnd uten at jeg merket det.
Senere i svangerskapet har jeg fått godt med kynnere, halsbrann, spark, BTfall og div slik det ikke hadde vært mulig å overse.
Jeg fatter ikke at noen kan gå fullgåtte svangerskap uten å merke det.
Jeg måler vanligvis temperatur om morgenen så jeg ville blitt avslørt der.
Jeg hadde kanskje klart meg til uke 8-9, men så ville jeg vært kvalm såpass lenge at det ikke kunne tolkes som omgangssyke.
Og jeg får mage fort så det hadde ikke vært i tvil om at jeg er gravid. Nå er er straks 25 uker og med den store magen og med all romsteringen der inne ville det ikke gått an å ikke vite. Da måtte jeg være under en enorm fornektelse. (Men alle andre ville jo ha skjønt at jeg er gravid.)
Nei, ikke spesielt lenge. Hadde nok oppdaget det om jeg ikke hadde fått mensen. Og etterhvert når magen vokste, så mye sjokolade hadde jeg ikke klart å spise. :humre:
Forøvrig var kvalmen på plass rundt uke 5 sist, så den hadde vel gitt meg et hint også...
Jeg trodde ikke det, men sannelig var jeg nesten sju uker på vei da jeg testet positivt m lillesøster. Tanken hadde bare ikke slått meg før det, selv om jeg egentlig hadde mange symptomer - sett i etterpåklokskapens klare lys... :sparke: Som tidligere ufrivillig barnløs med to meget planlagte barn, var det et ikke i mine tanker at jeg kunne bli spontant gravid. Jeg var jo ferdig med slikt!
Noe særlig lenger kunne jeg nok ikke benektet graviditet - verken overfor meg selv eller omverdenen, for kiloene kom rullende fortere enn svint denne gangen.
Symptommessig kunne jeg det. Om jeg bærer gutt, så har jeg symptomfrie svangerskap. Hadde jeg, slik enkelte har, hatt mensen gjennom store deler av svangerskapet, hadde jeg kunnet gått i mange måneder uten å ane noe. Sammen med en foranliggende morkake og rolig baby, minst til uke 25-30.
Ikke denne gangen, og heller ikke da jeg ble gravid med guttungen tror jeg.
Men første gang, da jeg ble gravid mens jeg gikk på p-piller, oppdaget jeg det ikke før jeg var 9 uker på vei.
Nei. Men så lever jeg fra halsen og ned og er i kontakt med kroppen min. Jeg har klokkesyklus og mensen uteblir kun når jeg er gravid. Jeg har så vondt i puppene, det strekker slik i livmoren og bekkenet er helt ute av kurs, at hvis jeg ikke visste/skjønte jeg var gravid, ville jeg uansett gått til lege pga symptomene. Konstant bilsyke i noen uker, ville vel også ført med seg bekymring.
Jeg tror i hvertfall at når 16 uker var passert, så ville den ganske store magen som vokser og vokser og tilslutt ser ut som en pilatesball fått meg til å anta jeg var gravid. Eller jeg kunne lytte til barn og fulle folk som ville kommet bort og spurt om jeg hadde baby i magen.
Det MÅ være fortregning som får folk til å overrasket føde i do, altså. De må være nummen fra den nederrste trusekanten til BH-stroppene.
Hvis svangerskapet var som mine tidligere svangerskap, så ville jeg nok oppdaget det ganske raskt. Men man skal aldri si aldri. Siden ingen svangerskap er like, så er det jo helt umulig å si at "det kunne aldri skjedd med meg":
Jeg har vært gravid med mens omtrent som vanlig, så ja - en stund kan jeg være gravid uten å ane det. Symptomene har kommet rundt uke 8, og magen var knapt synlig før ca. halvveis den første gangen.
Det er jo også en faktor som spiller inn. Jeg er stor fra før. Det tar lang tid før magen vises. Om man i tillegg bærer barnet innover, barnet er lite osv, så er det som jeg skrev over mulig. I teorien, altså. Men det er jo mye som må stemme overens. Jeg har visst, av og til lenge før mensen skulle ha vært der, at jeg har vært gravid. Så den mentale vissheten om at noe er annerledes ødelegger jo for evt. fysiske faktorer som kunne tilsi at jeg ikke hadde lagt merke til et svangerskap.
Jeg svarte også at jeg kunne kaaanskje gått tiluke 25-27. Jeg får seint mage, og den har vært stor på kvelden og flat om dagen, så det kunne vært luft.
Tja, det kunne jeg kanskje. Hvis jeg var mindre kvalm fra starten enn jeg har vært tidligere (jeg var mye mindre kvalm andre gang jeg var gravid), og jeg var i god tro om at prevensjonen hadde funka. Syklusene mine er ikke til å stole på late as we speak, og jeg har tidligere hatt PCOS med helt ko-ko sykluser. Og når kvalmen så hadde kommet, hadde jeg garantert skyldt på noe annet.
I hvertfall litt. For jeg blir ikke dårlig, merker det kun på at mensen uteblir. Kan kanskje bli litt småsliten og sånn men det trenger jo ikke bety at man er gravid.
Jeg var nesten 8 uker på vei med storebror før jeg luktet lunta. Trodde jeg hadde fått kreft eller noe jeg. Å få barn var det siste jeg hadde forventet liksom. :rolleyes: Jeg trodde det ikke når jeg hadde testet heller, for slike tester kan jo ta feil. Særlig.
Jeg har ingen symptomer, så sånn sett har jeg kunne vært gravid ganske lenge før jeg har lagt merke til noe. Forøvrig har jeg en klokketro syklus, så jeg har nok fort fattet mistanke.
Da jeg var prøver, var jeg jo litt i forkant, kan man jo si. Utenom det, er 7-8 uker lenge i et fosterperspektiv, og om jeg skulle bli gravid, vil jeg måtte gjøre en del endringer i livet mitt som helst burde komme fosteret tilgode en god stund før 7-8 uker, f.eks. alkohol.
Jeg ble gravid kort tid etter at gynekologen fastslo at jeg ikke lenger hadde eggløsning. Jeg merket det godt og hadde kun en liten forsinkelse i å bekrefte det, fordi gynekologen hadde sagt det han hadde sagt. Så selv når hodet sier at det ikke kan være, så er det vanskelig å ignorere symptomene jeg har som gravid.
Min mor har gått gravid lenge en gang uten å vite det. Det var fordi legen forklarte diverse symptomer med et annet medisinsk problem og barnet ble derfor en overraskelse som ble oppdaget på ultralydundersøkelse i forkant av operasjonen for dette. Da var hun ca. 6 måneder på vei, om jeg ikke husker feil.
Nei, det tror jeg virkelig ikke. Etter første graviditet har jeg fått bekkenløsning som første symptom i de neste graviditetene og det før forventet mensdato. Etter hvert har jeg hatt både kvalme, trøtthet og etter hvert bekkenløsning, om enn ikke av det fæle slaget. Jeg kan ikke begripe at alt dette skulle gått forbi i stillhet.
Jeg ar i uke 8 før jeg fant ut at jeg var gravid med minsten.
Da tok jeg en test fordi mensen ar forsinket.
Hadde ventet 14 dager med p-piller fordi vi skulle på badeferie, og tok deretter et p-pille brett. Mensen kom ikke somnormalt etter at brettet ar tomt, men regnet med at kroppen rotet litt. Så jeg ventet enda litt lengre, men mensen kom ikke så da tok jeg en test.
Så jeg kunne nok gått litt uten å tenke over det, spesielt om mensen var der som anlig. Kvalmen kom dessverre noen uker etterpå og deretter slo bekkenet krøll på seg.
Neppe. Ved begge graviditeter har jeg nær kjent befruktningen og visste at jeg var gravid før jeg testet - det er helt merkelig, men jeg kjenner det tydelig på kroppen!
Ja, jeg kunne nok gått en stund før jeg oppdaget det...
Mine to første svangerskap var veldig ulike- det første: grisedårlig i 9,5 måneder, det andre: pigg som et uvær! Med minstemann brukte jeg p-plaster, trodde jeg var trygg, hadde ingen symptomer før i uke 12- en vag kvalme, men den forklarte jeg med influensa og oppkastsyke som herjet blant alle mine kollegaer og elever. Kun tilfeldigheter gjorde at jeg oppdaget det i ca 13.uke (er jo litt usikker på hvilken uke det var nøyakig, ettersom de måtte regne seg tilbake på ultralyd). Jeg trodde før dette at jeg ville merke et svangerskap tidligere...
Det siste svangerskapet (utenfor og haste- (?) operert) merket jeg vel ikke som vanlig graviditet, men pga vondt i magen en dag etterfulgt av blødning en uke etter sist mens, kontaktet jeg lege... Kun tilfeldigheter gjorde at jeg tok test hos fastlegen, den var mer ment for å utelukke enn bekrefte (yeah right,) og selv om eggleder var sprukket, så avslørte ikke gynekologene inkl 2x innvendig ultralyd noen ting... Reine flaksen at et våkent hode på Ahus la sammen 2+2+2 da hun leste journalen og blodprøven min, og konkluderte med at her er det noe, ikke bare en spontanabort, eller luft.. . Jeg føler meg nok aldri sikker mer, uansett hvilket prev.middel jeg bruker.
Tja, med tanke på at jeg hadde ganske uregelmessig mens, så hadde jeg nok ikke reagert umiddelbart på at den uteble.
Men, den ene gangen jeg har vært gravid, så var jeg så til de grader dårlig fra første stund, at jeg tipper jeg hadde luktet lunten.
Det hender jo at mensen er forsinket, og om man ikke følger helt med og teller uker, så kan det fint å åtte uker med mindre man forventer å bli gravid. Tiden går veldig fort noen ganger.
Jeg skjønte jeg var gravid fordi jeg var veldig kvalm.
Jeg har pcos og sjelden EL, samt svært lange sykluser. Da jeg ble gravid etter 2 års prøving, forsto jeg at noe var i gjære. Superømme pupper, strekking i livmor, samt at jeg ble utrolig fysen på div. ting. Jeg testet da jeg var i uke 4+0. Magen begynte å synes fra uke 8, og i uke 10 kunne jeg ikke skjule det lenger...
Mitt svar er nei - dersom forutsetningene hadde vært de samme i et nytt svangerskap.
Min mor, for øvrig, gikk lenge uten å vite det da hun var gravid med meg. Oppdaget det rett etter nyttår, og jeg ble født i begynnelsen av mai. Hadde også lange sykluser/pcos.
Jeg hadde et relativt symptomtfritt svangerskap med Glitterbarnet. Jeg var kvalm i ett kvarter, var ganske trøtt og hadde litt bekkeplager, men ikke så ikke at jeg glatt kunne tenkt at det var ryggen som var problemet. Så skulle jeg av en eller annen grunn hatt mensen gjennom svangerskapet og ikke fått den megamagen jeg fikk sist kunne jeg nok ha kommet ganske langt før jeg ante noe. Nå kjenner jeg jo til hvordan det kjennes ut, så etter å ha fått ett barn tror jeg at jeg hadde luktet lunta ganske tidlig.
I tillegg til at jeg får en mage så stor som et hus.
Tja... Nå ville det nok ikke kått så lang tid. Viste det før jeg testet positivt med nummer to.
Med førstesnupp var saken en annen... Jeg, som gikk på p-sprøyta og derfor ikke hadde hatt mensen på to år, forstod ikke hvorfor røyk plutselig smakte vondt. Etter laaang tid ante jeg hva som hadde skjedd og tok testen. Når jeg kom til legen og fikk tatt ultralyd for å fastslå hvor langt jeg var på vei fikk jeg vite at jeg var 16 uker på vei... :himle:
Joda det kunne jeg, det gikk en stund før jeg koblet at jeg kunne være gravid. Så det er nok ikke utenkelig at jeg kunne gått en god lang stund uten å få med meg det. Selv da jeg var prøver tok det en stund før jeg skjønte at jeg måtte teste. :knegg:
Når jeg ble gravid med Glitterbarnet så nektet jeg jo for at det kunne være årsaken til at mensen ikke kom. Jeg dro noen skikkelig dramaqueenfakter om at jeg var jo kvinne og kjente kroppen min og at jeg sikkert hadde kommet i for tidlig overgangsalder og nå ble det ALDRI barn nei. :dramaqueen:
Vi skulle nemlig prøve fra neste måned og hadde hatt ubeskyttet sex på et tidspunkt jeg mente var safe. Så mye for å kjenne kroppen si ja. :knegg:
Jeg ville ikke kunne gått mer enn 1 uke over forventet mens før jeg hadde skjønt jeg var gravid. Da slår alle symptomer til for fullt: Kvalme hele dagen, ekstrem trøtthet, ømme bryster osv. Det er ikke tvil om at jeg er gravid, selv med mens ville jeg skjønt det.
jeg trente sammen med ei dame som hadde typisk stor mage og tynne ben-fasong. Hun trente og trente og var fortvilet over at hun ikke ble tynnere over magen. Det viste seg at hun var gravid, og hun oppdaget det altså først når hun ble innlagt på sykehuset med sterke magesmerter = fødsel. Jeg tror at de som går så langt uten å oppdage det må fortrenge det på et vis, for jeg skjønner virkelig ikke at det er mulig å bære 3 kg barn uten å merke noe som helst.
Kroppen min er praktisk talt allergisk mot å gå gravid. Eg får ekstrem og kronisk elveblest og angioødem allerede før positiv test. I tillegg har eg alltid hatt regelmessig mens. Eg har også fått mage relativt fort, og meir normale symptom som småkvalme, ekstrem trøtthet og bekkenplager i andre svangerskap har slått inn tidleg.
Tror ikke jeg kunne ha vært det. Men veit om ei som gikk hele svangerskapet uten å vite det. De hadde prøvd LENGE, både prøverør og alt mulig annet, uten hell. Så tror hun rett og slett trodde hun var ufruktbar. Men så plutselig en dag, fikk hun sinnsyke magesmerter og dro til legevakta. Der det ble tilkalt ambulanse med det samme, fordi hun skulle jo føde!! Så de fikk seg ett sjokk begge to!!
Nå skal det da sies, at hun er ganske stor. Så var nok ingen som torte å kommentere at hun liksom hadde "lagt på seg". Hun trodde nok hun bare hadde lagt på seg selv, men vips så kom det en velskapt liten baby ut en dag :D
Tja, kanskje? Jeg går på Cerazette og har veldig uregelmessig menstruasjon.
Har kun vært gravid en gang, og det var jo med tvillinger.
Da kjente jeg symptomer veldig raskt, men da var jeg jo også "supergravid".
Slik ståa er nå, så kunne jeg kanskje blitt lurt. Hovedpoenget vil vel være at jeg bruker prevensjon og dermed ikke så lett vil tolke diverse til å ha med graviditet å gjøre (jeg har tatt en graviditetstest på halvannet år, det sier vel sitt).
Dersom jeg IKKE var prøver og overhode ikke hadde graviditet i tankene- ja kanskje da. Jeg har så og si ingen graviditetssymptomer. Eller, det ubehaget jeg har hatt i begynnelsen av begge mine graviditeter kunne liksågodt ha vært sterke indikasjoner på kommende mens. Vet ikke hvor lenge jeg kunne gått uten å visst at jeg er gravid, men noen uker ville nok kanskje ha gått.
Jeg fikk halsbrann sånn ca. rett etter unnfangelse, og var så utslått av kvalme at sommeren i fjor husker jeg lite fra. På toppen kom en stor mage veldig fort, og bekkenplager. Sånn for å runde av fødte jeg ei jente som veide 4660 g. Skal litt til for å gå glipp av sånt.
Storebror var helt uplanlagt og jeg brukte prevensjon, men jeg tok en test før jeg var fem uker på vei. Prøvde med fortrengning noen dager, men det tok ikke mange dagene med menssmerter uten mensen og den rare, spesielle følelsen før jeg var helt sikker. Kan ikke tenke meg at jeg hadde klart å overse den mer enn noen uker.
Kanskje noen uker, om det var mye annet som stod på, slik at jeg forklarte symptomene med at jeg var sliten og syk, for eksempel. Men jeg har jo helt intuitivt veldig god kontroll på kroppen, og kan stort sett bare ved å kjenne på kroppen vite temmelig nøyaktig hvor jeg er i syklusen (nå kjenner jeg at det ikke er mange dagene til mens, for eksempel).
I tillegg blir jeg fort diger som et fjell, så uvitenheten kunne ikke vart lenge. Jeg bærer hele magen på "utsiden" av kroppen", og har mye fostervann. Det er et mirakel at jeg ikke har strekkmerker!
En tidlig UL viste i begge svangerskap at jeg var henholdsvis 3 og 2 uker lengre på vei enn hva jeg trodde, så hos meg er det tydeligvis mulig. Men med pcos og fullstendig uforutsigbare sykluser og eggløsninger så er det jo ikke så rart egentlig. Jeg har og vært en 6-7 uker på vei før kvalmen kom begge gangene.
Jeg tror det har mye å si om man er innstilt på å bli gravid eller ikke.
Snuppa var ikke planlagt. Vel, jeg sluttet på p-piller, men hadde fått beskjed om at det kom til å ta veldig lang tid (pga diverse). Så derfor trodde jeg at den uteblitte mensen skyldtes at kroppen reagerte på å ikke lenger få hormoner. Jeg tror at jeg ble mistenksom i uke 6. Da hadde jeg ingen symptomer uteover å være trøtt, men skulle på en fest. Testen viste positiv. Det tok en del uker til før det var symptomer å snakke om, så jeg kunne glatt gått til uke 12-14 uten å merke noe. Etter det hadde det vært vanskelig å finne noen annen grunn til at bare magen skulle vokse.
Knerten var uhyre planlagt. Jeg var sikker på klaff i uke 3 og testet positivt uke 3+3 (hvis UL-termin stemmer). Da hadde jeg en million symptomer, men så kjente jeg veldig godt etter også.
Graviditetene mine var veldig forskjellige, så jeg er usikker på om jeg hadde merket noe hvis jeg ble gravid nå.
Akkurat nå tror jeg fort at det kunne gått noen uker før jeg merket det. Jeg bruker spiral, og forventer jo ingen graviditet. Rett før påske var mensen sein, og kroppen var i ulage. Det hadde imidlertid vært et kjempekjør på jobben, så trøtthet og kvalme kunne nok forklares med det. Så siden jeg ikke er på symptomjakt, tror jeg nok at det kunne tatt litt tid før jeg skjønte hva som foregikk.
At folk kan gå gravide og, ikke minst, føde uten å merke noe, er for meg en komplett gåte. Riene gjorde jo LITT mer vondt enn bare mageknip.
Nei, det kan jeg virkelig aldri tenke meg, og jeg har store problemer med å forstå at man kan gå med en sparkende baby i en voksende mage i så lang tid uten å ane noe. Jeg ser at det skjer avogtil altså, men er tilbøyelig til å tenke at man vet, innerst inne.
(Mulig jeg er farget av at jeg i gravid tilstand er like stor som en middels stor by.)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
